Hvordan slutte å bry meg om hva andre tenker?

[Taurean]

Du må jobbe med det fundamentale psykologiske. Sover du godt? Bor du trygt? Har du høy nok inntekt til å ikke bekymre deg om det? Spiser du noenlunde sunt? Trener du noe (anbefaler bevegelser i vann, og skogturer)? Hvordan er det med det psykososiale i familien, og ellers? Får du noen moralsk støtte, eller har du bare folk rundt deg som bryter deg ned?

Når du får disse tingene på plass, fjerne det negative, og begynner å føle livsglede, så er min erfaring at ting som angst og stress får mindre grobunn.

Endret 21. februar 2020 av Taurean

[VNNI]

Taurean skrev (25 minutter siden):

Du må jobbe med det fundamentale psykologiske. Sover du godt? Bor du trygt? Har du høy nok inntekt til å ikke bekymre deg om det? Spiser du noenlunde sunt? Trener du noe (anbefaler bevegelser i vann, og skogturer)? Hvordan er det med det psykososiale i familien, og ellers? Får du noen moralsk støtte, eller har du bare folk rundt deg som bryter deg ned?

Når du får disse tingene på plass, fjerne det negative, og begynner å føle livsglede, så er min erfaring at ting som angst og stress får mindre grobunn.

Jeg hadde det tungt når jeg bodde hjemme, det har jeg ikke nå. Jeg blir nødt til og flytte inn i kjelleren til besteforeldrene mine ettersom jeg har dårlig arbeidsmengde og ingen hell i jobbsøkingen jeg har gjort enda. Jeg sover forsåvidt godt sammenlignet med tidligere perioder. Jeg har nett bestått generell studiekompetanse, så er ferdig med videregående og har en fillejobb, så er midt i en "dritt fase" ettersom jeg ikke kom inn på det jeg var interessert i og studere i fjord. Jeg bryr meg ikke stort om hva jeg spiser, men det får jeg hjelp til og forbedre nå. Jeg har mange venner som hjelper og støtter meg.

Kom nettopp hjem ifra 1 time lang tur gjennom en turløype i skogen med to kompiser, det føles godt. 

Situasjonen min nå er i grunn enkel. Jeg har det tungt ettersom partneren min som jeg absolutt elsket og hadde sett for meg hele min fremtid sammen med ikke var fornøyd med meg. Hun grunnla det med at jeg var vanskelig og bo med + hadde dårlige vaner. Det gjelder både økonomisk og rent fritidsmessig. Men der igjen så kommuniserte hun ikke dette så godt men valgte å heller ende det enn og gi meg en sjangse til forbedring, noe som jeg selvfølgelig er meget skuffet over... Og ikke minst litt sårende ettersom hun ikke bidrar til og forbedre uvanene mine eller gir meg en virkelig sjangse til og forbedre meg selv. I tillegg var det og holde meg "i humør" når hun først hjemme ifra jobb for tungt ettersom hun jobber mest av oss.

[spiraltrollet_1]

3 hours ago, Psykake said:

Når du merker at du mister kontrollen over tankene, forsøk å navngi 5 ting rundt deg. Si det høyt.  Repeter. 

 

Dette kan fungere. Men er det dyptliggende årsaker vil jeg anbefale og ta opp dette med fastlegen din. 

Du fortjener å ha det bra! 

som når lege skal finne ut om du er psykotisk..hvor er du , hva heter kongen osv

[Psykake]

spiraltrollet_1 skrev (1 time siden):

som når lege skal finne ut om du er psykotisk..hvor er du , hva heter kongen osv

Nei. Ikke i det hele tatt. 

 

Hvi man ser en telefonstolpe sier man høyt telefonstolpe. 

Repeter en del ganger og hjernen skifter fokus. 

[Taurean]

VNNI skrev (10 timer siden):

Jeg hadde det tungt når jeg bodde hjemme, det har jeg ikke nå. Jeg blir nødt til og flytte inn i kjelleren til besteforeldrene mine ettersom jeg har dårlig arbeidsmengde og ingen hell i jobbsøkingen jeg har gjort enda. Jeg sover forsåvidt godt sammenlignet med tidligere perioder. Jeg har nett bestått generell studiekompetanse, så er ferdig med videregående og har en fillejobb, så er midt i en "dritt fase" ettersom jeg ikke kom inn på det jeg var interessert i og studere i fjord. Jeg bryr meg ikke stort om hva jeg spiser, men det får jeg hjelp til og forbedre nå. Jeg har mange venner som hjelper og støtter meg.

Kom nettopp hjem ifra 1 time lang tur gjennom en turløype i skogen med to kompiser, det føles godt. 

Situasjonen min nå er i grunn enkel. Jeg har det tungt ettersom partneren min som jeg absolutt elsket og hadde sett for meg hele min fremtid sammen med ikke var fornøyd med meg. Hun grunnla det med at jeg var vanskelig og bo med + hadde dårlige vaner. Det gjelder både økonomisk og rent fritidsmessig. Men der igjen så kommuniserte hun ikke dette så godt men valgte å heller ende det enn og gi meg en sjangse til forbedring, noe som jeg selvfølgelig er meget skuffet over... Og ikke minst litt sårende ettersom hun ikke bidrar til og forbedre uvanene mine eller gir meg en virkelig sjangse til og forbedre meg selv. I tillegg var det og holde meg "i humør" når hun først hjemme ifra jobb for tungt ettersom hun jobber mest av oss.

Forstår deg godt. Du har det ikke lett, og har vært igjennom litt. Får beklage hvis det blir litt off topic her da.

Det er ikke lett å tåle sånne perioder, så jeg skjønner godt at du rekker ut en hånd. Særlig endte forhold er alltid tungt.

For å være veldig direkte .. så er det beste for deg å fokusere på sunne vaner, og begynne å date noen damer igjen. Få opp selvtilliten din igjen, selv om det virker som at du har en del vilje igjen. Du vil ikke bli gående år etter år og bli mer og mer usikker på deg selv. Det kan for all del være at du takler det bedre enn andre, det kan være at du er i en krets (du skriver du har venner og nettverk) hvor du kommer i møte med damer og blir kjent og på den måten forebygger isolasjon og depresjon (hvis du er utsatt for det).

Likevel, kan aldri skade å være litt proaktiv. Man skal så klart helst aldri ta forhastede valg, det blir som gambling. Men når du begynner å føle at du får noen perioder hvor sorgen letter litt, så begynner du å bli klar for å møte andre igjen. Det er viktig for psyken. Avbalanséring først, men så er det viktig å fylle livet med nye opplevelser, ikke la de gamle få feste seg for mye.

Jeg synes også det var urettferdig av ho å ikke gi deg minst én sjans. Det tyder på at dere muligens hadde noen fundamentale forskjeller. Du har nå i hvert fall fått erfaring som et forholdsliv gir, og du kan bygge litt videre på det. Ta det for hva det var, finn tilbake til deg selv, og gå videre med livet ditt.

Det kan godt hende du har en "fillejobb" .. men jeg kan si, for mange er en fillejobb en drømmejobb. Kanskje du bare tjener 13 000 etter skatt i måneden, men du har i hvert fall en inntekt. Det har noe å si for selvtilliten din. Pluss at det teller for videre jobbsøking. Det er ikke tull at det er lettere å få jobb når man har jobb, enn når man ikke har jobb. Dét er min erfaring, uansett hvor god man måtte være på å selge seg selv inn.

At du må flytte inn hos besteforeldre må ikke være et nederlag. Men det er veldig viktig at du føler at det er -ditt- hjem, og ikke du som bor i deres hjem. De er kanskje litt snille med leieprisen? Dét er jo snilt, men det er vanlig å hjelpe familiemedlemmer i nød. Du ville helt sikkert gjort det samme. Igjen, ta det for hva det er. Legg en plan for fremtiden. Du har noen bein på stigen, og jeg vil bare understreke igjen, når du er i den posisjonen du er i, -til tross- for at du ikke fikk studiene du ville, og har noen uheldige livssituasjoner, så har du alle de beste muligheter for å skyte fart på nytt opp og unngå en livsvarig depresjonstilstand.

Jeg skriver av erfaring på alle måter. Noen mener jeg har vært uheldig. Jeg mener det er 50/50. Jeg har gjort det jeg kunnet i livet mitt, men det var ikke nok. Jeg hadde ikke styrke nok til å hente meg selv opp, så jeg følte ikke jeg hadde andre valg enn å gå for uføretrygd. Dét ledet meg til å få en god økonomi. Men på andre måter føler jeg at jeg har feilet stort. Samtidig er ikke livet over, jeg kan studere hva jeg vil og til og med få uføretrygden opphevet .. selv om det er en veldig lang vei å gå, sikkert. Nå har jeg en familie som er vanskelig å leve med også, som krever mye psykestyrke å leve med. Noe som har ført til denne retningen i livet mitt. Hvis du ikke har familieproblemer, så ta mitt ord for at du slipper veldig mye psykologisk last der. Det føles som at 30-50% av prosessorkraften går med til dette hver eneste dag og natt, bevisst og underbevisst. Og tidligere i livet, krevde det nærmere 80-90%, for foreldra mine er veldig flinke til å innby lastene sine til andre, men ikke særlig flinke til å faktisk ta grep og gjøre noe med det. Dømmer dem ikke, det er bare sånn det har vært. Jeg har bare blitt flinkere til å skjerme meg. Har også en bekjent da, som har vært en enorm hjelp og har reddet livet mitt på dette området. Uten den støtten, hadde jeg drukket eller rusa meg ihjel på andre måter, mest sannsynlig... eller verre, endt opp på et hjem et sted. Så jeg håper de bekjentskapene du nevner også har en slik helende og støttende effekt på deg. Bruk dem.

Beveg deg dit du finner genuin og ærlig støtte, og skjerm deg fra der du finner fordømmelse og forhastede råd.

Jeg vet dette er alternativt. Det er bare et alternativt råd. Ta det eller forkast det ^^ Ditt valg: Prøv å sett deg inn i astrologi litt. Ditt eget stjernetegn (og dekan), og de i din krets. Men hold det for deg selv. Det har hjulpet meg med å forstå hva som skjer og har skjedd, på alle områder i livet. Det har stemt ekstremt godt over 15 år, og jeg ser veldig objektivt på ting. Kan ikke forklare hvorfor, men sånn er det.

[Pliscin]

Håpløshet, ingen motivasjon, slaget er tapt, det er bare tomrom igjen, hva er vitsen, selvkritikk, tvil på seg selv, krisemaksimering, ja alle slike tanker er normalt i din situasjon. Kjærlighetssorg i tillegg til at man mister en partner er noe av det tøffeste du kan oppleve.

Fallhøyden var stor, og det er sårbart, og du falt rett i bakken. Man tenker at man hadde det så bra, men nå har alt bare blitt dritt, og alt hadde blitt bra igjen om bare hun hadde kommet tilbake.

For det første, ingenting av det du opplever er unormalt. For det andre, det er vondt og sårbart, og man tror ikke det er håp, men tiden leger alle sår. Situasjonen din er ikke slik at du mangler henne, for tenk om dere ikke hadde vært sammen i utgangpunktet, da hadde du ikke følt det slik, og en person kan ikke være en annens eiendel. Du har ditt liv og hun har hennes. Jeg tror faktisk du har det bedre uten henne, for slik du beskriver din situasjon så er det hun som redder den. Det er ikke sunt å være avhengig av et annet menneske, du har lent deg på noen som ikke var stødig, og da måtte det uunngåelige skje.

Den eneste du faktisk kan lene deg på er deg selv, for det er bare den personen du vet hvem er, og kan forme og forbedre slik som du vil ha den. Du må lære deg å stå på egne ben, og nå har du sjansen. Du blir ikke kastet ut i vannet og må lære å svømme, du har et fundament som du må bygge på. Kom deg ut av ditt eget ego, se for deg livet som et eventyr der du er hovedpersonen. Alle mulighetene du har til å få det bedre er nesten endeløse. Og bare begynn en plass, med en gang. Søk deg ny jobb, ny utdanning, nytt sted å bo, ny kjæreste, nye venner. Nullstill deg fra dritten du er i nå, bruk tid, og tenk positivt og smil så er du straks tilbake på føttene igjen.

Endret 22. februar 2020 av Pliscin

[VNNI]

Utrolig bra tilbakemelding folkens! Det setter jeg stor pris på! ❤️

Vi gikk en time lang tur i for høyt tempo for meg i går, det føltes utrolig godt og være ferdig når jeg først var hjemme igjen. Jeg var ikke dårlig i magen eller hadde stygge tanker utover kvelden, å det håper jeg fortsetter! Motivasjonen er på plass enda vertfall

[Taurean]

Fastlegen sa noe bra til meg for lenge siden, som har vist seg å stemme: Det går opp og ned for -alle-. Absolutt alle.

[Gaea]

Det er helt mulig å lære seg å slutte å bry seg om hva andre tenker om en, ja! Dess eldre enn blir dess mer innser man hvor lite det har å si hva andre tenker. Å bry seg litt om hva andre tenker er jo forøvrig alltid greit, for eksempel det å ha empati og ydmykhet synes jeg er en konstruktiv greie 

Heldigvis er det jo slik at de fleste er uansett for selvopptatte til å bry seg om hva andre gjør, så det er jo mye rom til å være seg selv da vil jeg si. 

Det er fullt mulig å endre tankegangen sin, du kan jo selv prøve trippelkolonneteknikken, som er en systematisk måte å jobbe med tanker på. Den teknikken gjør deg oppmerksom på automatiske tanker, bli bevisst på typiske tankefeller og erstatte dem mer alternative tanker. Det kan være til god hjelp å gjøre dette sammen med en psykolog eller en psykomotorisk fysioterapeut for eksempel.

 

[geir__hk]

3 hours ago, GiaMahan said:

Heldigvis er det jo slik at de fleste er uansett for selvopptatte til å bry seg om hva andre gjør, så det er jo mye rom til å være seg selv da vil jeg si

Men så finnes det jo de som bryr seg veldig - et par selvopplevde hendelser:

Skulle plukke opp en kompis, hvis veien forbi bostedet er for trang til at 2 biler kan passere, så eneste praktiske mulighet innebærer to hjul opp på fortauet. Da er det fullt mulig for både biler og fotgjengere å passere forbi. En lokal "helt" kommer gående langs fortauet, svinger rundt mot førersiden, river opp døra, brøler i sinne (mhp min måte å parkere på, sperrer gangfeltet, etc. . .) og smeller døra igjen - går videre som om ingenting.

Og så var det en gang jeg måket snø på et hustak på kveldstid (måtte gjøres pga vi var redd for at snøtyngden på det aktuelle huset kunne føre til strukturelle skader). På grunn av arbeidsmengden, måtte vi holde det gående til etter 23 på kvelden. Like før vi var helt ferdige, kom det en av våre "lokale helter" forbi og begynte å "rive seg" fordi det vi gjorde var plagsomt og at h*n ikke fikk sove på grunn av dette "bråket". Det må selvsagt nevnes at ingen av de som måket benyttet noe som helst motoriserte redskaper (les snøfreser etc.) - men vi valgte uansett å avbryte arbeidet - var bare litt snø igjen så taket var uansett utafor fare, og det var ikke noe ønske om å hisse opp gretne naboer mer enn nødvendig.

Når jeg leser overskriften i denne tråden (direkte tolking av ordlyden) så tenker jeg - vil du virkelig bli en del av den grå massen med gretne mennesker som gjerne går til verbalt angrep uten å tenke på hvordan de fremstår overfor andre?

[edit] spørmålet var selvsagt ment for trådstarter

Endret 29. februar 2020 av geir__hk

[VNNI]

Vell, overskriften var ment til og være super generell rundt emne. Jeg har dårlig selvbilde ut ifra normer osv.. Jeg jobber nå for og bedre helse og bli "fornøyd" med meg selv. Kvitte meg med magen.

Men gang på gang så føler jeg at når jeg blir påvirket av noe så er det koblet mot hva andre tenker eller gjør. Ofte er dette tanker jeg skaper selv uten og ha bekreftet om samvittigheten min hadde rett eller ei. Ut ifra denne oppdagelsen så lurte jeg da på... Er det en måte og lære meg hva jeg bryr meg om og ikke? Er det realistisk og kunne velge om noe skal påvirke deg eller ikke?