Jeg, lege?

[Gjest d28da...af7]

Dette hadde kanskje passet bedre innen "jobb og utdanning", men ønsker å poste som anonym.

Det siste året har jeg vært mye inn og ut av helsenorge. Jeg har møtt mange ulike arbeidere her, blant annet fantastiske leger innen alle grener. Så, jeg har jo tenkt litt... Jeg går på et annet studie nå (2. året), men klarer ikke å se for meg å jobbe med dette i 40 år. Jeg synes medisin er et veldig spennende fag, elsker å lese medisinske forskningsartikler, dagens medisin og  fysiologi. Samt at jeg ønsker å kunne gi andre mennesker den samme gode følelsen jeg har hatt i møte med dyktig helsepersonell. 

Men, jeg har noen problemer..

1. Karakterer. Dog ser jeg ikke dette som et veldig stort problem, da jeg har gode nok karakterer til å komme inn i Danmark, og det finnes jo andre alternativer. Virker jo litt kult å få oppleve et annet land samtidig! 

2. LIS1. Med utdanning fra utlandet vil det sikkert bli enda vanskeligere å kapre en av disse plassene... Men i verste fall blir det å kunne praktisere som lege utsatt i 1 år?

3. Spesialisering - jeg tror jeg hadde ønsket å jobbe som fastlege, noe som kanskje ikke er så utilgjengelig? Det jeg tenker på da er jo at det er jo ikke gitt at man får spesialisere seg innen det man vil. Ellers er den høyeste drømmen kanskje nevrolog eller noe innen psykiatrien. Er villig til å flytte på meg, gjerne til nord eller vestlandet. Ellers blir jo mye av veien til mens man går, kan jo hende jeg endrer mening ila studiet. Ellers er det jo en del annet man kan bruke en cand. med. grad til også...

4. Stress. Det er ingen tvil om at legeyrket er et hard yrke. Det er lange dager, mye press. Har tidligere slitt med stress, og da ikke under veldig presserende omgivelser engang... Heldigvis har dette gjort meg bedre rustet til hvordan jeg håndterer de følelsene, men er fortsatt en av hovedfaktorene som får meg til å tvile på meg som lege.

 

Jeg vet ikke hva jeg vil med denne posten. Kanskje om det er noen leger her, noen som kjenner leger, eller bare noen som vil komme med innspill til om bekymringene mine bare er små, og at jeg burde gå for drømmen allikevel? Samtidig er jeg redd dette bare er en snodig innskytelse jeg har fått fordi jeg ønsker å "rømme" fra nåværende hverdag, men har tenkt mye på dette valget i snart et halvt år - men, det er jo ganske lite kontra de som jobber hardt gjennom hele grunnskolen med legedrømmen som motivator...

Anonymous poster hash: d28da...af7

[Gaea]

Angående karakterer kan du enten forbedre fag, eller så kan du jo vurdere utlandet, som du selv sier. Å oppleve andre kulturer gir en nyttig livserfaring, synes jeg. 

Det er noen jobber man ta om man ikke får tatt LIS1, ja, men så snart man får muligheten bør man få gjennomført turnusåret. Bra du er villig til å flytte på deg. 

Spesialisering: Jeg tror veien blir til mens en går, ja. Kjæresten min var i utgangspunktet mest keen på å bli anestesilege mens han gikk medisinstudiene, og var egentlig ikke særlig interessert i å bli fastlege, men nå driver han på med spesialisering til å bli allmennlege. Han jobber som fastlege samt legevaktslege, og vurderer spesialisering innen kardiologi senere i livet. 

Ja, det er stressende, men man kan jo lære seg å håndtere stress.  

Du bør i alle fall ikke tenke at du ikke har rett til å bli lege siden du ikke har drømt om dette "hele livet". Jeg bestemte meg ikke for å ta helsefaglig utdannelse før kanskje et år før jeg begynte å studere, men nå kunne jeg ikke tenkt meg noe annet. Dess lenger jeg kom inn i studiene og i praksisperiodene ble enda mer sikker på at det jeg hadde valgt, var rett.  

Endret 17. november 2019 av Røsslyngen

[Gjest d28da...af7]

Røsslyngen skrev (2 timer siden):

Angående karakterer kan du enten forbedre fag, eller så kan du jo vurdere utlandet, som du selv sier. Å oppleve andre kulturer gir en nyttig livserfaring, synes jeg. 

Det er noen jobber man ta om man ikke får tatt LIS1, ja, men så snart man får muligheten bør man få gjennomført turnusåret. Bra du er villig til å flytte på deg. 

Spesialisering: Jeg tror veien blir til mens enn går, ja. Kjæresten min var i utgangspunktet mest keen på å bli anestesilege mens han gikk medisinstudiene, og var egentlig ikke særlig interessert i å bli fastlege, men nå driver han på med spesialisering til å bli allmennlege. Han jobber som fastlege samt legevaktslege, og vurderer spesialisering innen kardiologi senere i livet. 

Ja, det er stressende, men man kan jo lære seg å håndtere stress.  

Du bør i alle fall ikke tenke at du ikke har rett til å bli lege siden du ikke har drømt om dette "hele livet". Jeg bestemte meg ikke for å ta helsefaglig utdannelse før kanskje et år før jeg begynte å studere, men nå kunne jeg ikke tenkt meg noe annet. Dess lenger jeg kom inn i studiene og i praksisperiodene ble enda mer sikker på at det jeg hadde valgt, var rett.  

Enig i nyttig livserfaring! Samt at de svake karakterene mine vil nok kreve mer å forbedre enn hva de vil gi meg (fransk 4, nynorsk 4), så måtte jeg ev ventet på flere alderspoeng.. Sååå, tror jeg søker til utlandet eller ingenting.

 

Tusen takk for svar! Fortsatt usikker, men tenker på dette hver dag...

Anonymous poster hash: d28da...af7

[AnnonymG]

1. Det er mange muligheter i både inn- og utland. Er ikke karakterene gode nok for å studere i Norge, er mulighetene mange i utlandet, og utdanningen er minst like god som i Norge, også i Øst-Europa selv om vi i Norge tror det er mye bedre her.

2. Ingen problem. Ved ansettelse i LIS1 så følges kvalifikasjonsprinisppet. Dersom du jobber underveis i studiet og får en del arbeidserfaring, så stiller du godt og det er ikke gitt at du skal vente flere runder før du får LIS1. Nå er det også enighet i norge helsemyndigheter om at det skal økes med LIS1-plasser.

3. Gjennom medisinstudiet kommer du til å endre ønsket om hva du vil bli. Du vil bli presentert for mange nye spesialist-felt, og kanskje blir du en lege som ikke en gang har med pasienter å gjøre. Mulighetene er uansett mange, og du har akkurat like god mulighet som alle andre til å bli det du vil.

4. Ja - det er til tider stress. Men som i punkt 3 - du skal velge et spesialistfelt, og det er ikke alle som har like mye stress. Det avhenger også hvor man jobber. En kirurg må kanskje stå å operere hele natta, mens en sykehjemslege sjelden har noe med nattarbeid å gjøre. 

[Taurean]

Angående punkt 4, så er stress situasjonsbetinget. Når man jobber med noe man ikke liker bare for penger, så blir opplevelsen av stress tidoblet. Når du har interesse og lidenskap for det du jobber med, så er det ikke stress, men naturlig lek og moro.

[Gaea]

Taurean skrev (1 time siden):

Angående punkt 4, så er stress situasjonsbetinget. Når man jobber med noe man ikke liker bare for penger, så blir opplevelsen av stress tidoblet. Når du har interesse og lidenskap for det du jobber med, så er det ikke stress, men naturlig lek og moro.

Enig, men kjæresten min har absolutt lidenskap innenfor medisin, men jeg ser at stresset tærer på ham. Det er ikke så rart; han går ofte døgnvakter, og går rett fra den ene jobben til den andre uten pause. Som lege har man også et tungt ansvar. Slikt er kjekt når det går bra, men kjipt når det går dårlig. 

Jeg tror nok at stresset hans hadde vært enda mer meningsløst om han jobbet med noe som ikke interesserte ham, da, som du prater om. Og jeg føler det på samme måte; jeg merker at jeg klarer å håndtere mer stress når jobben i seg selv interesserer meg mer. 

 

 

[Gjest d28da...af7]

AnnonymG skrev (3 timer siden):

1. Det er mange muligheter i både inn- og utland. Er ikke karakterene gode nok for å studere i Norge, er mulighetene mange i utlandet, og utdanningen er minst like god som i Norge, også i Øst-Europa selv om vi i Norge tror det er mye bedre her.

2. Ingen problem. Ved ansettelse i LIS1 så følges kvalifikasjonsprinisppet. Dersom du jobber underveis i studiet og får en del arbeidserfaring, så stiller du godt og det er ikke gitt at du skal vente flere runder før du får LIS1. Nå er det også enighet i norge helsemyndigheter om at det skal økes med LIS1-plasser.

3. Gjennom medisinstudiet kommer du til å endre ønsket om hva du vil bli. Du vil bli presentert for mange nye spesialist-felt, og kanskje blir du en lege som ikke en gang har med pasienter å gjøre. Mulighetene er uansett mange, og du har akkurat like god mulighet som alle andre til å bli det du vil.

4. Ja - det er til tider stress. Men som i punkt 3 - du skal velge et spesialistfelt, og det er ikke alle som har like mye stress. Det avhenger også hvor man jobber. En kirurg må kanskje stå å operere hele natta, mens en sykehjemslege sjelden har noe med nattarbeid å gjøre. 

Takk for svar! Ja, jeg har møtt på minst like gode leger som har gått i Øst-Europa eller Danmark, så det er jeg ikke noe tvil om. Velger jeg Danmark og ikke får LIS1-stilling kan jeg jo alltids jobbe i Danmark, er jo ikke akkurat et dårlig land det heller. Er også mer det at jeg ikke gidder å bruke mer tid enn nødvendig på å ta opp fag, da jeg heller kunne begynt på medisin med en gang i stedet, må også vente på alderspoeng.

Ja, det er sant. Dumt å ikke velge medisin pga LIS1, situasjonen kan jo også se helt annerledes ut om 6-7 år. 

4. Sant. Men er det feks mulig å få 50%-stillinger? (slik som sykepleiere o.l. ofte har)

Må bare spørre, jobber du innen radiologi? ?

Anonymous poster hash: d28da...af7

[AnnonymG]

1 hour ago, Guest d28da...af7 said:

Takk for svar! Ja, jeg har møtt på minst like gode leger som har gått i Øst-Europa eller Danmark, så det er jeg ikke noe tvil om. Velger jeg Danmark og ikke får LIS1-stilling kan jeg jo alltids jobbe i Danmark, er jo ikke akkurat et dårlig land det heller. Er også mer det at jeg ikke gidder å bruke mer tid enn nødvendig på å ta opp fag, da jeg heller kunne begynt på medisin med en gang i stedet, må også vente på alderspoeng.

Ja, det er sant. Dumt å ikke velge medisin pga LIS1, situasjonen kan jo også se helt annerledes ut om 6-7 år. 

4. Sant. Men er det feks mulig å få 50%-stillinger? (slik som sykepleiere o.l. ofte har)

Må bare spørre, jobber du innen radiologi? ?

Anonymous poster hash: d28da...af7

Nei jeg jobber ikke innen radiologi:) 

Men du skal ikke bekymre deg for hva som kommet ETTER medisinstudiet - det vil alltid være et behov for leger og det vil alltid være jobb. Jeg tenker at hvis du synes medisin er spennende og du liker tanken på å studere medisin, så ville ihvertfall dette vært min største drivkraft. Arbeidsmulighetene når du er ferdig er så utrolig mange - både klinikk, paraklinikk og noe helt annet som f.eks. forsikringsselskaper.

[Gaea]

Tipper avataren din satte TS på den tanken der

Og som du nevner lenger opp her annonymG, mulighetene er mange. Du TS kan for eksempel jobbe med medisinsk etikk som for eksempel Morten Magelssen eller Jan Helge Solbakk gjør. 

TS: Det som angår stress og bekymringer, husk at du blir eldre, og du vil nok vokse personlig både under studier, i arbeidslivet og i livet generelt. Vet ikke hvor gammel du er nå, men tro meg, du vil nok bli mye tryggere på seg selv og livet med årene  

 

[Gjest d28da...af7]

AnnonymG skrev (På 18.11.2019 den 23.15):

Nei jeg jobber ikke innen radiologi:) 

Men du skal ikke bekymre deg for hva som kommet ETTER medisinstudiet - det vil alltid være et behov for leger og det vil alltid være jobb. Jeg tenker at hvis du synes medisin er spennende og du liker tanken på å studere medisin, så ville ihvertfall dette vært min største drivkraft. Arbeidsmulighetene når du er ferdig er så utrolig mange - både klinikk, paraklinikk og noe helt annet som f.eks. forsikringsselskaper.

Sant. Ja, det er egentlig det eneste jeg klarer å tenke på om dagen. 

 

Røsslyngen skrev (På 18.11.2019 den 23.53):

Tipper avataren din satte TS på den tanken der

Og som du nevner lenger opp her annonymG, mulighetene er mange. Du TS kan for eksempel jobbe med medisinsk etikk som for eksempel Morten Magelssen eller Jan Helge Solbakk gjør. 

TS: Det som angår stress og bekymringer, husk at du blir eldre, og du vil nok vokse personlig både under studier, i arbeidslivet og i livet generelt. Vet ikke hvor gammel du er nå, men tro meg, du vil nok bli mye tryggere på seg selv og livet med årene  

 

Hehe jepp!

Ohhh, kult! Ja, er noe av det jeg synes er så interessant med medisin; er så bredt. Samt jo mer jeg lærer jo mer inspirert/motivert blir jeg. Både til å lære mer, lære til andre, ta vare på meg selv... ganske teit, haha. 

Santsant.. Bare 21. Hadde en interessant prat med legen min i dag, om hvordan hn etter hn var ferdig angret, gikk på veggen osv... Men, nå, 3-4 år etter hvor hn har lært seg å håndtere det, fått en annen jobb, funnet mer ut hva hn vil jobbe med innen medisin så er hn storfornøyd.

Finnes jo også stillinger hvor stressfaktoren er lavere. Men må jo sikkert klare å komme gjennom noen veldig lange skift først, og nattskift. Slikt er jeg litt bekymret for, men tror jeg kunne klart det. Men gjelder kanskje å komme seg gjennom studiet først (eller inn) ?

Anonymous poster hash: d28da...af7

[Gaea]

Ser du hadde et spørsmål som var ubesvart ovenfor her: Ja, du kan jobbe i redusert stilling som lege. Det er flere som jobber redusert, oftest på grunn av de kombinerer det med forskning eller barn. Jeg vil tro at det letteste stedene å jobbe deltid er som fastlege og som sykehjemslege. Han  komikeren Jonas Kinge Bergland jobber forøvrig deltid som fastlege og kombinerer det med stand-up , artig kombo i grunn. 

Når det kommer til lange skift, det er mye lettere å gå lengre skift om du jobber med noe som interesserer deg, jobben er variert og tempoet er høyt, fordi du rekker ikke å kjede deg og fordi det er snakk om tilvenning.

I og med at jeg kjenner til ditt egentlig forum-alias og sitter på noe informasjon om livet ditt ellers: Jeg tror det kan være hensiktsmessig for deg å vurdere å forlate din samboer. Slik hen snakker til deg og behandler deg, virker det til å ha en negativ innflytelse på deg. Veldig trist om du blir brutt ned slik at du ikke tørr å satse på drømmene dine.. og så er det jo veldig, veldig viktig at du tar vare på deg selv. ♥️

 

[Taurean]

Røsslyngen skrev (På 18.11.2019 den 21.03):

Enig, men kjæresten min har absolutt lidenskap innenfor medisin, men jeg ser at stresset tærer på ham. Det er ikke så rart; han går ofte døgnvakter, og går rett fra den ene jobben til den andre uten pause. Som lege har man også et tungt ansvar. Slikt er kjekt når det går bra, men kjipt når det går dårlig. 

Jeg tror nok at stresset hans hadde vært enda mer meningsløst om han jobbet med noe som ikke interesserte ham, da, som du prater om. Og jeg føler det på samme måte; jeg merker at jeg klarer å håndtere mer stress når jobben i seg selv interesserer meg mer. 

 

 

Forstår den. Det kommer ned til balanse, og selvledelse. For all del er det beundringsverdig og nobelt med folk som yter så mye. Men dette er ting vi burde lære om i skolen, å ha balanse i livet. Man skal orke å stå i jobb hele livet gjennom. Egentlig burde lederskapet der man jobber også være vár på dette. Og det er jo naturlig i ansvarsfulle yrker som helse- og legeyrker at kravene for å yte og utføre er veldig høye. Er ikke som å sjaue esker ut av en container hvor man kan ta seg 30 sekunder og strekke ryggen og skulderne litt.

Man har et liv og en sjel og dette må ivaretas. Man skal leve også. Det er klart, for mange er det å yte i jobben det mest meningsfulle, og sånn burde det jo være for alle. Men likevel kan mange ha skjulte drømmer og ambisjoner. Dette er en konstant prosess gjennom hele livet, å våge å innvilge ressurser til flere bestrebelser, så man føler at man lever og utvikler seg.

Likevel, det burde vært en del av skolens opplæring å få se hvordan utvalgte yrker fungerte i virkeligheten, så barn og ungdom kunne forberede seg psykologisk tidlig på hvor mye de vil orke å jobbe og alt sånt. Finne ut hvor man kan gjøre mest nytte for seg uten å brenne seg ut, finne ut hvor det er færrest fallhull man ikke forutså i yrker man har interesse for. Dette vil være forebyggende for depresjon og livstrøtthet også.

Endret 27. november 2019 av Taurean