Positiv sippetråd - trenger noen gode råd :)

[Milhouse85]

Hei.

 

Forhistorie

Jeg er en enslig mann på 34 år. For noen år siden ble jeg 100% ufør. Før jeg ble ufør "flyktet" jeg fra problemene med pengespill på nett. Dette kombinert med særdeles lav inntekt (aap fra nav), førte til at jeg nå går på gjeldsordning og har fire år igjen der. 

 

I tillegg må jeg til sykehuset minst en gang i måneden for behandling. Jeg er kraftig rammet av ulcerøs kolitt (kronisk tarmsykdom) og får biologisk medisin rett inn i blodet for å hindre betennelsesvekst. 

 

Jeg bor alene i en kjeller sentralt i en storby jeg ikke trives i, men er på sett å vis "tvunget" til å bo her grunnet gjeldsordning og sykehusbehandlingen. Det er teoretisk mulig å flytte, men den psykososiale og praktiske utfordringen dette gir; gjør det vanskelig.

 

Den delen av familien jeg har kontakt med er svært liten og dårlig. Det er mye negative holdning og klaging, bekymringer og generell uro - eller "dårlig energi" om du vil. Jeg har rett å slett ikke lyst å sitte å høre på et familiemedlem klage over at tullingen på Monter bruke feil fargekode på malingen, slik at hun måtte kjøre tilbake for å bytte malingen, slik at gjesterommet på det nyinnkjøpte millionhuset matcher resten av huset. Eller at naboen klipper plenen på en søndag formiddag. Tenk det dere! Fy skam. 

 

Uansett!

 

Jeg fortsetter

Joda, jeg har alle disse utfordringene. Men jeg klarer meg helt fint - og har det forsåvidt helt greit. Men avstanden mellom meg og resten av samfunnet blir større og tørre. Gapet blir så stort, at jeg lager min egen lille "verden" i hodet, der jeg må innrømme at jeg har en type ovenfra og ned holdning til folk. Det er litt spesielt å beskrive. Det handler ikke om hat, sjalusi eller misunnelse. Kanskje en form for tristhet? Når jeg ser hvor mye folk dømmer, vurderer og konkluderer i negativ forstand. At folk klager over de minste bagateller i hverdagen - ingen ting er godt nok.

 

Ta f.eks meg. Jeg ser fullstendig frisk og oppegående ut på utsiden. Når jeg da sier "1 honnør" på bussen, får jeg et ekstra blikk fra både sjåføren og medpassasjerer. En kompis brøt kontakten med meg, eller rettere sagt - jeg gjorde det. Fordi jeg ble lei av fordommene han kom med, og jeg ble lei av å bli misforstått og tråkket på. Sånne små "stikk" som absolutt ikke har rot med min virkelighet. 

 

Når jeg ble ufør mistet jeg kontakten med alle venner og kolleger. Det er forsåvidt selvforskyldt, jeg har aldri vært så god til å bevare kontakt, ta initiativ og invitere. I tillegg er jeg ganske introvert. Jeg må innrømme at i tidsrommet før og etter jeg ble ufør var jeg ganske "høyt oppe", og dårlig kompis. Til slutt taklet ikke jeg ikke sosial medier; og slettet alt som var. Og der forsvant hele mitt nettverk. 

 

Så rømte jeg til utlandet. Der fikk jeg nye venner og hadde det forsåvidt fint. Romsligere økonomi, bedre klima og mindre fordommer blant de som bodde der. (Nei, det var ikke Spania ). Men jeg måtte i hu og hast hjem til Norge for behandling. Sykehusopphold i utlandet er ikke i nærheten av like bra som her i Norge. Det samme kan jeg si om hele helsevesenet. Vi er heldige som er nordmenn!

 

Oppsummert

På noen får år har jeg altså mistet både jobb, likviditet, venner og nettverk. Jeg distanserer meg, og klarer ikke helt å tilnærme meg samfunnet vi lever i. Jeg har blitt et utskudd, en som lever i min egen boble i en kjeller mutt alene. Dårlig økonomi gjør at jeg hele tiden et er på etterskudd. Jeg gjorde det også slutt med dama i fjor høst. Medisinene mine gjør meg litt "høy" og sensitiv. Hårsår om du vil. 

 

OKAY

 

Det var forhistorien!

 

Fordi jeg følte dette ble litt negativt, har jeg lyst å følgene:

Jeg føler meg ekstremt heldig som bor i Norge! Nettopp fordi....

 

- Tross alt har vi et av verdens beste velferdsordninger. NAV får ekstremt mye pepper, men jeg har ikke annet enn positive ting å si om det. Selvfølgelig har det skjedd mye feil i min saksgang gjennom årene også. Men de ordner alltid opp. Og det er et system jeg kan stole på! En trygghet!

- Et fantastisk flott helsevesen. Overlegen på sykehuset ringer uoppfordret og spør hvordan jeg har det. Jeg får gratis medisiner og henvendelser blir svart via helsenorge.no i løpet av få timer.

- Tryggheten vi har i Norge er uvurderlig. Jeg har reist rundt i hele verden og sett hvor mye politisk uro, kaos og utrygghet som finnes i verden. For ikke å snakke om fattigdom, klasseskille og undertrykkelse. Å bo i et demokrati med den ytringsfriheten vi har her i landet. Uvurderlig!

 

Også meg da...

På tross av at dette fremstår totalt sett som ganske negativt. Så føler jeg meg heldig. Jeg får god hjelp, bare det at min gjeld blir slettet etter fire år. At jeg da kan starte på blanke ark igjen. I så mange land ville jeg vært uteligger og sannsynligvis allerede vært død eller rusmisbruker. Men her i Norge har jeg min egen lille krypinn og en stor flatskjerm å glo på, varme i gulvene og en flaske vin på kjøkkenet.

 

Har du noen gode råd?

Dersom du var i mine sko. Hva hadde du gjort? Jeg må innrømme at jeg har lite motivasjon til noe som helst. Jeg blir tappet av energi av å være sosial og har lite lyst til noe som helst. Men jeg føler meg ikke deprimert. Mer en monoton likegyldighet for alt og ingenting.

 

Jeg har alltid likt å gå tur i fjell og mark. Men etter at bilen min forsvart har dørstokkmila blitt ganske lang og upraktisk. Det er dyrt med buss også. Jeg har faktisk en liten fast gårundt i nabolaget der jeg sjekker søppeldunker og bussholdeplasser for tomflasker. Det blir 10 - 20 kroner dagen der, nok til et brød og en pose chips dersom jeg er heldig. Rekorden min er 27 kroner (høhø). Så der slår jeg ihjel ca 1-2 timer dagen på det. Så er det rett hjem til en dobbeltepisode av Seinfeld etterpå. Men hva slags liv er egentlig dette? Jeg trenger noe mer konstruktivt og bærekraftig i livet.

 

Hjeeeeeeeeeeelp. ))

 

Takk for at du gadd å lese. Det hjelper alltid å sette litt ord på tingenes tilstand. 

Endret 4. november 2019 av Kris85

[Gavekort]

Kan jeg foreslå frivillig arbeid? Da får du noe som du kan bedrive dagene dine med, og du kan komme deg litt ut i aktivitet. Å være uføre hjemme alene er grobunn for mye negativt.

 

Hadde jeg vært i dine sko så hadde jeg blitt frivillig i Røde Kors.

[Milhouse85]

Kan jeg foreslå frivillig arbeid? Da får du noe som du kan bedrive dagene dine med, og du kan komme deg litt ut i aktivitet. Å være uføre hjemme alene er grobunn for mye negativt.

 

Hadde jeg vært i dine sko så hadde jeg blitt frivillig i Røde Kors.

 

Jeg var tidligere frivillig i Røde Kors. Men for å være helt ærlig, etter noen år på "innsiden" - er jeg ikke så fan av Røde Kors. De er mest opptatt av merkevarenavnet sitt en noe annet, publisitet og penger. Så forsøkt jeg meg i Kirkens Bymisjon. Men der passet jeg heller ikke inn. De som er frivillig er ofte godt, godt voksen. Eller unge med en veldig sterk "se på meg" -personlighet. Tvinger jeg frem den ekstroverte siden av meg blir jeg bare tappet for energi og veldig mye av jobben består i å være fremtredende sosial og utadvendt.

 

Når jeg gikk på AAP kjørte jeg litt "taxi" i helgene. Det syns jeg var kjekt, da jeg liker godt å kjøre bil. Vurderer å spinke å spare til en bil igjen, hente ting jeg får gratis på Finn.no. Gamle møbler og lignende som jeg kan male om og selge med litt overskudd. Det trenger jeg ikke føre opp på selvangivelsen og vil ikke påvirke uføretrygden/gjeldsordningen min. Er nok ikke så mye penger i det, men dersom det dekker utgiftene (kjøring/maling osv) er jeg fornøyd.

 

Eller kanskje kjøpe meg utstyr til noe håndverk. F.eks. lage små ting av tre. Skulpturer eller lignende. 

 

Tror jeg trenger noe der jeg kan jobbe selvstendig og helst ikke ha for mye kontakt med mennesker. 

 

Høres ut som den antisosiale fyren her. Kan nevne at jeg ironisk nok var miljøarbeider i mange år før jeg ble syk. 

Endret 5. november 2019 av Kris85

[Taurean]

Kommer til å legge til spoiler-funksjon her, for det ble langt svar fra meg også ^^ Jeg skriver fort, så det tar ikke så lang tid som man skulle tro ^^ Men det gjør meg ingenting.

 

 

Ja ^^ Jeg har levd ditt liv i mange år. Ikke direkte som ufør, men arbeidsledig og på diverse sosiale ytelser. Har skrapt meg veien så godt det går. Har også som deg hatt det veldig trangt økonomisk. Endte opp med kredittgjeld på nesten et sekssifret beløp. Jeg hadde heldigvis en forsikring som gikk inn og fikk betalt det. På en måte hadde jeg regnet med det, men det var bare tilfeldigheter og flaks at jeg fikk den skrevet under så tidlig i livet som jeg gjorde, for jeg tenkte ikke på det. Så egentlig har jeg vært heldig med økonomien, men samtidig et resultat av fokus. Kan skrive mer om økonomi til slutt.


Vi har det egentlig ganske likt. Har også en vanskelig familiesituasjon, og i fare for å høres negativ ut, så er det bare klaging og jamring. Det er aldri et genuint rosende ord å høre, eller en positiv lys utsikt på situasjonen, uansett hvor hardt man har prøvd og hvor snill man har vært, alltid møtt opp i sammenkomster osv. Jeg har alltid hatt den holdningen i familien, hvis mor eller far har uttrykt bekymring over noen av søskenenes situasjon, så har jeg sagt "de klarer seg, de er voksne nå, vi er alle voksne og klarer oss". Man må ha litt -tro- på folk! Vært hobbypsykolog for mor i alle år, som kombinert med ekstremt jobbpress de første arbeidsårene førte til det jeg nå har vurdert er angst/panikkangrep i venstre brystside. Og de gjør ingenting for å gjøre seg selv happy. Men de har også hatt sin oppvekst. Jeg begynner å innse at de ikke kommer til å forandre seg særlig, så man kan bare bry seg om sitt eget liv. Man er fri til å leve som man vil. La dem bare klare seg sjøl. Jeg har også tro på astrologi og stjernetegnenes personligheter. Det er den beste forklaringen jeg har funnet på den psykososiale situasjonen i familien. Det stemmer veldig bra. Føles bra å kunne forklare alt, i hvert fall for seg selv, hvordan alt henger sammen. Jeg kan også se det fra klassisk psykologisk perspektiv da, alle har sin historie osv. Men jeg tror ikke det bare er så lett. Det er mer til livet.


Jeg tror du og jeg har hatt det likt der, og dette er noe av det som har ført til en slik halvveis depressiv tilstand. Mye er vi prisgitt menneskene vi er født til, dessverre.


Hvis jeg skal være helt ærlig, så kan jeg innrømme at gav opp på et ganske tidlig tidspunkt i livet. Men som en bokser som er oppe mot en mye større konkurrent, så kan man ikke gi opp, så jeg gikk inn for noen flere arbeidsforhold for å prøve å løfte meg ut av situasjonen, prøve å få inn noen skikkelig svingslag mot livet ^^ Det gikk bra en stund, men det løsnet ikke. Igjen mener jeg at manglende positivitet fra nær krets førte til kollaps. Kan ta med en liten dose uflaks i arbeidslivet, med tanke på miljø og sosiale kår. Noen tilfeldigheter er det alltid. Men jeg gjorde så godt jeg kunne.


Derfor har jeg alltid tenkt, siden tidlig i voksenlivet, at uansett hvordan jeg skal bo, leve eller være, så skal jeg leve godt. Jeg skal lage meg god mat. Jeg har unnet meg mye alkohol, høy musikk og "gode stunder", for å side det på den måten. Det har kanskje sklidd ut litt av og til, drukket litt for mye og gjort mye tåpelig (heldigvis ikke slåssing og sånt surr), men jeg er jo ikke aleine om det. Etter en tåpelig episode for ca 6 uker siden da jeg slo meg ganske kraftig har jeg bestemt meg for å slutte med alkohol (dog også hjulpet av en 3-års periode hos rusterapeut, med gradvis nedtrapping). Jeg føler meg sterk så langt. Jeg setter ikke livet, æren og psyken på spill for noe så idiotisk som alkohol og rus. For meg betyr ære, etikk, respekt og verdighet mye i livet. Hvilken av de faktorene er det å finne i å slå seg i fylla og blø fra ansiktet på asfalten ^^ Ikke særlig mye. Det gikk opp for meg da. Om jeg skulle bestemme meg for å ta meg et par kvelder i året i fremtiden, så får det være. Men det blir ikke sånne utskeielser som tidligere. Hvis jeg er sterk nok, så avstår jeg 100% resten av livet.


Dette er noe jeg fremdeles tenker på. Jeg minnes de tidene i livet jeg stod i en skikkelig dårlig situasjon, for eksempel i jobb eller andre sosiale sammenhenger, og tenker på dagen i dag. Som deg, har jeg ikke særlig mye nettverk i dag - men jeg har min frihet. Jeg kan velge hvem jeg vil henge med, og lytte til, eller ikke. Og én ting som jeg setter høyt, er nettopp respekt og empati. Jeg bryr meg ikke om jeg ikke er så aktiv sosial, så lenge jeg ikke har folk som er respektløse og fordømmende rundt meg. Da er jeg faktisk mer lykkelig aleine eller med få mennesker i livet. Jeg skal -ikke- miste min gode dømmekraft og solide holdning, for noen pris. Og selv om alt dette kan få en til å tro at man er ensom og ikke har noen mulighet, så er det bare en psykologisk felle. Man -har ALLTID- muligheter til å finne nye folk å henge med! Alt avhenger bare av ens egen innstilling! Det er folk som er rike og som er forferdelige mennesker, og folk som ikke eier nåla i veggen og er verdens mest genuine, og alt imellom. Man kan bare velge og "vrake" ^^ Det er opp til en selv. Men for sånne som oss, som er empatiske, så tar det lenger tid å bli kjent med folk. Man må bare la det ta tid. Gode løsninger tar ofte lang tid.


Det er også dette stigmatiseringsskjøret fra media og tv. Det er viktig å gardere seg mot. Ikke la den dritten få innpass i hodet. Og også påvirke andre mot å bli påvirket av det. Livet -er ikke- som på tv. Der er alt bare reklame og falskt. I livet er folk ekte.


Så tilbake til saken; Sørg for å lev godt. Bor du i en større by? Da er det morsommere å gå ut og se litt folk. Jeg flyttet nylig til en kjellerleilighet utpå landet. Og i og med at det er stille og fint her, jeg sover godt om nettene, så er det jaggu ganske kjedelig ^^ Jeg tenkte ikke så mye på det. Er vant til å bo i byen og se litt folk. Søk opp serier, filmer og fenomener på nett (youtube, piratebay). Det er god underholdning. Spør på forumet her om forslag til serier. Det er mer enn bare Seinfeldt ^^ Jeg anbefaler å se igjennom alle Columbo-episodene ^^ det er mosomme greier. Poirot har også noen morsomme. Mot i brøstet, Olsenbanden, Jønssonligan (den svenske Olsenbanden ^^). På tv så jeg for et par år siden noen program om universet (The universe, How the universe works), som var lærerike og interessante, anbefaler dem. Anbefaler vlc-player og spille på raskere hastighet hvis du føler det er riktig.


Nå skal jeg flytte til byen igjen, og som deg, så er det virkelig en tung og slitsom psykologisk prosess, etter bare 4 måneder å ha bodd her. Den forrige utleieren, der jeg flyttet fra, var helt på trynet, så der kunne jeg rett og slett ikke bo. Leieboeren over tror jeg gikk på tunge stoffer, for det dundret i gulvet om nettene så jeg tror de lekte elefanter og neshorn oppå der.


Du skriver det er dyrt med buss. Har du vurdert halvårskort? I kommunen jeg bor her, så koster det for en uføretrygdet sist jeg sjekket, 1750 kr for 6 måneder med buss. Vurderer sterkt å investere i det.


Å kartlegge hobbyer, om du har noen ting du kunne tenke deg å bli mer aktiv i, er aldri dumt. Prøv å skriv ned alt du kunne tenke deg, 10-20 punkter, og kartlegg hva som finnes i byen du bor i og byene rundt. Mye er gratis eller billig. Med tanke på fysisk trening, så har jeg også vært aktiv av og til på treningsstudioer. Men jeg føler det blir drepende kjedelig for psyken. Så da jeg bodde i den forrige leiligheten, som var større, kjøpte jeg en ellipsetrener, treningsbenk og manualsett, som jeg brukte flittig der. Men som jeg nå ikke får brukt fordi jeg måtte flytte ^^ Så jeg har kommet på tanken om å kanskje bli frivillig hjelper, bare som en måte å bli fysisk aktiv på. Måke snø, bære ved, klippe gress og sånne ting bare for å få fysisk trening. Kanskje kombinert med noen beinløft og sit-ups hjemme. Nyttigere blir det ikke. Nå er det flytteprosess på døra da, så da blir det nok trening der i noen uker og måneder.


Vurderer også å investere i årskort på badeland i nabokommunen. Å være i vann og svømmehall er medisin for sjela. Gjorde det mye før og savner det veldig. Kanskje du kan vurdere å spørre familien, til tross for at det ikke er så godt samhold, om å få det i for eksempel julegave? Du skriver de har millionhus og greier, da har de kanskje ok råd? Sier ikke man skal snylte, men slike ting som kan virkelig gi mersmak psykologisk er ingen dårlig investering. Jeg bare lufter muligheten.


Så kan jeg også nevne med tanke på økonomi: Du er flink som samler flasker, tanken har også slått meg.20 kr dagen x 30 = 600 kr per måned = 7200 kr per år. Det er nok til en liten ferie. Dobler du tiden, så er du nesten oppi 15 000 kr per år.


Har du vurdert å tenke på noe jobb? Man kan jobbe litt selv om man er ufør, tjene litt. Jeg vurderer å gjøre det når tiden er inne for det. Er såvidt jeg vet en viss karantenetid også.


Jeg har også nylig meldt meg inn på en side som heter Sidetmedord.no, en underside av Mentalhelse.no. Det er en litt mer klinisk side med litt mer tyngre tilfeller, men det er flinke behandlere der. Og man kan finne kontakt med andre i samme krets (Mentalhelse) i sin kommune. Noe jeg vurderer å gjøre med tiden.


Å bli aktiv på nett, å dele dine livserfaringer (du har kommet deg ut av spillegjeld, du har sikkert mye bra å dele der), for å hjelpe andre, er noe som jeg føler har vært nyttig for meg. Det har jeg gjort i mange år. Men kommer muligens til å roe ned litt på det de neste årene og bli mer aktiv ellers i samfunnet, da jeg har brukt veldig mye av livet mitt på det. Men det har vært veldig givende. Det er jo mennesker bak skjermen hos de som skriver. Så det er en fin arena å få brydd seg litt på. Har vært aktiv på facebook i mange år, bare generelle politiske meninger. Kan være gøy å se om det finnes noen som er enige der ute.


Her ble det mye tekst fra meg også ^^ Bryr ikke meg.

Å bli aktiv på nett, å dele dine livserfaringer (du har kommet deg ut av spillegjeld, du har sikkert mye bra å dele der), for å hjelpe andre, er noe som jeg føler har vært nyttig for meg. Det har jeg gjort i mange år. Men kommer muligens til å roe ned litt på det de neste årene og bli mer aktiv ellers i samfunnet, da jeg har brukt veldig mye av livet mitt på det. Men det har vært veldig givende. Det er jo mennesker bak skjermen hos de som skriver. Så det er en fin arena å få brydd og brynt seg litt på, intellektuelt.

 

Endret 5. november 2019 av Taurean

[Milhouse85]

Taurean:

 

Takk for langt og godt innlegg. Angående familie; mitt første "sjokk" var når ei psykolog hyret inn fra NAV for å gjøre en arbeidsevnevurdering av meg for en liten evighet siden (tror det var i 2008) spurte meg følgende: "Hvis du blir lagt inn på sykehuset. Hvem ringer du da? Hvem er din pårørende?" Det skal godt gjøres å bli satt ut. Men der å da ble jeg ganske satt ut av spørsmålet. For jeg hadde ikke noe svar. Selvfølgelig har jeg som alle andre familie. Men den stigmatiserende holdningen og sykeliggjøringen - samtidig som den totalt mangelfulle forståelsen tappet meg for energi. Dersom jeg en sjelden gang gikk på besøk ble jeg tappet for energi raskere enn en fem år gammel iPhone. Jeg kan føle ganske mye energi i et rom, og en eks-kjæreste av meg sier jeg er en høy-sensitiv person. Jeg føler og tar inn ekstremt mye, urovekkende mye. Noen ganger føler jeg meg nærmest synsk fordi jeg ofte får et infall av tanker og følelser som urovekkende stemmer med hva som skjer. 

Dette skjedde første gang i 2009 da jeg tok noen studier på en høyskole i byen. Læreren skulle presentere seg,og jeg fikk en intens kvalmende følelse og jeg husker godt jeg sa til meg selv: "Oi, hu der har nettopp mistet et barn i svangerskap". Når hun fortalte dette samme dag, stakk det godt i brystet. Tilfeldigheter tenke jeg. Men har mange slike eksempler. 

Så energien i hjemmet/familien er svært dårlig. Jeg kan ikke engang gå på toalettet i fred, etter fem minutter kommer de å banker på og spør "går det bra"? Og sannheten er at jeg er mer oppegående og mentalt sterk enn de fleste av de fire familiemedlemmene jeg har kontakt med. Sjefen min sa en gang: "Du kan alltid starte din egen familie, dersom du ikke er tilfreds med den du har." Og det er sant. 

 

Jeg vil ikke si jeg har gitt opp. Men jeg har totalt mangel på motivasjon. Samtidig som jeg VET at jeg har gode kunnskaper og egenskaper som tilhører sjeldenheten. For eksempel er folk i dag så ekstremt usikre og selvfokuserte, de ser seg selv fra sin boble og ut. Slik klarer de ikke speile sitt eget bilde utenfra og mangler selvinnsikt - som igjen blir grunnlaget for usikkerheten. 

 

Du nevner "sidetmedord.no" - har en morsom historie der. Jeg meldte meg inn for noen år siden, skrev noen innlegg og ble raskt populær. Folk inviterte meg på gåturer (uten at jeg sa ja), sendte meg private meldinger og ymse. Men jeg la merke til et massivt hat rettet mot det offentlige helsetilbudet og NAV. Så jeg ville dele mine positive erfaringer på området, og det var som å helle bensin på bålet. I tillegg måtte jeg forsvarte påstandene mine ved å nevne at jeg har fagbrev som helsefagarbeider og har arbeidet på "innsiden" av systemet i en årrekke. Og da ble jeg utsatt for så mye hat at jeg ristet på hodet og fikk slettet kontoen min.

 

 

Jobb, ja. Men først når jeg er ferdig med gjeldsordningen i 2023. Hele gjeldsordningsloven er veldig tung og byråkratisk. Det jobbes for en bedre løsning nå. Men dersom jeg tjener noen kroner må Namsmannen årlig sende "Forslag til ny gjeldsordning" til alle 60+ kreditorer, der tallene blir justert og alle må se på saken min på nytt. Jeg føler meg heldig som har fått innviglet fem år og ikke syv, som mange som er skyldig i skatt. Så min teori, er at dersom jeg gjør dette hvert år (der gjeldsordningen blir sett nærmere på), kan en kreditorer plutselig si "veeeeent et øyeblikk".... tross alt er det sannsynligvis ulike saksbehandlere i hvert organisasjon som ser på saken. Lønnet arbeid vil føre til trekk i uføretrygden, noe som er helt logisk. Og etter det - skal kreditorene ha sitt. Så den risikoen det innebærer blir for stor. Så først i 2023 tenkte jeg å starte et lite firma. Jeg har noen ideer i bakhodet.  

 

I vår familie gis det ikke julegaver til hverandre. Men takk for tips. 

 

Noe jeg elsker å gjøre, og som sannsynligvis hjelper meg å "holde meg opp" - er å reise. Jeg har besøkt 50+ land, og drar på de villeste lavpristurene med alt fra eldgamle sovjet-tog i Romania til timelange bussturer i sentral-Asia. Bor på billige vandrehjem til noen tiere pr natt, bruker Couchsurfing og andre gratis-tjenester. Men i fjor, da jeg la ut på en 800 km gåtur fra Frankrike til Santiago i Spania, ble jeg akutt syk og har slitt med helsa siden da. Har allikevel tenkt å reise tilbake igjen neste år og forsøke igjen. Yay!

 

Å reise er genialt. Du "flykter" fra det kjente, gamle. Stigma du møter på hjemme blir byttet ut med nysgjerrighet fra de lokale. Annerledeshet blir beundret og ikke sett ned på som om du er et ut-stikk fra normalen. Du blir i tillegg tvunget ut i vanskelige situasjoner der du må klare deg selv. Jeg har stått på bar bakke i de villeste post-sovjetiske landsbyer i land de færreste har hørt om, der ingen snakker engelsk - uten mobil og wifi. Slike situasjoner elsker jeg. Og helt ærlig, føler meg meg tryggere der - enn på byen her hjemme klokka 1-2 natt til lørdag i sentrum. 

 

Men det koster å reise. Selv om jeg klarer meg på 50 kroner dagen i land som f.eks. Makedonia og Albania; koster det penger. Jeg liker litt sosiale utfordringer. Så min første uke som pantesamler, da var det flaut å titte ned i søpla når det var folk i nærheten. Men nå bryr meg meg ikke i det hele tatt. Folk her i Norge er jo redde for å bruke kuponger i matbutikken for fremstå som fattig. Så pantesamler er vel hakket over det å tigge. Men det gir faktisk et bittelite "wuhuuu" hver gang jeg finner en tom ølflaske i en busk eller søppeldunk. Så gjør jeg en bitteliten innsats for miljøet i tillegg. Hehe. Jeg har derimot sett at jeg har konkurrenter. I helgene er "proffene" ute med svarte søppelsekker og samler flasker i sentrum. Noen blikk har jeg fått "å jasså, så du er ny du...." - forestiller jeg meg at de tenker "-dette er MIN by, min rute..." hehehe. 

 

Tror faktisk jeg skal ut å ta en runde nå. Sola skinner og naboen driver å skifter ut grunnmuren på huset sitt etter en vannlekkasje, så da får jeg pause fra monsterdildoen som hakker opp sten og sement 5 meter fra her jeg sitter. 

[Gjest Slettet+921324]

Du må bare holde ut, skulle du ikke flytte. Fire år går fort. Sørg for å oppleve noe fint; turer i mark og frivillig arbeidsinnsats gir både god mestringsfølelse og mersmak. Skulle frivillig arbeid bli et åk, eller et ork fra klokka åtte til halv fire, så kan du kanskje finne noe annet å gjøre - noe du kan finne ut av sjøl. Kanskje får du en venn på et sjukehjem du kan besøke og lytte til, eller kanskje nabokjerringa på over åtti trenger hjelp til å komme seg til postkassa. Hva slags frivillig arbeid du gjør, bør grunnes i dine ferdigheter og kvaliteter.

Reising er fint, men du trenger ikke dra langt for å kjenne at naturen og verden utomhus har en annen rytme enn oss mennesker. Selv sover jeg på terassen med gjevne mellomrom. Soveposen min kosta 200 kroner, og ekstra ulltepper kosta 200 per stykk på tilbud. Skulle du tjene såpass på noen gaver for gode gjerninger, trenger du jo ikke se på det som svartarbeid heller - futen får da vel sitt uansett! Overnatting ute trenger slett ikke være en målsetting, det var bare et eksempel... For rusleturer er fint enten man er ved Sognsvann eller Store Lundgårdsvann. Eller djupt inn i de norske skoger!

Det er nok mange her inne som vet at Nav er strenge, så du må nesten bare tenke at du er ufør fordi du fortjener det. Så er det andres tap om de blir fylt av bitterhet av å henge med deg.

Lykke til med ditt.