Trenger du noen å snakke med? V2

[Tarzan93]

Larzen_91 skrev (2 timer siden):

Jeg er her jeg, men er ikke veldig lenge før jeg tar kvelden. Men har tid til å prate om du har lyst, bare å sende PM 

Denne så jeg alt for sent, men takk for at du tilbydde deg

[Darkbill]

Trenger du noen å snakke med? Jeg kan alltids ta imot en pm og svare den så fort jeg får tid. 

Selv vært mye innenfor DPS og undergår aktiv behandling, og har mye erfaring å dele om noen lurer. 

[Gjest 65a04...1ce]

Har noen her opplevd samlivsbrudd hvor den andre parten har små barn?

Anonymous poster hash: 65a04...1ce

[RaveX]

Gjest 65a04...1ce skrev (På 16.11.2020 den 18.46):

Har noen her opplevd samlivsbrudd hvor den andre parten har små barn?

Anonymous poster hash: 65a04...1ce

Ja, det har jeg. Innboksen er åpen.

[TheDarkSycamore - SCM]

Dette er bare en liten del av min barndom og ungdoms alderen til i dag, den er mye mye større enn dette:

Jeg har alltids slitt nesten hele mitt liv. Jeg og min mor kom aldri overens i min yngre alder. Og sliter fremdeles med det i dag i dag. Kan virke sånn om jeg kanskje aldri klarer å komme meg over det jeg sliter med. Det har seg sånn at jeg og mamma kranglet så si hver gang i min yngre alder. Hun kjeftet på meg så si nesten om alt mulig, om hvorfor jeg liker jenteklær, og om hvorfor jeg har de og de tingene. Skal ikke gå i detaljer om hva slags ting det er. Og hvorfor jeg stjal jenteundertøy, det har jeg faktisk sluttet med å stjele. Og hvorfor jeg ikke liker mannen hennes som ho er i lag med i dag.

Har noen negative episoder om ham, han har heltsikkert endret seg vil jeg tro. Men jeg klarer bare ikke helt å komme meg over de episodene med ham. Det jeg har opplevd med ham er at, en kveld når jeg kom hjem fra Tae-Kwondo, det var bare jeg og ham som var hjemme den kvelden. Jeg var drit sulten den kvelden, og lagde meg to ostesmørbrød. Når jeg hadde spist opp de, da var jeg fremdels sulten, og lagde to til. Men da ropte ham: IKKE LAG MER. Jeg ble faktisk oppriktig lei meg, og begynte å gråte. Jeg mener jeg sa, jeg er fremdeles sulten. Den andre episoden, hva var at jeg hadde besøk av min bestevenn som jeg hadde da, dette skjedde på sommerstid. Og stedfaren min var ute og klipte plenen, og jeg hadde soveromsvinduet på vi gap. Det var drit varmt den dagen, og når stefaren kom ved vinduet og klipte, da sa han med hevet og streng stemme; LUKK VINDUET. Den tredje episoden, var at jeg hjalp ham i med å rydde i hagen med noen kvister. Og han ba meg om hvor jeg skulle legge dem, og når jeg la dem der han ville ha dem, så ombestemte han seg at dem skal ikke skal ligge der allikevel, med en harskt og hevet stemme som vanlig. Og jeg ble både forvirret og lei meg. Den fjerde episoden er den verste jeg har opplevd, og jeg har ingen anelse om hvorfor han bar meg som en bag den gang da. Etter det ble jeg rett og slett opprettelig redd ham. Alle disse episodene foregitt ca i 9-12 års alderen min, jeg klarer ikke å huske helt eksakt alder min der.

Har til og med slitt på jobben min og voksenopplæringen skolen jeg jobbet/gikk på. Jeg likte arbeidsoppgavene jeg fikk på jobben, det har ingen ting med dem og gjøre. De siste årene jeg jobbet ble atmosfæren bare tyngere og tyngere. Og så ingen andre ut vei med å si opp jobben og skolen. Toppen av alt hadde jeg kjæreste den gangen også, til og med det var også en utfordrende. Hun hadde også problemer som hun sleit med. Følte meg ofte som et kasteball på jobben og skolen som jeg overhode ikke likte. Det med eksen min er at hun trakk med stadig meg lengre ned.

Den gang da dagen humøret mitt for første gang var så langt ned, da ofret jeg faktisk et 1000 lapp til to uteliggere, 500 til hver, det var for å få humøret mitt litte gran opp. Det hjalp faktisk.

Det gikk faktisk så langt at jeg var så smått begynte å tenke på slev mord. Men jeg fikk helsveist hjelp i siste liten. Nå i dag finnes ikke den tanken i det hele tatt. Takket være den hjelpen jeg fikk.

Men i dag har jeg det faktisk mye bedre med meg selv enn før. Og har så vidt lagt bak meg det med angående mamma. Men det betyr ikke at jeg har kommet 100% over det. Og har innsett nå at jeg har ingen valg å leve med den rare holdningen til mamma. Siden vi også er i en rar tid nå, Corona driten. Så legger jeg merke til at det har blitt litt ekstra tøft igjen, bare ikke på samme nivå som den gang da jeg var helt nede. Og nå har jeg opplevd noe igjen her på Diskusjon.no som jeg ikke helt liker, det er ikke første gangen jeg har opplevd negativ her inne. Skal ikke si noe navn på hvem jeg snakker om her inne. Han har ikke sagt noe direkte stygt om meg, det har han ikke. Så jeg har ingen rett å hund skjefte på ham på noen måter, siden han ikke har sagt noe direkte stykt. Måten han uttrykker seg på provoserer meg, det assosierer jeg med min mor sin holdning. Det er hoved saken at jeg ikke helt liker ham.

Personlig, ønsker jeg meg en ny samtalepartner her inne på Diskusjon.no blant de som styrter skuta. Hadde det før også, men han nedgraderte seg til å bli en vanlig medlem. Til han forlot Diskusjon.no for godt, har glemt navnet hans da. Det er ikke viktig. Da jeg spurte ham om jeg fikk lov å spørre om hvorfor han nedgradert seg, fikk jeg svaret nei, det er personlige grunner. Det er jo forståelig, og ærlig ting. Tokk ikke det så tunkt, selv om det var litt trist. 😢

Endret 27. mai 2021 av TheDarkSycamore - SCM

[Gjest 5681b...a0b]

Trenger virkelig noen å snakke med. Men etter å ha blitt avvist og bagatellisert hele livet, begynner håpet om at det faktisk finnes noen der ute som ville hørt på meg, tatt meg på alvor, hatt forståelse og empati, i stedet for den motstanden og kulden jeg alltid møter overalt, å bli temmelig lite. Dvs jeg tror at de fins, ser jo så mange fine folk på tv for eksempel, (ja, her inne også) men selv har jeg dessverre ikke opplevd stort annet enn kulde, fiendtlighet, avvisning, bagatellisering, latterliggjøring - you name it. 

Jeg har tenkt på å ta kontakt med noen her i snart et år nå, har hatt sterkt behov for noen å snakke med i mange år, men her sitter jeg alene og har så mye å slite med at jeg ... vet ikke egentlig hva jeg skal si. Har dessverre lært at det ikke er noen suksess å "reach out".

Jeg kan absolutt forstå at det kan være vanskelig å forstå min situasjon, og nå er jeg så på felgen at det blir vanskelig å ta kontakt med noen jeg ikke kjenner fra før, for det er jo veldig lett å tolke frustrasjon og fortvilelse bla som psykisk ustabil eller noe i den duren, uansett hva det er som fører til det. Har lært at jeg må for all del holde meg calm og collected uansett hvor ille ting er, og hvor "desperat" jeg er (ja, alle kan bli drevet til desperasjon uten at det trenger å ligge psykiske årsaker bak), men jeg skjønner det er vanskelig å forstå det, de fleste er heldigvis skånet for en sånn livshistorie og miljø og omstendigheter jeg har vært og er i. 

Jeg har prøvd å finne noen å snakke med i mange år, uten hell. Men jeg har ikke prøvd på dette forumet, og jeg ser det er mange bra folk her. Men selvtilliten er så nedbrutt, og jeg er så redd for å bli misforstått igjen, at jeg har ikke turt. Er ikke nødvendigvis andres skyld at de misforstår heller, det er bare så innmari ensomt å aldri bli sett, forstått og kunne snakke om ting. 

Langt innlegg det her. Jeg har prøvd å skrive til folk, men jeg føler meg bare dum uansett hva jeg sier, jeg har fått selvbildet så tråkka på at ... ja, aldri i verden om jeg kunne ringt noen hjelpetelefon eller noe i hvert fall, jeg føler meg jo bare som en dust. Det er et resultat av aldri å ha blitt tatt på alvor og alltid bli fortalt at alt er min egen skyld. Da føler man seg som en liten dritt som ikke er verdt noen ting, og det blir utrolig vanskelig å skulle ta kontakt med noen.

Jeg har dessverre ingen "nære og kjære" jeg kan snakke med heller. Det er liksom venner og familie som skal være der for en, og har en ikke det, er i hvert fall min erfaring at man står forferdelig aleine. Så vanskelig som det er å finne seg nye venner når man står i en krise. Eller få hjelp for den saks skyld.

Har ellers på ingen måte behov for å snakke om problemer hele tiden, hadde bare vært fint å slippe å føle seg så innmari aleine.

Beklager at dette ble veldig langt. Har kanskje et håp om at noen kan forstå og kunne tenke seg å skrive med meg. Håper det fins noen i hvert fall ... Hvis det er noen som leser her lenger.

(Må innrømme at jeg sliter med å poste dette også, er rett og slett kjempeskummelt. Vet liksom ikke hvor bra jeg får uttrykt meg heller, er så sliten.)

Anonymous poster hash: 5681b...a0b

[Larzen_91]

Det er helt normalt å føle seg litt desperat til tider, uten at det feiler en noe psykisk. Om alt er en dans på roser følelsesmessig i livet så er det heller det unormale.

Men det er bare å ta kontakt med de man møtte føle for her inne, mange fine folk som etter min erfaring ikke er dømmende. Skjønner at det kan være litt skummelt, men kan også se på det som litt "tryggere" å ta kontakt med en fremmed, noen man ikke trenger å forholde seg til i en vanlig hverdag.

Trist å høre det du skriver om også TDS, høres ut som en slitsom oppvekst som fortsatt gnager. Men med tanke på det med en "fast" kontaktperson så tror jeg ikke det er så realistisk, alle er her inne på diskusjon.no av fri vilje og ikke som et krav, inkludert moderatorer og veiledere. Men det er mange som er åpne for å snakke uansett da.

[Gjest 5681b...a0b]

Larzen_91 skrev (13 minutter siden):

Det er helt normalt å føle seg litt desperat til tider, uten at det feiler en noe psykisk. Om alt er en dans på roser følelsesmessig i livet så er det heller det unormale.

Men det er bare å ta kontakt med de man møtte føle for her inne, mange fine folk som etter min erfaring ikke er dømmende. Skjønner at det kan være litt skummelt, men kan også se på det som litt "tryggere" å ta kontakt med en fremmed, noen man ikke trenger å forholde seg til i en vanlig hverdag.

Tusen takk.

Har liksom ikke turt å ta kontakt med folk jeg ikke vet om ønsker det, redd for å trenge meg på liksom. Men det er vel bare å prøve kanskje. Veldig bra forum, med mange fine folk, er det i hvert fall. 

 

Anonymous poster hash: 5681b...a0b

[TheDarkSycamore - SCM]

Larzen_91 skrev (På 29.5.2021 den 16.11):

Det er helt normalt å føle seg litt desperat til tider, uten at det feiler en noe psykisk. Om alt er en dans på roser følelsesmessig i livet så er det heller det unormale.

Men det er bare å ta kontakt med de man møtte føle for her inne, mange fine folk som etter min erfaring ikke er dømmende. Skjønner at det kan være litt skummelt, men kan også se på det som litt "tryggere" å ta kontakt med en fremmed, noen man ikke trenger å forholde seg til i en vanlig hverdag.

Trist å høre det du skriver om også TDS, høres ut som en slitsom oppvekst som fortsatt gnager. Men med tanke på det med en "fast" kontaktperson så tror jeg ikke det er så realistisk, alle er her inne på diskusjon.no av fri vilje og ikke som et krav, inkludert moderatorer og veiledere. Men det er mange som er åpne for å snakke uansett da.

Det kom ikke som en overraskelse, at dere ikke har kompetanse for å være en slags psykolog. Det er helt greit. 😊 Jah, oppveksten min var dritt elendig, ingen tvil om. 😢😢 Det positive er at jeg har jo kommet meg opp av den mørke jupet, og har det mye bedre nå enn da. Selv om jeg fremdeles sliter med trauma av det ny og ned, selv om den ikke er så sterk nå, som da. Og kom meg langt vekk av selvmordtanken, finnes ikke den tanken lengere heller. 😃😃

Endret 31. mai 2021 av TheDarkSycamore - SCM

[Willa_C]

Her var det lite liv. Bumper opp tråden og melder meg til disposisjon hvis noen skulle trenge en anonym samtalepartner. Gjerne på snapchat, siden jeg ikke er veldig mye her inne. Ta kontakt

God helg! 🌹

[Gaea]

Willa_C skrev (4 timer siden):

Her var det lite liv. Bumper opp tråden og melder meg til disposisjon hvis noen skulle trenge en anonym samtalepartner. Gjerne på snapchat, siden jeg ikke er veldig mye her inne. Ta kontakt

God helg! 🌹

Så fint! Jeg kan legge inn deg inn på lista. Skal jeg legge inn noe informasjon om deg? 

[Nokia1803]

Hei 

Har så mye dritt i livet mitt. 

Er en single dame på 53. Stikkord:

To barn i utlandet pga barnevern

Gjeldsordning

Ingen venner

Føler meg ensom

Ulykkelig forelsket

Har en hva man kan kalle en dysfunksjonell familie i mine øyne. Føler meg utafor der og. 

Mistet min bauta i livet i juni 2021. Pappa. 

Jobber mye for å slippe å tenke så mye. 

Er for snill

Noen som vil skrive? 

Utad er jeg den sprudlende som har en vits eller får alle andre til å le og elsker humor og tullprat . Mentalt tror jeg at jeg er rimelig sterk. Etter som jeg lever enda og ikke har brutt sammen totalt. 

Endret 8. februar 2022 av Nokia1803

[Larzen_91]

Jeg er sporadisk tilgjengelig til å trøste jeg, som flere andre her inne sikkert også. Det som er viktig å huske på er at alle har sitt å stri med, men er flinke til å opprettholde en fasade. Ikke at jeg skal minimere de tingene du føler på for all del, men det er fort å tenke at man er alene i fortvilelsen. Mange måter å takle ting på, selv er jeg også litt sånn at jeg heller kødder bort ting enn å ta de opp head on. Litt sånn gjøgler/klovn. Men det gir også en god følelse å få andre til å le, kanskje se på det mer som terapi enn en falsk fasade kan hjelpe?

[Athos2011]

Bare send meg en melding. Jeg kan prøve å gi noen refleksjoner tilbake. 

[Macadamia]

Er det noen våkne..? Hilsen Macadamia🌸

[Malakitt]

Ombestemte meg. 

Endret 23. oktober 2022 av Malakitt

[Jarmo]

 

[RRhoads]

Min innboks er åpen hvis noen trenger noen å snakke med

[Diferte]

hvordan håndterer du depresjon?
 

[Un0]

..

Endret 30. november 2023 av Nøtteknekker