Hvordan forholde seg til manipulative foreldre, familiemedlemmer og andre?

[Gjest 74f00...560]

Jeg poster denne som anonym, men noen kjenner sikkert igjen hvem jeg er ut fra noen ting jeg skriver. Jeg ber vennligst og ærbødigst om at anonymiteten ikke brytes. Det betyr heller ingen ting.

 

Så, etter nok en julesammenkomst begynner jeg å bli klar for en endring i familiedynamikken. I alle voksenår har jeg vært hyggelig, vennlig og åpen, prøvd å komme overens, og aldri lyvd til eller vært uærlig mot noen i familien. Men det samme kan ikke sies om de andre, særlig far og mor.

De snakker sammen om alt mulig, selv om jeg har sagt mange ganger at jeg ikke vil det, hvis jeg skal være åpen og ærlig. De skaper bekymring om meg og alt mulig rundt livet mitt. De snakker bare om problemer og aldri løsninger. Hvis jeg ymter innpå at jeg har kontroll over livet mitt og orden, så får jeg ingen gehør, bare kort mumling og avvikende adferd.

Jo mer genuin og ærlig jeg prøver å være, jo mer føler jeg at de bare lurer meg og tvinner meg rundt lillefingeren deres.

Et annet problem, er at det virker som de -ønsker- at jeg skal bli sint og "ordne opp" på den måten. At de prøver å få meg sint og forbanna, og på den måten "sette dem på plass". Fordi de liker drama. Men dét er ikke måten jeg liker å gjøre ting på. Det har vært noen få ganger jeg har blitt fly forbanna. Men da har de bare avfeid det som ingenting. For meg er det fullstendig psykopatisk. Jeg får ingen gehør selv om jeg viser ekstreme genuine følelser. "Dumt at du ble så sint da", og "Du får henge døra opp igjen", er alt jeg fikk (slo den av hengslene).

Utenfra ser det helt sikkert bare ut som at de ønsker å hjelpe meg. For 99 av 100 psykologer, ville de sett på meg som en barnslig drittunge som ikke vil bli voksen. Men dét er ikke tilfellet her. Jeg har vært ansvarsfull fra tidlig alder, jobba på lager da jeg var 15, gått håndverkerlinja og jobba fra jeg var 18. Fikk svennebrev med meget godt bestått. Ikke ett ord i takknemlighet. Har fått meg mange forskjellige jobber og stått i dem i lang tid, også for min egen del, men aldri et godt ord fra dem. Men, når jeg har mista jobben eller blitt utbrent, så har det vært et fjellras over hodet mitt av ansvarstyngende moraliserende prat. Den samme behandlinga har mine søsken fått. Jeg har vært snill, stilt opp på 95% av alle tilstelninger, med genuinitet, åpenhet og varme. Så klart med visse forbehold, siden jeg aldri har følt det samme tilbake. Og det kommer syrlighet og sarkastiske kommentarer av og til, og jeg aldri blir hørt når jeg prøver å prate om noe (avfeid som dumsnill).

Mine foreldre ser ikke på respekt som en toveis-greie, men total underkastelse. Hvis jeg våger å snakke tilbake, så merker jeg en stor endring i holdningen. De tåler ikke å bli tatt igjen med, og de tåler ikke å snakke rasjonelt, i hvert fall ikke over lang tid. De skal få rett, ellers er jeg respektløs.

Min søster har hatt 5 forhold gjennom voksenlivet, og ingen av dem har vært bra nok for våre foreldre. Det siste forholdet varte lenge, over 10 år, men jeg har aldri hørt så mye gift og dritt spydd ut om noen før. Hver gang i bilen (2 timers kjøring til og fra) har jeg måtte tåle uendelige enveis diskusjoner, meninger og kjefting om hvor talentløs og lat han var. Jeg for min del kom greit overens med fyren, til tross for at jeg også mente han kanskje kunne vært litt mer proaktiv med huset som trengte oppussing, plikter og barna, så var han i hvert fall der for søster og barna. Og han hverken drakk, brukte narko eller vold. Jeg har dårlig samvittighet over for min søster fordi jeg ikke stod opp for dem. Men jeg har visst hele tiden at det ikke finnes noen annen løsning enn å kutte ut foreldrene. Derfor har det egentlig vært poengløst. For hvis jeg hadde trådt inn i det, så hadde jeg også måtte kutte ut foreldrene, og da hadde jeg bare blitt sett på av alle andre som en trøbbelmaker og det "sorte fåret".

Det er hundrevis av historier jeg kunne dratt opp, men jeg har ikke ork her og nå. Poenget her er at jeg har prøvd å fikse familiedynamikken med å være hyggelig og "nærende" i alle voksenår. Men det har ikke virket. Det går i den samme, giftige tralten. De tar ingen grep for å bedre situasjonen eller seg selv og de forventer 100% innsyn i våre liv, men holder ting gjerne skjult selv .. bortsett fra når det gjelder problemer. Og når vi prøver å tilby hjelp, snakke med dem, så drar de det bare enda lenger og lenger, helt til de bare avblåser det som en liten bagatell. Så var det egentlig ikke noe problem likevel. Men vi sitter igjen med bekymring og psykologisk byrde.

Hovedpoenget er: Jeg har nesten bestemt meg nå for å ta en prat med hele familien, og si hva jeg tenker. Det gjelder spesielt foreldrene. Jeg skal si at hele voksenlivet har jeg prøvd å være snill, ærlig, åpen, besøkt dem av fri vilje og glede, men jeg føler dessverre ikke jeg får det samme tilbake i like stor grad. Jeg føler at jeg blir behandla som en pasient eller en gjest. Det er aldri noen som viser interesse for min livssituasjon, viser bare 1% overbærenhet eller noe lignende. Jeg forventer ikke at folk skal være falsk hele tiden, men alle vet at i emosjonelt og moralsk bindende forhold, så må man av og til høre på og prøve å være interessert i ting man egentlig ikke bryr seg så mye om. Og dét plager ikke meg i det hele tatt, men det plager tydeligvis dem.

I en sånn prat, så har jeg tenkt, i hvert fall med foreldrene, å si at jeg ikke orker å være barnepasser noe mer. Hvis jeg blir behandla respektløst én eneste gang til, så kommer jeg ikke til å prøve å være hyggelig noe mer. Da sier jeg akkurat det jeg mener, og jeg vil ikke bry meg om de blir såra lenger, som jeg har gjort hele voksenlivet ut av respekt. Og hvis det fortsetter da, så vil jeg kutte dem ut for livet i løpet av kort tid. Respekt er en toveis-prosess. Respekt er ikke total underkastelse, som de hele tiden impliserer.

Én periode for ca 5 år siden, svarte jeg ikke far på 2 år da han maste litt for mye. De to årene fløy avgårde så fort. Det var utrolig slitsomt. Jeg merket en liten endring da, men det er ikke så mye annerledes nå. Så han tok tydeligvis ikke særlig mye av poenget.

Jeg har også skyldfølelse, for jeg ønsker ikke at de skal bli gamle og dø med tanken om at jeg har forlatt dem og at de har gjort en dårlig jobb som foreldre. Men jeg vil heller ikke leve med følelser om at livet mitt vil bli så mye lettere om jeg ikke hadde dem i livet mitt. Så dette er en veldig vanskelig situasjon å leve med.

 

Jeg har konkludert med 1) De har vært igjennom nok problemer i livet (noe jeg vet, og har empati og respekt for) og har ikke ressurser til å endre seg. Likevel må vi leve med resultatene av dette; Vanskelig og fraværende familiedynamikk. Vi har vanskelig for å snakke om foreldrene, min bror, søster og jeg. Jeg merker det er veldig sårbart for dem, og det er ikke lett for meg heller, selv om jeg har god oversikt for min del.

2) De har aldri fått noen form for respekt av sine foreldre (noe jeg stort sett har fått bekreftet), og dermed viderefører dette på oss. Likevel synes jeg det er urettferdig at vi som barn skal få ansvarsrollen av å prøve å lære våre foreldre å oppføre seg med fundamental respekt. Er det etisk riktig av meg å vurdere å ta en siste samtale med familien nå?

3) Det er forskjellige astrologiske energier i spill her. Jeg som fast jord, merker at de (luft) elsker å spille mentale spill og skape drama for sin egen forlystelse. Jeg prøver å nære og være snill, åpen og ærlig med familien for å bygge langvarige stabile familieforhold, men de elsker å skape drama og splitte oss for å få litt glede ut av tilværelsen. De forstår ikke grenser, forventer 100% innsyn i våre liv, men de skal bestemme hvor mye vi skal få vite om dem. Hadde jeg vært luft også, så hadde jeg sikkert bare synes det var morsomt. Men jeg er ikke sånn. Jeg prøver å være nærende, trygg og tillitsfull, men jeg blir bare sett på som svak, dum, overfladisk og vanskelig. Fordi jeg prøver å være snill og fredelig. Akkurat som at jeg har noe å skjule. Noen ganger har jeg måtte holde tilbake og distansere meg, for å holde meg psykologisk tilregnelig. Hadde jeg spilt med spillet deres hele voksenlivet, så hadde jeg drukket og ruset meg ihjel til nå. Jeg er klar over at dette sikkert har gått andre veien også. Dette er bare hvordan mitt tilfelle er.

 

Glem astro-babbelet, de som vil. Måten jeg har håndtert dette på i det siste, er å tenke på dem som små barn, de liker å teste grenser og leke litt. Problemet oppstår når det kommer til større tilstelninger, og særlig barnebarn. Jeg har bevisst holdt meg fra å skape et forhold og få barn, på grunn av den dysfunksjonelle familiesituasjonen.

Så hvordan skal man ta stilling til det her? Er det noen her som har kutta ut sine foreldre på grunn av manipulasjon?

 

Har prøvd å nevne det her til diverse psykologer og terapeuter. Og nå går jeg til en familieterapeut, og prøver å nevne ting rundt det her. Men jeg føler ikke helt at de forstår alvoret av det. Har også nevnt et par veldig vanskelige hendelser, som jeg muligens føler også blir avfeid. Neste time har jeg tenkt å være veldig direkte om det her, ta opp et par hendelser rundt denne jula. Hvis jeg ikke blir hørt da, skal jeg si at jeg ikke føler for å fortsette, for det er poengløst. I årevis har jeg prøvd å ha tillit til disse behandlerne, men tiden bare går og går, jeg føler jeg kaster bort livet mitt. Hva er vitsen med å leve hvis man ikke føler seg fri i psyken? Kanskje dét er en strategi de bruker, for å få meg til å ta et endelig valg, "bryte ut" av det her og bli "mer selvstendig". Men egentlig føler jeg bare det er destruktivt og bortkastet. For jeg er egentlig en fredfull person som vil løse ting konstruktivt og med dialog. Så her har de hatt en gylden mulighet til å være støttende og hjelpsomme, men egentlig har jeg bare blitt ledet i sirkler rundt og rundt som en idiot. Jeg har også måtte tåle noen sleivspark fra dem også, et par stygge blikk og kommentarer, noe jeg ikke har glemt. Jeg er også faktisk veldig redd for at de mistolker meg og kanskje dømmer meg feilaktig. Jeg føler også at diagnosen jeg har fått (asperger med lett autisme) er fullstendig feilaktig, men jeg har ikke våget å si noe om det i frykt for at de bare skal fjerne den og ta fra meg livsgrunnlaget mitt. Jeg føler det heller er fullstendig dysfunksjonell familie- og oppvekstsituasjon som er grunnen, manglende moralsk støtte, og visse elementer av psykopati fra minst én forelder. Noe jeg har mange historier på. Om det er deres feil eller ikke, at dette har gått i arv og stammer fra vanskelige livskår, spiller ingen rolle, det er min situasjon jeg vil prøve å rydde opp i. Jeg ønsker ikke å stille noen til ansvar, bare å redde min egen psyke og dermed mitt eget liv .. som jeg har sagt til behandlerne i alle tider. Jeg prøver å bryte den negative sirkelen en gang for alle.

Som nevnt; Hadde jeg bedt behandlere tre inn i familiesituasjonen, prøvd familieterapi med alle sammen, så hadde antageligvis foreldrene spilt så perfekte at vi barna er de som hadde sett dårlige ut. Og tidligere hendelser er nettopp bare det, Hendelser, og dermed historier, så behandlere vil jo ikke få det fulle og hele bildet. Og jeg tviler på at våre foreldre hadde giddi å tatt til seg noen råd likevel, for de har jo aldri feil om noe. Jeg tror også at de kanskje heller hadde brutt sammen og ikke tålt det, og jeg vil ikke påføre dem smerter.

Jeg føler at hele livet har sklidd fullstendig ut, at jeg kaster bort livet, og at den eneste måten jeg kan få frihet i hodet på igjen er å kutte ut foreldrene. Dét er den eneste løsningen jeg ser per nå, for jeg har prøvd dialog i 17 år. Denne jula var problematisk og vanskelig, lite eller ingen genuinitet å spore. Og mye nervøsitet.

 

Det eneste som holder meg tilbake nå, er at jeg har brukt så mye tid og ressurser på å spille "rent", altså gjøre det riktige. Hvis jeg fortsetter i samme sporet, så er det jo en mulighet for at ting blir bedre. Og det er ingen risiko for at ting blir verre, for dem, i hvert fall.

Anonymous poster hash: 74f00...560

[Professor Balthazar]

Synes helt klart dem høres syke ut og at du står i fare for å ta skade av å oppholde deg for mye i nærheten av dem. Hvorfor ikke bare holde deg unna dem? Eventuelt flytte til en annen by slik at du slikker å forholde deg til dem så ofte? Et enkelt triks er å tenke på dem som syke personer som det er synd på, men som du ikke kan hjelpe (siden dem ikke ser det selv og ikke evener å se det selv).

[AnnonymG]

Du står oppi en situasjon med mange forskellige aspekter, og jeg forstår (tror jeg selv) hvordan du har det.

Foreldrene viser ikke at de er glad i deg, dine måloppnåelser eller personlighet blir ikke anerkjent og de er fastlåst i en mentalitet hvor de tror de er verdensmester og vet alt om alt. Alt kan kritiseres, og det som ikke kan kritiseres er ikke verdt å snakke om. Slik forstår jeg dette ihvertfall, godt mulig jeg tar feil.

Dette er jo voksne mennesker som har levd slik kanskje hele livet sitt. Så ville jeg spurt TS: tror du egentlig innerst inne at de kommer til å endre personlighet? Hvis de endrer seg - tror du det blir et spill for galleriet, eller tror du oppriktig at de kommer til å endre seg til det bedre? Jeg vet ikke, du kjenner dem best, men kanskje spørsmålet er verdt en tanke.

Min dypeste anbefaling er at du kontakter en psykolog som du får en god kjemi med og som gjerne er interessert i familierelasjoner. Det kan være mange årsaker til at dine foreldre er slik de er - det kan være egen oppvekst som har formet dem slik de er og ført dette videre, det kan være ren personlighet som man egentlig ikke får gjort så mye med, det kan være en personlighetsforstyrrelse. Men vi må kanskje anerkjenne at de ikke er syke, men bare slik de er.

Jeg synes uansett du skal diskutere dette med psykolog først, samt diskutere dette søsken, og skape deg et lite nettverk til du velger å gjennomføre denne samtalen. Hvordan de kommer til å reagere på det, eller hva utfallet blir, kan man kanskje ikke spå men jeg tror det er smart at dette gjøres under litt supervisjon/hjelp av en støttespiller. Du må ha en plan for hva som skal skje videre med deg - hvordan du skal håndtere tiden som kommer etter at du velger å bryte med nåværende familiedynamikk. Jeg vil forøvrig nevne at jeg synes det er tøft av deg og bryte med dette, og faktisk stoppe aksepter til en relasjon som ikke gir deg noe godt i livet.

[Gaea]

Veldig enig med @AnnonymG.

 Det er god egenskap å være altruistisk og tro godt om mennesker, men dessverre trekker det til seg ikke bare gode mennesker, men også personer som ikke fortjener godheten din. En del av det å vise respekt mot andre handler jo også det å kunne si nei og grensesette. Til en viss grad skal man bry seg om flokken sin, som Fugelli sier, men du skal ikke ta aleneansvaret for andres velbehag på dine skuldre. Andre må også ta ansvar i eget liv, og ta sin del av ansvar for relasjonen. Klarer de ikke dette, så kan det være lurt å komme seg vekk fra disse relasjonene. 

Forsøk så godt du kan, å ikke ta folks handlinger personlig. Ofte bruker folk andre personer som skyteskiver for sin egen usikkerhet eller sinne. Det er ingen unnskyldning, men det viser at det handler mer om dem svakheter enn at du nødvendigvis gjør noe galt for å fortjene slik behandling. 

Du har en god relasjon med søsken. Plei denne relasjonen best mulig og bygg hverandre sterke og finn støtte i hverandre. Prøv å bygg deg selv sterk på de andre måtene du kan. 

Jeg har heldigvis vokst opp i et kjærlig og godt hjem, så har heldigvis god kontakt med mamma og lillesøster (også pappa da han levde). Men jeg har nå og da erfart giftige og manipulerende mennesker i forskjellige sammenhenger, noe som har herdet meg og gitt meg livserfaring. Det har ført til at jeg har blitt mer selektiv på hvem jeg vil ha i livet mitt og ikke gir folk for mange sjanser. Jeg fokuserer heller energien min på de menneskene som vil meg godt, og strekker meg heller litt lengre for dem som har gjort seg fortjent til min kjærlighet, respekt og oppmerksomhet.

[Ballast]

Se langt fremover. Hvis det ødelegger deg nå så vil det gjøre det i fremtiden også.
Høres rart ut men dette er destuktivt for deg så bryt med de. Hør med tanter og og onkler om de alltid har vært sånn.
Kanskje de støtter deg? men de orker ikke mere kranglig med dine foreldre og holder seg på avstand.

[Gjest 74f00...560]

Tusen takk for gode svar.

Anonymous poster hash: 74f00...560

[Gjest Slettet+513]

Høres helt klart ut som psykopater/narisissister. Det er også typisk at behandlere ikke forstår det og tror man kan forholde seg til slike mennesker på en helt vanlig måte og at man selv overreagerer. Her er en metode for å ha kontakt (hvis du ønsker det) uten å bli dratt inn i deres drama: https://psykopati.blogg.no/1491035222_grsteinmetoden.html

https://frilanser.tjenester.org/2017/06/07/strup-drivstofftilforselen-bli-kvitt-en-narsissist-grastein/