Hva skal jeg gjøre?

[Gjest b7cd3...8b8]

Jeg går på folkehøyskole og har blitt kjent med en gutt som er født ett år før meg. Vi har hatt veldig god kjemi og jeg begynte å falle for ham, men på grunn av omstendighetene har jeg vinglet og oppført meg litt rart. Dette angrer jeg veldig på og jeg kjenner at jeg har lyst til at vi skal bli noe.

Kvelden før vi skulle reise hjem fra skolen på grunn av koronaviruset, var jeg og to andre ute og drakk og jeg drakk for mye. Han var litt med oss da vi kom tilbake, men han var edru. Det endte med at han satt i sofaen med meg og jeg spydde i hånden min og løp ut. Jeg angrer så klart veldig på dette og hadde fylleangst dagen etter. Jeg følte at han prøvde å unngå meg med blikket sitt, men han så av og til bort på meg og smilte da han skulle dra og jeg satt med de andre. Moren hans var der, så vi satt ikke med han og han dro tidlig. Jeg har egentlig lyst til å snakke med han om alt som har skjedd og beklage/forklare, men jeg er redd for utfallet. Drømmescenarioet hadde jo vært at vi kunne gå tilbake til normalen og at vi kunne ha blitt et par, men hvor sannsynlig dette er, vet jeg ikke. Jeg liker han veldig godt og angrer veldig. Hva skal jeg gjøre?

Anonymous poster hash: b7cd3...8b8

[Taurean]

Du burde jo ta en sjans og prøve. Dette er en del av å prøve og feile, og lære, i dét å møte andre på denne måten.

Hvis han har et åpent sinn og litt humor, så synes han bare det er morsomt at du har oppført deg litt rart. Og da er han åpen nok til å ta imot invitasjonen din, hvis han også er interessert da, så klart.

Er ikke så mye annet å skrive, jeg anbefaler at du tar en sjans. Kjemi kommer etter hvert, man må alltid ta det første steget.

[Gjest Slettet-hz5fhpE1cl]

Ta kontakt med han og si du er lei for at du drakk for mye. Ta det der fra. 

[Blesten_i_vesten]

Jeg datet en fyr i 1.5 år, og det var veldig av og på, og svært uskyldig. Vi hadde ikke en gang kysset i løpet av denne tiden. Jeg var i grunn usikker på om han faktisk likte meg, eller om det bare var noe han sa. Hadde fryktelig lav selvtillit, og kunne ikke skjønne hvordan en så fantastisk fyr kunne være glad i meg.

En kveld ble jeg fullstendig drita (han not so much). Vi skulle ut på en bar, men jeg fikk ikke komme inn siden jeg var for full, så vi satte oss på en benk på Torgallmenningen. Jeg satt der i 1 minutt da jeg sa:

"Jeg tror jeg må spy", hvorpå han svart: "Da e berre å spy da".

Let the sprutspying commence...

Da jeg våkna neste dag lå han på sofaen i stua og sov. Det var i grunn da jeg skjønte at en fyr som orket en jente som spøy, fulgte henne hjem, sørget for at hun kom seg i seng, og at passet på henne gjennom natten var en fyr verdt å satse på. Vi ble sammen, og giftet oss to år senere.

Vi er skilt i dag, men gode venner. Jeg angrer ikke ett sekund på at jeg turte å bli sammen med han.