Vanlig empati mot vitenskapelig kunnskap (helse)/Program om selvmord på NRK

[Taurean]

Mange ganger jeg har (og sikkert mange andre) har skrevet med andre på nett over årene, er det ofte med folk som har prøvd psykologer og andre behandlere, men følt det har kommet til kort, og ikke blitt forstått. Det slår meg at det mange trenger er heller "folkelig" kontakt, eller vanlig empati.

Har ikke sett programmet enda, men det går visst på en av NRK-kanalene om dagen, angående selvmord. En jeg kjenner sa at en behandler der sa at de ikke skulle bli "knytt" til pasienten. De skulle alltid forholde seg profesjonelt.

Jeg kan forstå logikken bak på en måte, men med noen punkter mot: For å klare å jobbe med tunge psykologiske tilfeller over lang tid, så kan man ikke bli for følelsesmessig involvert. Da lar man det påvirke seg og det kan true praksisen og ens egne psykiske helse, og dét er ikke samfunnet tjent med.

Så har jeg noen punkter å nevne i forhold til det: For å virkelig kunne gi skikkelig hjelp basert på innsikt, må man ikke ta innover seg personens lidelse og sinnstilstand? Man må kunne "nå inn"? Og det gjør man vel ikke ved å forholde seg kald og emosjonelt distansert? Det aller beste er vel å ha erfaring med det aktuelle problemet?


Så da lurer jeg på: Hvorfor finnes det ikke lavere utdannede mennesker som får lønn for å bare gi litt mer menneskelig kontakt når folk trenger det? Det virker for meg som at det er dette folk som sliter trenger, bare noen å lufte problemene sine hos og få livsveiledning.

Spesifikk hjelp fra folk med 5-7-årig utdannelse føler jeg er mer rettet mot de tyngste tilfellene, psykopater, mordere, voldtekstforbrytere og sånne.

Ungdom som er livstrøtte og sliter med mening føler jeg blir feil å bruke folk med lang utdannelse og mer kald og vitenskapelig fremgang mot. De trenger bare varme, livsvisdom og empati fra folk som er trygge og har levd en stund og vært igjennom motgang.

Eller hva tenker dere?

[Hardrocktarzan]

Psykologer og vitenskaplig kunnskap, heh den var god. 

[nacario]

Det er sånn idag ivårt kunnskapssamfunn at man som oftest må ha utdanning, i psyk. b.la. da man jobber med sårbare mennesker som trenger kunnskap og stimuli for å bli bedre. Vet ikke hva du definerer som lavere utdanning, men ta feks psykiatrien hvor jeg selv holder til vil sikkert denne gruppen gå innenfor det man kaller "assistent/ekstravakter". De har jo ikke et behandleransvar, men kan ofte være i miljøet på lik linje som annet miljøpersonal eks sykepleier, vernepleier etc. Alle bidrar til en helhet, og denne kjernekontakten du etterspør finner sted hele veien, også ettersom "personlig egnethet" vektlegges jo mer dess "lavere" enn går i rangstigen, om jeg kan si det på den enkle måten.

 

Det jeg vil frem til er at det er mye bra kontakt og relasjoner der ute på tverrs av yrkesgruppene, samtidig som det alltid vil være folk som ikke passer like godt i den jobben en har, eller trenger mer kunnskap selv.

Ofte skal det ikke mer til enn en feil setning og pas. som allerede er i en sårbar situasjon kan oppleve et overtramp. På en avd her har man i TMAen (terapeutisk mestring av aggresjon) blitt mer obs på hvorfor samme pas. kan bli beltelagt hos enkelte, mens hos andre personal blir det ikke utagering. Det skjer utvikling hele veien på tilnærming og relasjon, men vil ikke si at man nødvendigvis trenger mer av en gitt gruppe ansatte. Ofte jeg har sett ufaglærte som stirrer i mob eller er usikre i x situasjon nettopp pga manglende erfaring/kunnskap, men det betyr heller ikke at jeg setter denne gruppen i en bås.

Endret 4. november 2019 av nacario

[toth]

Så da lurer jeg på: Hvorfor finnes det ikke lavere utdannede mennesker som får lønn for å bare gi litt mer menneskelig kontakt når folk trenger det? 

 

Det gjør det vil jeg si, man har besøkstjenester. Mange forbinder det vel med eldre og folk i fengsel, men det er ikke et kriterie.

 

Eksempel:

https://www.rodekors.no/tilbudene/besoksvenn/

 

https://no.wikipedia.org/wiki/R%C3%B8de_Kors_Bes%C3%B8kstjeneste :

 

Besøkstjenesten opererer i dag over hele landet med over ni tusen besøksvenner

Endret 4. november 2019 av toth

[Gaea]

: For å virkelig kunne gi skikkelig hjelp basert på innsikt, må man ikke ta innover seg personens lidelse og sinnstilstand? Man må kunne "nå inn"? Og det gjør man vel ikke ved å forholde seg kald og emosjonelt distansert? Det aller beste er vel å ha erfaring med det aktuelle problemet?

 

 

Så da lurer jeg på: Hvorfor finnes det ikke lavere utdannede mennesker som får lønn for å bare gi litt mer menneskelig kontakt når folk trenger det? Det virker for meg som at det er dette folk som sliter trenger, bare noen å lufte problemene sine hos og få livsveiledning.

 

Det finnes allerede det du etterspør: prester. Disse er utdannet på å være til støtte og trøste mennesker i krise. Og du trenger ikke å være religiøs. Du kan også tilhøre en helt annen religion. Fortsatt benytte deg av tilbudet, helt gratis og som regel uten ventetid og uten prat om gud (med mindre du selvfølgelig ønsker dette). Prester er jo ikke akkurat lavt utdannet (7-årig utdannelse), men de er vel fagekspertene på "sjelesorg" og det å gi trøst. 

 

Det er uansett ikke riktig at behandlere skal være emosjonelle rundt pasientene, av flere årsaker. Du nevner noen viktige punkter, jeg ville legge til også at det er feil om f.eks. behandleren plutselig er den som må trøstes. 

Videre bør man være litt forsiktig med å gi for mye trøst, da det det kan føre til en avhengighet for behandler eller til behandling i seg selv, samt at de bygge oppunder sekundære gevinster ved psykisk sykdom. Behandlere er ikke ansatt for å trøste, de er ansatt for å drive terapi; som i hovedsak handler til syvende og sist om å lære folk om å hjelpe seg selv. Trøsting er jo i hovedsak ditt nettverk i form av familie og venner sitt ansvar, evt. prester som nevnt innledningsvis, om nettverket er svakt. 

 

Og så er det jo en del psykiske tilstander som helst skal medisineres først og fremst, hvor det ikke vil hjelpe med samtaler før hele situasjonen er mer stabil. 

[Taurean]

Det finnes allerede det du etterspør: prester. Disse er utdannet på å være til støtte og trøste mennesker i krise. Og du trenger ikke å være religiøs. Du kan også tilhøre en helt annen religion. Fortsatt benytte deg av tilbudet, helt gratis og som regel uten ventetid og uten prat om gud (med mindre du selvfølgelig ønsker dette). Prester er jo ikke akkurat lavt utdannet (7-årig utdannelse), men de er vel fagekspertene på "sjelesorg" og det å gi trøst. 

 

Det er uansett ikke riktig at behandlere skal være emosjonelle rundt pasientene, av flere årsaker. Du nevner noen viktige punkter, jeg ville legge til også at det er feil om f.eks. behandleren plutselig er den som må trøstes. 

Videre bør man være litt forsiktig med å gi for mye trøst, da det det kan føre til en avhengighet for behandler eller til behandling i seg selv, samt at de bygge oppunder sekundære gevinster ved psykisk sykdom. Behandlere er ikke ansatt for å trøste, de er ansatt for å drive terapi; som i hovedsak handler til syvende og sist om å lære folk om å hjelpe seg selv. Trøsting er jo i hovedsak ditt nettverk i form av familie og venner sitt ansvar, evt. prester som nevnt innledningsvis, om nettverket er svakt. 

 

Og så er det jo en del psykiske tilstander som helst skal medisineres først og fremst, hvor det ikke vil hjelpe med samtaler før hele situasjonen er mer stabil. 

 

Bruker bare spoiler fordi det blir lange svar ^^

 

 

Jaha. Hvorfor har jeg aldri hørt om det på min vei i helsevesenet? Fastlegen har aldri nevnt det, aldri hørt om det fra noen andre? Har prester en direkte kontakt med andre i helsevesenet, for å kartlegge en pasients situasjon best mulig? Det er jo informasjonen presten da får som ville vært vital å ha for behandlere av alle slag?

 

Jeg sier ikke at behandlere skal være direkte "emosjonelle" hele tiden, ha hjertet på utsiden og grine sammen med pasientene. Men i det minste ikke ha en kald og kjølig holdning. Jeg skjønner også at de skal hjelpe folk å hjelp seg selv, men for å kunne gjøre nettopp det, så må man kunne nå inn og empatisere, eller i det minste sympatisere (forestille seg problemet) med pasientens problem? Og det er jo nettopp derfor folk kommer til behandlere av alle slag, fordi nettopp nettverket de lever i er dysfunksjonelt på ett eller annet vis? De får ikke støtte og trøst i nettverket de lever i, det er jo derfor går de til behandlere? Og det er ofte ikke så mye trøst som trengs, det er bare nok til å nå inn til pasienten og få et tillitsbånd. Det blir for meg litt .. tja, falskt og uekte, når man skal forventes å bare få tredd informasjon ned over hodet og forvente å bare spise det man får, uten å føle at man blir fullstendig forstått først.

 

Noen mennesker kan kanskje ha godt av medisiner, men jeg mener at veldig mye er psykologisk hos de aller fleste. Jeg trodde at medisiner først og fremst var der for å fylle et manglende behov. Hvordan kan man kartlegge det uten å ha for eksempel tatt hjernescan (ct?) først? Som jeg mener jeg har forstått, at hos mange som sliter med å "innpasse seg" i samfunnet, at de har en medfødt "feil" i hjernen og da personligheten (noe jeg ikke alltid mener er riktig). Hvordan skal man vite dette med 100% sikkerhet uten å for eksempel ha tatt en hjernescan først og kartlagt hvordan det ser ut i forhold til "normen"? Jeg synes at medisiner ofte blir skrevet ut litt for lett, uten å virkelig ha kartlagt et menneskes totale liv i det psykososiale først. Vi formes i stor grad av nettverket vi har vokst opp i. Og pasienter burde jo bli vist og forklart om hvilke muligehter som finnes, hvilke psykologiske retningslinjer som virker best mot de forskjellige problemene de lever med. Ikke bare slenge noen piller på problemet og håpe at det ordner seg, fordi ingen gidder å ta seg tid til å lytte og forstå hele bildet.

 

Så jeg føler ofte at vanlig, folkelig empati -må- benyttes for å kunne nå inn til, og få en pasient til å åpne seg helt .Uten det, blir det kjølig, kaldt, følelselsløst og innestengt. Tillit avler tillit. Man kan ikke forvente å få en pasients tillit hvis man ikke viser at man har evnen til å empatisere eller sympatisere. Blir som med alt annet: Det blir feil å forvente at noen bare skal underkaste seg totalt. Man må møte folk der de er, alle må møtes med respekt. Dét er ikke bare en prests jobb, men -alle- som jobber med mennesker. Hvordan ellers skal samfunnet gå rundt? Jeg trodde det var dét de fikk 800 000+ i året for. Ikke å bare tre sine doktriner ned over hodet på folk, kaste noen piller på problemet og håpe det løser seg. Det er jo så uempatisk og kynisk som det får blitt. Jeg blåser i om kapasiteten er sprengt; Hvis man viser at metoden virker hos én person, så vil staten innvilge mer penger til å utdanne flere. Men det er nettopp der problemet er; Staten vil ikke at alle skal jobbe med å være sympatiske og forståelsesfulle. De vil at folk skal underkaste seg et regime. Og det er her hele problemet ligger. Hvis du skal bli "frisk", så må du underkaste deg og ikke forvente å møte forståelse, for eksempel få livet ditt kartlagt og få veiledning til hvordan å komme seg ut av et giftig og nedbrytende miljø. Jeg mener at mange er veldig ressurssterke, hvis de bare hadde fått støtte og veiledning. Det er nettopp derfor folk kommer til psykologer og terapeuter, for å få nettopp livsveiledning. Men så møtes man heller ofte mest stillhet og alt mulig annet enn dét man faktisk -trenger-!

 

Å hjelp folk til å hjelp seg selv er greit nok. Men når folk står i en krisesituasjon, som jo ofte er grunnen til at folk søker hjelp, de har prøvd alt og er helt på bunnen, da må de få direkte livsveiledning og metoder som fungerer. Da er det ikke tid til å bruke titalls timer over måneder for å lære mentale teknikker om selvhjelp.

 

Jeg vet ikke, jeg føler kanskje det er et hull i hele helsevesenet som ikke er fylt opp enda. Alt er for klinisk og statisk. Man kan ikke hjelpe noen som ikke har livserfaring og som er i en emosjonell og psykologisk krise, med klinisk holdning og faglige metoder. Jeg tror dette heller bare ofte fører til å øke følelsen av meningsløshet. Som skrevet: Folk, og særlig barn og ungdom, må møtes der de er. De må lyttes til og forstås på sitt nivå. De skal ikke forventes å forstå komplekse og forvirrende faguttrykk og metoder, og hvis de ikke forstår det, bare godta å få medisiner tredd ned i stryta og la tilfeldighetene rå. Medisiner er for meg aller siste instans. Heldigvis har jeg hatt hode nok til å la være å godta det. Jeg er ingen forsøkskanin eller laboratoriemus. Det virker ofte for meg som at dét er målet for behandlere, som igjen staten bruker som eksperimentmetoder for å lære hva som virker best for å få folk tilbake til jobb fortest mulig, fordi alt bare dreier seg om -penger-, og ikke faktisk å hjelp folk med problemene sine på en livsvarig og psykologisk bærekraftig måte.

 

[Gaea]

Prester er jo ansatt på sykehuset allerede, og de blir brukt flittig på typiske avdelinger som intensivavdeling og psykiatri.

 

Det er jo også ganske rart å hevde at behandlete generelt sett er "kalde og kjølige". Det er for det første noe jeg ikke kjenner meg igjen i, og de er å skjære mennesker over en kam.

 

Antidepressiva er forøvrig velutprøvd og trygt (det kan også trygt brukes i svangerskap). Det redder livet til noen, og for andre gir det meningsfylle liv.

 

Å gjøre hjernescan høres ikke ut som en fornuftig måte å bruke ressurser på, og jeg skjønner ikke helt hva man skulle brukt dette til ifbm med psykisk helse.

[BuffyAnneSummers]

Hjernescanning blir vel mer aktuelt når det blir enklere og billigere å foreta, og man faktisk vet hva man ser etter, for vi har egentlig bare smått nå nylig begynt å forstå at mye psykisk sykdom kan kanskje kartlegges i hjernen. Tenk så spennende, da er vi enda nærmere kurer til disse lidelsene!