Når bør man fortelle daten at man ikke vil ha barn?

[AnonymDiskusjon]

Jeg vet at daten min er fryktelig glad i barn, han har snakket om hvor mye han elsker barn og nevnte helt kort i en glad og tilfeldig sammenheng at han gleder seg til å få egne barn. Vi har aldri snakket seriøst om dette, og han har aldri spurt meg.

 

Vi er i "foreldre-alder" men jeg har kommet frem til at barn ikke er noe for meg. Dette etter å tenkt nøye gjennom det i tidligere forhold med feil partner, noe som også var medvirkende til beslutningen, men som også gjelder uavhengig av partner. Jeg vil ikke bruke livet mitt på de forpliktelsene et barn gir.

 

Hvordan og når tar jeg opp dette med den jeg dater? Vi har en useriøs og lystig tone hver gang vi møtes, så å skru det over til å se hverandre i øynene å snakke om fremtid og barn er altfor tidlig forhold til der vi er nå. Samtidig så er det greit å få frem så ikke han eller jeg kaster bort tid, om barn er et must for han. Skal jeg ta det som det kommer, bli kjent, forelsket og kjærester før dette kommer opp mer naturlig en gang, eller når og hvordan skal jeg få sagt det uten at det blir overveldende informasjon på et veldig tidlig bli-kjent stadie?

 

Anonymous poster hash: dc726...6c3

[BuffyAnneSummers]

Det er ganske ufølsomt av deg og kaster bort mer av begge deres tid hvis du ikke er ærlig så fort som mulig om dette. Dette er ting man skal lære om hverandre på ''bli kjent stadiet'', ikke vente til karen er forelsket i deg og så bare si ''btw vil ikke ha barn ever!''. Det er sykt manipulativt å fortsette dette hvis du ikke er ærlig med han snarest, du lyver ikke direkte men det å tilbakeholde slik viktig info er en form for løgn det også.

[Belfaborac]

Når?  Så fort det går opp for deg at det er dette du (ikke) vil.  Hvordan?  Så enkelt og likefrem som mulig vil jeg tro.  Si du har lagt merke til at han åpenbart er glad i og forventer barn og derfor føler at du må fortelle ham at du tenker helt annerledes.  Deretter går det som det går.

 

Jeg har selv aldri hatt noe som helst ønske om å få barn og har alltid forsikret meg om at det har vært "allment" kjent, slik at ditt dilemma aldri har hatt en sjanse til å oppstå.  Vel, nesten aldri.  Det er alltid noen som tror at de, eller kjærligheten, kan eller vil forandre en.

[AnonymDiskusjon]

Hvordan mener dere jeg skal gå frem for å ta opp dette? Vi vet jo ikke engang om vi kommer til å fortsette å date uansett enda på dette stadiet.

 

En annen ting som er litt plagsomt er hvorfor det skal være mitt ansvar å utlevere så private ting, hvorfor taes det som en selvfølge at man vil ha barn, hvorfor kan ikke den som absolutt må ha barn spørre den andre om de vil ha det?

 

Anonymous poster hash: dc726...6c3

[BuffyAnneSummers]

Når han gir uttrykk for at han vil ha barn så gir du uttrykk for at du ikke vil ha barn. 

 

 

En annen ting som er litt plagsomt er hvorfor det skal være mitt ansvar å utlevere så private ting, hvorfor taes det som en selvfølge at man vil ha barn, hvorfor kan ikke den som absolutt må ha barn spørre den andre om de vil ha det?

Anonymous poster hash: dc726...6c3

Han har allerede gitt deg hint på at han vil ha barn så du vil ikke være den første som sier hva du vil i denne situasjonen uansett. 

[Corp Por]

"det ser ut til å gå bra mellom oss. Jeg liker datene våre og jeg liker deg. Men før vi går videre vil jeg at du skal forstå en ting med meg; jeg ønsker ikke barn og dette er noe jeg ikke tror kommer til å endre seg i mitt liv. Dette må du være klar over og akseptere hvis vi fortsetter"

 

Så får han ta stilling til det - og evt ha seg selv å skylde hvis han nå i kåtskapens navn lurer seg selv til å tro at du vil varme opp til tanken med å etterhvert føde hans barn.

 

Det er jo ikke så utfordrende å ta opp dette?

Endret 11. november 2019 av Invader Zim

[Belfaborac]

Hvordan mener dere jeg skal gå frem for å ta opp dette? Vi vet jo ikke engang om vi kommer til å fortsette å date uansett enda på dette stadiet.

 

Dette er vel så nær perfeksjon som noen av oss her kan komme, gitt at vi ikke kjenner dere og må forholde oss til problemet på en rent generell basis:

 

"det ser ut til å gå bra mellom oss. Jeg liker datene våre og jeg liker deg. Men før vi går videre vil jeg at du skal forstå en ting med meg; jeg ønsker ikke barn og dette er noe jeg ikke tror kommer til å endre seg i mitt liv. Dette må du være klar over og akseptere hvis vi fortsetter"

 

Noe bedre svar får du neppe her.

[djgudleif]

Du burde drøye det til siste slutt og føre samtalen over på noe annet.

[Taurean]

Etikk er etikk. Det kan jo hende du eller han endrer mening om 10 år? 10 år er en livsalder på mange måter. Man kan endre kjerneverdier på så mange år, oppleve livsforandrende situasjoner.

Og i etikken navn: Hvis dere virkelig har en bra tone, er 100% ærlige og er "sjelevenner", så er det jo en risiko for at dere ikke finner noen med et så genuint forhold igjen resten av livet? Dét ville jo også vært synd.

Jeg ville ventet litt lenger, tenkt på det litt mer, og finne ut om dere virkelig passer så bra sammen som du mener dere gjør. Hvis så, så ville jeg nok vært ærlig, men jeg ville vel lagt til at alle kan forandre seg med lang tid, og at du er såpass gla i'n at du ikke ønsker å forkaste forholdet fordi han vil ha barn og du ikke.

[G]

On 11/11/2019 at 3:50 AM, AnonymDiskusjon said:

Jeg vet at daten min er fryktelig glad i barn, han har snakket om hvor mye han elsker barn og nevnte helt kort i en glad og tilfeldig sammenheng at han gleder seg til å få egne barn. Vi har aldri snakket seriøst om dette, og han har aldri spurt meg.

Er det like sosialt akseptert å fortelle i like lange formuleringer hvor lite man liker barn?

Hvor forstyrrende det virker på én å omgås barn. Hvor mye de bråker, sutrer, hyler og skriker. Hvor mye de jager rundt og stresser deg. Hvor lite interessant enkelte alderstrinn av barn kan være å omgås. Og alt annet man evt. måtte mislike med barn ☺️

For en koselig fyr jeg er. Jeg er nok ikke alene. Alder bidrar litt. Sikkert andre forhold også. Hadde jeg hatt egne barn så ville ting sikkert ha vært noe annerledes for meg. Men folk er forskjellige og det finnes jo noen av oss også.

Jeg husker en gang jeg møtte ei jente i fra et tidligere klassetrinn i halvvoksen alder. Hun hadde sikkert allerede klemt ut en 3-4 egne barn. Når jeg så fortalte at jeg ikke hadde barn så virket det som om ting ble helt uvirkelige for henne, for hun elsket jo barn. Dette opplevde jeg uten å fortelle at jeg egentlig ikke ønsket å få egne barn. Altså bare på det punkt at jeg ikke hadde fått barn enda var veldig sjokkerende for henne. Så folk kan altså være veldig forskjellige. Nå er jo jeg hannkjønn. Kan hende at hunnkjønn er ekstra glad i barn da, bare for å ha nevnt dette som en mulig forklaring også?

Edit:

Man kan også begynne å rettferdiggjøre ens syn gjennom det at verden allerede er overbefolket slik den framstår den dag i dag. Og det er mye nød og lidelse for mange i den verden, hvor goder er ujevnt fordelt.

Endret 13. november 2019 av G

[Zeph]

Jo tidlegare jo betre etter mi meining, i alle fall når ein er forbi første runde med dating og ser at det kan bli eit forhold. Han kan endre meining og du kan endre meining, men uansett er det greit for han å vite kva tankar du har i dag. Så blir det opp til han om han vil fortsetje eller ei.

[n0mad]

Greit aa vaere aerlig om dette saa tidlig som mulig. Det er en ganske fundamental del av et forhold. Verken jeg eller kona vil ha barn, og tror vi snakket om dette da vi flyttet sammen. 

[Gjest 769d1...fd8]

AnonymDiskusjon skrev (På 11.11.2019 den 3.50):

Jeg vet at daten min er fryktelig glad i barn, han har snakket om hvor mye han elsker barn og nevnte helt kort i en glad og tilfeldig sammenheng at han gleder seg til å få egne barn. Vi har aldri snakket seriøst om dette, og han har aldri spurt meg.

 

Vi er i "foreldre-alder" men jeg har kommet frem til at barn ikke er noe for meg. Dette etter å tenkt nøye gjennom det i tidligere forhold med feil partner, noe som også var medvirkende til beslutningen, men som også gjelder uavhengig av partner. Jeg vil ikke bruke livet mitt på de forpliktelsene et barn gir.

 

Hvordan og når tar jeg opp dette med den jeg dater? Vi har en useriøs og lystig tone hver gang vi møtes, så å skru det over til å se hverandre i øynene å snakke om fremtid og barn er altfor tidlig forhold til der vi er nå. Samtidig så er det greit å få frem så ikke han eller jeg kaster bort tid, om barn er et must for han. Skal jeg ta det som det kommer, bli kjent, forelsket og kjærester før dette kommer opp mer naturlig en gang, eller når og hvordan skal jeg få sagt det uten at det blir overveldende informasjon på et veldig tidlig bli-kjent stadie?

 

Anonymous poster hash: dc726...6c3

Jeg sa det til min allerede på første daten.

Anonymous poster hash: 769d1...fd8