Er det skadelig å være alene - når alt annet feiler?

[Gjest d0883...349]

Historien er lang - men skal forsøke å fatte meg i korthet. 

Mann 35, enslig og barnløs. Opplevde omsorgssvikt i barndommen, var helt uten venner og mye alene frem til 18-års alderen. Alltid slitt med det sosiale, og følt meg litt utenfor og spesiell. Har hatt min historikk fra psykiatrien også. I midten av 20-åra var det akkurat som om noe "løsnet" og jeg forsto konteksten i det sosiale samværet. Var populær, fikk et stort nettverk og kjæreste. Jeg la ikke skjul på mine eksentriske sider (litt type Hans Olav Lahum), men ble tatt for å være eksentrisk og tøff. Etterhvert ble jeg veldig sosialt sterk og uredd.

Dessverre la jeg derfor opp livet rundt de sosiale normene samfunnet har lagt opp til. Som enslig mann bør jeg (satt på spissen) holde på med damer og forføre dem til sengs. Etter noen år ble det 50+ seksuelle partnere; spenningen forsvant. Med høy inntekt kom også høyt materielt forbruk, dyre reiser og det som ellers assosieres med status og suksess. Men jeg ble gradvis "tømt" på innsiden, formet et ukjent bilde og personlighet.

Så kom helseproblemene - og for noen år siden ble jeg 100% ufør. Jeg har forsøkt å skjerme meg for alt av stress og det som tapper meg for energi, og mennesker er noe jeg alltid har blitt sliten av. Det gir meg så veldig lite tilbake. Jeg har lett for å få venner, men er ekstremt dårlig på å opprettholde vennskapet og søker meg som regel bort fra dem. Jeg har blokkert og slettet så mange folk på sosiale medier at er flaut, og i det siste har jeg bare fjernet alle kontoer på sosiale medier. Det gir meg så lite tilbake. Knapt ingen ting - bare stress, bekymringer og en boble jeg ikke vil være en del av. Slik jeg ser det springer alle mennesker rundt som hodeløse høns i den bobla, uten å se seg selv utenfra. 

Uten jobb, fikk jeg mindre og mindre lyst på å være sosial. Men jeg føler meg ikke ensom eller deprimert. Fra å være sosial kanskje en gang i uka, har jeg nå gått til å være sosial en gang hver annen uke (kanskje). Et par timer, med en eller maks to-tre personer. En øl, en kaffe eller en tur. 

Jeg bor i en stor by i Norge, og lar meg kraftig irritere i møte med andre på gata, på bussen eller over alt. Jeg syns rett å slett mennesker er en gjeng usikre apekatter. Det plager meg at jeg tenker slik, det er sannsynligvis ikke sunne tanker å ha i lengden og det skaper nok en distanse mellom meg og fellesskapet som absolutt ikke er sunt i lengden. Derfor vil jeg be fastlegen min om henvisning til psykolog. 

Skal jeg beskrive meg selv, vil jeg si en Hans Olav Lahum, krysset med Stian "Staysman" og Petter Stordalen - samt en sensitiv psykopat som gråter av Frost-filmen, sterke musikkopplevelser og triste nyheter og dokumentarer på tv. Samtidig kunne jeg gjort de villeste ting offentlig uten problemer. Når folk beskriver følelser som pinlighet, sjalusi, sjenanse og frykt o.l. Jeg vet hva det er, fra et teoretisk ståsted. Men har vel aldri følt så mye å det. Ofte må jeg kraftig konsentrere meg for å opptre mest mulig normal - noe jeg helst ikke vil, jeg vil jo være meg selv. Derfor liker jeg godt å reise til utlandet der aksept for litt eksentriske typer er større. Jeg slapper mer av i New York enn her hjemme i Norge. 

Jeg har veldig lyst å flytte ut av byen til et litt mindre sted, gjerne i et hus isolert fra naboer. Der jeg kan boltre meg litt i hagen og bygge litt ting og tang. Liker godt fjellturer vekk fra alt av mennesker, biler, støy og reklame. Men er dette egentlig sunt? Jeg frykter jeg kommer til å bli enda mer sær, dersom jeg ikke tvinger meg selv ut til det offentlige. Jeg blir vel mer og mer sær for hvert år som går. 

Skal jeg ta den HELT ut, og bli en bygdeoriginal (er vel det man kaller sånne som meg). Eller anstrenge meg for å bli slik samfunnet vil? Kan jeg bo i et hus mutt alene med til nøds ei bikkje et par måneder av gangen uten å si hei til andre enn postmannen og han/hun/hen på Kiwi en gang i uka?

 

Anonymous poster hash: d0883...349

[nacario]

Har ikke lest hele teksten, men det viktigste er at du er fortrolig med valget du tar, du er den eneste som kan svare hva som er rett å galt da du sitter på følelsene. Enkelte trives alene eller med mer tid for seg selv, andre må ha mye menneskelig kontakt. Du kjenner deg selv best, og valget du tar står du får og ingen andre kan dømme.

Ellers kan jeg nevne sånn generelt hvis man kun leser overskriften at det ble gjort en undersøkelse (som det ble referert til i TED talk, husker ikke kilden) hvor menneskelig kontakt/sosialisering stod på topp i graf om tiltak som øker levealder, fysisk trening var vel nr 5 elns, det sier litt. Men vi er alle individer!

[Corp Por]

Det å være sosial er en øvelsesak.

Man må læres opp til å omgås og tolerere andre. Dette er heller ikke som å sykle. De sosiale antennene må jevnlig slipes og rettes.

Folk som isolerer seg blir rare. Man tenker for mye på seg selv og for lite på andre.

Jeg kjenner asosiale folk som har blitt sosiale og jeg kjenner kjempesosiale folk med veldig gode sosiale evner som har satt seg ned på en PC og ikke reist seg igjen på flere år og siden har fullstendig mistet de sosiale evnene de hadde.