Føler meg unintelligent , mestrer ikke jobben ( og livet?)

[Taurean]

 

Ts her. 

 

I dag har det vært tøft på jobben. Blitt utrolig redd for å gjøre feil, føler meg inkompetent på en del ting, og føler at jeg er alt for ydmyk og snill. Hatt det beintøft i dag ettermiddag. Ikke får jeg utfoldet meg heller, og konsentrasjonen er på bånn, samt selvtilliten. Veldig usikker på om og hvordan jeg skal komme meg ut av denne floken. Føler rett og slett at utdannelsen min har blitt en forbannelse.

 

Anonymous poster hash: ef70a...512

 

 

Da nærmer du deg et punkt hvor det må skje en forandring.

 

Du er rett og slett nødt til å be om en prat med sjef, tillitsvalgt, verneombud eller andre på jobben. Jeg ville ikke nølt.

 

Du kan jo ikke fortsette å være så usikker resten av livet. Du må identifisere nøyaktig hva som gjør deg usikker. Skriv ned det du er usikker på og les i bøkene? "Fyll igjen hullene"? Kanskje dét er alt som mangler her?

 

Det er jo ikke galt å være litt smånervøs, det er sunt, man skjerper seg. Men å la nervene ta overhånd når man faktisk står i en jobb og gjør en god tjeneste for samfunnet, er etter min mening et tegn på noe underliggende. Da er det mest riktige å nå ut til andre for hjelp.

 

Men det aller mest riktige er å finne ut av det selv. Skriv ned tanker, få analysert problemet. Regner med du har fri i morgen? Sitt og skriv ned tanker om -alt- mulig du tror kan ha relevans! Når jeg gjør dette selv, så føler jeg at jeg kan løsne på fundamentet av problemet. Du merker på deg selv når du skriver om noe som er relevant, at ordene kommer lettere ut og ned på papir/pc.

 

Håper virkelig du finner ut av det her.

[Gjest Slettet+9817234]

Se på ditt eget valg av ord. Du "føler". Å føle er noe annet enn hva som faktisk er. Har du øvd på å rasjonalisere frem det du er god på? Alle har noe de er flinke på. Finn dine ting og bygg selfølelsen derfra. Se om du klarer å balansere hodet med å skille mellom hva du føler og hva du rasjonelt ser at du er god på.

 

Det er faktisk mulig å føle seg ubrukelig samtidig som en er rasjonelt klar over at en er solid flink. Vektlegg da det rasjonelle. Er du usikker på noe? Oppsøk kunnskap og bygg kompetansen din. Finn ut, og så vit, hvorfor du gjør og mener som du gjør. Finn fakta for dine vurderinger og knytt alle dine argumenter opp mot fakta. ha og klart for deg før du begynner hva som skal oppnås. Uten gode mål får en aldri gode avgjørsler.

[Skandinav]

Du må huske på å vurdere om du er skikket til å jobbe som helsepersonell samtidig som du sliter med egen helsetilstand. Husk at du selv må foreta en forsvarlighetsvurdering. Hvis det skjer noe, og man finner ut at du har handlet uforsvarlig, vil det jo ikke være direkte oppbyggende for et videre yrkesliv.

 

Angstringen er jo en fin ting, men du må nok søke om direkte helsehjelp. Ditt siste innlegg vitner om det som Taurean diplomatisk skriver her ovenfor: "Da nærmer du deg et punkt hvor det må skje en forandring". Du må nok ta det litt mer alvorlig.

 

Jeg har jobbet en rekke år i "bransjen" og har sett mange av din persontype som ender opp med fatigue. Jeg er relativt sikker på hva som er din yrkestittel, selv om du ikke skriver det rett ut. Den jobben er ikke for alle. Det er hardt og krever sitt. Oppå dette kommer da turnus, konstante organisasjonsendringer, nye ledere, nye yrkeskrav, etc. Kanskje du har valgt feil arbeidsplass?

 

I påvente av at du finner ut om du skal oppsøke fastlegen eller bedriftshelsetjenesten, lurer jeg på om du driver med noen for fysisk aktivitet?

Endret 26. oktober 2019 av Skandinav

[Gloria]

Kjenner meg igjen. Husker jeg som liten kid pleide å slå opp i ordbøker hver gang det var et ord jeg ikke kom på. Husker til og med jeg laget en egen tråd her på forumet for "finnes det et ord for det" eller noe i den duren (som aldri slo an dessverre).

 

Bare vit det, du er ikke "dum" for at du sliter med å artikulere deg selv og kommunisere klart og tydelig. Å lære seg å kommunisere ordentlig er på mange måter en ferdighet vi alle må lære oss opp gjennom oppveksten, men dessverre er det slik at enkelte av oss sliter mer med det enn andre, og må jobbe hardere for å komme opp på det nivået som er "normalt".

 

Skam er noe som naturlig bygger seg opp når man ikke snakker om ting (og dømmer seg selv), så det er egentlig ingen overraskelse at du skammer deg over akkurat dette. Det er rett og slett en naturlig konsekvens av dårlig kommunikasjon, og det å være hard mot deg selv, som igjen reduserer gjerne ens vilje til å kommunisere. Så du ser hvordan det hele blir en ond sirkel?

 

Så jeg vil anbefale deg å finne en trygg person som aksepterer deg for den du er, måtte det være en terapeut, mentor eller god venn. Også forteller du vedkommende om din opplevelse, hvordan du sliter med kommunikasjon og skammer deg over det. Du kan også gjøre det for deg selv, der du på en måte er en aksepterende tilstedeværelse for deg selv. Her er det å skrive dagbok gull. Bare skriv om din opplevelse, dag for dag. Bare det i seg selv vil gjøre underverker i din evne til å artikulere deg selv.

 

Kan også anbefale deg "The Power of Vulnerability" av Brene Brown. Vanvittig bra lydbok.

[AnonymDiskusjon]

Du må huske på å vurdere om du er skikket til å jobbe som helsepersonell samtidig som du sliter med egen helsetilstand. Husk at du selv må foreta en forsvarlighetsvurdering. Hvis det skjer noe, og man finner ut at du har handlet uforsvarlig, vil det jo ikke være direkte oppbyggende for et videre yrkesliv.

 

Angstringen er jo en fin ting, men du må nok søke om direkte helsehjelp. Ditt siste innlegg vitner om det som Taurean diplomatisk skriver her ovenfor: "Da nærmer du deg et punkt hvor det må skje en forandring". Du må nok ta det litt mer alvorlig.

 

Jeg har jobbet en rekke år i "bransjen" og har sett mange av din persontype som ender opp med fatigue. Jeg er relativt sikker på hva som er din yrkestittel, selv om du ikke skriver det rett ut. Den jobben er ikke for alle. Det er hardt og krever sitt. Oppå dette kommer da turnus, konstante organisasjonsendringer, nye ledere, nye yrkeskrav, etc. Kanskje du har valgt feil arbeidsplass?

 

I påvente av at du finner ut om du skal oppsøke fastlegen eller bedriftshelsetjenesten, lurer jeg på om du driver med noen for fysisk aktivitet?

 

Hei! Supert å ha fått så mange svar! jeg er absolutt skikket til å være helsepersonell, og jeg er dyktig i jobben min. Helsetilstanden er litt opp å ned, men nå sliter jeg med en depresjon og noe angst. Jeg nærmer meg et punkt hvor det må skje en forandring,ja. Har kontaktet en psykolog da jeg er ganske sikker på at jeg må få hjelp til å endre tankemønsteret da selvbildet ikke er noe bra for tiden. 

 

Det er skummelt å skrive om seg selv på et forum, rett og slett fordi ting kan høres verre ut enn det er. I går var en "dårlig" dag,  og jeg overdreiv da jeg skrev beintøff. Ser i ettertid at det var feil ordvalg.. Jeg var oppgitt over meg selv, da jeg så inderlig skulle ønske at jeg var stoltere over hva jeg har oppnådd og den kompetansen jeg sitter på.

 

Jeg har ikke hjertebank, jeg ser folk i øynene, jeg tenker klart og hvis jeg hadde turt å fortelle årsaken til at dagen var tøff, hadde dere garantert sagt at jeg var for streng med meg selv. Jeg har så ektremt høye krav, og jeg sliter veldig med å se dette selv. Føler meg derfor veldig ofte inkompetent, men når jeg prater med andre fagkyndige, skjønner jeg at de også lurer på de samme tingene. Forskjellen er at de er mye mer komfertabel med følelsen av inkompetanse enn det jeg er. 

 

Det jeg trenger er å bygge opp selvbildet, og forstå at det er helt lov å gjøre små feil, for det gjør vi alle, og at jeg er mer enn god nok. Ble sett på som meget dyktig på studiet, så er helt klart mine tanker om meg selv som ødelegger. Jeg må legge til at jobben ikke stjeler energi fra meg, og at den mange ganger gir meg mye energi. Er nok veldig viktig at jeg prater med en profesjonell om den psykiske helsen, slik at jeg slipper disse negative følelsene jeg ofte får i perioder/ eller takler de bedre,. 

Hvis du stusser over noe i svaret mitt, så spør Er litt tidlig på morran/natta  

 

 

Da nærmer du deg et punkt hvor det må skje en forandring.

 

Du er rett og slett nødt til å be om en prat med sjef, tillitsvalgt, verneombud eller andre på jobben. Jeg ville ikke nølt.

 

Du kan jo ikke fortsette å være så usikker resten av livet. Du må identifisere nøyaktig hva som gjør deg usikker. Skriv ned det du er usikker på og les i bøkene? "Fyll igjen hullene"? Kanskje dét er alt som mangler her?

 

Det er jo ikke galt å være litt smånervøs, det er sunt, man skjerper seg. Men å la nervene ta overhånd når man faktisk står i en jobb og gjør en god tjeneste for samfunnet, er etter min mening et tegn på noe underliggende. Da er det mest riktige å nå ut til andre for hjelp.

 

Men det aller mest riktige er å finne ut av det selv. Skriv ned tanker, få analysert problemet. Regner med du har fri i morgen? Sitt og skriv ned tanker om -alt- mulig du tror kan ha relevans! Når jeg gjør dette selv, så føler jeg at jeg kan løsne på fundamentet av problemet. Du merker på deg selv når du skriver om noe som er relevant, at ordene kommer lettere ut og ned på papir/pc.

 

Håper virkelig du finner ut av det her.

Nervene tar ikke overhånd, selv om jeg forstår at det kunne oppfattes sånn i forrige innlegg. Nervene er ofte under god kontroll, men jeg har til tider problemer med å stole på meg selv, og å vite at jeg er god nok. Andre ganger kan jeg tenke at "ja, du er absolutt god nok". Merket dette godt i studietiden da jeg opplevde at mine studievenner var mer avslappet og trygge på sin egenkompetanse, jeg tenkte på alt jeg ikke husket eller kunne godt nok. Vet jo veldig godt at jeg kan det jeg skal, og at det er mye erfaringsbasert kunnskap som kommer sakte men sikkert. 

 

Jeg har ikke diagnosen angst, merker heller ikke kroppslige symptomer på dette, men jeg tror jeg har generalisert angst mild grad. Jeg føler meg sjeldent nervøs, men har noen bekyrmingstanker som jeg merker gir litt uro i hodet, mye grubling, men dette kan godt være depresjon. 

 

Takk for støtten. Skal finne frem et ark og papir  

 

 

 

Anonymous poster hash: ef70a...512

[Tarzan93]

Jeg støtter også opp tanken om at du mulig har imposer syndrome! Dette er en tilstand -hvis jeg har forstått riking- hvor personen  ofte er redd for å bli "avslørt" som mindre flinke eller som en bløff. De har ofte gjort seg fortjent til suksessen/resultatet av arbeidet de har lagt inn, men bortforklarer det med at det har vært flaks eller at de har kommet så langt fordi de er godt likt som person. De tror og at suksessen ikke har noe med kompetansen å gjøre.  

 

De som har importer syndrome lider av dårlig selvbilde og selvtillit ( disse må ikke forveksles). Jeg råder deg til å prate med noen du stoler på, fortelle om problemet slik at du kan få hjelp med det. 

Det at du har dårlig selvbilde og et negativt tankemønster kan jo også føre til en depresjon, man graver seg ned i "dritten". Ikke vær for hard mot deg selv, og søk profesjonell hjelp! Både med tanke at du tror du har et snev av angst og det kan tyde på at du er deprimert. Det er hjelp å få! Viktig at du ser verdien i deg selv, for det gjør garantert kollegene dine! Vær solt av at du er du! 

[Taurean]

 

Nervene tar ikke overhånd, selv om jeg forstår at det kunne oppfattes sånn i forrige innlegg. Nervene er ofte under god kontroll, men jeg har til tider problemer med å stole på meg selv, og å vite at jeg er god nok. Andre ganger kan jeg tenke at "ja, du er absolutt god nok". Merket dette godt i studietiden da jeg opplevde at mine studievenner var mer avslappet og trygge på sin egenkompetanse, jeg tenkte på alt jeg ikke husket eller kunne godt nok. Vet jo veldig godt at jeg kan det jeg skal, og at det er mye erfaringsbasert kunnskap som kommer sakte men sikkert. 

 

Jeg har ikke diagnosen angst, merker heller ikke kroppslige symptomer på dette, men jeg tror jeg har generalisert angst mild grad. Jeg føler meg sjeldent nervøs, men har noen bekyrmingstanker som jeg merker gir litt uro i hodet, mye grubling, men dette kan godt være depresjon. 

 

Takk for støtten. Skal finne frem et ark og papir

Anonymous poster hash: ef70a...512

 

 

Skal ikke gnåle så mye mer nå ^^ Angående det at andre er selvsikre, så er de sikkert usikre fra tid til annen også. Noen viser det bare ikke så lett som andre, og det er for meg kanskje et mer negativt tegn enn positivt, for da stenger de det inne. Det er bedre å la det komme ut og vises, for da bruker man ikke hjernekraft på å stenge inne følelser, og man viser mer tillit til verden og seg selv fordi man våger å være åpen og ærlig. Det er kun sånn et samfunn kan bevege seg fremover.

 

Til slutt vil jeg vise noe som har gitt meg selvtillit det siste året, siden jeg så dette intervjuet, hvis du spoler til 2:00 (som er i min signatur, sånn ca). Men se gjerne hele, for fyren har mye visdom. Levd på veien hele livet og kan lære folk som er låst i et mønster noe om å åpne seg opp:

 

[AnonymDiskusjon]

Skal ikke gnåle så mye mer nå ^^ Angående det at andre er selvsikre, så er de sikkert usikre fra tid til annen også. Noen viser det bare ikke så lett som andre, og det er for meg kanskje et mer negativt tegn enn positivt, for da stenger de det inne. Det er bedre å la det komme ut og vises, for da bruker man ikke hjernekraft på å stenge inne følelser, og man viser mer tillit til verden og seg selv fordi man våger å være åpen og ærlig. Det er kun sånn et samfunn kan bevege seg fremover.

 

Til slutt vil jeg vise noe som har gitt meg selvtillit det siste året, siden jeg så dette intervjuet, hvis du spoler til 2:00 (som er i min signatur, sånn ca). Men se gjerne hele, for fyren har mye visdom. Levd på veien hele livet og kan lære folk som er låst i et mønster noe om å åpne seg opp:

 

 

 

ja, du har helt rett. Er derfor til tider vanskelig å føle på normal usikkerhet, fordi det virker som andre ikke er usikkere, med mindre de forteller det.

 

Takk for hjelpen og videoen! Ha en fin søndag!  

 

Anonymous poster hash: ef70a...512