Depresjon?

[Gjest cbdb7...852]

Jeg er lei. Jeg har ingen motivasjon om dagene og det jeg likte å gjøre virker meningsløst.

Først litt om meg og min barndom.
Da jeg var 17 år fikk jeg diagnosen aspergers. 
Barnes- og ungdomsskolen vil være mitt personlige helvete om det skulle eksistere etter livet er over.
Om folk blir spurt om hva de gleder seg til når skolen starter etter sommmerferien, så er det å få møte alle vennene igjen.
For meg så var det beste med skolen lørdag og søndag.
MInimalt med venner altså. Kanskje 0-2stk. (familie tells ikke).

Da jeg var 20 så startet jeg å jobbe med å få en utdanning innenfor IKT. Var da utplasert og etter vært lærling på en videregående skole med fantastiske medarbeidere.
Var der i... Sju år tror jeg.
Sju år med stabilitet og rutiner.
Hjemme så spilte jeg med noen faste folk. Var alltid varmende å se steam meldingen Spille?.
Etter jeg fikk fagbrevet så hoppet jeg litt mellom noen jobber via nav, men jeg klarte aldri tilpasse meg, for pga. diagnosen og barndommen som er fylt med mobbing så har jeg store vansker med å tilpasse meg nye arbeidsplasser eller plasser med masse folk generelt. 

Så i en alder av 28 år ble jeg erklært ung uføre.
Så nå kan jeg gjøre det jeg vil tenker du?

Skulle ønske det var sant.
Jeg fortsatte å spille med ên person som jeg møtte i Black Ops 2. Beste vennen jeg har hatt. Samme humor, samme lidenskap for spill og data og samme humor. Kunne fullføre verandres setninger til slutt.

Han ble diagnotisert med angst og spiller ikke lenger på PC (folks oppførsel i chat er en stor faktor).
Så nå er jeg her alene forran skjermen. Ja, jeg har noen jeg spiller med, men kjemien er ikke der.

Startet å merke det i fjor rundt denne tiden at jeg mistet lysten til å gjøre ting. Er tom innvendig.
Så i august i fjor mistet jeg hunden min på 14 år Dette etterlot ett svart hull inni meg som bare absorberer alt av glede jeg hadde igjen.
Jeg har en til hund, han er til stor hjelp. Men hun på 14 år var alt for meg. Ser fortsatt bak meg fra tid til annen for å se om hun henger med.

Men i disse dager så er jeg bare tom. Jeg har null gnist. jeg kan stå på kjøkkenet og lage mat, vaske hendene etter dass eller ta på meg skoene for å gå ut, men jeg bare står der og.... Ingen ting.

Jeg har så lyst til å være sosial, men pga. barndommen og diagnosen min så er det... Ekstremt vanskelig, om ikke umulig.

Jeg er nå 33 år gammel, og jeg vet rett og slett ikke hvor mye mer jeg orker å være alene.

Anonymous poster hash: cbdb7...852

[Taurean]

Du og jeg har ikke hatt det, og har det ikke, så ulikt.

Jeg kommer til å skrive litt om hva jeg mener det kommer av, som kan virke litt dyptfattende, men jeg mener det er realistisk.

Samfunnet vårt er lagt opp til delvis fritt marked. Ja, vi får skolegang, men vi lærer fint lite om livet. Vi blir ikke målt ut fra mange forskjellige typer intelligens, som empatisk intelligens, eller intrapersonlig intelligens. Det finnes mange forskjellige.

Det er veldig ofte slik at de med spissest albuer og de som skriker høyest og lengst får retten og blir hørt. Svært sjelden ser man intelligent lederskap få fotfeste. Og i slike miljøer er det ofte hvem man kjenner, det er vanskelig å komme seg på innsiden der.

Det virker for meg som at du har vært et offer for dette systemet. Du har ikke lært å være mer proaktiv i forhold til egen lykke, selv om du jo har vært flink og litt heldig med tanke på den kameraten du hadde, og du har også hatt en jobb i lang tid, noe som er veldig bra gjort.

Men å være sin "egen lykkes smed", er ganske gjeldende i et fritt marked-dominert samfunn. Vi har en stat, men de tilbudene som finnes, er ofte overfylte, og beregnet på de som virkelig sliter .. de som kanskje har rusproblemer, og er over gjennomsnittet preget av sine diagnoser (trenger hjelp til det nødvendige osv). Sånne som oss, som kan fungére selv, men som har hatt vanskelige liv og sliter med laster, er i hovedsak overlatt oss selv. Og vi er i en sårbar og utsatt posisjon.

Har vært mye deprimert, og har brukt mye alkohol for å lindre det her. Heldigvis holdt meg unna stoff og piller. Jeg skal også nevne at jeg har en bekjent som du har hatt, som betyr veldig mye for meg. Så jeg har vært heldig der også. Uten den personen hadde jeg med høy sannsynlighet drukket meg ihjel, vært en fullblods alkoholiker og vært en pest og plage for samfunnet ^^ Eller, hvem vet, ingen vet hvordan ting "kunne ha gått". Men jeg ansér det som sannsynlig, da jeg drakk mye og fløy på byen før jeg traff denne personen og hadde alleréde hatt ett sammenbrudd med møte på legevakt.

For min del, så har jeg nå først i alder av 35 år begynt å ta litt mer grep for egen lykke. Jeg har hatt visse tanker og drømmer jeg har hatt lyst til å gjøre, som jeg bare har begynt å ta grep for å få til. For eksempel, en aktivitet, er at jeg har hatt lyst til å trene med å hogge ved ^^ Det høres kanskje rart ut, men det er noe med å være ute i frisk luft, og svinge øksa, som virkelig er digg. Så jeg meldte meg inn i en lokalsamfunn-gruppe på facebook og lagde en post der. En helt vanlige forespørsel, om at hvis noen som bor litt utenbys (sjekk bussruter), ikke for langt fra hovedvei, men i opp til 30 minutter ganges avstand, som har noen trær eller noe som har blåst ned eller som skal fjernes på tomta, så gjør jeg det gratis. Jeg jobber med øks, og ikke med motorsag som bråker. Veden beholder kunden. Jeg fikk to svar i løpet av kort tid, og den ene var ei eldre dame som bare blir glad for å få gratis ved.

Dette var et stort vendepunkt for meg i livet, for jeg har 1) hatt veldig dominerende og kontrollerende foreldre som skal være med å bestemme hver eneste ting jeg gjør, og 2) blitt mobbet, så jeg har hatt dårlig selvtillit fra før av, 3) hatt en vanskelig start på arbeidslivet, med en svært kjeftete og mobbete sjef, som har preget min oppfattelse av arbeid som noe negativt og nedbrytende.

Så, det jeg egentlig gjør nå, er å begynne å trene meg opp til å se på jobb og aktivitet som noe positivt og oppbyggende. Ergo å lære seg å leve på nytt.

Har også andre aktiviteter på vent, som å begynne å lese og studere filosofi, etikk, psykologi og lignedne temaer. Var på vei til å besøke biblioteket for ca 1 måned sida, men da hadde det selvfølgelig stengt pga viruset. Men det er bare å vente litt.

Språk er også noe jeg har sterkt ønske om å lære meg; Få kontakt med mennesker som snakker andre språk og lære hverandres språk.

En undertanke med dette, er nettopp det at man jo kommer i kontakt med andre mennesker via disse aktivitetene. Noe som forebygger depresjon og man blir en del av et nettverk.

Så mitt råd til deg blir å begynne å skrive ned skjulte drømmer. Prøv å tenk ut aktiviteter du kunne tenke deg å utforske, og ta konstruktive grep for å prøve å jakte på dem. Livet er fullt av muligheter, du må "koble deg på" dem og utfordre psyken din litt.

Å bli din egen psykolog, og skrive ned livet ditt på papir, er ingen dum idé. Gi hodet og psyken din litt frihet. Noe av det beste jeg kan gjøre for meg selv, når det har skjedd noe negativt og jeg ikke klarer å slutte å tenke på det, er å skrive det ned, får det ned i ord. Da begynner jeg automatisk å rasjonalisére det ut. Og etterpå, så tenke jeg "Jøss, bodde det der i meg? Klarte jeg å få til det der?".

Jeg mener at -alle- har evner i seg til å løfte seg selv ut av depresjon. Vi trenger bare en gnist, og å lære noen fundamentale metoder og vaner som hjelper med å løfte oss ut av det. Noe av det jeg har skrevet i denne posten mener jeg er riktig måte å gjøre det på.

De fleste mennesker slipper å tenke på det her, for det er naturlig for dem. De har lært det tidlig av foreldre, de fungerer "godt" i lag med andre, de har ikke møtt på særlig problemer i livet. Noe jeg ikke holder mot dem. Men folk som mener at sånne som oss "bare må skjerpe seg" og "er bortskjemt(e drittunger)" mener jeg ikke forstår særlig mye om selve livet. Folk som aldri virkelig har møtt en stor nok vegg, kan ikke ha forutsetning for å forstå.

Så ikke vær redd for å begynne å hjelpe deg selv. Skriv ned tanker, få skjulte drømmer ned på papir. Bli din egen psykolog.

Siste alternative råd blir å tenke litt på astrologi, ditt eget stjeretegn, lese litt om dette. Det har vist seg å stemme svært bra i livet mitt, mennesker jeg har hatt rundt meg av forskjellig energi har påvirket meg i de retningene, enten til å stenge meg ned, eller åpne meg opp, eller balansére. Dramatisere, eller være konstruktiv. Bare nok en anbefaling fra meg, du gjør som du vil.

[Corp Por]

Dataspill er ekstremt destruktivt for sosiale evner og følelse av sosial mestring. Dataspill gir veldig mye stimuli og forsterker et negativt tankemønster. Man blir selvsentrert og apatisk.

Mitt forslag ville vært å kutte ned på spilling og bygge ordentlige sosiale kontakter. Selv om du gjerne ikke har behov for like mye sosial omgang som "folk flest" så har du behov for noe. Vi er flokkdyr og vi er ikke lykkelige alene. Vi kan stimulere oss selv til å glemme behovene i perioder men da får man bare større og større symptomer på at man ikke har det godt.

Uheldigvis er det ikke så mange gode online arenaer hvor man kan møte venner, men avhengig av hvor du bor så kan du kanskje finne rollespill eller brettspill grupper. Det er kanskje aktiviteter som kan falle i smak hvis du bruker mye tid på dataspill og hvor du kan finne likesinnede. Ellers er camping en veldig givende hobby om du liker å være alene - en hobby som også er veldig forenelig med sosialt samvær når du finner noen å være med. Det kan kombineres med padling, klatring, turgåing m.m - aktiviteter som har klubber i bortimot alle byer i landet.

[Biff1]

Invader Zim skrev (1 time siden):

Dataspill er ekstremt destruktivt for sosiale evner og følelse av sosial mestring. Dataspill gir veldig mye stimuli og forsterker et negativt tankemønster. Man blir selvsentrert og apatisk.

Mitt forslag ville vært å kutte ned på spilling og bygge ordentlige sosiale kontakter. Selv om du gjerne ikke har behov for like mye sosial omgang som "folk flest" så har du behov for noe. Vi er flokkdyr og vi er ikke lykkelige alene. Vi kan stimulere oss selv til å glemme behovene i perioder men da får man bare større og større symptomer på at man ikke har det godt.

Uheldigvis er det ikke så mange gode online arenaer hvor man kan møte venner, men avhengig av hvor du bor så kan du kanskje finne rollespill eller brettspill grupper. Det er kanskje aktiviteter som kan falle i smak hvis du bruker mye tid på dataspill og hvor du kan finne likesinnede. Ellers er camping en veldig givende hobby om du liker å være alene - en hobby som også er veldig forenelig med sosialt samvær når du finner noen å være med. Det kan kombineres med padling, klatring, turgåing m.m - aktiviteter som har klubber i bortimot alle byer i landet.

Dataspill er super sosialt og lærerikt, ikke minst på emosjonelt nivå.

Aldri skyld på dataspill fordi man ikke mestrer i livet.

[Skandinav]

Har du vært i kontakt med fastlegen med det som for meg fremstår som tydelig nedstemthet?