Hvordan slutte å irritere seg over andres vaner/uvaner?

[Gjest 4d3d0...d5e]

Jeg sliter med at jeg irriterer meg over min bestefars vaner/uvaner. Han er verdens greieste mann osv, men har noen vaner/uvaner, og andre litt rare ting han sier og gjør, feks at han ofte drar frem rare påstander som han bare har hørt en eller annen gang, og kan forklare lenge om hvorfor det er sånn, som om det var reneste fakta rett fra en forskningsrapport, han snakker veldig ofte veldig seint og forklarer mange ubetydelige detaljer som ofte er veldig uinteressante, lager veldig ofte rare slurpelyder, mange ganger sånn helt plutselig ut av det blå, og mange andre ting som egentlig er helt ubetydelige, så egentlig ikke nødvendig å nevne. Er fullt klar over at det er jeg som har et problem her, og ikke han.

For meg startet det vel egentlig med at jeg begynte å irritere meg over den plutselige og høylytte slurpingen, og så ble det bare verre og verre, og nå irriterer jeg meg over så utrolig mye forskjellig som han gjør. Dette er jo ting som egentlig er helt ubetydelige, men jeg klarer bare ikke lengre å overse det. Når jeg treffer andre med lignende (u)vaner, så reagerer jeg på det, men da klarer jeg helt fint å overse det. Jeg er ganske sikker på at jeg blir sett på som en veldig hyggelig og grei fyr å snakke med av andre, men jeg synes det er utrolig synd at bestefar aldri har fått se den siden av meg, for jeg blir bare mer opphengt i nevnte ting, og til slutt på jeg bare gå, for jeg blir rett og slett i dårlig humør. Jeg blir nesten som en annen person når jeg treffer han. Mye mer lukket, og føler nok at jeg virker veldig uinteressert i å snakke med han

 

Jeg vet at jeg bare burde ta meg sammen, problemet er at jeg klarer det bare ikke, og jeg vet derfor ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har ganske dårlig samvittighet for dette, og jeg tenker jo også på at som alle oss andre, så lever han jo ikke evig, og jeg er redd for å miste han før jeg får gjort noe med problemene mine med å overse disse tingene og heller se han som den gode omsorgsfulle og snille personen han er. Har prøvd å nevne noe om dette for han, men han har ikke endret noe (han vet nok ikke hvor langt det er gått for min del), og samtidig så er det jo sånn han er, så det er jo strengt tatt meg som må forandre meg.

 

 

Det ble dessverre litt mye tekst, men spørsmålet er: hvordan skal jeg klare å overse disse tingene når det har brent seg så fast i hjernen at det er det eneste jeg klarer å fokusere på, og det er gått så langt at jeg blir i dårlig humør selv etter kort tid? Bør jeg gå til psykolog? Noe jeg kan gjøre selv? 

Anonymous poster hash: 4d3d0...d5e

[Taurean]

Det finnes ingen annen måte å gjøre det på enn å begrense kontakten. Du har en rett til å mene at gode vaner er noe som er verdt å bry seg om, like mye som at han tydeligvis mener at det er en rett å ha alle verdens uvaner som kunne plaget andre uten å måtte gjøre noe med det.

Det er et fritt samfunn. Det er så klart synd at du mister litt kontakt med noen som du har et bra vennskapelig kontakt med. Men like fullt, at du skal oppleve disse irritasjonsmomentene gang på gang, er ikke heldig for hverken deg eller forholdet.

Har det på samme måten med min far. Spiser som en gris, har ingen manérer overhodet. Da jeg vokste opp, var det liksom en så streng regel at alle -måtte- sitte rundt samme bord og spise. Men det absurde var at alle skulle lese i sitt eget blad, donald, avis, hva enn. Og alle spiste som griser. Jeg var den eneste som gadd å bry meg om det der, så jeg ble irritert livet av meg. Så jeg begynte å unngå fellesmiddagene, eller kom hjem sent, eller bare tok med meg maten og satt meg i stua og spiste aleine. Har i voksenlivet også prøvd å få i gang samtaler rundt bordet ved høytider osv .. men det virker som det er uinteressant å være sivilisert og vennlig. Jeg skjønner ingenting av det der.

For meg har dette noe med folkeskikk å gjøre. Men noen har vokst opp i familier, hjem, og kanskje med koner (eller menn) som ikke har tatt særlig hensyn til sånne ting.. av diverse grunner, kanskje fordi det har vært mye stress, mye støy og lyd, ikke særlig ro, eller bare vært fokus på bordskikk eller folkeskikk. Da blir det sånn at sånne uvaner får lov til å feste seg.

Du må bare skjerme deg og begrense kontakten. Sånn kommer livet til å være resten av livet, kompromiss må inngås. Og hvis han spør om hvorfor du ikke er der så ofte, så kan du jo våge å nevne det forsiktig, for å se hvordan han reagerer. Jeg har også nevnt i visse situasjoner til far og noen andre i familien hva jeg synes, men fikk ingen gehør overhodet. Så hvis jeg ikke skal få gehør for at andre skal endre sine uvaner, så gidder ikke jeg bevege meg for å møte dem på halvveien heller. Min teori om livets 50/50-regel .. begge må møtes på halvveien hvis det skal skje samarbeid.