Hvordan kan jeg hjelpe meg selv for å bli bedre i fremtiden og ikke dårligere stilt enn andre

[Gjest 0dd10...a4a]

Hei

Jeg lurer på hvordan jeg kan hjelpe meg selv, og hvordan andre kan hjelpe meg også. Det er sesong for selvmord, og jeg har blitt påvirket av media i det siste. Iran-USA har også gjort at jeg ikke klarer å se så langt fremover, for finnes det langt fremover nå?
Jeg har idealisert døden noe. Jeg syntes det er vanskelig å snakke med mennesker, og har ikke flest rundt meg heller. Men jeg har en kjæreste jeg er skikkelig glad i, han er lyspunktet uansett hva.
Jeg har slitt med traumer etter livet, og har lagd meg selv egne overlevelsesstrategier som kanskje er ut datert da jeg ikke lenger trenger å overleve så mye-men faktisk leve. Jeg er i 20 åra, og er ung. 
Jeg føler at når jeg får det fint, så har jeg tid til å gå igjennom ting- og får automatisk en tung tid fordi hjernen ser at det er plass til å ha det vanskelig. Det blir setback på setback. Jeg leser mye for å forstå meg på kategorien som passer, da PTSD-C. Jeg syntes det er litt fint å ha en diagnose, fordi muligheten til å forstå meg selv er der, det finnes studier og kjennetegn og tips. Jeg syntes det også er litt kjipt å ha den hengende over meg, da jeg ikke blir tatt seriøst angående fysisk sykdom. Jeg har opplevd å ha virus og betennelser, og ikke bli tatt en blodprøve av engang fordi leger er raske til å si at det er psyken. Jeg blir flau..og finner ut hos en annen lege(dr dropin osv som ikke har journal) at jeg har fysisk sykdom her og der. Jeg har lyst til å jobbe innenfor helse og lov og orden i fremtiden. Jeg er opptatt av at andre mennesker skal ha det bra, og jeg er opptatt av rett og galt og har et veldig naturlig og godt kompass der. 

Jeg er en chill person som ikke stresser så mye generelt, men nå har jeg blitt utolmodig angående min egen situasjon- nå må det jo gå mer fremover.

Jeg er allerede før jeg har søkt eller starta på studier redd for hvordan journalen min kommer til å være et hinder. Jeg er tilogmed redd for å bli gravid, selvom jeg hadde vært den snilleste moren. Jeg er redd for journalen min angående barnevern, fremtid generelt. Er det for sent allerede? 
Jeg vil bli bedre, og jeg er villig til å gjøre alt for å bli det. Jeg vil bli ferdig og gå videre, og jeg kan godt grave i vonde ting for å komme meg dit.
Men jeg er redd for stempelet man får på dps, jeg føler meg mindre verdt enn friske eller fysisk syke mennesker. 
Har noen en vei de kan anbefale? Er det mulig å ha en jobb og gå på skole imens man blir bedre eller er det å skyte for høyt? Er det best med intensivbehandling, hvordan har dere opplevd fremgang? Kan journalen bli sletta i fremtiden?
2020 skremmer meg litt, og jeg skulle så ønske jeg var anonym og kunne starte livet på nytt med mer erfaring i hodet fra begynnelsen. Hvor går jeg herifra?
 

Anonymous poster hash: 0dd10...a4a

[Biff1]

Hei,

Hva mener du med journal? Tenker du på journalen som du har hos fastlegen og på sykehuset?

[Gaea]

Gjest 0dd10...a4a skrev (På 7.1.2020 den 18.50):

 

Det er bra du har en god kjæreste, men det burde ikke være det eneste du støtter deg på, da er du både sårbar om noe skulle skje med han eller med forholdet deres, og det kan være belastende på et parforhold eller på kjæresten din. Det er jo aldri lett å se noen man er glad i ha det vondt. I et parforhold skal man kunne finne støtte i hverandre, men jeg tror det sunneste er å ha det godt nok med seg selv slik at forholdet ikke det eneste som får hverdagen til å fungere. Flere bein å stå er nøkkelen, og jeg tror de beina handler om å ta seg utdanning, jobbe og/eller fritidsaktiviteter, samt egen sterk(ere) psyke. 

 Jeg tror at utdanning eller skole er sunt for psyken selv. Det å gå på skole eller på jobb, det gir jo viss struktur og innhold i hverdagen, og det å ha flere muligheter i framtiden gjennom utdanning tror jeg kan gi mer håp.Jeg ville kanskje tenkt utdanning før jobb.  Hvis du jobber, så holder det i massevis med deltidsstilling ved siden av studier. Det ville jeg også anbefalt for de fleste uansett hvor friske folk er, fordi studien krever sitt.. og heltidsstudier er jo ment til å være nettopp et heltidsstudiearbeid. 

I og med at du har erfaring med traumer, kunne kanskje Modum Bad vært noe å diskutere med fastlegen. Du kan også spørre fastlegen om EMDR. Du kan lese mer om dette her: https://www.helsebiblioteket.no/psykisk-helse/aktuelt/to-behandlinger-har-dokumentert-effekt-ved-post-traumatisk-stresslidelse-cochrane og https://emdrnorge.no/hva-er-emdr/ I tillegg kan behandlingsmetoden psykomotorisk fysioterapi være aktuell ved traumer og depresjon. Dette kan du få henvisning til via fastlegen eller du kan bestille time selv uten henvisning. (Om du henvises er det billigere, men lengre ventetid, går du privat, er kort/ingen ventetid, men ganske dyrt) 

Oppegående, ressurssterke mennesker får hjelp via DPS og det er stor variasjon i hvem som får hjelp på DPS. Både mammaer, jurister og folk i helsevesenet kan ha eller ha hatt psykiske utfordringer. Jeg kjenner eksempler fra dagliglivet på alle disse. Å bekymre seg for å få problemer med barnevernet høres ut som en urealistisk katastrofetanke.  Slike tanker hemmer deg fra livet du vil leve, og det er viktig å ta tak i dem. 

Journalen kan nok ikke bli slettet med mindre det står noe som er helt galt.  Dumt å slette journal med riktige opplysninger, tenker jeg. Da forsvinner jo opplysninger om hva som er blitt litt gjort og utredet tidligere og relevant sykehistorie. Om gjør et fastlegebytte er det dog ikke noen automatikk at journalen blir overført fra et legekontor til et annet. Det jeg anbefaler deg å gjøre, er å gjøre research på ny fastlege, en som ivaretar deg både psykisk og fysisk. En som du kan være helt åpen om dine psykiske utfordringer, men som samtidig tar den fysiske helsen din på alvor. De finnes. Gjør litt research før du bytter, så finner du nok en god lege. 

Jeg kan i alle fall si at det å jobbe i helsevesenet er gøy, og gir meg mening. Jeg liker godt pasientkontakten. Har blitt kjent med så mange spennende, herlige mennesker i alle aldersgrupper, og det er kjekt å være en slags "katalysator" for pasientens bedring. Ikke minst synes at det faglig spennende.. Vi trenger også mange flere i helsevesenet, så jeg håper du leser deg litt opp på forskjellige yrker i helsevesenet og søker over til "oss"  

Endret 9. januar 2020 av GiaMahan

[grovetussen]

Uten at jeg har særlig ekspertise på feltet, så er jeg ganske sikker på at de eneste som "har lov" til å sjekke helsejournal før en eventuell ansettelse er politi, sikkerhetstjeneste, militær etc. En slik diskriminering vil nok de fleste andre bedrifter vegre seg for.

En annen ting er at du sier du er bekymret for fremtiden, og det er jo mange usikkerheter å bekymre seg syk for der ute i verden. Men dersom du prøver la være å tenke på ting som du ikke har kontroll over, kan det være lurt, i allfall prøve å se for deg om du har noen kontroll eller mulighet til å gjøre noe med det. F.eks USA og Iran, der har du vel ingen innflytelse, og dermed er det en mindre ting å bekymre seg for. Det har ingen hensikt for deg å bekymre seg for å bli gravid eller om du blir en god mor før du faktisk blir gravid. Er ikke sikkert dette hjelper deg, men når jeg ser noe "skummelt" i nyhetene, så pleier jeg ofte tenke - Går dette ut over meg eller min familie/nabolag/venner? Kan jeg gjøre noe med det?

Eksempelvis skogbranner i Australia nå. Jeg har selvsagt sympati, men jeg får ikke gjort noe med det. Og forholdene mellom USA og landene i midtøsten har jeg heller ingen innflytelse i, selvsagt skulle jeg ønske at de ikke stadig prøver å bygge om regimene der, men jeg får ikke gjort noe med det. Jeg bidrar med støtte til flyktninger her jeg bor, men kan ikke gå å bekymre meg for hva som skjer i Iran, det gjør ingenting positivt for meg eller min lille familie..