Psykisk nedkjørt??

[Usikker78]

Lever i et ca 10 år gammelt ekteskap hvor jeg nå virkelig begynner å slite psykisk.

Det har nå vært ekstra ille i ca 1 år, og det tærer virkelig på.

Uansett hva jeg gjør er det galt, gjør jeg noe, er det enten ikke bra nok, det gjøres på feil måte, eller det er feil prioritering e.t.c

Får stadig kjeft for ting jeg overhodet ikke har noe med å gjøre, eller om kanskje ting jeg gjorde eller ikke gjorde for flere dager/uker siden. 

Når jeg er på jobb og ser telefonen blinker er jeg rett og slett redd for å se hva det er, i fare for at det vil ødelegge resten av arbeidsdagen. Føler jeg ikke når i mellom på noe som helst vis og at jeg bare er et problem uansett hvordan ting vrir og vrenges på. Også på vei hjem kjenner jeg også pulsen stiger til tider, og såpass mye at jeg rett og slett blir uvel. 

 

Som privat-person er jeg nok veldig snill(kanskje dumsnill), kjærlig, romantisk, liker ro rundt meg, liker samarbeid og er egentlig ganske strukturert men det psykiske presset gjør at jeg bare "hopper" rundt på det som brenner mest den dagen uten at jeg får tilstrekkelig tid til å fullføre. Spørr jeg om hjelp kan det være nokså utrivelig i flere dager, men varierer som alt annet.

 

I jobben vil nok andre beskrive meg som en veldig rettferdig, livlig og kunnskapsrik leder, så utvilsomt jobben som holder meg oppegående.

 

Har ingen anelse på hvordan jeg skal få dette til å fungere, da det å prate om noe bare gjør ting tyngre. Og det er selvfølgelig barna som gjør at jeg holder ut hjemme, men selv de har stusset over mors oppførsel mot meg ved flere anledninger. Jeg forstår bare ikke hvordan et menneske kan komme med så mye negativitet da hun vet veldig godt jeg gjør hva som helst for min familie. Eller er dette helt normalt og bare jeg som har en vrangforestilling av hvordan et forhold skal være???

 

Alt jeg ønsker er å leve lykkelig, men ikke alene

[Taurean]

Du er nødt til å ta en prat med ho om det, spørre grundig, bare dere to. Barna (som er ungdom?) skal ikke være til stede. Det er alltid en psykologisk grunn, men det er ikke sikkert ho vil fortelle deg den direkte, av andre psykologiske grunner

Hvis ho over tid og under et visst press ikke er villig til å dele hva som plager ho, så må du vurdere dine trekk. Det er ikke forsvarlig av deg å fortsette sånn, det er ikke rettferdig heller. Derfor må du begynne å stå opp for deg selv, ja og for hennes del også. Det er jo tydeligvis noe ho sliter med.

Har sett et lignende forhold der jeg bodde for ca 7 år siden. Dama herja og var forbanna på alt mulig, kællen var rolig og ordentlig. Jeg fatter ikke hvorfor noen damer oppfører seg sånn. De savner kanskje litt "kampånd" hos mannen sin, men dette er jo ting man bør bli kjent med før man stifter forhold og får barn. Er man ute etter et rasshøl, så får man bli sammen med dét, vil man ha en rolig, tillitsfull, dedikert og ærlig mann, så får man velge det.

Du må begynne prosessen å spørre ho om hva som er problemet, i morgen. Nå er det helg og da har man tid og fritid til å snakke om sånne ting. Kanskje du får svar.

Min holdning er at jeg er heller alene enn å leve med folk som skal dra meg ned og ødelegge meg, når jeg gjør mitt beste og er ærlig og snill. Da kan de dra en viss plass og finne andre rotehuer og surrebukker å henge med, om dét er hva de vil. Min psykiske helse er viktigere enn noe annet. I førstehjelp lærer man at man skal redde seg selv først, og deretter andre. Hvordan skal du være en god far hvis du lar deg bli utbrent psykologisk? Hvilken lekse lærer det barna?