Når det ikke er noe glede i å være med min far

[Gjest 3a0a7...1c2]

I oppveksten har jeg hatt en litt vanskelig oppvekst med min far der han alltid har vært en dominerende og aggressiv fyr. Det har alltid vært problemer i forholdet mellom han og min mor, og han har skapt mye krangling og uro på en usunn og lite konstruktiv måte i familien.

Han har aldri vært tilstede på en god måte i oppveksten min, aldri tatt seg tid til meg eller hjulpet meg med hobbyene mine. Han har aldri vært slik at jeg kan snakke med ham om følelser, utfordringer og andre ting. Det har alltid vært min mor som har vært den omsorgsfulle forelderen. Min far har bare kjeftet når noe er galt, og i enkelte perioder vært skikkelig stygg med meg. Stadig rakket mye ned på datainteressen min, ansett meg som en tulling som ikke kan noe (praktisk), og kalt meg lat og holdt et helvete med meg i en periode der jeg hadde det vanskelig. For noen år siden ble det slutt mellom han og min mor mens jeg fortsatt bodde hjemme. Kort tid etter måtte jeg også flytte fordi jeg ikke klarte å bo der. Da jeg flyttet var det liksom og litt sånn "du er ikke velkommen tilbake her"-stemning over det hele. Når jeg hadde fått bort alle tingene mine, gikk flere måneder der jeg ikke snakket med ham.

Etterhvert har kontakten tatt seg opp igjen, og i dag er vi sånn sett "venner". Vi hjelper hverandre av og til med noen praktiske ting. Men that's it. For utover dette synes jeg at vi ikke har noen verdens ting til felles. Verken av interesser eller intellektuelt, eller noen felles mål å jobbe mot. Og jeg klarer ikke å glede meg over noe som helst når jeg er med ham, eller å dele noe som helst personlig. Hvis han stiller et spørsmål som "hvordan går det?" "Var det kjekt på trening i dag?" "Synes du maten var god?" "Har du sovet godt i natt?" "Liker du denne sangen eller?"... så merker jeg bare en eller annen form for sperre eller avsky for å snakke om noe som helst som angår meg. Hvis han sier noe morsomt, så klarer jeg ikke å vise noe genuint smil eller noe som helst. Så jeg svarer så enkelt som jeg kan. "bra, ja, helt grei, jada"

Han har veldig lyst til at vi skal reise på hytten og overnatte der sammen (jeg har hjulpet han med vedlikehold ganske nylig). Hytten er veldig liten uten egne soverom, det er kun en stor åpen stue med kjøkkenkrok og senger i et hjørne, og et lite baderom. Ingen privacy. Jeg merker bare av å være der alene med ham for å spise en fjordland når vi har arbeidet, at jeg ikke klarer å senke skuldrene og være meg selv, men må holde høye skuldre og skjoldet oppe. Og da har vi jo en konkret ting vi skal gjøre der inne. Da gidder jeg ikke engang å tenke på liksom skulle overnatte der med ham, og å "kose oss en helg sammen". For hele relasjonen er så ødelagt og overfladisk. Vi kan gjøre en praktisk oppgave sammen og kommunisere om dette, men så snart det kommer over på ting som skal være "kjekt", så stenges alt av hos meg.

Er det noen som vet hva dette "er" eller kan sette ord på hva det er man føler når en relasjon er blitt slik? Altså, hvis jeg skulle søkt etter en artikkel som beskriver fenomenet og årsak, hva ville en psykolog ha kalt denne situasjonen?

Anonymous poster hash: 3a0a7...1c2

[Taurean]

Kjenner meg igjen i en del av det du skriver. Jeg vil også rose deg for å ha skrivi alt det her. Det er noe du bør ta vare på, kanskje skrive ut og fortsette å fylle ut over måneder og år, få alle tanker ned på papir. Det er ikke en dum egenskap å ha.

Kan ikke skrive noe om diagnoser og terminologi angående det her. Kanskje noe andre kan det. Ellers må du be om en psykologtime fra fastlegen, om det finnes noe tilgjengelig. Eller fastlegen kan vite det.

I bunn og grunn må du begynne å skape avstand til din far og ta noen små aktive steg for å få til det. For eksempel kan hytteturen som er på vei,  være et sted å starte. Du kan si at du dessverre har noen andre planer og det ikke passer. Han vil antageligvis spørre om hva det er, men det har du ingen krav til å gjøre. Men du kan også være vennlig og respektfull når du sier det, så du ikke gir han noen grunn til å utagere og bli sur. Hvis han likevel blir det, så er det ikke så mye du får gjort. Det som er viktig er at du begynner å ta aktiv stand mot tyranniet hans.

Til hans forsvar, så skal jeg si at han sikkert har følt seg overveldet av ansvar, og bare prøvd å lære deg opp som best han kan. Jeg kan si det samme om min far.

Min måte å håndtere det på er nettopp som jeg skriver; Jeg kan dra en hvit løgn hvis jeg vil og la han håndtere det akkurat som han vil. Han viser ikke meg respekt ved å høre på hva jeg har å si, da gjør jeg akkurat det samme mot han hvis jeg føler for det. Å leve med noen som krever å legge beslag på tiden din uten at du skal ha noe å si, emosjonell utpressing, og krever å fikle rundt i hodet ditt akkurat som det passer seg, er ekstremt belastende og urettferdig. Da har du lov til å dra noen hvite løgner for å redde deg til trygg grunn.

Du kan søke psykologhjelp, men husk at det er du som må gjøre jobben. Jeg har prøvd i mange timer å komme inn på temaet med de jeg har gått til, men det virker ikke som de er interessert i å høre på eller ta det seriøst. De avdreier fra temaet. Så mitt beste råd er å bli din egen psykolog, jobb med det selvstendig. Jeg er litt skuffet over behandlere på dette området, jeg har venta mange timer og år på å få tatt opp mange ting, men det har aldri blitt tatt tak i. Og jeg vil ikke at du skal gå i den samme fellen.

Når du har begynt å bygge selvtillit og aktiv stand, så kan du vurdere å be om en prat. Og da kan du ta opp det vanskelige han har gjort. Men det er alltid vanskelig med sånne timer, for man risikerer liksom forholdet. Men, det er også en del av å bli fri i psyken. For å leve med lenker hele livet er ikke sunt.

Å jobbe med det her er en konstant prosess gjennom livet. Men det blir lettere over tid. Og hvis du klarer å bryte ut av manipulasjonen og ta en stand, ta en prat og få sagt all dritten han har gjort, så blir det lettere å leve. Han vet sikkert hva han har gjort, kanskje det er for vanskelig for han å innrømme feila sine. Så du må velge hvor mye press du skal legge, hvor respektfull du skal være, og når det passer å ta opp ting, altså timing. Alt dette er en prosess å jobbe med over livet.

At du gidder å ta det opp, er en positiv ting. Mange gir opp, og da blir det tragedier og brudd i familier. Og dét er jo ikke heldig. Så å gidde å sette av ressurser til å jobbe med det her konstruktivt og psykologisk, som du gjør, er noe av det beste man kan gjøre i livet. Hvis du da får barn en gang, så har du brutt denne negative syklusen med fordømmelse, manipulasjon og tyranni, og blitt en mye sterkere person.

[Gjest 3a0a7...1c2]

Jeg klarer meg forholdsvis greit nå i dag. Jeg anser det litt som et forbigått kapittel. Jeg sliter litt med selvtillit og autoritetsfigurer, f.eks. sjefer. Men ellers er jeg selvstendig og oppegående og velfungerende.

Men det er kun med min far at jeg har det slik som jeg beskriver der jeg ikke klarer å dele noen verdens ting av personlig karakter i det heletatt. Veldig slitsomt når han stadig stiller slike spørsmål.

Anonymous poster hash: 3a0a7...1c2

[Taurean]

Vi har det ganske likt, da. Jeg vet ikke om jeg sliter med autoritetsfigurer, jeg ser bare at mange autoritetsfigurer misbruker sin makt og oppfører seg dårlig, og dét skal jo ingen godta.

Men det du beskriver, for meg, er manipulasjon, og du må ta mer og mer aktiv og bevisst avstand fra det. For min del, uansett hvor kynisk det høres ut, jo mer tid jeg tilbringer vekk fra min far (og mor, av andre grunner), jo bedre føler jeg meg, jo bedre fungerer jeg på alle måter.

Når du har brukt så lang tid på å prøve å reparere forholdet, og få han til å vise respekt, så må man noen ganger ta sine valg her i livet. Man kan si det er det riktige å prøve å jobbe med et familieforhold, men det er også riktig å ivareta sin egen psyke og sitt eget liv. Når man ikke får den samme holdningen tilbake, så står man fritt til å gjøre de endringene man vil.

Endret 24. desember 2019 av Taurean