2 spørsmål om strafferettslig definisjoner.

[Skribenten_]

1. Ofte leser vi om folk som erkjenner en straffe handling, men ikke straffeskyld. For eksempel kan man erkjenne at man har voldtatt noen, men ikke erkjenne straffeskyld for voldtekten. Hva menes egentlig med dette?

2. Dersom man blir frikjent for voldtekt, var det da en voldtekt. Hvordan kan man være frikjent for noe som ikke skjedde?

 

[The Avatar]

Det er ikkje alltid slik at ei ulovleg handling er straffbar. Då vil ein kunne vedgå å ha utført den aktuelle handlinga, men at ein meiner ein ikkje skal straffast for det. 

Voldtektssaker er eit litt vanskelig eksempel, men prinsippa er like for alle lovbrudd. 

Typisk eksempel er dersom du har slått til ein person. Då kan du erkjenne at det var du som slo, samtidig som du ikkje erkjenner straffeskyld. Dette kan være fordi du meiner det var eit uhell og du ikkje hadde til hensikt å slå, eller du meiner at den andre slo fyrst og at du berre slo tilbake i sjølvforsvar. 

Dersom du blir trudd av retten så vil du kunne unngå straff. 

 

På spørsmål nummer to så kjem det ann på kva som er grunnen til at ein blir frikjent. I voldtektssaker så vil det ofte være eingheit om at det var seksuell omgang, men ueinigheit om det var gitt samtykke. I slike saker kan ein bli frikjent i den form at det ikkje kan bevisast at det ikkje var gitt samtykke frå ein som var i stand til å gi slikt samtykke. 

Det kan i teorien også oppstå situasjonar der det blir bevist at du har gjennomført ei straffbar handling, men at du likevel ikkje blir straffa etter unntaksbestemmelsana i straffelova. Dette kan feks være fordi du var psykisk sjuk, blei trua til å gjennomføre handlinga, blei ufrivillig påført rus slik at du ikkje var i stand til å ta ansvar for handlingane, osv. 

[d'espresso]

Svaret på spørsmål nr. 2 ligger også tett knyttet til det strenge beviskravet som er i strafferetten. Dette kravet (at det er bevist utover enhver rimelig tvil at grunnlaget for tiltalen har funnet sted) gjør at man i enkelte saker ender opp med frifinnelse, til tross for at man "innerst inne" vet at vedkommende er skyldig. Dette harmonerer med tankegangen om at det er bedre å la ti skyldige gå fri, enn å dømme én uskyldig, da justismord er uakseptabelt.

 

Når du ser, i for eksempel voldtektssaker, at en person blir frifunnet, men likevel dømt til å betale erstatning, handler dette om at beviskravet i sivile saker er sannsynlighetsovervekt (at det er mer sannsynlig at noe skjedde enn ikke). Med andre ord meget lengre ned på "skalaen" enn beviskravet i strafferetten.

 

Med andre ord er det en av mulighetene for å bli frifunnet for noe du har gjort. Det kan fortsatt være en voldtekt det er snakk om.

Endret 18. desember 2019 av d'espresso

[krikkert]

Et veldig lettforståelig eksempel på nr. 2 er foreldelse. Hvis straffansvaret er foreldet blir du frifunnet selv om alt er bevist ut over enhver rimelig tvil, fordi staten har lagt begrensninger på seg selv i form av hvor lenge du kan straffeforfølges. 

Denne situasjonen utløser for øvrig særregelen i straffeprosessloven § 307. Den som er frifunnet kan anke over frifinnelsen hvis retten har kommet til at han har gjort det han er tiltalt for, men han likevel frifinnes f.eks. på grunn av at han var under den strafferettslige lavalder, strafferettslig utilregnelig i gjerningsøyeblikket, straffansvaret var foreldet, eller fordi han tilfredsstiller en annen straffrihets- eller straffritaksgrunn (nødrett, nødverge, "Romeo og Julie", osv).