Hvordan irritere seg mindre?

[Skyggespilleren]

Hei!

 

Jeg har en lei tendens til irritabilitet. Folk som ikke blinker i rundkjøringer, folk som bråker, folk som maser, teknologi som fryser, dumme spørsmål og dumhet generelt, ting som går tregt og treghet generelt, folk som skal mene så inderlig mye uten å ha satt seg inn i tema, etc. 

 

Blir veldig ofte ubegeistret og skuffet over folk, noe som kanskje skylles at jeg har for høye forventninger til folks evner og oppførsel. Får ofte en følelse av håpløshet i møte med verden. Er lei av å ikke bli motbevist. Vet jeg høres ut som en drittsekk, men dette er ikke et valg jeg har tatt. Er generelt empatisk og samvittighetsfull som person, og blir sliten av å ha dette synet på ting men klarer ikke bare å "snu om" tankesettet.

 

Jeg har innsett at meste av det jeg irriterer meg over får jeg ikke gjort noe med, så hvordan kan jeg enklere akseptere tingenes tilstand og fortsette dagen min med godt humør, upåvirket av ekstern irritasjon? Noen som har noen tips?

[Anathema]

... men dette er ikke et valg jeg har tatt.

 

Jo, det er det. Det er et valg du tar hver dag. Hvis du virkelig vil endre tankemønsteret ditt, så er første steg på veien å innse nettopp det. Lykke til.

[Tåkefyrste]

Det er vanskelig. Jeg irriterer meg over akkurat de samme tingene du lister opp. Har egentlig bare gitt opp mennesker og infattet meg med at jeg får verken gjort noe med irritasjonen eller menneskene.

 

Tipper du tar hensyn til andre folk, passer på å ikke være i veien osv, og dermed irriterer det ekstra når andre folk bare gir faen så lenge de kommer seg frem selv.

 

 

Om jeg f.eks møter kjentfolk på kjøpesenter så kan jeg si "la oss gå litt til siden så vi ikke står midt i veien". Da irriterer det når man rett etterpå må be folk flytte seg når de blokkerer inngangspartiet fordi de ikke evner å fatte at det er en litt dum plass å stå og prate med bekjente på.

 

Samme med folk som stopper opp rett etter å ha gått av rulletrappa for å ta en tenkepause på hvilken retning de skal gå. Hallo?! Mangler det noe i toppen?

Endret 6. november 2019 av Tåkefyrste

[BuffyAnneSummers]

Folk er folk, de vil begå feil uansett hvor feilfrie de virker å være. Du gjør også en del ting som irriterer andre folk TS, helt garantert. 

Løsningen er å bry seg mer om deg selv og hva du gjør og mindre om alle andre. Du sier at du har lyst til å bli motbevist, kanskje du bare er for sta til å innse når du faktisk blir det, da du virker veldig ''ovenpå'' og virker som om du ser ned på alle andre. 

Det eneste du kan kontrollere her i verden er deg selv, du har absolutt ett drøss av valg hver eneste dag du tar. Bli bevisst på dem og ta andre valg hvis du vil se andre resultater. 

[Aiven]

Hei!

 

Jeg har en lei tendens til irritabilitet. Folk som ikke blinker i rundkjøringer, folk som bråker, folk som maser, teknologi som fryser, dumme spørsmål og dumhet generelt, ting som går tregt og treghet generelt, folk som skal mene så inderlig mye uten å ha satt seg inn i tema, etc. 

 

Blir veldig ofte ubegeistret og skuffet over folk, noe som kanskje skylles at jeg har for høye forventninger til folks evner og oppførsel. Får ofte en følelse av håpløshet i møte med verden. Er lei av å ikke bli motbevist. Vet jeg høres ut som en drittsekk, men dette er ikke et valg jeg har tatt. Er generelt empatisk og samvittighetsfull som person, og blir sliten av å ha dette synet på ting men klarer ikke bare å "snu om" tankesettet.

 

Jeg har innsett at meste av det jeg irriterer meg over får jeg ikke gjort noe med, så hvordan kan jeg enklere akseptere tingenes tilstand og fortsette dagen min med godt humør, upåvirket av ekstern irritasjon? Noen som har noen tips?

 

Ja. Godta at folk er forskjellige, det finnes en rekke personlighetstyper, alle med sine svake og sterke sider. Det virker litt som du ser på deg som en idealperson, noe som er en nokså vanlig egenskap, men det er desverre ikke rasjonelt, selv om det muligens får deg til å føle deg ovenpå og at du har kontroll. Hvis du stadig ser etter folks feil, kan du vel gå igjennom dagen og bare se feilene til folk (alle har masse feil) – foreslår at du prøver aktivt å se etter folks sterke sider i stedet - negativiteten har du nok med deg av deg selv uansett Respekt for at du ser det sjøl og vil gjøre noe med det!

Endret 7. november 2019 av Aiven

[Seen]

For det første er det sykt kult av deg å spørre om råd og hjelp for dette. Mange har et veldig eiendommelig syn på sinnet sitt og identifiserer seg med det, og det virker det ikke som du gjør. Sinne og aggressjon er høyst nødvendig i noen situasjoner, men også noe som reduserer ens livskvalitet om det kommer opp i andre omstendigheter.

 

Kan det være andre ting i livet ditt som gjør at følelsene blir sterkere i de eksemplene du nevner? Undertrykker du følelser ett sted, dukker de opp ett annet. En annen ting er at disse følelsene varer veldig kort om du bare ikke blander deg inn i de. Prøv å bare kjenne på det, uten å dømme deg selv for det eller tenke noe mer rundt det. Mange opplever at om de lar følelsen fare igjennom seg uten å lene seg inn i den, oppløses følelsen relativt fort og på sikt føler de mindre på det.

 

Kjenn hvor følelsen sitter, fokuser på det stedet i kroppen hvor du kjenner det og hold fokuset der til følelsen går over. Ikke tenk negativt om deg selv for at du reagerer på den måten eller bli sint på deg selv for det. Da skaper du enda mer frustrasjon og følelser på toppen av det du allerede føler. Prøv også mindfulness. Sende gjerne en privat melding til meg om det er noe mer du lurer på : - )

[Eriksendrul]

Jeg og irriterer meg over ting folk gjør, Jeg blir sint på meg selv fordi jeg irriterer meg over det, For det er i utgangspunktet noe mange ikke kan noe for, og det jeg kan er jo lett, det andre kan er jo ikke lett, men jeg har tatt meg selv i og irritere meg over hvor "dumme" andre er som ikke kan noe jeg kan... Men det har jeg blitt litt flinkere på.

 

Men noen er skyld i det selv

For eks en Kollega som ALLTID plystrer og nynner, Hele forbanne jævla tia.. Jeg har vært på nippet til og vippes av pinnen å sikkert få et idiotisk utbrudd av sinne, Men rett før det skjer har jeg måtte gå et annet sted. Heldigvis er dette en kollega jeg omgåes veldig lite. Selv om andre står og prater står han ved siden av og plystrer,nynner og traller for seg selv...

Endret 7. november 2019 av Eriksendrul

[Skyggespilleren]

Jo, det er det. Det er et valg du tar hver dag. Hvis du virkelig vil endre tankemønsteret ditt, så er første steg på veien å innse nettopp det. Lykke til.

 

Det er beviselig feil. Hjernestruktur og aktivitet dikterer i stor grad hvor sterkt man opplever noe. Jeg går ut i fra at du og din mor reagerer forskjellig på enkelte ting. Er dette også et valg?

 

Det er ikke slik at det eneste som skiller en følelse fra å eksistere er valget om å ha den. Om du opplever at følelser kan styres slik, er det mest sannsynlig en egenskap du er født med som gjør at det føles ut som et valg. Men greit, vi tester den i vitenskapens navn.

 

Det er vanskelig. Jeg irriterer meg over akkurat de samme tingene du lister opp. Har egentlig bare gitt opp mennesker og infattet meg med at jeg får verken gjort noe med irritasjonen eller menneskene.

 

Tipper du tar hensyn til andre folk, passer på å ikke være i veien osv, og dermed irriterer det ekstra når andre folk bare gir faen så lenge de kommer seg frem selv.

 

 

Om jeg f.eks møter kjentfolk på kjøpesenter så kan jeg si "la oss gå litt til siden så vi ikke står midt i veien". Da irriterer det når man rett etterpå må be folk flytte seg når de blokkerer inngangspartiet fordi de ikke evner å fatte at det er en litt dum plass å stå og prate med bekjente på.

 

Samme med folk som stopper opp rett etter å ha gått av rulletrappa for å ta en tenkepause på hvilken retning de skal gå. Hallo?! Mangler det noe i toppen?

 

Ja, nettopp. Føler selv jeg tar mye hensyn. Prøver å ikke være til bry i det offentlige rom, hverken i trafikken eller på butikker etc. Fordi jeg mener at om andre hadde gjort det samme, hadde verden vært et litt bedre sted. Det at jeg, som deg, gjør en innsats for å ta mer hensyn gjør det bare ekstra irriterende når andre ikke kunne brydd seg mindre om hvordan de påvirker andre. Får på en måte en slags urettferdighetsfølelse. 

 

Når det er sagt, vet jeg at det egentlig er en smal sak. Så jeg tror mest at det er prinsippene som ligger bak som er kilden til irritasjonen. 

 

Folk er folk, de vil begå feil uansett hvor feilfrie de virker å være. Du gjør også en del ting som irriterer andre folk TS, helt garantert. 

 

Løsningen er å bry seg mer om deg selv og hva du gjør og mindre om alle andre. Du sier at du har lyst til å bli motbevist, kanskje du bare er for sta til å innse når du faktisk blir det, da du virker veldig ''ovenpå'' og virker som om du ser ned på alle andre. 

 

Det eneste du kan kontrollere her i verden er deg selv, du har absolutt ett drøss av valg hver eneste dag du tar. Bli bevisst på dem og ta andre valg hvis du vil se andre resultater. 

 

Ja, jeg sier ikke at jeg aldri irriterer folk. Det var heller ikke poenget å fremstille meg noe bedre enn noen andre. Vet ikke om poenget ditt her var å sette meg på plass, i så fall trengs det ikke. Er godt inneforstått med det faktum at folk er forskjellige. 

 

Du sier i grove trekk at jeg har et valg. Så det var et valg fra din side å tolke innlegget og deretter bestemme deg for at jeg som person må være "ovenpå" uten at jeg har sagt noe som tilsier det, og selv uten at du kjenner meg eller vet noe om meg? 

 

Jeg tror ikke det er så sort/hvitt, men takk for innspill. Skal prøve å fokusere mer på meg selv og mindre på omverdenen 

[Skyggespilleren]

For det første er det sykt kult av deg å spørre om råd og hjelp for dette. Mange har et veldig eiendommelig syn på sinnet sitt og identifiserer seg med det, og det virker det ikke som du gjør. Sinne og aggressjon er høyst nødvendig i noen situasjoner, men også noe som reduserer ens livskvalitet om det kommer opp i andre omstendigheter.

 

Takk for det! Det du sier er inntrykket jeg får om mange folk også. Det kan være det har en sammenheng. At jeg på en måte setter "selvet" til side ut av hensyn, mens mange andre føler seg berettiget i alt de gjør, selv om det går ut over andre.

 

 

Kan det være andre ting i livet ditt som gjør at følelsene blir sterkere i de eksemplene du nevner? Undertrykker du følelser ett sted, dukker de opp ett annet. En annen ting er at disse følelsene varer veldig kort om du bare ikke blander deg inn i de. Prøv å bare kjenne på det, uten å dømme deg selv for det eller tenke noe mer rundt det. Mange opplever at om de lar følelsen fare igjennom seg uten å lene seg inn i den, oppløses følelsen relativt fort og på sikt føler de mindre på det.

 

Ikke noe veldig tydelig vertfall. Føler ofte et behov for indre ro, og det å ikke bli forstyrret (har ganske hektisk jobb). Kanskje stress? Tror at jeg regelmessig går i fellen du nevner; at jeg blander meg for mye inn i følelsene mine, prøver å overstyre de, og dømmer meg selv mye når jeg føler "negative" ting. Takk!

 

 

 

Kjenn hvor følelsen sitter, fokuser på det stedet i kroppen hvor du kjenner det og hold fokuset der til følelsen går over. Ikke tenk negativt om deg selv for at du reagerer på den måten eller bli sint på deg selv for det. Da skaper du enda mer frustrasjon og følelser på toppen av det du allerede føler. Prøv også mindfulness. Sende gjerne en privat melding til meg om det er noe mer du lurer på : - )

 

Takk igjen! :-) Det skal jeg gjøre!

[Skyggespilleren]

Ja. Godta at folk er forskjellige, det finnes en rekke personlighetstyper, alle med sine svake og sterke sider. Det virker litt som du ser på deg som en idealperson, noe som er en nokså vanlig egenskap, men det er desverre ikke rasjonelt, selv om det muligens får deg til å føle deg ovenpå og at du har kontroll. Hvis du stadig ser etter folks feil, kan du vel gå igjennom dagen og bare se feilene til folk (alle har masse feil) – foreslår at du prøver aktivt å se etter folks sterke sider i stedet - negativiteten har du nok med deg av deg selv uansett Respekt for at du ser det sjøl og vil gjøre noe med det!

 

Du er nok inne på noe, men ser ikke på meg selv som noen idealperson, tvert imot. Er mer at jeg føler en urettferdighet på en måte. At jeg "passer på" å ikke plage andre med mine svake sider, mens få andre gjør det. Har dog ingen problem med å si at jeg synes folk burde ta mer hensyn, og registrere hvordan de påvirker omverden negativt i større grad, men det går ikke dypere enn det i henhold til andre mennesker.

 

Mulig jeg leter etter feil, eller fokuserer på de feil tingene. Men så har jo "dårlig" oppførsel en tendens til å påvirke folk mer enn den oppførselen som er forventet av voksne, reflekterende mennesker.

 

Skal prøve å fokusere mer på det positive, takk!

[Gloria]

Fra lydboken "The Power of Vulnerability" av Brené Brown:

 

"We know why we judge. We have pretty good data that speaks to why we judge. Here is why and how we judge: We always judge in areas where we are vulnerable to shame, and then we always pick people who are doing worse than we are doing."

 

Så kanskje det er på tide å bli litt mer oppmerksom på skammen du selv føler, og hvordan det å dømme andre får deg til å føle deg bedre over disse tingene.

 

Man kan prøve å endre tankene, men det vil etter min mening være fånyttes så lenge man ikke adresserer følelsene i bunn. Tanker begrenser seg egentlig bare pannelappen, en liten del av hjernen.

 

Ta meg som eksempel. Jeg bestemte meg i ganske tidlig alder at jeg skulle slutte å dømme andre. Og det gjorde jeg, men all fordømmelsen vendte jeg i stedet mot meg selv, siden den underliggende skammen var der fortsatt.

[ozone]

Mulig jeg leter etter feil, eller fokuserer på de feil tingene.

 

Dine tre innlegg på rappen viser at du tenker ekstremt nøye gjennom slikt, i stor detalj.

Hvis du tenkte mindre gjennom alle sider ved disse problemstillingene, så kanskje du lettere kunne bare akseptere det som "bakgrunnstøy" i hverdagen, slik de fleste ser på trafikk, mas, bråk, blåskjerm, osv...

 

Men mange må dessverre få beskjed av legen om at de har 3 måneder igjen å leve, før de klarer det... 

 

[Skyggespilleren]

Jeg og irriterer meg over ting folk gjør, Jeg blir sint på meg selv fordi jeg irriterer meg over det, For det er i utgangspunktet noe mange ikke kan noe for, og det jeg kan er jo lett, det andre kan er jo ikke lett, men jeg har tatt meg selv i og irritere meg over hvor "dumme" andre er som ikke kan noe jeg kan... Men det har jeg blitt litt flinkere på.

 

Kjenner meg veldig igjen. Blir ofte sint på meg selv når jeg blir irritert. Samtidig klarer jeg ikke å bare "velge det bort". 

 

 

Men noen er skyld i det selv

For eks en Kollega som ALLTID plystrer og nynner, Hele forbanne jævla tia.. Jeg har vært på nippet til og vippes av pinnen å sikkert få et idiotisk utbrudd av sinne, Men rett før det skjer har jeg måtte gå et annet sted. Heldigvis er dette en kollega jeg omgåes veldig lite. Selv om andre står og prater står han ved siden av og plystrer,nynner og traller for seg selv...

 

Godt eksempel på ting som irriterer. Men, tenker at samtidig kan han ikke noe for at han er i godt humør og følger sin impuls til å plystre. Har ofte slike motstridige tanker, noe som kanskje bare gjør det ennå vanskeligere. Tillater på en måte ikke meg selv til å irritere meg ordentlig. Men ja, slike impulser (som plystring etc.) er fullstendig fremmed for meg. Det faller langt uten for min fatteevne at vedkommende ikke tenker dette selv. 

[Flin]

Hvorfor er det noe å endre på? Er det ikke bare å bli irritert? En ting som irritere meg noe sinnssykt er folk som går sakte, spesielt i trange omgivelser der mange mennesker forsøker å navigere gjennom (tenk kollektivknutepunkt). Jeg ser ikke noe galt i at jeg irriterer meg over dette. Det er ikke noe galt med å irritere seg over folk som ikke tar hensyn til andre eller som oppfører seg som idioter.

 

Jeg mener også at vi selv velger hvordan vi reagerer på ting. Vi kan endre våre tankemønster, men det kan ofte være vanskelig og det kan ta tid. Det betyr ikke at du ikke har kontroll over det. Personlig synes jeg ikke at det er så veldig nytting å irritere seg. Når jeg blir irritert på noen er det jeg som føler en negativ følelse, det er jeg som får alle de negative konsekvensene. Derfor forsøker jeg for det meste å ikke irritere meg over ting som jeg ikke kan kontrollere og jeg sier i fra til de rundt meg hvis de over lengre tid oppfører seg på en måte som er irriterende.

 

Han jeg deler kontor med har, hadde, som vane å synge for seg selv mens han hørte på musikk. Det var veldig irriterende og gitt utover min evne til å konsentrere meg. En dag spurte jeg han rett og slett om han kunne slutte med det, på en høflig og vennlig måte, og det gjorde han.

 

Det er ingen ting galt med å føle negative følelser og agere på bakgrunn av de. Det er helt greit å la seg irritere.

 

PS: Jeg føler forresten ikke noen skam over at jeg er utrolig dårlig til å synge og jeg føler meg ikke usikker på grunn av jeg ikke går fort nok.

[Skyggespilleren]

Fra lydboken "The Power of Vulnerability" av Brené Brown:

 

"We know why we judge. We have pretty good data that speaks to why we judge. Here is why and how we judge: We always judge in areas where we are vulnerable to shame, and then we always pick people who are doing worse than we are doing."

 

Så kanskje det er på tide å bli litt mer oppmerksom på skammen du selv føler, og hvordan det å dømme andre får deg til å føle deg bedre over disse tingene.

 

Man kan prøve å endre tankene, men det vil etter min mening være fånyttes så lenge man ikke adresserer følelsene i bunn. Tanker begrenser seg egentlig bare pannelappen, en liten del av hjernen.

 

Ta meg som eksempel. Jeg bestemte meg i ganske tidlig alder at jeg skulle slutte å dømme andre. Og det gjorde jeg, men all fordømmelsen vendte jeg i stedet mot meg selv, siden den underliggende skammen var der fortsatt.

 

Hm. Har dessverre litt problemer med å ta den slags type "pop-selvhjelp" for god fisk. Quoten bommer litt i henhold til min irritasjon. Jeg føler ikke noe skam, føler heller ikke at jeg er så skinnhellig at alle burde ta hensyn til meg. Er mer at jeg simpelthen blir irritert av veldig mye som jeg heller skulle slippe.

 

F.eks. i dag har vi noe teambuildingsgreier på jobben. Dette er typisk noe jeg ikke synest er noe gøy, og sjeldent er det gunstig for både de ansatte og bedriften. Jeg vet at der er folk som vil reagere på min manglende entusiasme, noe som irriterer meg fordi jeg synest det er urettferdig og skulle kreve noe av meg jeg ikke kan noe for. Det er ikke som at jeg velger å ikke like "organisert morro", stol-leker og andre mildt nedverdigede aktiviteter.

 

Jeg retter ofte irritasjonen min utover, mot omverden (spesielt når jeg er sliten fra før). Tar kanskje ting litt for alvorlig, og stiller høye krav, både til meg selv, livet og folkene rundt meg. Kanskje det er der skoen trykker.

[Skyggespilleren]

Dine tre innlegg på rappen viser at du tenker ekstremt nøye gjennom slikt, i stor detalj.

Hvis du tenkte mindre gjennom alle sider ved disse problemstillingene, så kanskje du lettere kunne bare akseptere det som "bakgrunnstøy" i hverdagen, slik de fleste ser på trafikk, mas, bråk, blåskjerm, osv...

 

Men mange må dessverre få beskjed av legen om at de har 3 måneder igjen å leve, før de klarer det... 

 

 

Tenker ikke så mye over det egentlig, er nok bare god på å uttrykke hva som skjer inni meg. 

 

Om jeg fikk irritasjonsmomentene til å bli "bakgrunnsstøy" hadde jeg vert himmelen. Prøver å tenke mindre på det, men er vanskelig. Har et veldig sensitivt nervesystem i den forstand. Går på full rulle hele tiden. Sliter med å "stenge ting ute".

[Flin]

Hm. Har dessverre litt problemer med å ta den slags type "pop-selvhjelp" for god fisk. Quoten bommer litt i henhold til min irritasjon. Jeg føler ikke noe skam, føler heller ikke at jeg er så skinnhellig at alle burde ta hensyn til meg. Er mer at jeg simpelthen blir irritert av veldig mye som jeg heller skulle slippe.

 

F.eks. i dag har vi noe teambuildingsgreier på jobben. Dette er typisk noe jeg ikke synest er noe gøy, og sjeldent er det gunstig for både de ansatte og bedriften. Jeg vet at der er folk som vil reagere på min manglende entusiasme, noe som irriterer meg fordi jeg synest det er urettferdig og skulle kreve noe av meg jeg ikke kan noe for. Det er ikke som at jeg velger å ikke like "organisert morro", stol-leker og andre mildt nedverdigede aktiviteter.

Er det bare meg eller beskriver du akkurat det motsatte av det du påstår? Du irriterer deg ikke fordi du synes det er kjedelig. Du irriterer deg fordi dine kolleger synes du oppfører deg dårlig. Altså er kilden til din irritasjon hva andre tenker om deg. Du irriterer deg over å gjøre noe du beskriver som nedverdigende, igjen handler det om hvordan andre ser deg.

 

Mitt råd, hvis du virkelig vil endre på dette, skaff deg en psykolog. Det å endre tankemønster er ikke lett og det tar tid.

Endret 7. november 2019 av Flin

[Skyggespilleren]

Hvorfor er det noe å endre på? Er det ikke bare å bli irritert? En ting som irritere meg noe sinnssykt er folk som går sakte, spesielt i trange omgivelser der mange mennesker forsøker å navigere gjennom (tenk kollektivknutepunkt). Jeg ser ikke noe galt i at jeg irriterer meg over dette. Det er ikke noe galt med å irritere seg over folk som ikke tar hensyn til andre eller som oppfører seg som idioter.

 

Nei, det er nok av gode grunner til å irritere seg. Og tror ofte det kan være sunt også. Problemet mitt er at det er for mange gode grunner. Det gjør det veldig slitsomt. I tillegg kan det føre til at jeg blir litt "brå" mot folk som irriterer, som ofte ikke vet at de irriterer, eller ikke kan noe for det. Hadde da vært bedre for mitt vedkommende at jeg bare lot det gå, eller klarte å ignorere det. 

 

 

 

Jeg mener også at vi selv velger hvordan vi reagerer på ting. Vi kan endre våre tankemønster, men det kan ofte være vanskelig og det kan ta tid. Det betyr ikke at du ikke har kontroll over det. Personlig synes jeg ikke at det er så veldig nytting å irritere seg. Når jeg blir irritert på noen er det jeg som føler en negativ følelse, det er jeg som får alle de negative konsekvensene. Derfor forsøker jeg for det meste å ikke irritere meg over ting som jeg ikke kan kontrollere og jeg sier i fra til de rundt meg hvis de over lengre tid oppfører seg på en måte som er irriterende.

 

Er nok litt tvilende til at reaksjon = valg, isolert sett. Men, jeg blir noe rundere i kantene når jeg aktivt minner meg selv på å være mer tolerant ovenfor andre. Tror man kan endre tankemønster (over tid), men som du sier kan det være vanskelig og krever nok mye arbeid som er vanskelig å skvise inn i den travle hverdagen. 

 

Men skal prøve å bli mer våken, tror første steget er å bli bevisst på det man faktisk opplever, og ta det derfra.

 

Et annet aspekt som kanskje er problematiserende i den forstand, er at jeg synes det er vanskelig å vite når jeg har rett til å bli irritert, og når jeg er unødvendig dramatisk. 

 

 

 

Han jeg deler kontor med har, hadde, som vane å synge for seg selv mens han hørte på musikk. Det var veldig irriterende og gitt utover min evne til å konsentrere meg. En dag spurte jeg han rett og slett om han kunne slutte med det, på en høflig og vennlig måte, og det gjorde han.

 

Det er ingen ting galt med å føle negative følelser og agere på bakgrunn av de. Det er helt greit å la seg irritere.

 

PS: Jeg føler forresten ikke noen skam over at jeg er utrolig dårlig til å synge og jeg føler meg ikke usikker på grunn av jeg ikke går fort nok.

 

Det løste du fint. I samme situasjon ville jeg nok følt irritasjonen i sammenheng med friheten han tok seg til å synge i et kontorfellesskap, fremfor irritasjonen i sammenheng med den faktiske syngingen. Derfor tror jeg det i bunn og grunn handler om rettferdighet, respekt og hensynstaking for min del. Blir litt slik "at han/hun våger"-type tenking. 

 

Skal prøve å fokusere litt mer på de aspektene du legger frem her. Takk!

[Gloria]

Hm. Har dessverre litt problemer med å ta den slags type "pop-selvhjelp" for god fisk. Quoten bommer litt i henhold til min irritasjon. Jeg føler ikke noe skam, føler heller ikke at jeg er så skinnhellig at alle burde ta hensyn til meg. Er mer at jeg simpelthen blir irritert av veldig mye som jeg heller skulle slippe.

 

F.eks. i dag har vi noe teambuildingsgreier på jobben. Dette er typisk noe jeg ikke synest er noe gøy, og sjeldent er det gunstig for både de ansatte og bedriften. Jeg vet at der er folk som vil reagere på min manglende entusiasme, noe som irriterer meg fordi jeg synest det er urettferdig og skulle kreve noe av meg jeg ikke kan noe for. Det er ikke som at jeg velger å ikke like "organisert morro", stol-leker og andre mildt nedverdigede aktiviteter.

 

Jeg retter ofte irritasjonen min utover, mot omverden (spesielt når jeg er sliten fra før). Tar kanskje ting litt for alvorlig, og stiller høye krav, både til meg selv, livet og folkene rundt meg. Kanskje det er der skoen trykker.

Så klart, hos de fleste mennesker er ikke dette bevisst. Hadde det vært det hadde de sluttet å dømme andre, og i stedet gjort det indre arbeidet som trengs.

 

Og Brené Brown er en forsker og spesialist på emnet, så å avfeie det som "pop-selvhjelp" tror jeg du skal være forsiktig med.

 

Ang. stolleker og det der, så kan du jo spørre seg selv hva slags holdninger og følelser du har knyttet til intimitet og nærhet med andre mennesker. Gode sjanser det er der irritasjonen kommer fra. Irritasjon blir i den forstand en måte å beskytte seg selv på, fra ganske smertefulle følelser i en selv. Jeg merker det i meg selv. Når jeg dømmer andre "eksternaliserer" jeg på en måte skammen, og jeg slipper å måtte forholde meg til den. Men hvis du fortsetter sånn hele livet kommer man ikke noen vei. Det beskytter en gjerne fra smerten, men det er en oppskrift på stagnasjon.

[Skyggespilleren]

Er det bare meg eller beskriver du akkurat det motsatte av det du påstår? Du irriterer deg ikke fordi du synes det er kjedelig. Du irriterer deg fordi dine kolleger synes du oppfører deg dårlig. Altså er kilden til din irritasjon hva andre tenker om deg. Du irriterer deg over å gjøre noe du beskriver som nedverdigende, igjen handler det om hvordan andre ser deg.

 

Mitt råd, hvis du virkelig vil endre på dette, skaff deg en psykolog. Det å endre tankemønster er ikke lett og det tar tid.

 

Det er mulig. Det er klart at det er irriterende at vi må delta på et kjedelig arrangement, men i den store sammenheng har jeg ingen problem med å kjede meg i noen timer. Det er verre at folk forventer at jeg skal delta med et nivå av entusiasme jeg ikke er i stand til å produsere. Da blir de skuffet, og tolker min manglende entusiasme som en kommentar på aktivitetene de har organisert.

 

Og "dårlig", som du sier er et nøkkelord. Det er typisk at manglende entusiasme blir tolket som "dårlig". Noe som er spesielt irriterende når jeg ikke mener noe vondt med det. Har ingen problemer med å innrømme at jeg føler en del ubehag under "organisert morro", og det kan godt hende det handler om at jeg blir presset inn i ubehaget. Men bryr meg ikke om hvordan folk ser meg, selv om jeg synest slike ting er teit, og ja, til en viss grad nedverdigende for voksne mennesker.

 

Men du fikk meg til å tenke, kan hende du er inne på noe. Takk!