Hva skal jeg gjøre? Kommer meg ikke videre i livet, har tatt mange dårlige valg.

[Kaffekopp12345]

Hei. Er en mann på 27 år uten utdannelse og fast arbeid. Har gått grunnskolen, hadde relativt greie karakterer helt til 9-10 klasse på ungdomsskolen da jeg begynte å drikke. Begynte å drikke tidlig i 8 klasse og det ble verre og verre. Drakk nesten hver dag, skaffet hjemmebrent fra eldre bekjente og kledde meg i full militæruniform for å få kjøpe øl på butikken. 
Fikk meg en støkk heromdagen når jeg logget inn på Vigo og sjekket karakterene mine fra ungdomsskolen. Stort sett 1-2 i det meste i 10nde klasse, unntatt i kroppsøvning/gym der jeg fikk 4. Lite god orden og oppførsel pga. drikking i skoletida og skulking. Trodde karakterene mine var bedre enn det, hadde vel fortrengt det. 

Etter ungdomsskolen flyttet jeg til faren min i utlandet, en stor del av grunnen til det var faktiskt at faren min forsynte meg med alkohol og at jeg ville drikke...Er klar over at det høres helt dust ut, og har fortsatt ikke fortalt til en levende sjel at det var grunnen til at jeg flyttet. Bodde 8 år i utlandet fram til 2016 da jeg flyttet hjem til Norge igjen.
I utlandet fikk jeg fort smaken på benzodiazepiner og andre narkotiske stoffer. Brukte i stort sett alt jeg kom over. 2 ganger endte jeg opp på 6 måneders tvangsinnleggelse på låst rusklinikk i 6 måneder. Første gang i 2013 og siste gang i 2015. Begrunnelsen var at jeg risikerte å drikke/dope meg ihjel. Endte til og med opp i fengsel i 6 måneder pga. en voldshendelse i fylla og benzorus. Og ikke nok med det, var innlagt i psykiatrien 11 ganger også. Alt fra 1 uke til 3 måneder. Noen ganger dro jeg dit frivillig da jeg følte at jeg trengte en pause fra rus og en møkkatilværelse, og et par ganger ble jeg faktiskt tvangsinnlagt da jeg slet med selvmordstanker.

Gjorde et seriøst forsøk på å ta livet av meg i 2013. I fylla hengte jeg meg i en ledning i leiligheta. En kompis kom tilfeldigvis innom akkurat da det skjedde og fant meg hengende bevisstløs fra en ledning i en krok på veggen. På en eller annen måte klarte han å gjennopplive meg og tilkalle ambulanse...Husker ingenting fra dette. 

I 2016 pakket jeg en bag med klær, satte meg på bussen og reiste tilbake til hjembygda og hjemlandet mitt. Det er den beste avgjørelsen jeg noen gang har tatt. Sluttet å drikke samme år og begynte å røyke hasj istedenfor. Hadde røyket hasj lenge før det også, men da jeg begynte å røyke daglig forsvant lysten på alkohol og andre rusmidler helt av seg selv. Det bare ebbet ut...Men tok fortsatt piller (benzo) ofte helt til i 2017/2018, grunnen til at jeg sluttet med det er at jeg ikke har tilgang lenger. Alt ble til Bitcoin og Darknet, og dette skjønner jeg ikke bæra av. Får helt enkelt ikke til å bestille lenger. Kanskje like greit egentlig? 

Sluttet å røyke hasj daglig i mai i år. Røyker kanskje bare 2-3 ganger i måneden nå. Fikk Vival (benzo) hos fastlegen for å klare å slutte med røyking, hadde ikke klart det uten. Måtte slutte da jeg hostet opp svart slim hele tida og fikk gullfiskhukommelse + sosial angst av hasjen. 
I 2017 begynte jeg på arbeidstrening i et Nav-tiltak der jeg fortsatt er. Sitter liksom fast der og kommer meg ikke videre i livet. Har det relativt greit nå idag, sliter ikke lenger med depresjon og angst, og bruker mye mindre rusmidler nå enn før selv om jeg ikke har sluttet 100% med ting. Er mye på tur, fisking, friluftsliv osv.

Men er ikke fornøyd med tilværelsen, selv om dette er tusen ganger bedre enn for noen år siden. Har ingen utdannelse og får derfor ikke så lett arbeid. Ikke mange venner har jeg heller, 1 eller 2 nære. Har ikke førerkort engang. I mitt fylke tilbys ikke lenger videregående opplæring for personer over 25 år. Så eneste mulighet er vel voksenopplæring eller noe sånt...Vet heller ikke hva jeg isåfall eventuelt skal utdanne meg til, fikk nylig diagnosen Bekhterev. Det er en slags revmatisk sykdom som rammer ryggen og store ledd som skuldre og knær. Plages noe jævlig med smerter i ryggen, og ble nylig uføretrygdet pga. dette samt at jeg har Aspergers syndrom og ADD.  Så dette med utdanning kanskje er veldig liten vits nå som jeg er uføretrygdet?
Vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til dette med uføretrygd heller...Har jo lyst til å jobbe. Men når helsa kommer i veien er det vel bare å innse at man egentlig er ubrukelig. Selv om jeg nylig ble uføretrygded får jeg fortsette på Nav-tiltaket jeg startet på i 2017. Det er på en utleiesentral, der vi leier ut friluftsutstyr og sånt. Selv om det er en relativt grei plass å være på så vet jeg ikke om jeg vil være der resten av livet...

Næh, nå mista jeg tråden helt. Vet ikke lenger hva jeg skriver om og husker heller ikke hva jeg egentlig ville fram til og hva spørsmålet mitt var...Tror ikke noen gidder å lese alt dette vrøvlet av ord uansett. Men det var godt å få skrevet ned dette, nå kan jeg ihvertfall selv få en litt bedre oversikt, om ikke annet. 
 

Endret 1. desember 2019 av Kaffekopp12345

[aomt]

Stå på! Du er i alle fall på rett vei nå. Neste steget er vel å slutte henlt med narkotiske stoffer. Finn deg flere hobby og noen venner (som driver med det samme).
Det mtp jobb/utdanning, så finst det tusenvis av jobber der du ikkje trenger utdanning. Butikk, hotell, resepsjon osv. Om du er alvorlig med å snu om livet ditt, så kan du fint jobbe det oppover i alle bransjer.
Starte som renholder, ble team-leder, så regional manager. Kjenner til eit par som tok denne veien. Tok de 5-10 år for å få jobb på kontoret med ganske bra lønn, ingen utdannelse.
Same gjelder hotell. Enten det er resepsjon, renhold, booking. Det går fint å jobbe seg oppover i løpet av noen år. 

Du kan altids ta opp fag som privatist, evt gå vidargåande gjennom privat skule? Flytte til eit anna fylke? Du får også støtte med lånekassa + jobb på kiwi/statoil, så kan du fint leve/studere.
Selvfølgelig er det utfordring mtp helse/jobb/utdannelse. Det er kun du selv som veit kor galt det er. Berre pass at det blir ikkje den unnskyldning for å ikkje jobbe/studere. Lett å gå den veien (og det er ikkje veien å gå). 

Eg ville anbefalt noe meir eller mindre teknisk utdannelse. Bygg, mekanisk, kokk? Det er utfordring å begynne å studere 10år sia sist. Samt eg personlig ser ikkje noe poeng for deg å bruke 3 år på vidargåande, så gå på uni... tar alt for langt tid.
Det kommer også ann på kas fag du liker, kva er dine interesser. 

Eg ville anbefale å lage tankekart. Skrive ned kva du ønskjer. Lage ein plan for neste 5-10 år (realistisk). Så dele den opp i flere mindre mål, dele de opp i enda mindre mål, dele de opp i små steg som du kan følge. 
F.eks: Fullføre utdannelse som bilmekaniker (5 års plan).
1 året - forberedde seg på utdannelse, gjøre litt matte o.l. fra u.-skule.
Dele den opp i kas fag du trenger, kor du får tak i bøker.
Så dele opp kvar fag/bok, slik at du lager din egen pensum som du må følge.

Også 1 året ville eg brukt på å finne ut kor du kan studere, kva som skal til for å komme inn. 
Ut i fra det du finner, så lager du flere plan/mål, dele de opp og følger de.

Du kan også prøve å snakke med rådgivere på skuler (ungdom, vidaregåande) og se kva de kan anbefale deg? Veldig få/ingen som kommer til å bry seg om vitnemålet fra u-skule. Det er 10 år siden. 

Slik som eg ser det, du har enormt mye å gå på. Du hadde det tøft så langt, men du greide deg bra og er på riktig vei! Du er kun 27 år, så du har hav av muligheiter foran deg.

[Taurean]

Det spørs vel egentlig mest på hva du vil ha ut av livet, for resten av livet. Du har vært igjennom en skikkelig møllestein, da. En far som tydeligvis ikke har lært deg mye om livet, konstruktivitet, jobb eller mye annet særlig viktig.

Så mye av livet ditt vil dreie seg om å bygge tillit til og holde på mennesker som er ansvarlige og ikke byr deg alkohol og rusmidler.

Har drukket min del alkohol i livet og har klart å holde meg unna i 6-7 uker nå. Jeg anbefaler deg sterkt å holde deg 100% rein så langt du klarer.

Det virker som du har en spesiell type viljestyrke, da. At dette med rus og alkohol ikke er direkte knyttet til noe emosjonelt, men heller bare noe du har "driftet inn i" og som deretter har fått kontroll. At du har klart å holde deg unna så lenge bare på ren tilfeldighet er virkelig imponerende. Det viser kanskje også at det ikke betyr så mye for deg, og at du nå har en gyllen sjanse til å forankre livet ditt med vaner som gjør at du holder deg unna.

Det er også imponerende at du har tatt steget å skrive alt du har gjort her. Det er beundringsverdig og jeg har dyp respekt for det. Du skriver til og med at det hjalp å få det ned med ord og at det lagde litt struktur på tankene. Dét er en veldig god egenskap, å skrive ned tanker. Derfor anbefaler jeg deg å fortsette å skrive ned tanker og alt om livet ditt og lagre innholdet på noe som ikke kan slettes eller ødelegges så lett (minnebrikker eller cd'er). Skriv om det gode og det vonde.

Det er aldri liten vits i å tenke på livsutvikling (jobb og utdannelse). Jeg er i samme situasjon. Livet har gått i grøfta sosialt sett, jeg fikk uføretrygd, men jeg ser ikke på livet mitt som over. Tenker stadig på hva veien videre er. For å si det sånn; I mangel av et bedre uttrykk: Jo lenger "ut i grøfta" man er, jo viktigere er det å tenke på jobb og utdannelse - eller i det minste bare en nøytral plattform man kan møte opp til og føle at man kan bidra, så man kan bygge selvrespekt og få noe positiv sosial stimulanse over lang tid. Dét er hva som motvirker trang til rus og alkohol.

Å begynne å bygge relasjoner til fagfolk kan også være en god idé. Folk som har ditt beste i sine interesser og som ikke vil forsvinne med ett. Et sted du kan møte opp og få prate med noen med stabil livsform.

Minner og følelser knyttet til minner vil alltid være der, men man bestemmer hvor stort man vil gjøre det og hva man vil ha fokus på. Å bygge solide livsrutiner, ha fokus på disiplin og belønne seg selv med sunne belønninger (mat, kanskje tur til badeland, avstressing, rolig gåtur rundt byen, noe nytt til hjemmet), er ting som gjør at tidligere minner om rusbruk blir mindre og mindre, og sunne vaner og verdier får mer og mer verdi.

Det er langtidsfokuset som blir viktig for deg nå. Livslange vaner som gjør deg sterkere og ikke svakere. Alkohol og rusmidler gjør deg ikke sterkere. Det dreper deg sakte innenfra, både fysisk, intellektuelt, emosjonelt, og spirituelt.

Har skrevet mye nå, skal bare ta litt til om det du skriver om uføretrygd og ubrukelighet. Det er fullstendig feil - uføretrygd og diagnoser er bare veiskilt som gir deg rett til fast inntekt som skal gi deg et verdig liv. ALLE har en verdi. All dritten du har opplevd kan du snu rundt og bruke som erfaring til å hjelpe andre (via ord, kanskje til og med på forumet her), så du kanskje avverger andre fra å ta selvmord og leve i dritt. Dette er forskjellen på samfunn i forfall og forbedring, og det starter med enkeltmennesker. Derfor er INGEN uten verdi. Selv mennesker med sterk funksjonshemmelse får delta i meningsfull aktivitet, dét sier noe.

Håper du finner krefter til å ta videre livsgrep.