Dumperens anger

[Gjest 874af...bd2]

Hei. 

Dette er første gang jeg skriver i et forum- ja, jeg er der.

Jeg ligger her etter en kjip juleaften og tenker på exen jeg bodde med for bare en ukes tid siden, og vil fortelle fra start for å forhåpentligvis få noen gode ord eller råd, selv om jeg ikke føler jeg fortjener det.

På nyttårsaften 2017/2018 møtte jeg ei jente som jeg ble med hjem første kveld, men dette ble langt i fra et ONS, dette var ei jeg følte meg veldig tiltrukket av og ville være mere med den personen, og vi var sammen oftere og oftere til vi ble enige om å bli kjærester. Hun bodde hjemme enda da, og jeg ble godt kjent med foreldrene og familien hennes, og det er jo også en bra ting, men forholdet endte etter en god 6 måneder, og vi ble enige om å skilles lag, dette skyldes mye pga sex. Jeg sleit/sliter med litt dårlig sexlyst og har ikke helt funnet problemet på den biten, det er ikke helt "top notch" for noen som er veldig seksuell aktiv og forventer daglig nytelse, så det ble som det ble.

Vi ble veldig gode venner og holdt kontakt nesten daglig, vi møttes også iblandt, og kunne snakke om hvem vi har datet for tiden og diverse. Dette holdt vi gående i flere måneder helt til jeg begynte å føle sterke følelser og sjalusi ved årskifte 2018/2019. Dette skyldtes et bilde hun la ut på tull av hun og en kjekk kjendis. Dette fikk jeg en intens klump i magen av, og jeg forsto ikke hvorfor, og jeg kom i en dyp depresjon i en lang periode, der jeg prøvde å få henne med ut på ting, og bare få være med henne; et desperat forsøk på å få henne tilbake.

Etter en kveld ut med jobben så møtte jeg en kvinne som jeg ble med hjem. vi møttes et par ganger i uka og jeg startet å føle meg mye bedre, og i dette tidsrommet fikk jeg også bedre tilknytting til eksen, som jeg fortsatt savna på en lun måte. Dette førte til at jeg gikk fra hun jeg møtte sist, til eksen, som hun hadde forståelse for. Vi ble enige om å bli sammen igjen, og vi hadde god sex ofte. Etter ei stund så spurte hun meg om jeg ville flytte inn hos henne, da hun hadde kjøpt seg egen leilighet. Vi ble samboere og vi hadde det supert i mange måneder.

Etterhvert så ble jeg mer og mer litt lei (noe som jeg ikke kan forestille meg nå) Jeg fikk mindre sexlyst, men dette var ikke noe problem lengre, hun tilpasset seg det, så dette virka jo som et perfekt samboerskap. Fortsatt så var det ting jeg irriterte meg over, og dette bygget bare på seg, som til slutt endte med at hun spurte meg hva som var galt, da jeg er konfliktsky og impulsiv på den negative måten. Jeg forklarte at jeg tror jeg ikke har så mye følelser for deg, og hva det skyldes, det vet jeg ikke. Dette endte for hennes del i mye sorg og gråt, og jeg følte ingenting, som en stein. Hun ville prøve å se om det hjalp om vi snakka med noen, men jeg var bestemt på at det ikke villa gå, så vi ble enige om at vi ikke skulle være kjærester noe mer.

Vi bodde sammen som venner i over en måned, og ingen av oss forsto at det virkelig var slutt. Det var som om vi hadde kjent hverandre hele livet, rett og slett.

Nå, etter å ha flyttet fra henne og det snart er to uker siden vi bodde sammen, så føler jeg meg helt tom. Denne følelsen kjenner jeg igjen fra da jeg hadde depresjon etter første gangen vi var sammen, akkurat et år siden, bare ikke så intens. Jeg ser på bilder fra plasser vi var på, og gamle meldinger, der jeg drømmer meg tilbake til den perioden.

 Jeg gråt for første gang i dag, for oss, og for det vi hadde. Jeg føler anger, sorg, savn, og irritasjon på meg selv, på det jeg sa da hun spurte meg om hva som var galt. Hvorfor sa jeg ikke bare at jeg hadde en dårlig periode? Vi har fortsatt kunne bodd sammen, og kanskje vi har hatt det bra nå? Om jeg hadde hørt på det hun sa, fått snakket med noen.

 

 

 

Anonymous poster hash: 874af...bd2

[Corp Por]

Lærepenge; la ekser være ekser.

Kutt kontakt, blokker på alle medier, be personen ikke ta kontakt.

Ikke erkjenn følelser for vedkommende. Ikke sitt hjemme og velte deg i selvmedlidenhet.

Følger du dette så vil det føles bedre for hver dag. Gjør du det ikke (vi er så gode venner etc) så lager du mest sannsynlig ris til egen ræv. Det er kun du som kan fikse dette iom at det kun sitter i ditt hode.

[henrikwl]

Det går fint an å være venner med ekser, men da må begge være sikre på følelsene sine og at et rent vennskap er tingen. 

Sånn som du vingler, TS, er det nok en dårlig idé som Invader Zim sier. Du må bestemme deg: enten ta deg selv i nakken og jobbe med dine issues (for du har virkelig issues) og være med henne, eller løsrive deg helt fra henne og gi deg selv plass til å la følelsene spille seg ut. 

[Trønderbart1]

Invader Zim skrev (8 timer siden):

Lærepenge; la ekser være ekser.

Kutt kontakt, blokker på alle medier, be personen ikke ta kontakt.

Ikke erkjenn følelser for vedkommende. Ikke sitt hjemme og velte deg i selvmedlidenhet.

Følger du dette så vil det føles bedre for hver dag. Gjør du det ikke (vi er så gode venner etc) så lager du mest sannsynlig ris til egen ræv. Det er kun du som kan fikse dette iom at det kun sitter i ditt hode.

Svarer som ikke-anonym, fordi det var egentlig ikke meningen.

Takk for svar. Jeg er helt enig i det du sier, det er den eneste løsningen, og det er veldig synd, fordi hun er en fantastisk person med mye glede, og det samme er det å si om familien hennes, som også er tungt. 

[Trønderbart1]

henrikwl skrev (8 timer siden):

Det går fint an å være venner med ekser, men da må begge være sikre på følelsene sine og at et rent vennskap er tingen. 

Sånn som du vingler, TS, er det nok en dårlig idé som Invader Zim sier. Du må bestemme deg: enten ta deg selv i nakken og jobbe med dine issues (for du har virkelig issues) og være med henne, eller løsrive deg helt fra henne og gi deg selv plass til å la følelsene spille seg ut. 

Takk for svar. Ja det beste er vell å gjøre tiltak, også ta opp kontakten senere. Hvis jeg ikke får tankene på noe annet innen noen dager så skal jeg fortelle henne situasjonen. Synes bare det er så urettferdig ovenfor henne at det er han som ville avslutte forholdet som skal kutte kontakt.

[Corp Por]

Trønderbart1 skrev (1 time siden):

Svarer som ikke-anonym, fordi det var egentlig ikke meningen.

Takk for svar. Jeg er helt enig i det du sier, det er den eneste løsningen, og det er veldig synd, fordi hun er en fantastisk person med mye glede, og det samme er det å si om familien hennes, som også er tungt. 

Jeg var hodestups forelsket i siste eksen min. Hun var perfekt for meg. Hun hadde på en prikk fysikken jeg elsker, vi likte å gjøre de samme tingene, samme humor osv. Alt var helt topp bortsett fra at vi hadde totalt forskjellige måter å kommunisere på som gjorde at vi gjevnlig ble sinte, utagerende og frustrerte over hverandre. Hadde jeg visst det jeg vet idag så kunne dette vært fikset, men hun var ei jente jeg absolutt ikke klarte å styre følelsene mine rundt, for første gang i mitt voksne liv. Jeg tok en rasjonell avgjørelse og bestemte at dette var ikke sunt for noen av oss så jeg gjorde det slutt selv om jeg var fullstendig fortapt i henne. Det gjorde vondt en stund, men jeg holdt avstand og hadde absolutt null kontakt og for hver dag gikk det bedre og jeg tenkte mindre og mindre på henne inntil følelsene forsvant. 

Hadde jeg hatt kontakt med henne fortsatt så hadde det sikkert gjort vondt enda. Jeg ser folk som følger ekser på Facebook osv og er sjalu og triste over å se andre gå videre med livet sitt. Det er det som skjer og man bare fortsetter å fóre bålet når man tillater seg å følge med på noe som ikke kan ha noen annen funksjon enn å gjøre seg trist.

Se fremover og fokusér på positive ting. Ikke dvele med negativer og fortid du ikke kan endre.

[Taurean]

Hvis det er så ille, så er det jo noe der. Prøv å bli sammen igjen.

[afterall]

Ikke prøv å bli sammen igjen. Det er selvfølgelig alltid kun de gode tingene du husker og savner, og ikke alt det som ikke fungerte.