Spørsmål til menn i 40-50-års alderen

[Gjest Slettet+8743]

Hvis du er gift eller i langvarig forhold: Hva ville du gjort hvis en pen og søt kvinnelig kollega på 30 år visste interesse for deg?

Fortalt det til kona/samboer? Vært villig til å være utro? Hva ville dere tenk om henne? 

[ca119]

Hehe, valget er ditt - og det samme gjelder konsekvensene!

Er du glad i partnern din bør du avstå .... ærlighet varer lengst. (Sannheten kommer sannsynligvis fram en dag)

Gir du F få du se hva som skjer ..... en stor fristelse  

Hatt noen kolleger der det ble slutt med dama  , men de fant seg en ny og ble lykkelig

Var også en gift dame som fikk seg en affare med en annen mann. Hun var forelsket og det var derfor smertefull - "Det ønsket hun ikke sin værste fienden" var kommentaren.  Hun sluttet affæren ettersom hun hadde felles barn med sin ektemann - men forholdet fikk seg en skikkelig smekk. 

 

[Skandinav]

Jeg vill ha rygget ut av situasjonen fordi når det lukter fisk, er det fisk, og jeg liker ikke fisk som lukter fisk.
Så vill jeg ha fortalt det til kona og vi hadde ledd sammen over at vedkommende trodde at jeg kunne ha vært utro, noe som ikke er tilfelle under noen omstendigheter.
Vi ville ha ha tenkt at har har vi en rekyldame med klare daddy-issues.

[Taurean]

Er ikke 40-50, men har en "gammel sjel" ^^

Hvis det var veldig pågående og bevisst, så ville jeg bedt om en prat med ho først, og sagt at jeg er gift og har ingen planer om sidesprang, og ville vennlig bedt om at ho oppførte seg mer profesjonelt. Hvis det ikke førte frem, og det enten fortsatte eller ho ble sur og viste en uprofesjonell negativ holdning, ville jeg bedt om et møte med sjefen og den ansatte og tatt en vennlig prat der. Jeg ville sagt alt til kona, ja. For jeg tror på ærlighet.

[Corp Por]

Jeg mangler også et par år før jeg kvalifiserer, men jeg er nærme.

Jeg hadde ikke tenkt så mye over det. Det hadde vært smigrende og jeg hadde åpenbart fortalt det til kjæresten. Jeg snakker med kjæresten om det meste som skjer i litt liv. Jeg forteller henne når noen sjekker meg opp på bensinstasjonen eller noen sjekker meg opp på en uteplass. Jeg er kjapp med å vise at jeg har ring, og dersom en kollega hadde blitt så aggressiv at det gikk ut over det profesjonelle arbeidsforholdet så hadde jeg gitt klar beskjed om at det må stoppe. 

Jeg er veldig seksuell og elsker seksuell utfordring og eksperimentering. Jeg har venninner som har spurt om jeg (og dama) vil ha sex. Jeg har blitt forsøkt sjekket opp av både venninner for trekant og par for det samme når jeg har vært utenbys og LETT kunne gjort det uten fare for å noengang bli oppdaget og det er definitivt noe jeg ønsker da eksen var svært lite seksuell og jeg har gått mange år frustrert. Allikevel sier jeg nei. Det handler om respekt, selv om en ikke får samme respekt tilbake

Jeg hadde ikke involvert meg med noen på jobb som singel heller. Det tar ALLTID slutt før eller senere og når det blir slutt mellom to mennesker er det normalt sett alltid minst én person som tar det ille opp. Jeg ser for meg at det hadde gjort arbeidsdagene unødvendig kompliserte. - så desperat er jeg ikke.

Jeg har nettopp blitt singel og har mer sex enn jeg hadde når jeg var i forhold - akkurat som sist jeg var singel - og ingen av disse er fra jobb.

Endret 19. april 2020 av Invader Zim

[Svein M]

For det første så ville jeg ikke vært utro. Dette er kanskje en moralsk holdning jeg har. Men tenker også at det er dumt å risikere det forholdet en har for noe som kanskje er kortvarig morro. Vil derfor fraråde dette om du har tenkt å beholde den du har. Spesielt om en har barn er det best å holde seg til den man har.

Hvis du vil forlate den du er sammen med først for så bytte til den nye så er jo det en mulighet. Risikerer da å bli stående igjen uten noen av de. Vil også fraråde å bli fristet av et fint utseende, da personlig kjemi er mye viktigere i det lange løp.

En annen ting jeg vil nevne er at jeg tror at om det er litt stor aldersforskjell så er ikke det noen fordel for sjansene for et langvaring lykkelig forhold. Men det er en ting dere må vurdere selv i tilfelle.

Det er heller ikke så lurt å rote med noen på arbeidsplassen.

Endret 20. april 2020 av Svein M

[Gjest Slettet+8743]

Takk til alle dere som har svart. Jeg ser at flere av dere tenker at jeg er den mannlige kollegaen i denne relasjonen, men jeg er altså den ultimate klisjeen (kvinnen på 30 som har fått følelser for sin 15 år eldre, gifte kollega). I tillegg er jeg i et langvarig (11 år) forhold selv. 

Alt i meg sier at jeg bare må holde det for meg selv, men det er vanskelig. Har hatt følelser i snart ett år og det går ikke over sånn som jeg trodde det ville. Vi er foreløpig bare gode kolleger på vei til å bli noe vennskapelig da vi har mye til felles. Jeg er ganske sikker på at han ikke vet hva jeg føler, men det er vanskelig å holde tilbake og ikke småflørte når sjansen byr seg. Det hjelper å lese meldingene deres. De fikk meg til å «lande» litt og tenke at dette har potensiale til å bli et uendelig og uopprettelig rot. Samtidig er det smertefullt å begjære noe man aldri kan få. 

[Gjest Slettet+9817234]

Enten går du all inn eller så bytter du jobb. 

[Gjest Slettet+8743]

6 minutes ago, JØI said:

Enten går du all inn eller så bytter du jobb. 

Skulle ønske det var et alternativ. Bor på et relativt lite sted og har høy utdannelse (doktorgrad). Jobbmulighetene er ikke mange innenfor fagfeltet og jeg har vært heldig å få drømmejobben. Ser heller ikke at det å gå «all inn» er noe alternativ. Føler liksom at jeg sitter fast i dette surret og jeg er redd for at det vil være sånn veldig lenge. Bare masse følelser uten at noe skjer. 

[Taurean]

Undre skrev (44 minutter siden):

Takk til alle dere som har svart. Jeg ser at flere av dere tenker at jeg er den mannlige kollegaen i denne relasjonen, men jeg er altså den ultimate klisjeen (kvinnen på 30 som har fått følelser for sin 15 år eldre, gifte kollega). I tillegg er jeg i et langvarig (11 år) forhold selv. 

Alt i meg sier at jeg bare må holde det for meg selv, men det er vanskelig. Har hatt følelser i snart ett år og det går ikke over sånn som jeg trodde det ville. Vi er foreløpig bare gode kolleger på vei til å bli noe vennskapelig da vi har mye til felles. Jeg er ganske sikker på at han ikke vet hva jeg føler, men det er vanskelig å holde tilbake og ikke småflørte når sjansen byr seg. Det hjelper å lese meldingene deres. De fikk meg til å «lande» litt og tenke at dette har potensiale til å bli et uendelig og uopprettelig rot. Samtidig er det smertefullt å begjære noe man aldri kan få. 

Dette er en del av hvordan livet er .. og det høres igjen "klisjé"-aktig ut sånn som jeg skriver det. Men dette er jo sterke greier. Jobb er en arena der vi mer eller mindre tvinges til å omgå andre i store deler av livet vårt. Det kan være vanskelig å adskille følelser hele tiden. Jeg stod i samme situasjon som deg for en del år siden, jeg er dog mann, men det var ei gift dame med barn, og vi hadde bare veldig mye til felles. Vi var begge vikarer for vikarbyrå, begynte nesten samtidig, og jobbet mye sammen. Vi samarbeida bra og hadde lik holdning. Så jeg måtte bare tvinge meg til å skjerpe meg og bruke ekstra mye energi på det her. Det gikk bra. Ca 1 år senere jobba vi på forskjellige steder så jeg fikk litt mer pusterom.

Dette er ting som krever trening... men jeg tenker at selv om man har aldri så mye trening, så har folk forskjellig personlighet, så det kan like fullt oppstå på nytt og på nytt.

Derfor er det viktig å implementére en grunnfast, kjernesterk fundamentalistisk tro på at arbeidslivet, dét skal man holde hellig, og man skal aldri blande følelser privat og forretningsmessig. Ha respekt for andres grenser og oppfordre andre til å ha lik holdning.

Men tenkte også å nevne; Livet dreier seg jo også om valg .. kanskje det faktisk finnes andre, og bedre, muligheter for deg i større byer? Bedre jobb, bedre lønn, større nettverk av folk? Kanskje tiden er moden for å prøve deg litt andre steder? Det kan være sunt å flytte litt på seg.

Burde vel egentlig ikke skrive dette; Men det er jo også en del av livet å forelske seg i andre. Det kan hende han er ulykkelig i forholdet og søker ut. Dette vet du jo ikke. Så hvis jeg virkelig skulle våge meg utpå med det, så kan du jo be om en prat, og spørre om han er lykkelig i forholdet han er i. Men det er på grensa av etikk, da. Så dette må du velge selv. Da må du være sterk nok til å avslå tanken på noe mer romantisk med han hvis han sier han er happy og ikke ønsker noe.

[Gjest 59d1c...180]

1 hour ago, Undre said:

Takk til alle dere som har svart. Jeg ser at flere av dere tenker at jeg er den mannlige kollegaen i denne relasjonen, men jeg er altså den ultimate klisjeen (kvinnen på 30 som har fått følelser for sin 15 år eldre, gifte kollega). I tillegg er jeg i et langvarig (11 år) forhold selv. 

Alt i meg sier at jeg bare må holde det for meg selv, men det er vanskelig. Har hatt følelser i snart ett år og det går ikke over sånn som jeg trodde det ville. Vi er foreløpig bare gode kolleger på vei til å bli noe vennskapelig da vi har mye til felles. Jeg er ganske sikker på at han ikke vet hva jeg føler, men det er vanskelig å holde tilbake og ikke småflørte når sjansen byr seg. Det hjelper å lese meldingene deres. De fikk meg til å «lande» litt og tenke at dette har potensiale til å bli et uendelig og uopprettelig rot. Samtidig er det smertefullt å begjære noe man aldri kan få. 

Siden du går rundt og tenker på å være utro når du selv er i et forhold: SNAKK MED PARTNEREN DIN. Du er åpenbart ikke lykkelig i forholdet. Snakk sammen og se om dere kan finne ut av det. Hvis ikke, så må dere gjøre det slutt. Utroskap er noe faenskap og ikke løsningen. Sluttresultatet blir det samme uansett - det blir sannsynligvis slutt mellom deg og partneren din hvis du er utro, men jeg lover deg at det blir bedre for deg og din partner hvis dere gjør det slutt først. 

Anonymous poster hash: 59d1c...180

[Gjest Slettet+8743]

48 minutes ago, Taurean said:

Dette er en del av hvordan livet er .. og det høres igjen "klisjé"-aktig ut sånn som jeg skriver det. Men dette er jo sterke greier. Jobb er en arena der vi mer eller mindre tvinges til å omgå andre i store deler av livet vårt. Det kan være vanskelig å adskille følelser hele tiden. Jeg stod i samme situasjon som deg for en del år siden, jeg er dog mann, men det var ei gift dame med barn, og vi hadde bare veldig mye til felles. Vi var begge vikarer for vikarbyrå, begynte nesten samtidig, og jobbet mye sammen. Vi samarbeida bra og hadde lik holdning. Så jeg måtte bare tvinge meg til å skjerpe meg og bruke ekstra mye energi på det her. Det gikk bra. Ca 1 år senere jobba vi på forskjellige steder så jeg fikk litt mer pusterom.

Dette er ting som krever trening... men jeg tenker at selv om man har aldri så mye trening, så har folk forskjellig personlighet, så det kan like fullt oppstå på nytt og på nytt.

Derfor er det viktig å implementére en grunnfast, kjernesterk fundamentalistisk tro på at arbeidslivet, dét skal man holde hellig, og man skal aldri blande følelser privat og forretningsmessig. Ha respekt for andres grenser og oppfordre andre til å ha lik holdning.

Men tenkte også å nevne; Livet dreier seg jo også om valg .. kanskje det faktisk finnes andre, og bedre, muligheter for deg i større byer? Bedre jobb, bedre lønn, større nettverk av folk? Kanskje tiden er moden for å prøve deg litt andre steder? Det kan være sunt å flytte litt på seg.

Burde vel egentlig ikke skrive dette; Men det er jo også en del av livet å forelske seg i andre. Det kan hende han er ulykkelig i forholdet og søker ut. Dette vet du jo ikke. Så hvis jeg virkelig skulle våge meg utpå med det, så kan du jo be om en prat, og spørre om han er lykkelig i forholdet han er i. Men det er på grensa av etikk, da. Så dette må du velge selv. Da må du være sterk nok til å avslå tanken på noe mer romantisk med han hvis han sier han er happy og ikke ønsker noe.

Takk for gode tilbakemeldinger og refleksjoner. Jeg føler liksom jeg har reflektert rundt alle muligheter så derfor jeg lufter dette her. 

Vi flyttet til byen vi bor i nå for to år siden etter flere år i Oslo og i utlandet. Det er min samboers hjemby og vi har derfor stort nettverk av familie og venner her. Føler ikke at det å flytte igjen er noe godt alternativ. Jeg vet at jeg ikke ville fått med samboer på det heller da vi trives veldig godt her og begge har fått svært gode jobber. Jeg ville nok kunnet gå noe opp i lønn ved å flytte tilbake til Oslo eller en annen storby, men samboer ville gått ned i lønn. Vi har heller ikke lyst til å flytte fra venner og familie igjen. 

Vi har vært sammen i mange år og selv om det høres naivt ut er det faktisk helt sant at det ikke hadde falt meg inn at jeg kunne få følelser for andre da jeg og samboer har det veldig bra sammen. Vi er bestevenner og jeg har dype følelser for han. Men etter mange år er det jo ikke de «sommerfugler i magen»-følelsene man føler i starten. Det er jo også naturlig. 

Både å flytte og å bytte jobb er ganske utenkelig sånn det nå ser ut. Jeg vet også at samboer hadde blitt svært såret om jeg hadde fortalt det til han selv om det ikke har skjedd noe fysisk. Det ville gått hardt ut over hans selvfølelse og vår relasjon. Å snakke med kollegaen, som du skriver, er i perioder fristende, men jeg føler det er for risikabelt da jeg risikerer å miste respekten på jobben samt mulig mye drama både på hans side og min side.

Går derfor liksom bare med disse følelsene uten å helt se noen annen løsning enn å måtte leve med det. Det er som du skriver kanskje bare en del av livet.

[Gjest Slettet+8743]

48 minutes ago, Guest 59d1c...180 said:

Siden du går rundt og tenker på å være utro når du selv er i et forhold: SNAKK MED PARTNEREN DIN. Du er åpenbart ikke lykkelig i forholdet. Snakk sammen og se om dere kan finne ut av det. Hvis ikke, så må dere gjøre det slutt. Utroskap er noe faenskap og ikke løsningen. Sluttresultatet blir det samme uansett - det blir sannsynligvis slutt mellom deg og partneren din hvis du er utro, men jeg lover deg at det blir bedre for deg og din partner hvis dere gjør det slutt først. 

Anonymous poster hash: 59d1c...180

Du har selvfølgelig helt rett selv om det ikke stemmer at jeg ikke er lykkelig i forholdet. Det er det som gjør situasjonen vanskelig. Hadde jeg ikke vært lykkelig hadde jeg gjort det slutt og det hele hadde vært noe enklere å forholde seg til. Som jeg svarte Taurean over vet jeg at samboer blir svært såret hvis jeg forteller han om det. Nå er han i det minste lykkelig uvitende selv om emosjonell utroskap kanskje er vel så ille (?). Men jeg kan jo ikke noe for disse følelsene heller. 

[Taurean]

Undre skrev (21 minutter siden):

Takk for gode tilbakemeldinger og refleksjoner. Jeg føler liksom jeg har reflektert rundt alle muligheter så derfor jeg lufter dette her. 

Vi flyttet til byen vi bor i nå for to år siden etter flere år i Oslo og i utlandet. Det er min samboers hjemby og vi har derfor stort nettverk av familie og venner her. Føler ikke at det å flytte igjen er noe godt alternativ. Jeg vet at jeg ikke ville fått med samboer på det heller da vi trives veldig godt her og begge har fått svært gode jobber. Jeg ville nok kunnet gå noe opp i lønn ved å flytte tilbake til Oslo eller en annen storby, men samboer ville gått ned i lønn. Vi har heller ikke lyst til å flytte fra venner og familie igjen. 

Vi har vært sammen i mange år og selv om det høres naivt ut er det faktisk helt sant at det ikke hadde falt meg inn at jeg kunne få følelser for andre da jeg og samboer har det veldig bra sammen. Vi er bestevenner og jeg har dype følelser for han. Men etter mange år er det jo ikke de «sommerfugler i magen»-følelsene man føler i starten. Det er jo også naturlig. 

Både å flytte og å bytte jobb er ganske utenkelig sånn det nå ser ut. Jeg vet også at samboer hadde blitt svært såret om jeg hadde fortalt det til han selv om det ikke har skjedd noe fysisk. Det ville gått hardt ut over hans selvfølelse og vår relasjon. Å snakke med kollegaen, som du skriver, er i perioder fristende, men jeg føler det er for risikabelt da jeg risikerer å miste respekten på jobben samt mulig mye drama både på hans side og min side.

Går derfor liksom bare med disse følelsene uten å helt se noen annen løsning enn å måtte leve med det. Det er som du skriver kanskje bare en del av livet.

Ja, virker som du har investert mye i den livsstilen du har nå, med jobb, samboer, bosted og alt. Da kan det nok føles som veldig risikabelt emosjonelt å gjøre noe fremsteg med kollegaen.

Men hva med å bli forflyttet på arbeidsplassen? Jobbe i en annen avdeling? Spørre om å få jobbe med andre kollegaer? Eller er alt ganske fastlåst i rutiner og personell? Kanskje ta en prat med lederen? Må så klart være forsiktig med hvem du sier dette til, da rykter fort sprer seg, selv om noen ser det som uskyldig, så er dette langt fra uskyldig. Ingenting man spøker med.

Du innrømmer jo også at de første forelskelsesfølelsene har gitt seg litt. Dét er bekreftelse på at ting endrer seg. Du har jo vært veldig sterk som har tålt dette så lenge. Så da kan du bruke det som kilde til inspirasjon og motivasjon for din egen selvrespekt og selvtillit. Det er bra gjort av deg.

Å reflektére over hva du har i hjemmet med samboeren kan også være en bra motivasjon. Du har det antageligvis trygt og bra. Det er ikke sikkert gresset er så mye grønnere på den andre siden.

[kremt]

Det sies at man vet ikke hva man har før man har mistet det. 

[Gjest Slettet+8743]

1 hour ago, Taurean said:

Ja, virker som du har investert mye i den livsstilen du har nå, med jobb, samboer, bosted og alt. Da kan det nok føles som veldig risikabelt emosjonelt å gjøre noe fremsteg med kollegaen.

Men hva med å bli forflyttet på arbeidsplassen? Jobbe i en annen avdeling? Spørre om å få jobbe med andre kollegaer? Eller er alt ganske fastlåst i rutiner og personell? Kanskje ta en prat med lederen? Må så klart være forsiktig med hvem du sier dette til, da rykter fort sprer seg, selv om noen ser det som uskyldig, så er dette langt fra uskyldig. Ingenting man spøker med.

Du innrømmer jo også at de første forelskelsesfølelsene har gitt seg litt. Dét er bekreftelse på at ting endrer seg. Du har jo vært veldig sterk som har tålt dette så lenge. Så da kan du bruke det som kilde til inspirasjon og motivasjon for din egen selvrespekt og selvtillit. Det er bra gjort av deg.

Å reflektére over hva du har i hjemmet med samboeren kan også være en bra motivasjon. Du har det antageligvis trygt og bra. Det er ikke sikkert gresset er så mye grønnere på den andre siden.

Det er to avdelinger der jeg jobber på den ene og han på den andre, men jeg har vært inne på tanken om å spørre om å få bytte kontor til en annen etasje. Jeg hadde måttet forklare sjefen min hvorfor, men jeg stoler på henne og vet at hun ikke ville fortalt det videre eller laget noe nummer ut av det så det er en mulighet. Da ville jeg sett han mindre. Grunnen til at jeg ikke har bedt om det er at jeg er usikker på hva som er verst. Ser for meg at det blir verre å måtte se han 3-4 ganger i måneden enn nå når jeg i allefall kan slå meg til ro med at jeg ser han så og si hver dag. Hvis dette er følelser som kommer til å gå over tenker jeg også at det går fortere over hvis jeg har mer med han å gjøre. Å se han et par ganger i måneden høres egentlig bare ut som tortur. Da vil man kanskje få mer avstand i perioder, men at det blir rippet opp i igjen hver gang jeg ser han. Det er selvfølgelig mulig at jeg tenker dette for å legitimere for meg selv at jeg bør se han mest mulig. Ikke så lett å se seg selv utenfra.

Uten å bli for sentimental, men når tårene kommer av at en fremmed på et forum skriver «du har jo vært veldig sterk som har tålt dette så lenge» så bekrefter det egentlig bare for meg hvor vanskelig det har vært å bære på det. Det høres ut som dumme fjortisfølelser, men det er vanskelig. Takk igjen for at du har tatt deg tid til å svare. 

[Gjest Slettet+8743]

1 hour ago, kremt said:

Det sies at man vet ikke hva man har før man har mistet det. 

Ja det er sant. Jeg vet hva jeg har og er utrolig takknemlig for det. Derfor skremmer det meg at jeg er villig til å risikere noe for disse følelsene for en jeg har kjent i knapt et år. Kjenner ikke igjen meg selv. Føler nesten at jeg mistet en del av meg selv når det skjedde. 

[Taurean]

Undre skrev (14 minutter siden):

Det er to avdelinger der jeg jobber på den ene og han på den andre, men jeg har vært inne på tanken om å spørre om å få bytte kontor til en annen etasje. Jeg hadde måttet forklare sjefen min hvorfor, men jeg stoler på henne og vet at hun ikke ville fortalt det videre eller laget noe nummer ut av det så det er en mulighet. Da ville jeg sett han mindre. Grunnen til at jeg ikke har bedt om det er at jeg er usikker på hva som er verst. Ser for meg at det blir verre å måtte se han 3-4 ganger i måneden enn nå når jeg i allefall kan slå meg til ro med at jeg ser han så og si hver dag. Hvis dette er følelser som kommer til å gå over tenker jeg også at det går fortere over hvis jeg har mer med han å gjøre. Å se han et par ganger i måneden høres egentlig bare ut som tortur. Da vil man kanskje få mer avstand i perioder, men at det blir rippet opp i igjen hver gang jeg ser han. Det er selvfølgelig mulig at jeg tenker dette for å legitimere for meg selv at jeg bør se han mest mulig. Ikke så lett å se seg selv utenfra.

Uten å bli for sentimental, men når tårene kommer av at en fremmed på et forum skriver «du har jo vært veldig sterk som har tålt dette så lenge» så bekrefter det egentlig bare for meg hvor vanskelig det har vært å bære på det. Det høres ut som dumme fjortisfølelser, men det er vanskelig. Takk igjen for at du har tatt deg tid til å svare. 

Kan forstå det, da får du trening i å håndtere følelsene. Får du ikke se han, blir det mer en traumatisk avbrudd, og da kan du kanskje bli i dårlig humør eller oppføre deg irrasjonelt på annet vis. Nå har du en sjans til å lære deg å kontrollére distanseringen på en trygg måte.

Ja det er synd vi ser dette som fjortisting, for det er ingenting som går vekk hele livet. Det er stigmatiseringen vi lever med, at det er "normalt å rase fra seg" i ungdommen, og det er normalt å finne seg en partner man skal være sammen med hele livet .. så forsvinner liksom alle inntrykk og følelser for alle andre ... sånn fungerer det ikke psykologisk. Dette er en treningssak som varer hele livet, og man kan ikke slippe ned guarden for mye ..

Du burde heller være glad for at du er sterk .. Det er en del av å være menneske. Og finner du ut av det her, så kan du hjelpe andre i samme situasjon. Så det ender ut i økt selvdisiplin og selvledelse, og at du ikke er et offer for egne følelser. Igjen burde vi lære om dette i skolen. Det dreier seg om psykologi.

Endret 1. mai 2020 av Taurean

[Gjest Slettet+8743]

54 minutes ago, Taurean said:

Kan forstå det, da får du trening i å håndtere følelsene. Får du ikke se han, blir det mer en traumatisk avbrudd, og da kan du kanskje bli i dårlig humør eller oppføre deg irrasjonelt på annet vis. Nå har du en sjans til å lære deg å kontrollére distanseringen på en trygg måte.

Ja det er synd vi ser dette som fjortisting, for det er ingenting som går vekk hele livet. Det er stigmatiseringen vi lever med, at det er "normalt å rase fra seg" i ungdommen, og det er normalt å finne seg en partner man skal være sammen med hele livet .. så forsvinner liksom alle inntrykk og følelser for alle andre ... sånn fungerer det ikke psykologisk. Dette er en treningssak som varer hele livet, og man kan ikke slippe ned guarden for mye ..

Du burde heller være glad for at du er sterk .. Det er en del av å være menneske. Og finner du ut av det her, så kan du hjelpe andre i samme situasjon. Så det ender ut i økt selvdisiplin og selvledelse, og at du ikke er et offer for egne følelser. Igjen burde vi lære om dette i skolen. Det dreier seg om psykologi.

Helt enig. For et år siden hadde det ikke falt meg inn at det kunne skje en gang. Det snakkes liksom ikke om. Det er så tabu at jeg ikke har snakket med min nærmeste venninne om det enda. Men så når jeg skriver her sier flere at dette er noe som skjer med de fleste i løpet av et langt samliv. Da burde det også være mere fokus på det så man vet hvordan man skal håndtere det når det begynner. Nå vet jeg jo at jeg skal løpe for livet i motsatt retning hvis det skulle skje igjen en gang i fremtiden, men det visste jeg dessverre ikke for et år siden. 
 

Hvordan går det med deg nå da Taurean? Er det lenge siden du har sett henne? Er det fremdeles følelser der?

[Taurean]

Undre skrev (5 timer siden):

Helt enig. For et år siden hadde det ikke falt meg inn at det kunne skje en gang. Det snakkes liksom ikke om. Det er så tabu at jeg ikke har snakket med min nærmeste venninne om det enda. Men så når jeg skriver her sier flere at dette er noe som skjer med de fleste i løpet av et langt samliv. Da burde det også være mere fokus på det så man vet hvordan man skal håndtere det når det begynner. Nå vet jeg jo at jeg skal løpe for livet i motsatt retning hvis det skulle skje igjen en gang i fremtiden, men det visste jeg dessverre ikke for et år siden. 
 

Hvordan går det med deg nå da Taurean? Er det lenge siden du har sett henne? Er det fremdeles følelser der?

Ja, nei dette er en del år siden nå, så det er godt på avstand nå. Vi har hverandre som venner på facebook, men har ingen kontakt utover det. Ho hadde et brudd med samboeren en stund, hvor lenge vet jeg ikke. Jeg vurderte å be om et treff da, men jeg tenkte at kanskje ho bare ville ha et pusterom i forholdet og ville ikke presse der. Så jeg lot det være. Det var jo barn inne i bildet også. Ikke bare å ta på seg et sånt ansvar heller ut av det blå. Jeg var egentlig ikke klar for noe forhold heller, hadde ikke nok struktur i livet.

Men det var slitsomt når det varte, både en krevende jobb, og fokusére på det der samtidig. I tillegg til det, så ble ho favorisert på jobben, fikk mye oppmerksomhet, også fra sjefene. Ble håndvist hvordan ting fungerte, og jeg ble overlatt mer meg selv. Så da fikk jeg dét å bekymre meg for også ^^ Det var snodige greier. Men sånn kan livet gå. Nå mener jeg at lederskapet der ikke var helt på stell, men det får bare bli min mening.