Ensomt dagdriver - liv

[AnonymDiskusjon]

Hvor mange lever ensomme dagdriver - liv? Kommer det av medisinene de gir oss? Er løsningen å slutte på medisinene?

Anonymous poster hash: 7f570...75d

[Taurean]

Interessant tema, som er vanskelig å svare direkte på.

På én måte kan man si at -alle- lever ensomme dagdriver-liv. Det er mange som kan ha et veldig "folksomt" og sosialt liv, både med jobb og alt mulig, men som kanskje egentlig føler at man ville sluppet alt og levd nettopp helt ensomt, i en hytte langt uti skogen.

Så det dreier seg om psykologi og balanse. Opplevelsen av verdi, sikkerhet, trygghet, og om man har blitt møtt med empati og respekt i livet, og oppveksten. Jeg vil vel også velge å mene at noe kan være medfødt, med tanke på gener, og biologisk sammensetning, men jeg tror aller mest på det psykososiale og personligheters samspill.

Hvilke muligheter vi har fått for å utvikle oss innen vår personlighet, og mestring av aktiviteter og jobb, spiller nok også en rolle. Hvordan man opplever at man blir iaktatt og respektert av andre.

Alle disse tingene spiller inn. Jeg antar at kjærlighet og opplevelsen av om man finner noen å leve livet sammen med, også virker inn på det. Men det finnes også de som lever i forhold som helst skulle ønske alt var over, fordi de føler de lever med feil person. Dette kan jo pågå i tiår. Så avhengige er vi av andre, å bli forstått, hørt og sett.


For min del, så lever jeg nok litt mer ensomt enn "samfunnsnormen" ville hatt det til, og jeg har også planer om å bli med på flere sosiale ting i fremtiden. Men tiden er ikke inne for det. Dette spiller igjen også en rolle, om man er -klar- for å bli sosialt aktiv. Hvis man vokser opp med feil oppvekstvilkår, med for mye press, for lite forståelse, lite gehør for egne tanker og for mye forventninger for andres ønsker, da går psyken mot nedstengning. I hvert fall er det sånn jeg har opplevd det, både med meg selv og andre.

De som har det lett, har naturligvis sine ting de sliter med, men de har ingen forutsetning for å forstå, derfor blir det ofte slik at mange dømmer de som sliter. "Det er deres egen feil fordi de ikke gidder å bry seg nok", for eksempel. Skylder på latskap og bruker fancy hersketeknikk-ord som "prokrastinering".

En annen side ved det, er de som har et feilfritt liv, og som viser frem sin suksess uhemmet, uten å kanskje ta hensyn til at de skaper stigmatisering ved å gjøre det. I de årene jeg har stått i jobb, har min hovedfilosofi vært at min skatt er med på å hjelpe noen som står i en svakere samfunnsposisjon enn meg. Det er derfor det er viktig at jeg står opp om morra'n og gjør en innsats! -Ikke- fordi jeg skal bli en del av en a4-familie og gjøre som samfunnet forventer. Det er også derfor jeg ikke er skamfull over å ta imot sosiale ytelser, og ikke er skamfull over å anbefale andre som står i en vanskelig samfunnsposisjon til å gjøre det. Men selvsagt ønsker jeg at hvis noen har interesse om å være aktiv og jobbe, at de skal få sjansen til det -først-. For det er mange positive sider ved å være i jobb. Men det skal ikke skje fordi man føler seg -tvunget-, men fordi man har -lyst-.

Men egentlig er det som først nevnt, psykologi som spiller en størst rolle. Alles liv er et digert komplekst psykologiske kart, som er i konstant révurdering og utvikling. Noen idéer og teorier er grunnfaste og endrer seg nesten aldri, andre er i konstant vurdering.

Først når man forstår denne idéen, så vil man også forstå at veldig lite er umulig, og man er egentlig aldri alene. Det er bare å ta bussen til nærmeste by, så har man uendelige sjanser til å være sosial.

I lyst av dette har jeg også adoptert mentaliteten rundt en filosofi jeg har funnet opp som jeg liker å beskrive som 50/50. 50% av livet er det du kan gjøre selv; Å legge til rette for suksess. Er man flink her, så skal det bare en bitteliten sjans til, så vil man få maks uttelling. De andre 50%, er tilfeldigheter og muligheter som åpner seg for en. Andre menneskers som har tilrettelagt for deg. Selv om man kanskje ikke tror det, så er det -alltid- muligheter der. Men for noen er mulighetene lettere tilgjengelige enn andre. Folk som er født inn i familier med mye penger, for eksempel, har det lettere. De må likevel jobbe for det, men de trenger ikke jobbe så hardt for å finne muligheten, noe veldig mange andre må ha som tilleggsjobb.

Likevel, så er det viktig å ha et åpent sinn, prøve å lete etter muligheter innen temaer, felt og aktiviteter man føler seg "dratt" mot, og deretter være åpen for muligheten til å ta sjansen hvis man ser en sjanse by seg.

Da er det tilnærmet umulig å ende opp som ensom.

Til sist mener jeg at siden vi ikke lærer noe om dette her i skolen, så ender mange opp som ensomme. Dette er kanskje den største faktoren. Vi lærer ingenting om livskartlegging, planlegging, å se livet i perspektiv.

Det er trist å lese at du mener (og kanskje føler?) du er ensom basert på medisiner. Hvilken situasjon er det som har gjort at du får medisiner? Jeg håper ikke det er sånn at dét er det første løsningen fastlegen har gitt deg.

[AnonymDiskusjon]

Livet hadde gitt mer mening med jobb, ja. Mange positive sider, selv om det er slitsomt. Men det er slitsomt å bare sitte hjemme og, fordi man forfaller.

 

Medisiner var spesialistens ønske ganske fort...

Anonymous poster hash: 7f570...75d