Meg eller min far som er problemet? (Mye tekst!)

[AnonymDiskusjon]

Jeg har en far som jeg opplever som veldig slitsom.
Problemet er at han snakker kontinuerlig, avbryter mye, klarer ikke å forstå når folk har fått nok og trenger en pause, og virker å bare ta hensyn til egne behov og det som er beleilig for ham. Det andre er at jeg gjerne har forklart og begrunnet hvorfor ting må gjøres på en viss måte, men han tar det ikke inn, og stadig står vi og diskuterer de samme problemstillingene gang på gang.

Vi har den siste tiden samarbeidet på en hytte. Vi har jobbet både litt inne og ute og valgte å fordele oss sånn at jeg skulle fikse noe listverk inne. Han skulle montere braketter til takrenne ute. Man rekker stort sett opp ute uten stige, men enkelte steder er det lettere med stige. Det er såpass lytt at jeg kan høre om han roper på meg utenfra.

 

Mens vi jobber, roper han om svada som "Du som er så flink i hoderegning, hva blir 17 + 45?" "Har du sett en blyant som var her i sted?" Samt at han av og til bare skal fortelle en historie som ikke er relevant/kritisk i det hele tatt.

 

Jeg må da avbryte det jeg står i, reise meg opp, gå til vinduet, høre hva han lurer på, for så å returnere til arbeidet mitt og igjen hente meg inn med det jeg drev på meg. Mitt arbeid krever litt konsentrasjon med tanke på lengder og vinkler som huskes i hodet, samt overblikk/rekkefølge det skal gjøres i for at det lettest skal bli fint, noen litt kompliserte vinkler som ikke er 90 grader. Det er ikke "vanskelig", men krever arbeidsro og konsentrasjon til å tenke ut løsningene. I snitt blir jeg avbrutt kanskje en gang hvert 2-5 min.

Etter en stund, finner han ut at det er "for tungvindt" å gjøre takrennearbeidet selv, og må ha meg til håndlanger. Det er ikke vanskeligere enn at han kunne ha klart dette selv ved litt mer planlegging om hva han har i hendene og lommene mens han jobber, men istedet må han bruke meg fordi dette er mest beleilig for ham. Vi gjør da ferdig takrennegreiene sammen, sløser bort tiden til to personer, og han blir med inn..

 

Når han da blir med inn der jeg lister, står han og maser hull i hodet på meg om hver minste ting, og skal være hjelpsom og "vise hvordan man kan gjøre det" når jeg stopper opp for å tenke. Det eneste jeg trenger er ro til å tenke et par sekunder, ikke bruke masse tid på å diskutere detaljer. Jeg finner raskt ut at det å skulle gjøre listingen ferdig med ham til stede, vil bli så ufattelig slitsomt at det ikke vil være kjekt. Til slutt sniker jeg bare ut av rommet, setter meg ned på en stol og gir faen. Han overtar etterhvert, men fortsetter å be meg om masse hjelp så jeg må reise meg og se hva det er.

 

Batteriene mine er fullstendig tappet. Jeg føler at jeg fikk hele dagen og arbeidet jeg hadde planlagt ødelagt, samt at det ikke ville være kjekt å fortsette med ham som puster meg i nakken. Problemet er at det heller ikke går an å gi beskjed uten at han blir sint eller fornærmet, kan ta seg nær av at jeg ønsker å gjøre en oppgave alene istedenfor i fellesskap, så man må være på vakt for dette også. 

 

Han gjør det som til en hver tid er best beleilig for seg selv, og ser ikke hvordan det påvirker meg. Roper på meg for at jeg skal komme ut, istedenfor at han kan komme inn. Forventer å ha meg der umiddelbart istedenfor å spørre "når det passer, kan du gi meg en hånd?" Vurderer ikke om han kan klare noe selv, når det er lettest for ham å bare rope.

Han ser bare det som er viktig for prosjektet han selv driver med, og forstår ikke at mitt prosjekt er like viktig for meg. Det går heller ikke an å "hinte" om at man trenger ro, for han klarer ikke å lese kroppsspråk eller slike hint. Han forstår ikke når hans "kvote" for å avbryte er brukt opp, der dynamikken med andre folk ville fungert av seg selv.

 

Så er spørsmålet.. Uten tvil er han en slitsom mann å ha med å gjøre. Men jeg prøver også å se min egen rolle i det. Det at jeg blir sint og irritert, er jo tross alt noe som skjer i mitt eget hode, og har med min måte å takle det på. Og jeg kan ikke endre på noen andre enn meg selv, og måten jeg takler det på. Ligger dette i min stahet? Ligger det i at jeg ikke er tydelig nok på at jeg trenger ro? Eller er jeg vel berettiget til å si at det i dette tilfellet er ham som mangler noe? Et sted går jo grensen for hvor mye man skal tåle.

 

Hva tenker dere?

Anonymous poster hash: 72dce...fac

[geir__hk]

Er dette en jobb som noen skal betale dere timer for, eller er det deres private hytte/eiendom?

[Taurean]

Hehe, det er nesten som om du beskriver mitt forhold til min far ^^ Men det er ikke noe å le av, for jeg vet akkurat hvor slitsomt det er. Det er som å ha med en liten unge å gjøre, og det blir absurd å leve med, når det en selv som er "ungen", og man da blir nødt til å ta en forelder/voksens ansvars"rolle" for ens egen forelder. Jeg vet ikke om dét er en underliggende plan de har, men for meg er det veldig ineffektivt og fører bare til friksjon og mental utbrenthet. Sånn har det vært hele livet.

 

Selv etter å ha fått råd fra mange forskjellige instanser (også her på forumet), hvor de fleste rettmessig mener at det ikke er noe å nøle med, man har lov til å hevde seg og kreve plass, så er det likevel ikke lett, når man har levd med den manipulasjonen hele livet. Så selv om alle de rådene gir en boost, så har jeg funnet mine egne svar, i psykologi, og astrologi. Alles liv er bundet sammen i disse to begrepene (og økonomi til en viss grad).

 

Vi er forskjellige av natur. Min far er Tvilling, og jeg er Tyr, og det er rett og slett en forskjellig fundamental energi der. Og ut fra alle mine erfaringer med folk opp igjennom, så finner jeg ingen bedre forklaring. Han skal alltid ta "innersvingen" på meg mentalt ^^ Være "raskere og smartere". Jeg litt mer tid til å komme i gang, men jeg jobber mer ryddig og metodisk.

 

I de siste årene har vi jobba på noen små prosjekt sammen, og jeg har vist min litt mer fokuserte side når jeg er opptatt, og da gjør han liksom narr av meg fordi jeg blir så "sint" ^^ Da sier jeg at jeg ikke er sint, men fokusert og opptatt med det jeg gjør. Da føler jeg at jeg får satt'n på plass litt. Kanskje dette er det riktige for deg også? Det er ikke noe jeg har hatt lett for å gjøre, men det har vært en for det meste naturlig utvikling, for jeg klarer ikke å gå og spille falsk lenger for å tåle dritt. Livet er ikke ment til å leves på den måten, det er unaturlig. Men dette griper igjen inn i forskjellige energier. Hva som er naturlig for meg, kan være unaturlig for andre. Men som en Tyr, er nettopp naturlig og helhetlig utvikling noe jeg har sterkt fokus på. Jeg bryr meg ikke om tid, jeg bryr meg om at ting skal gjøres balansert og helthetlig. Far er mer opptatt av at det må "skje noe" til enhver tid, ellers blir det for kjedelig. Sånn er elementet Luft, det er flyktig og idérikt, kan være gode rådgivere i en presset situasjon, men også rastløst, og kan slite på nervene til de rundt hvis de ikke får utløp for sin kreativitet.

 

Han har også sett meg som "dum" ^^ at jeg ikke er så "smart" som han er. Men det er Tvillingens natur, å prøve å "ut-smarte" alle rundt seg. Tyrens natur er mer å stå i samme posisjon til ingen gidder å bry seg mer, og heller fokusere på visdom, det store bildet. Og sånn har det vært mellom oss, han blir utslitt og gir opp ^^ Men det er flere nyanser: Når jeg begynner å prate om emner jeg er interessért i, grundig og i dybden, så mister han fotfestet med én gang, og skjønner ikke bæret ^^ Noe jeg synes er humoristisk. Da kan jeg begynne å le, og da lurer han på hva jeg ler av ^^ noe jeg igjen synes er humoristisk, fordi det stemmer så godt med astrologien. Men han får i hvert fall litt innsikt i hvem jeg er. Så jeg føler dette har myket opp forholdet litt de siste årene, dette med å forstå hverandres astrologiske natur. Og jeg tror mange andre kunne hatt nytte av å prøve det.

 

Men det har vært veldig slitsomt i oppvekst og ut i voksenliv. Han er alltid bekymret og gir lite tillit. Aldri en positiv bemerkning, skal alltid ha all oppmerksomhet selv. Men dette er også ned til psykologi: Han har også hatt en vanskelig oppvekst, preget av fattigdom, lite positiv støtte og hard jobb hele oppveksten.

 

Dette har vært en vanskelig greie, å gi slipp på min dårlige samvittighet fordi jeg har tilsynelatende såra han av og til, ved å kanskje ikke kommet på julesammenkomst eller bursdag en sjelden gang. Fordi jeg har følt det altfor presset sosialt, og at jeg har blitt stigmatisert. Selv om jeg har vært tillitsfull og stilt opp på alt mulig annet. Men nå i de seneste åra har jeg begynt å klare å gi slipp på den dårlige samvittigheten, fordi jeg begynner å forstå naturen rundt forholdet vårt. Det er ikke rettferdig at jeg skal leve med så mye press, bare fordi jeg tilfeldigvis er født med en Tvilling til far ^^ Han får lære seg å vise litt respekt, han også. Dét er enden på visa, egentlig. Og jeg har egentlig satt i hodet mitt at, hvis dét ikke skjer i løpet av de neste årene, så vil jeg bare fortsette å fokusére på mitt eget liv (som jeg skriver om i slutten av innlegget), så får forholdet vårt gå i den retningen det går. Jeg diktérer i hvert fall -mitt- liv. Så får han styre sitt.

 

Men jeg skal ikke utelaborere mer enn nødvendig: Hvis du vil, kan du skrive dagen du og din far er født på året, så kan jeg skrive det jeg kan, så kan du se om det hjelper noe.

 

 

Hvis du ikke vil ut med det, så vil jeg heller anbefale å prøve å få prata med en familieterapeut. Jeg går også til en slik nå, og h*n har også veldig god peiling fra et psykologisk perspektiv. Har vært hos psykolog og rusterapeut (alkohol) før, og de har hatt en viss innsikt i familierelasjon, men h*n jeg går til nå har virkelig god peiling, Det har vært en befrielse å komme til noen som tydeligvis endelig har innsikt og visdom i dette. Skulle bare ønske det var 15-20 år siden, men bedre sent enn aldri, vel ^^ Dette er gjennom Sosialmedisinsk Poliklinikk. Snakk med fastlegen om det er interessant for deg.

 

Det vi har kommet frem til per nå, som jo er klassisk psykologi, er at ens foreldre er voksne og gjerne eldre mennesker, som det er veldig vanskelig å endre på uansett, for hvem som helst. Derfor får en ikke gjort så mye annet enn å endre på en -selv-, og hvordan en eventuelt vil svare til deres personlighet. Noe som jeg må si meg enig i er den mest riktige og naturlige fremgangsmåten. Så som beskrevet over, jeg vil fortsette å utvikle meg i -min- retning. Jeg har satt hele livet mitt på vent, fordi mine foreldres natur har alltid vært preget av bekymring og problemer. Det er jo fåfengt å starte et forhold og danne familie når familiens dynamikk er så preget av problemer. Jeg er i ferd med å bryte dette nå, men la meg si deg at det krever et enormt fokus, og -jobb-. Men det er jobb som er verdt det, får man får livet i gave på nytt. Å leve med undertrykking og manipulasjon, selv om det er godt ment, er akkurat som å leve med mord på sin egen psyke og sjel. Det er som å bli drept hver eneste dag. Det er dette man slåss mot og det er nesten umulig å gjøre alene.

 

Så ja, mulig det beste er å finne en familieterapeut som du kan ha samtalekontakt med i lengre tid, så du får litt positiv innflytelse og drypp av visdom, som fungerer som motgift mot dette negative forholdet. Det er sånn det føles for meg.