Ringe inn syk til jobb

[Skillica]

Andre som sliter med dårlig samvittighet etter å ringe inn syk til jobb? 

Er ikke så ofte borte fra jobb, men når jeg først skal melde om fravær, så grubler jeg alltid på om sjefen tror jeg egentlig ikke er syk. 

 

[Gjest Slettet-x7D6du0Hjb]

Skillica skrev (27 minutter siden):

Andre som sliter med dårlig samvittighet etter å ringe inn syk til jobb? 

Er ikke så ofte borte fra jobb, men når jeg først skal melde om fravær, så grubler jeg alltid på om sjefen tror jeg egentlig ikke er syk. 

Forstår deg, men du skal overhode ikke ha dårlig samvittighet når du er syk! Så når du en gang blir syk så skal du holde deg hjemme, og spesielt i den tiden vi er inne i nå så skal du ikke være redd for å sykemelde deg, eventuelt bruke egenmelding. 

At du ikke er borte fra jobb er forøvrig bra! Da viser jo du til din arbeidsgiver at du er lojal og at de kan stole på deg. 

Endret 6. april 2020 av Slettet-x7D6du0Hjb

[AndersT2]

Hvis du er sjeldent borte fra jobb så har nok sjefen ingen tanker om at du ikke snakker sant. Hvis du ofte er borte, så er det noe helt annet. Spesielt hvis man vet at den ansatte er ett fest menneske, og er syk mandag.

Personlig så hater jeg når jeg først er syk å være borte i 3 dager. Da føles det mer som at noen kanskje tror man utnytter 3 dager'sen slik alt for mange gjør. Skulle ønske den var endret til maks 3 dager, men kunne brukt 1 og 1 uten å miste 2 dager. Mange mener at man da taper 2 dager, og heller tar de som betalt fri.

[Taurean]

Det er mange nyanser til å være syk fra arbeidslivet.

Jeg var kanskje syk 5-6 dager i året i gjennomsnitt i mine ca 10 arbeidsår som voksen. Jeg skal innrømme at noen ganger var det mer psykisk, kanskje 50% av gangene, som når det var noe rent fysisk.

Men psykisk årsak er like gyldig som fysisk, det er bare ikke like sosialt anerkjent.

Noen nyanse til dette med det sykdom i arbeidslivet som jeg har tenkt ut, er at

1) Folk er i forskjellig humør til enhver tid. Når én person er syk, så kan en annen person være i et veldig "friskt" humør og tenke at andre er sveklinger som ikke har like mye "pågangsmot" som dem selv. Mens en annen kan empatisere og tenke at han/hun også skulle ønske dem ble hjemme den dagen. Så man kan ikke bry seg så mye om hva andre tenker. Det gjelder ledelsen også, til en viss grad.

2) Folk har forskjellig ambisjonsnivå. Noen har kanskje fått lovet en jobb i ledelsen 5 år frem i tid, og har ekstra press på seg utover å betale regninger, til å vise seg tilliten verdig ved å ikke ha sykefravær. Andre som ikke har andre ambisjoner utover å møte opp og gjøre en ærlig og god jobb, har ikke dette ekstra presset.

3) Ens nødvendighet på arbeidsplassen. Kanskje man har oppgaver som andre -kan- ta seg av i én dag når en er syk. Men hvis en har en vital del av en arbeidsplass som oppgave, så har en jo ekstra press på seg og kan bare ikke bli hjemme hvis man er utbrent. Da må man si opp jobben, så og si.

4) Ledelsens lederstil. Her er det igjen nyanser. Hvis det er et lukket og fryktstyrt miljø, så kan terskelen for å melde seg syk kanskje være høyere, men det vil ofte være mer gjennomtrekk av arbeidere. Likevel, hvis det er et åpent, ettergivende, inspirerende og inkluderende miljø, så sier det seg selv at man -vil- møte opp, og man vil ikke ringe inn syk. Samtidig vil et slikt miljø så klart være sårbart for tillitsmisbruk.  Uansett, så er det opp til ledelsen da å bedømme om sykefraværet virkelig er gyldig, og da ta en prat med den ansatte for å finne ut hvor skoen trykker, så man kan hjelpe personen best mulig.

5) Men uansett hvilken lederstil det er, så er det ikke til å unngå at folk -blir- syke på mange forskjellige vis. Så det er opp til ledelsen å legge til rette på en sånn måte at folk vil møte opp, at jobben er mest mulig inspirerende og interessant, og at det er et åpent og positivt miljø hvor man lærer hverandre jobben og ingen holder hemmeligheter fordi de er redde for å bli skiftet ut.

6) Ens eget psykososiale miljø. Om man har inspirerende og snille mennesker rundt seg hjemme, hvor det ikke er mye friksjoner og problemer, så vil man naturligvis ha mer overskudd til å takle jobben. Men har man mye vanskelige personligheter, folk som bare snakker om problemer, folk som hele tiden krever hjelp og støtte og ikke klarer å ta ansvar for eget liv, så vil det naturligvis drenére en for energi og man blir mer utsatt for utbrenthet. Dette er ofte vanskelig å gjøre noe med, da det gjerne er familierelatert.

7) Så kan man prøve å ha litt perspektiv. Hvis man skal klare å stå i jobb fra man er 18 år til man er 67, så er det nesten selvforklarende at man vil møte noen sykedager innimellom. For at man skal holde ut, så er det nesten uansvarlig å -ikke- tenke over når man begynner å bli utbrent. Det er derfor man skal ha ferier, men likevel, det kan komme perioder innimellom feriene der det er ekstra mye stress som topper seg. Da mener jeg det er ansvarlig å si fra tidlig, åpne opp og se hva som kan gjøres med det. Er lederskapet da intelligent, så legger de til rette så presset fordéles. Men hvis lederskapet er tyrannisk, og favorisérer basert på trynefaktor og hvem de liker best, og ikke hvem som yter best og har mest fornuftig å si, så mener jeg det er riktig å innvilge seg en sykedag eller to. Men blir man behandlet bra og møter respekt og åpenhet, så er det riktig å stå på litt ekstra for dem. Man må se alt i perspektiv.

 

Det er sikkert mange flere ting jeg ikke tenker over også. Ett siste punkt er tiden man lever i. Kan legge ved en video som viser en som vokste opp i en tidligere tidsalder, han trodde ikke på å være syk og gjorde det som måtte gjøres for å få det ferdig ^^ Jeg vet ikke om det er noe positivt å holde på sånn, mange døde i de jobbene der .. men dette med arbeidsmoral og sykefravær er jo noe som har blitt mer og mer diskutert i vår tidsalder. Før i tiden måtte man bare finne seg i ting. Her er det -igjen- nyanser.
 

 

Endret 6. april 2020 av Taurean

[Sexylubb1]

Alltid. Selv om jeg har sykemelding og åpenbart er synlig fysisk ute av stand til å jobbe. Men det er ikke det at jeg er bryr meg om sjefen tror på meg eller ei. Det er mer det at jeg misliker å være til bryderi. Om jeg er borte må kolleger ta over mine oppgaver og administrasjonen får ekstra jobb både med å få inn vikar og gjøre papirarbeid. Samtidig har jeg en veldig erfaringstung jobb som betyr at mine oppgaver ofte blir gjort dårligere mens jeg er borte. 

Samtidig er jeg akkurat sur på arbeidsgiver over at de ikke prioriterer å lære opp nok vikarer bra nok. Og jeg er ikke redd for å si fra om det gjentatte ganger. 

Jeg tror det er sunt til en viss grad å føle at å være borte er feil. Du må bare klare å balansere det mot nødvendigheten av det at du feks ikke tar med smitte inn på arbeidsplassen, tilbyr deg å jobbe alternativt om mulig osv. 

[Gjest 969e5...8f3]

Tror ikke man skal tenke så mye på det - jeg har slitt litt med angstanfall hvor det å gå ut døra kan være stor insj. Heldigvis hadde jeg på min siste arbeidsplass en ganske grei sjef som lot meg jobbe hjemmefra en del  og da fikk jeg gjort en del selv om jeg ikke var helt i slaget. For meg var det viktig iallefall. Jeg ønsket selvsagt å være mest mulig på kontoret. 

Anonymous poster hash: 969e5...8f3