Føler meg unintelligent , mestrer ikke jobben ( og livet?)

[AnonymDiskusjon]

Hei

 

Kort fortalt først: Føler meg rett og slett dum. Det er en del ord jeg må slå opp, fordi jeg ikke forstår de. Det hender ofte at jeg snubler i ordene, og sliter med å finne de rette ordene for å beskrive ting presist, ja, rett og slett er det en stor utfordring å ha et presist språk. Har og funnet ut at noen ord har jeg brukt feil lenge, men det for nå bare være, gjør ikke selvtilliten bedre. 

Jeg er og usikker på en del faglige ting, men føler meg dum hvis jeg spør de andre på jobben da miljøet ikke er så bra. Mange kvinner, mye baksnakking og misnøye. De har alltid ulike meninger om tiltak som blir testet, pasienter, kollegaer, ledelsen, ja, alt. Man kan banne på at de har en mening om meg og, på godt og vondt. 

Jeg har det veldig vondt. Føler ikke jeg mestrer arbeidshverdagen. 

 

Uansett her er den lenger mer detaljerte versjonen. 

 

Jeg er en mann på 27 år. Har bachelorgrad innen helse ( profesjonsutdannet) . Har nå jobbet i helseyrket som utdannet profesjonsutøver i 2 år. Jeg er ikke fornøyd med meg selv på arbeidsplassen (verdien, nytten av min kompetanse). Jeg føler ikke at jeg har så mye kunnskaper som jeg burde hatt mtp utdanningen. Ikke er jeg stolt av den heller. 3 stk har gitt uttrykk for at de skulle ønske jeg var mer på banen i jobben. Helt ærlig, synes jeg at jeg gjør det beste jeg kan nå, men i starten var det vanskelig å få frem poeng da de kollegaer ikke har ønsket å prøve ut forslag/ høre på meg. Jeg følte heller ikke at jeg hadde så mye å komme med når det kom til et dypere nivå angående pasientene, da jeg måtte bli kjent med de først. Da det hadde gått noen mnd var det fortsatt vanskelig å vise meg frem, jeg ble litt passiv på møter osv, og synes det var vanskelig å ta stilling til ting. 

Nå er jeg mer aktiv i møter, men er selvfølgelig noen som fortsatt ikke er fornøyde. Det å ta stilling gjør jeg , men hvis jeg gjør noe andre er uenig i, så får jeg høre det. Dumt at jeg er så ydmyk som person, for jeg er veldig opptatt av å høre hva andre tenker , også kan jeg godt endre mening hvis det er det riktige. Ja, dette er jo fint, men er redd for at de ser på meg som sårbar, men det har jeg vil blitt og, så er vel samme det.

 

Utdannelsen min har blitt en forbannelse. Jeg er veldig godt likt på jobben, folk prater om de mest personlige ting til meg, så det er hyggelig. Har forresten vært innom en annen arbeidsplass en liten periode, men jobber fast på denne instutisjonen nå, og har gjort det i over 1 år. 

 

På studiet ble jeg sett på som dyktig, ikke forstår jeg hvorfor. Tror det var noe med den personlige egnetheten. Siste året på studiet sleit jeg enormt. Jeg satt på forelesninger med konstant uro, usikkerhet og en sterk følelse av å ikke mestre eller føle meg god nok. Selv om jeg fikk gode tilbakemeldinger da jeg var utplassert i praksis, sleit jeg med følelse av å være ikompetent på lovverket, diagnoser, politikk, og annet faglig stoff ( kunne selvfølgelig en del faglige ting og).  Dette gikk veldig inn på meg, og jeg vurderte å droppe ut, men valgte å fullføre da det bare var noen mnd igjen av studiet. Ville og teste å jobbe ordentlig med denne "flotte"tittelen jeg er så "stolt" av.  Det har egentlig bare ført til at jeg trekker meg unna når andre spør meg om råd til utdanning innen fagfeltet. Jeg ønsker ikke å prate om hverken jobb eller utdanning med de fordi jeg bærer på en skam av å ikke mestre. Det verste er at jeg vet at hvis jeg hadde spurt medstudenter om lovverket, eller de politiske systemene vet jeg at mange hadde og funnet det utfordrende  å svare korrekt, samme gjelder annet faglig stoff. Det er veldig rart hvor mange situasjoner man kommer oppi i arbeidslivet, som man ikke er forberedt på eller har lært om. Synd kollegaer tror nyutdannede kan alt, for det er ikke tilfelle hos meg.

 

Nå har jeg kommet til det punktet hvor alt er håpløst. Jeg bærer så mye skam og er så sårbar for kritikk, ros og negative følelser. Bare jeg leser et akademisk/avansert ord blir jeg stresset. Hjerner klarer ikke å fungere optimalt, konsentrasjonen svikter og jeg blir utrolig streng med meg selv. 

 

Jeg lurer på om jeg har generalisert angstlidelse og depresjon. Endelig noe jeg treffer på ved hjelp av fagkompetansen min, jippi. Er det noen her som føler seg så verdiløse og elendige i samfunnet, slik som meg?  Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, de 2 siste ukene har vært enormt tøffe. Begeret har snart rent over. 

Anonymous poster hash: ef70a...512

[Gjest Slettet+981234789]

leste litt kjapt, men sjekk ut hva "imposter syndrome" er

[Taurean]

Hmm. Ja, jeg kjenner meg igjen i hva du skriver. Først og fremst fortjener du ros for å tørre å åpne opp om problemet, for det krever en del mot.

Du er 27 år gammel. Du er ikke så gammel enda at du burde strutte av selvtillit på grunn av din faglige bakgrunn. Men én ting som skremmer meg, er at det ikke virker som om du har noen nære mentorer og/eller støtte- eller rollemodeller som backer deg opp og sier til deg at du gjør en bra jobb.

Kolleger er vel og bra, men vi har oftest ikke de nære båndene til dem som vi har til de vi har vokst opp med. Hva sier foreldrene dine og/eller andre nære rollemodeller, og hva har de sagt i oppveksten? Har de hatt en genuin tilstedeværelse, eller en perifér, og føler du at noe mangler der i form av støtte?

Ett annet stort poeng jeg tror du misser her, er at jeg tror at du blir testet. Selv om du kanskje over-kvalifiserer, så er min oppfatning slik at i slike high-performance yrker, hvor det er små marginer for feil, så vil det -alltid- være noen som tester selv de flinkeste, for å måle hvordan du fungerer i pressede situasjoner. Fordi det er ikke rom for å la folk som tviler for mye på seg selv, fortsette. Selv om dette bare er en teori fra min side, da jeg mener det også er uetisk. Det kan føre til at dyktige folk føler seg mobbet og presset ut av arbeidslivet. Men det er en litt annen diskusjon.

Derfor føler jeg at du kanskje legger merke til denne subtile "utpressingen", og det er dette underbevisstheten din advarer deg selv mot.

Dette er psykologisk, og hvis du hadde lært litt om det da du gikk på skolen, eller av nevnte rollemodeller, så ville du vært bevisst på det og ikke brydd deg om det. Nå som du vet det, må du slutte å tvile på deg selv, og bruke den hva jeg tenker er enorme kunnskaps- og voksende erfaringsbasen du har, og være solid på det du er solid på, og bare fortsette i vanlig, normal tempo og utvikle deg der du føler deg usikker.

Du gjør en ekstremt god jobb for samfunnet. Hadde du gjort grove feil hele tiden, så ville du blitt sparket.

Jeg føler du dømmer deg selv urettmessig og urettferdig. Utover dette, skulle jeg bare likt å lese noen konkrete eksempler på hvorfor du føler det som du gjør. Kan være oppdiktet.

 

 

 

Videre digresjon, dette kan du hoppe over hvis du vil, skriver bare om min personlige erfaring rundt temaet.

Jeg kjenner meg definitivt igjen i det du skriver. I mitt yrke (murer) sa mange til meg at jeg gjorde en bra jobb, og hvis jeg tillot meg å sammenligne meg med andre lærlinger, så følte jeg at jeg var bra nok. Men problemet mitt var at jeg aldri fikk noen støtte av nære rollemodeller, og at sjefen var en crazy psykopatisk gærning. Han hadde hatt med seg syv lærlinger, og alle hadde sluttet fordi han var for vanskelig å jobbe sammen med. Dette fikk jeg så klart greie på 3 år inn i det. Jeg holdt ut med han i fire år, da hadde jeg så dårlig selvtillit at jeg var utbrent.

Det som er så merkelig, er at jeg -vet og så- at jobben jeg gjorde var på par med andre rundt meg dog kanskje litt tregere grunnet manglende erfaring, som er naturlig, men -selv- følte jeg det ikke sånn! Og dét fikk andre til å tvile på meg (da jeg prøvde meg i et større firma etterpå)! Sånn at hver minste lille feil jeg gjorde, ble blåst opp, og når -andre- gjorde feil, så var de veldig flinke til å glatte over og slippe unna med det. Dette er selvfølgelig fordi de visste at ingen kom til å bry seg om det.

Jeg tror dette har med oppvekstvilkår å gjøre. At man dømmer seg selv altfor hardt, fordi foreldrene igjen ikke har fått noen støtte og ros. Og selvsagt lærer vi ingenting om dette i skolen, fordi vi skal være lette å dominere.

Det jeg burde ha innsett da (22-års alderen) var at det er -greit- å gjøre en miss av og til. Det er greit å ikke være 100%, så lenge det er feil som kan rettes opp med litt jobb. Så lenge man er en støttespiller og har en rolle i samfunnet, så er det faktisk mer enn bra nok. Jeg innser også at jeg burde begynt for meg selv mye tidligere, da jeg var god nok for det, og det hadde vært riktig for meg og min personlighet.

Nå skjønner jeg at du har et yrke som kanskje krever litt mer enn en håndverker. Men likevel: Det du bør lære deg, som jeg burde, var å faktisk stå opp og -slåss- for det du -vet- er bra! Du må lære å slåss for dine kvaliteter og egenskaper. Jeg hater å slåss. Men jeg har lest et ordtak som festet seg ved meg, som du sikkert også har lest, at: "All it takes for evil to prevail, is for good people to fail to act". Så hvis du ikke slåss for deg selv, og ikke blir en leder for deg selv, så vil andre ta ledelsesposisjonen for deg og livet ditt. Dette behøver ikke bety at du skal bli en tyrann, men når du -vet- du har rett, så skal du aldri gi deg. Da må du gå til verdens ende for å bevise din rett. Da blir jobblivet verdt å leve.

Jeg kan ta et par eksempler ved meg selv: Da jeg var lærling, så var det for eksempel vanlig å fuge flislagte bad. Det er enkel jobb som trener håndlag og lærer å se etter hull og bobler. Min sjef pirket på hver eneste minste lille flekk. Andre bad jeg så andre lærlinger gjorde, hadde masse slike, og de slapp unna, som selvfølgelig ikke er bra, men jeg stusset over hvorfor. Så over tid, så ble det slik at jeg brukte lenger tid enn andre på å fuge bad, fordi jeg måtte være så nøye, og da fikk jeg kjeft for å bruke for lang tid. I ettertid har jeg innsett at en mellomting er riktig. Fremdrift i forhold til kvalitet, så må man bare holde oversikt over klager fra kunde. Dette lært jeg ingenting om. Min sjef lærte meg ingenting om slike ting, bare pirket på det tekniske hele tiden.

Noe annet er fuging av murstein. Jeg ser på bygninger rundt i byene, det er så mye drit dårlig fugejobb. Ikke fylte fuger, søl på murstein, ujevn og stygg fuging. Særlig nye bygg, det er helt urdårlig, jeg hadde blitt sparket om jeg gjorde slik jobb. Jeg fikk kjeft for hver minste lille ujevnhet, som førte til samme kompleks som over.

Disse og mange andre eksempler førte til så stor usikkerhet rundt hele murerjobben at jeg måtte søke til et helt annet yrke. Bare fordi jeg ikke fikk noen støtte eller mentorskap av noen andre.

Det var én person jeg møtte i mine 4 1/2 år som gjorde inntrykk. En byggmester av eldre sort. Han var som det du søker, genuin, og sa ting akkurat som det var. Det er en sånn det bare finnes én av tusen av. Han jobbet ikke så raskt, men han var dødelig effektiv, slo tre fluer i en smekk hele tiden, så han var likevel raskere enn alle andre rundt seg. Og sånn var han i hodet også.

Jeg skulle ønske du sluttet å dømme deg selv urettferdig. Ett siste tips er å skrive ned på ditt eget ark eller notisblokk på pc'en, alle positive jobberfaringer du har gjort, og alle negative. Jeg gjorde dette i et jobbkurs en gang, og dét var noe av det éneste effektive jeg har gjort på jobbkurs. Da kom det side opp og side ned med positive erfaringer. De utveide de negative mange ganger. Og det er synd jeg ikke lært om dette tidligere. Jeg skulle ønske du begynte med dette i dag.

 

Endret 12. oktober 2019 av Taurean

[DukeRichelieu]

Jeg slår fortsatt opp ord på en daglig basis!

 

Og jeg er heller ikke redd for å virke dum eller vise at det er ting jeg ikke kan selv om jeg har passert 30. Jeg tenker det er mye bedre å faktisk lære noe nytt (av seg selv eller andre) i stedet for å holde kjeft og late som man kan ting fordi det er flaut å avsløre uvitenhet. Gud vet at mange gjør nettopp det.

 

Høres ut som det her kanskje er en kombinasjon av din personlighetstype og dårlig selvtillit og et dårlig arbeidsmiljø?

 

En annen ting du må huske er også at det slett ikke er sikkert at disse personene har mer rett enn deg. På en arbeidsplass er det dessverre slik at de eldre helst ikke vil bli belært av en som er yngre/nyere og ofte kan de være uenige eller ikke gi deg ros fordi de ikke kom med ideen selv.

 

Jeg har selv erfart å komme med løsninger jeg VET er bedre (og som flere ganger har blitt verifisert av en tredjepart), men hvor en senior sier nei rett og slett fordi ting skal gjøres etter gamlemåten eller fordi han ikke var lur nok til å komme med den selv.

[Gaea]

Hva slags utdanning/jobb er dette snakk om?

[pizzafordi]

  "3 stk har gitt uttrykk for at de skulle ønske jeg var mer på banen i jobben"

Du gjør det beste du kan.

Spør dem, spesifisert hva dem mener med mer på banen? Du jobber i helsevesenet ikke en michelin resturant, får vel være måte på hvor mye du skal slite deg ut for kommunal lønn.
 

 

[AnonymDiskusjon]

Jeg slår fortsatt opp ord på en daglig basis!

 

Og jeg er heller ikke redd for å virke dum eller vise at det er ting jeg ikke kan selv om jeg har passert 30. Jeg tenker det er mye bedre å faktisk lære noe nytt (av seg selv eller andre) i stedet for å holde kjeft og late som man kan ting fordi det er flaut å avsløre uvitenhet. Gud vet at mange gjør nettopp det.

 

Høres ut som det her kanskje er en kombinasjon av din personlighetstype og dårlig selvtillit og et dårlig arbeidsmiljø?

 

En annen ting du må huske er også at det slett ikke er sikkert at disse personene har mer rett enn deg. På en arbeidsplass er det dessverre slik at de eldre helst ikke vil bli belært av en som er yngre/nyere og ofte kan de være uenige eller ikke gi deg ros fordi de ikke kom med ideen selv.

 

Jeg har selv erfart å komme med løsninger jeg VET er bedre (og som flere ganger har blitt verifisert av en tredjepart), men hvor en senior sier nei rett og slett fordi ting skal gjøres etter gamlemåten eller fordi han ikke var lur nok til å komme med den selv.

Hei. Takk for at du svarer

 

Tror du det er mange som oss som føler ordforrådet strekker dårlig til? Eller er vi for strenge med oss selv? 

 

Ja, selvtillten er dårlig, og arbeidsmiljøet er ikke av det beste. 

 

Ja, veldig sant det. Jeg prøver å tenke at nødvendigvis ikke har mer rett, men hvis de mener det, så blir jeg utrolig usikker, og spesielt på tings om ikke står i lærebøker, for eks relasjonelle ting.

 

Anonymous poster hash: ef70a...512

[Skandinav]

Depresjon kan det dreie seg om. Men hvilken type og hvorfor?

Angst kan det også dreie seg om. Men hvilken type og hvorfor?

 

Dette er spørsmål du bør stille deg først. Det vil definitivt hjelpe deg å velge veien videre.

 

Det "symptombildet" du beskriver kan definitivt sees i sammenheng med både depresjon om angst. Men hvis du samtidig kan si at dette er noe som du har hatt hele livet, ja da dreier seg dette om noe annet. Da kan det like gjerne være ADD eller annen utviklings- eller personlighetsforstyrrelse.

 

Uansett høres det ut som om det ikke er mulig å be deg å "Ta deg sammen", siden det i stor grad virker uforskyldt. Derfor mener jeg at du definitivt bør søke om hjelp. 

[AnonymDiskusjon]

Hmm. Ja, jeg kjenner meg igjen i hva du skriver. Først og fremst fortjener du ros for å tørre å åpne opp om problemet, for det krever en del mot.

 

Du er 27 år gammel. Du er ikke så gammel enda at du burde strutte av selvtillit på grunn av din faglige bakgrunn. Men én ting som skremmer meg, er at det ikke virker som om du har noen nære mentorer og/eller støtte- eller rollemodeller som backer deg opp og sier til deg at du gjør en bra jobb.

 

Kolleger er vel og bra, men vi har oftest ikke de nære båndene til dem som vi har til de vi har vokst opp med. Hva sier foreldrene dine og/eller andre nære rollemodeller, og hva har de sagt i oppveksten? Har de hatt en genuin tilstedeværelse, eller en perifér, og føler du at noe mangler der i form av støtte?

 

Ett annet stort poeng jeg tror du misser her, er at jeg tror at du blir testet. Selv om du kanskje over-kvalifiserer, så er min oppfatning slik at i slike high-performance yrker, hvor det er små marginer for feil, så vil det -alltid- være noen som tester selv de flinkeste, for å måle hvordan du fungerer i pressede situasjoner. Fordi det er ikke rom for å la folk som tviler for mye på seg selv, fortsette. Selv om dette bare er en teori fra min side, da jeg mener det også er uetisk. Det kan føre til at dyktige folk føler seg mobbet og presset ut av arbeidslivet. Men det er en litt annen diskusjon.

 

Derfor føler jeg at du kanskje legger merke til denne subtile "utpressingen", og det er dette underbevisstheten din advarer deg selv mot.

 

Dette er psykologisk, og hvis du hadde lært litt om det da du gikk på skolen, eller av nevnte rollemodeller, så ville du vært bevisst på det og ikke brydd deg om det. Nå som du vet det, må du slutte å tvile på deg selv, og bruke den hva jeg tenker er enorme kunnskaps- og voksende erfaringsbasen du har, og være solid på det du er solid på, og bare fortsette i vanlig, normal tempo og utvikle deg der du føler deg usikker.

 

Du gjør en ekstremt god jobb for samfunnet. Hadde du gjort grove feil hele tiden, så ville du blitt sparket.

 

Jeg føler du dømmer deg selv urettmessig og urettferdig. Utover dette, skulle jeg bare likt å lese noen konkrete eksempler på hvorfor du føler det som du gjør. Kan være oppdiktet.

 

 

 

 

Videre digresjon, dette kan du hoppe over hvis du vil, skriver bare om min personlige erfaring rundt temaet. Skulle laget spoiler-funksjon men får det ikke til.

 

 

Jeg kjenner meg definitivt igjen i det du skriver. I mitt yrke (murer) sa mange til meg at jeg gjorde en bra jobb, og hvis jeg tillot meg å sammenligne meg med andre lærlinger, så følte jeg at jeg var bra nok. Men problemet mitt var at jeg aldri fikk noen støtte av nære rollemodeller, og at sjefen var en crazy psykopatisk gærning. Han hadde hatt med seg syv lærlinger, og alle hadde sluttet fordi han var for vanskelig å jobbe sammen med. Dette fikk jeg så klart greie på 3 år inn i det. Jeg holdt ut med han i fire år, da hadde jeg så dårlig selvtillit at jeg var utbrent.

 

Det som er så merkelig, er at jeg -vet og så- at jobben jeg gjorde var på par med andre rundt meg dog kanskje litt tregere grunnet manglende erfaring, som er naturlig, men -selv- følte jeg det ikke sånn! Og dét fikk andre til å tvile på meg (da jeg prøvde meg i et større firma etterpå)! Sånn at hver minste lille feil jeg gjorde, ble blåst opp, og når -andre- gjorde feil, så var de veldig flinke til å glatte over og slippe unna med det. Dette er selvfølgelig fordi de visste at ingen kom til å bry seg om det.

 

Jeg tror dette har med oppvekstvilkår å gjøre. At man dømmer seg selv altfor hardt, fordi foreldrene igjen ikke har fått noen støtte og ros. Og selvsagt lærer vi ingenting om dette i skolen, fordi vi skal være lette å dominere.

 

Det jeg burde ha innsett da (22-års alderen) var at det er -greit- å gjøre en miss av og til. Det er greit å ikke være 100%, så lenge det er feil som kan rettes opp med litt jobb. Så lenge man er en støttespiller og har en rolle i samfunnet, så er det faktisk mer enn bra nok. Jeg innser også at jeg burde begynt for meg selv mye tidligere, da jeg var god nok for det, og det hadde vært riktig for meg og min personlighet.

 

Nå skjønner jeg at du har et yrke som kanskje krever litt mer enn en håndverker. Men likevel: Det du bør lære deg, som jeg burde, var å faktisk stå opp og -slåss- for det du -vet- er bra! Du må lære å slåss for dine kvaliteter og egenskaper. Jeg hater å slåss. Men jeg har lest et ordtak som festet seg ved meg, som du sikkert også har lest, at: "All it takes for evil to prevail, is for good people to fail to act". Så hvis du ikke slåss for deg selv, og ikke blir en leder for deg selv, så vil andre ta ledelsesposisjonen for deg og livet ditt. Dette behøver ikke bety at du skal bli en tyrann, men når du -vet- du har rett, så skal du aldri gi deg. Da må du gå til verdens ende for å bevise din rett. Da blir jobblivet verdt å leve.

 

Jeg kan ta et par eksempler ved meg selv: Da jeg var lærling, så var det for eksempel vanlig å fuge flislagte bad. Det er enkel jobb som trener håndlag og lærer å se etter hull og bobler. Min sjef pirket på hver eneste minste lille flekk. Andre bad jeg så andre lærlinger gjorde, hadde masse slike, og de slapp unna, som selvfølgelig ikke er bra, men jeg stusset over hvorfor. Så over tid, så ble det slik at jeg brukte lenger tid enn andre på å fuge bad, fordi jeg måtte være så nøye, og da fikk jeg kjeft for å bruke for lang tid. I ettertid har jeg innsett at en mellomting er riktig. Fremdrift i forhold til kvalitet, så må man bare holde oversikt over klager fra kunde. Dette lært jeg ingenting om. Min sjef lærte meg ingenting om slike ting, bare pirket på det tekniske hele tiden.

 

Noe annet er fuging av murstein. Jeg ser på bygninger rundt i byene, det er så mye drit dårlig fugejobb. Ikke fylte fuger, søl på murstein, ujevn og stygg fuging. Særlig nye bygg, det er helt urdårlig, jeg hadde blitt sparket om jeg gjorde slik jobb. Jeg fikk kjeft for hver minste lille ujevnhet, som førte til samme kompleks som over.

 

Disse og mange andre eksempler førte til så stor usikkerhet rundt hele murerjobben at jeg måtte søke til et helt annet yrke. Bare fordi jeg ikke fikk noen støtte eller mentorskap av noen andre.

 

Det var én person jeg møtte i mine 4 1/2 år som gjorde inntrykk. En byggmester av eldre sort. Han var som det du søker, genuin, og sa ting akkurat som det var. Det er en sånn det bare finnes én av tusen av. Han jobbet ikke så raskt, men han var dødelig effektiv, slo tre fluer i en smekk hele tiden, så han var likevel raskere enn alle andre rundt seg. Og sånn var han i hodet også.

 

Jeg skulle ønske du sluttet å dømme deg selv urettferdig. Ett siste tips er å skrive ned på ditt eget ark eller notisblokk på pc'en, alle positive jobberfaringer du har gjort, og alle negative. Jeg gjorde dette i et jobbkurs en gang, og dét var noe av det éneste effektive jeg har gjort på jobbkurs. Da kom det side opp og side ned med positive erfaringer. De utveide de negative mange ganger. Og det er synd jeg ikke lært om dette tidligere. Jeg skulle ønske du begynte med dette i dag.

 

hei! takk for et så utdypende svar, og for at du delte dine tanker og lignende erfaringer.   

 

Jeg prøver å svare på det du spør om så godt jeg kan: 

 

- Jeg har ingen mentorer på jobben. Spør jo stadig om ting, og har kommet med forbedringsforslag, men sjeldent ting blir gjort noe med. ALLE har veldig høye krav til meg mtp på utdanningen, vi er 4 stk med lik utdanning, men vi har ulike erfaringer, så vi tenker så klart ulikt, og jeg har ofte ikke så mange meninger, men er ofte enig i andre. Hvis jeg kommer med en mening, så er både folk uenige eller enige, men ja, sånn er vel det.

 

- Mine foresatte ( ikke oppvokst hos foreldre) har vært genuint tilstede, ja. Har som regel vært støttende i mine valg, men har måtte kjempe noen kamper. 

 

- jeg har ikke tenkt på om det er en faktor av subtil utpressing tilstede. Det at det er mange kvinner, med mange meninger, vet jeg påvirker meg enormt. Føler dog ingen pressing, selv etter jeg har tenkt på det, men godt mulig det er tilstede. Spesielt en kollega sa at hun måtte legge jobben vekk når hun er hjemme, og når hun er på jobb så er det viktig å bare gjør jobben sin, drite i hva andre måtte mene. Forstår henne godt, da jeg føler det samme. Det er så mange meninger om alt og alle der inne, spesielt fra noen sterke personligheter. Føler litt at man går på glasskår, så ja, godt mulig du har rett i at det kan være en subtil utpressing, men tror og at det ikke bare gjelder prestasjoner men at det er så mange kvinner og dårlig rollefordelinger på arbeidsplassen.

 

 

Det hjalp å lese dine opplevelser, veldig og. Takk for det  

Jeg gikk litt til skolepsykolog da jeg studerte. Han mente at jeg alltid var på vakt, og at det kan være en form for angst. Dog merker jeg ingen fysiske symptomer på det. Føler aldri at jeg er god nok, og klarer aldri å slappe helt av i omgivelsene mine. 

 

 

Anonymous poster hash: ef70a...512

[AnonymDiskusjon]

 

  "3 stk har gitt uttrykk for at de skulle ønske jeg var mer på banen i jobben"

 

Du gjør det beste du kan.

 

Spør dem, spesifisert hva dem mener med mer på banen? Du jobber i helsevesenet ikke en michelin resturant, får vel være måte på hvor mye du skal slite deg ut for kommunal lønn.

 

 

 

Takk for det  

 

Har pratet med de, mener at jeg må komme mer med faglig innspill. Det jeg sier er tydeligvis ikke godt nok, er visst for lite. 

 

Ja, kommunal lønn er dritt. Ræva betalt, spør du meg, mtp verdien av jobben jeg gjør. Disse menneskene jeg jobber med trenger meg.

 

Anonymous poster hash: ef70a...512

[AnonymDiskusjon]

Depresjon kan det dreie seg om. Men hvilken type og hvorfor?

Angst kan det også dreie seg om. Men hvilken type og hvorfor?

 

Dette er spørsmål du bør stille deg først. Det vil definitivt hjelpe deg å velge veien videre.

 

Det "symptombildet" du beskriver kan definitivt sees i sammenheng med både depresjon om angst. Men hvis du samtidig kan si at dette er noe som du har hatt hele livet, ja da dreier seg dette om noe annet. Da kan det like gjerne være ADD eller annen utviklings- eller personlighetsforstyrrelse.

 

Uansett høres det ut som om det ikke er mulig å be deg å "Ta deg sammen", siden det i stor grad virker uforskyldt. Derfor mener jeg at du definitivt bør søke om hjelp. 

hei!

 

Det er spørsmål jeg har stilt meg selv lenge. Det er i perioder hvor jeg føler ting går veldig bra, også går det dårlig igjen. Det er helt klart ytre faktorer, som spiller inn, pluss selvbildet. Har analysert dette til de grader! Hvis det dreier seg om depresjon, så er det en mild depresjon. Jeg tror og det kan være en grad av angst tilstede,  uten de vanlige kroppslige symptomene, fordi de merker jeg ikke noe av. Hvorfor det er sånn? jo, det er selvbildet som er lavt, tro på egne evner og meg som person ( merkelig nok vet jeg og føler jeg meg godt likt) ,får lite bekreftelser på jobben min, også er det nok det at jeg har høye krav til meg selv på noen områder, men synes det er vanskelig å tenke rasjonelt når det kommer til kravene. Har nemlig opplevd og at jeg har hatt lave krav på ting som andre har reagert på, så det går begge veier.

 

Nei, dette oppstod for ca 10 år siden, men er verre i perioder. Jeg merker det ekstremt godt i jobben min, da ting helt klart ikke er så bra der heller, som ikke gjør saken lettere.  Definitivt ikke utviklings- eller personlighetssforstyrrese   

 

Jeg har tro på at det kan hjelpe å endre tankemønster. For jeg vet av erfaring at andre tenker bedre om meg enn jeg selv gjør. har faktisk sendt mail til organisasjonen "angstringen". Det jeg tror vil hjelpe er å prate med noen, og det er derfor jeg skrev posten her. De siste 2 ukene har vært veldig vanskelige. 

 

Anonymous poster hash: ef70a...512

[DukeRichelieu]

Hei. Takk for at du svarer

 

Tror du det er mange som oss som føler ordforrådet strekker dårlig til? Eller er vi for strenge med oss selv? 

 

Godt mulig!

 

Poenget mitt er at det er slett ikke uvanlig å ikke vite hva et ord betyr eller måte slå opp et ord, selv om man er 27 eller eldre.

 

Og jada - du og mange med deg er nok altfor strenge med dere selv. Jeg også, men jeg har blitt litt snillere med meg selv med årene.  

 

Ja, selvtillten er dårlig, og arbeidsmiljøet er ikke av det beste. 

 

Ja, veldig sant det. Jeg prøver å tenke at nødvendigvis ikke har mer rett, men hvis de mener det, så blir jeg utrolig usikker, og spesielt på tings om ikke står i lærebøker, for eks relasjonelle ting.

 

Du er vel fortsatt ung og usikker med en tendens til overtenking.

 

Det er ikke et alternativ å bytte arbeidsplass da?

 

Det er vel mulig at du har dine problemer som påvirker hele situasjonen negativt, men er arbeidsmiljøet dårlig så er det noe man typisk ikke får gjort noe med annet enn å bytte arbeidsplass. Du vil ikke være den første som gjør det i så fall.

[pizzafordi]

Du er ung med batchlor, du har vel ikke all verdens erfaring både i den jobben du har og andre jobber. Tar tid å utvikle seg.

Kjenner meg igjen i mye av det, mener at en god leder deler av sin erfaring slik at f.eks du får tid til å tilpasse deg.

Det du beskriver kan også gjenspeile usikre elementer i dem andre som de overfører på deg.

Du er kommet for å bli, ha tro på deg selv. Vanskeligt å få folk til å like seg.

[Taurean]

 

hei! takk for et så utdypende svar, og for at du delte dine tanker og lignende erfaringer. 

 

Jeg prøver å svare på det du spør om så godt jeg kan: 

 

- Jeg har ingen mentorer på jobben. Spør jo stadig om ting, og har kommet med forbedringsforslag, men sjeldent ting blir gjort noe med. ALLE har veldig høye krav til meg mtp på utdanningen, vi er 4 stk med lik utdanning, men vi har ulike erfaringer, så vi tenker så klart ulikt, og jeg har ofte ikke så mange meninger, men er ofte enig i andre. Hvis jeg kommer med en mening, så er både folk uenige eller enige, men ja, sånn er vel det.

 

- Mine foresatte ( ikke oppvokst hos foreldre) har vært genuint tilstede, ja. Har som regel vært støttende i mine valg, men har måtte kjempe noen kamper. 

 

- jeg har ikke tenkt på om det er en faktor av subtil utpressing tilstede. Det at det er mange kvinner, med mange meninger, vet jeg påvirker meg enormt. Føler dog ingen pressing, selv etter jeg har tenkt på det, men godt mulig det er tilstede. Spesielt en kollega sa at hun måtte legge jobben vekk når hun er hjemme, og når hun er på jobb så er det viktig å bare gjør jobben sin, drite i hva andre måtte mene. Forstår henne godt, da jeg føler det samme. Det er så mange meninger om alt og alle der inne, spesielt fra noen sterke personligheter. Føler litt at man går på glasskår, så ja, godt mulig du har rett i at det kan være en subtil utpressing, men tror og at det ikke bare gjelder prestasjoner men at det er så mange kvinner og dårlig rollefordelinger på arbeidsplassen.

 

 

Det hjalp å lese dine opplevelser, veldig og. Takk for det

Jeg gikk litt til skolepsykolog da jeg studerte. Han mente at jeg alltid var på vakt, og at det kan være en form for angst. Dog merker jeg ingen fysiske symptomer på det. Føler aldri at jeg er god nok, og klarer aldri å slappe helt av i omgivelsene mine. 

 

 

Anonymous poster hash: ef70a...512

 

 

Du virker jo bare utrolig profesjonell. En typisk person jeg har møtt i helsevesenet. Jeg føler du dømmer deg selv urettferdig, at du egentlig har god peiling, og bare bør fokusere på å holde linja, så vil ting løsne med tiden.

 

Men jeg tror også et veldig bra råd for deg ville vært å prøve å spørre sjefen der du jobber om det ville vært mulig å få til en slags mentorordning. En litt opp i åra som du kan spile ball med og spørre om ting du er usikker på, når det er tid og mulighet. Eller skrive ned stikkord- og setninger i en liten notisbok når du har tid og mulighet, og ta opp spørsmålene når du kan. Jeg tror det er dette som mangler for deg.

 

Det var det som manglet for meg, og ødela hele arbeidslivet for meg. Jeg glemte å nevne at den gamle kisen jeg jobba med i 2-3 dager, han fortalte meg også at han hadde hatt med 12 lærlinger i løpet av sin karriere, og alle hadde blitt -byggmestre-! Det sier litt om hvordan folk rundt oss på virker oss, og hvor viktig en mentorordning er. Det burde vært lovpålagt at alle lærlinger og nyansatte skulle fått en oppnevnt mentor som kjente bedriften og yrket og som fungerte som en veileder for den nyansatte. Som den nyansatte kunne spørre hva som helst om.

Endret 15. oktober 2019 av Taurean

[AnonymDiskusjon]

Du er ung med batchlor, du har vel ikke all verdens erfaring både i den jobben du har og andre jobber. Tar tid å utvikle seg.

 

Kjenner meg igjen i mye av det, mener at en god leder deler av sin erfaring slik at f.eks du får tid til å tilpasse deg.

 

Det du beskriver kan også gjenspeile usikre elementer i dem andre som de overfører på deg.

 

Du er kommet for å bli, ha tro på deg selv. Vanskeligt å få folk til å like seg.

Takk for forståelse! Det hjelper mye.  

 

Vært en merkelig start på den profesjonelle karrieren min. Mye ledelsestull, så håper det blir bedre med tiden nå. Takk for at du har troen!

 

I siste setning hva mener du med : " vanskelig å få folk til å like seg?" mener du at det vanskeligste er å få kolleger til å like oss ? eller at det er vanskelig å få folk til å like seg selv?

 

Anonymous poster hash: ef70a...512

[AnonymDiskusjon]

Du virker jo bare utrolig profesjonell. En typisk person jeg har møtt i helsevesenet. Jeg føler du dømmer deg selv urettferdig, at du egentlig har god peiling, og bare bør fokusere på å holde linja, så vil ting løsne med tiden.

 

Men jeg tror også et veldig bra råd for deg ville vært å prøve å spørre sjefen der du jobber om det ville vært mulig å få til en slags mentorordning. En litt opp i åra som du kan spile ball med og spørre om ting du er usikker på, når det er tid og mulighet. Eller skrive ned stikkord- og setninger i en liten notisbok når du har tid og mulighet, og ta opp spørsmålene når du kan. Jeg tror det er dette som mangler for deg.

 

Det var det som manglet for meg, og ødela hele arbeidslivet for meg. Jeg glemte å nevne at den gamle kisen jeg jobba med i 2-3 dager, han fortalte meg også at han hadde hatt med 12 lærlinger i løpet av sin karriere, og alle hadde blitt -byggmestre-! Det sier litt om hvordan folk rundt oss på virker oss, og hvor viktig en mentorordning er. Det burde vært lovpålagt at alle lærlinger og nyansatte skulle fått en oppnevnt mentor som kjente bedriften og yrket og som fungerte som en veileder for den nyansatte. Som den nyansatte kunne spørre hva som helst om.

Takk for flotte ord!  

 

Tror faktisk vi hadde en liten mentorordning, men den har ikke fungert optimalt.   Spurt litt rundt om medisiner og, men blir ikke mye klokere på det. Den dyktigste på jobben tør jeg ikke å spørre da jeg opplever hun som oppgitt og til tider frekk. Tydlig at hun har glemt hvordan det var å være nyutdannet. 

 

Du har nok helt rett i at det er utrolig viktig hvem man har som kolleger og veiledere. Jeg burde nok ha jobbet en annen plass, hvor jeg kunne fått hjelp og oppbacking. Nå er det flere ansatte som tenkte at det ville bli bedre når jeg kom inn, men det er ikke lett når ting ikke har vært helt på plass.

 

 

Anonymous poster hash: ef70a...512

[Taurean]

Det er vrient, det området vi skriver om her, som er lederskap. Hvordan du som ansatt skal forholde deg til forholdene. Det beste etter min mening, som jeg ikke skjønte tidsnok, er at det er viktig å prøve å kartlegge og  snakke litt med andre arbeidsgivere i området du bor i. Dette burde vi lært om på skolen, men det er tydeligvis ikke viktig.

 

Miljø er like viktig som lønn. Har man en god lønn, kan man tåle dårlig miljø bedre, har man lav lønn, men et fantastisk arbeidsmiljø, så vil man ikke miste jobben. Dette er en konstant faktor man må kjenne på.

 

Bare ikke begynn å kritisere lederskapet uoppfordret, du virker jo ikke som typen til å gjøre det, jeg bare forsikrer deg om at dét vil i de aller fleste tilfeller føre til at du gir opp før eller senere, eller får sparken.

 

Du skriver at mange mente det ville bli bedre når du begynte der. Jeg tillegger det at du har en åpen og vennlig personlighet, og de trodde kanskje at du hadde erfaring med å bryte igjennom, ta ledelse, og utøve positiv lederstil der det har grodd fast negativ lederstil. Men nå begynner du å føle på at det er jaggu ikke så lett ^^

 

Derfor anbefaler jeg å finne en middelvei. Fokusér på jobben din, gjør det beste du kan, men fortsett å være aktiv på møter og vær helt -vanlig- interessert. Ikke for mye, ikke for lite. Da blir det en naturlig utvikling. I tillegg til dette, nå som vi har skrevet om det her, så kan du være litt ekstra på vakt mot negative lederstiler, og hersketeknikker. Når noen snakker på en måte som gjør at du føler du ikke får frem poenget ditt fullt og helt, da er det noen som ikke vil at du skal få innflytelse, for de ser deg som en trussel, og har antageligvis personlige motiver for å ikke miste innflytelse. Du som tydeligvis ikke har slike personlige egoistiske motiver, men som har arbeidsplassens sosiale- og profesjonelle mål som sentrumsverdier, burde absolutt ikke være redd for å utforske disse områdene litt, og prøve å ta litt mer styring hvis eller når mulighetene byr seg.

 

Men jeg skjønner det ikke er lett, når du opplever at du ikke møter så mye støtte rundt dette på jobb.

 

Derfor må du igjen tenke balanse. -Ikke- gå for hardt inn på det her, for det blir fort for mye psykologisk press.

 

Og igjen, å vurdére å be om en time hos andre potensielle arbeidsgivere for å spørre om sosiale forhold der, er absolutt ingen dårlig idé. Hvis de har intelligent lederskap, så vil de omfavne folk som deg som er åpne og empatiske.

 

Samtidig mister du da muligheten til å endre et potensielt ødeleggende ledermiljø der du jobber da. Men som skrevet; Det kan fort bli for mye for en nyutdannet uten 30 års erfaring både med fagjobb og med konflikter. Man kan ikke rå over alt her i verden. Ditt ultimate fokus skal være på din psykiske helse, og din opplevelse av mestring på jobb. At du kan yte din jobb på en forsvarlig og strukturert måte, uten for mye innblandinger og avbrudd. Da får alt annet være i andre rekke.

 

 

Beklager vegg av tekst igjen, men jeg har opplevd dette for mange ganger til å undergrave hvor viktig det er. Psykologi eller psykologisk press, det er der vi alle står og faller, vår evne til å håndtere graden av press som kommer til oss. Åpne opp og spørre om råd, som du gjør på forumet her. Det kan være forskjellen på liv og død.

[Taurean]

I siste setning hva mener du med : " vanskelig å få folk til å like seg?" mener du at det vanskeligste er å få kolleger til å like oss ? eller at det er vanskelig å få folk til å like seg selv?

 

Anonymous poster hash: ef70a...512

 

 

Jeg tillater meg å svare på denne, uten å ta over spørsmålet fra pizzafordi.

 

 

 

Etter min mening kan det være vanskelig å få de folkene man gjerne -vil- at skal like seg, til å like seg. Men dette kan være subjektivt og tilfeldig. Det er dessverre bare sånn at noen har lettere for å bli likt, vi mennesker kan være temmelig kyniske og hensynsløse når det kommer til dette.

 

Men du har jo opplevd at en del folk liker deg fra starten, noe som kan være en fordel og ulempe. Du kan føle ekstra forventningspress, noe jeg tror du har beskrevet at stemmer. Dette må du prøve å legge fra deg. Du er den du er, og skal ikke fokusere på noe annet enn jobb, struktur og respekt, med et vennlig smil innimellom. Dét bør være nok. Da har du størst mulighet for å få til en positiv forandring over tid.

 

Jeg fikk en gang jobb nesten samtidig med ei ganske pen dame, via et vikarbyrå, og vi jobbet en del sammen. Ho var svært flink, men jeg jobba litt raskere enn ho, og kunne gjøre et par oppgaver ho ikke kunne. Jeg oppførte meg pent, vennlig og respektfullt. Men likevel ble ho bedre likt, lettere implementert i rutiner og integrert i miljøet der. Noe som virkelig frustrerte meg. Jeg lot ikke det synes, men ettersom månedene gikk, så skjønte jeg at ho kom til å få tilbud om fast jobb der, noe som ikke var tilfelle for meg. Da hadde jeg valget mellom å gi opp i frustrasjon, eller gå til sjefen og sjanse på å kreve fast jobb, vennlig men bestemt. Så da gjorde jeg det siste, og fikk det, dog ikke med noen stor velménende mine, men jeg fikk den endog. Jeg fikk vel en viss respekt fra miljøet der, men overhodet ikke hva det skulle tilsi i forhold til hva denne dama fikk, bare fordi ho hadde et pent ytre og en "likbar" personlighet. Jobb er for meg jobb, ikke en popularitetskonkurranse, men jeg viser selvfølgelig respekt og vennlighet. Men målet er jo å være på toppen av kaoset hele tiden, å holde orden og struktur. Ikke å tvinge seg selv til å sitte 15 minutter over pausa, og tvinge seg til å ta røykepauser med andre, for å være redd for å bli mislikt av de andre i miljøet, som virket til å være normen der. Baksnakking forekom også.

 

Jeg skjønte at det var en viss splittelse mellom de "på gølvet" og ledelsen der, og at denne holdningen var en del av spillet med å vise dominans mot ledelsen. Så ved å nekte meg selv å bli med på dette spillet, så fjernet jeg kanskje muligheten for å bli integrert i miljøet. Så sterkt er psykologi i arbeidslivet.

 

For meg, spiller jeg spillet på en annen måte. Jobben skal gjøres grundig, og vi skal ha tid til å gjøre jobben grundig. Hvis lederskapet ser på denne måten å jobbe på som ineffektiv, og pålegger en å jobbe raskere fordi en -tilsynelatende- har ekstra mye tid, men som egentlig er nøye kalkulert tid fordi man hele tiden gjør klar for neste oppgave, da må man forklare dette til ledelsen og si at de ikke har fulgt nøye nok med, og at de vennligst bes om ikke å legge seg oppi en veldig nøye utarbeidet arbeidsplan.

 

Redigert: Hvis ledelsen ikke forstår denne beskjeden og tvinger en til å godta kaos, da må en se seg om etter andre arbeidsplasser. Jeg har ingen erfaring med å søke hjelp fra organisasjoner som LO eller lignende. Det kan hende jeg har gått glipp av mye hjelp der. Men selv om det kan være verdt å slåss for å endre en ledelses holdning, for en fremtidig arbeidsplass og dermed økonomisk livsgrunnlag, så er det er ikke vanskelig å tenke seg hvor mye ekstra stress og bekymring det kan føre til med juridisk konflikt på arbeidsplassen, som gjerne også fører til psykologisk usikkerhet hos alle andre ansatte også. Hvor man da risikérer å få ødelagt sitt eget rykte i lokalsamfunnet for å være en trøbbelmaker og oppvigler, særlig hvis man ikke får ting dømt i sin favør. Så dette er et sjansespill. Man må kjenne etter på oddsen og ta sitt valg.

 

Når man jobber proaktivt, så klarer man å jobbe ryddig samtidig som man er effektiv, og dette gjør at man sikrer en ryddig og forsvarlig arbeidsprosess. Hvis man skal jobbe kaotisk og ta alt "på sparket", vente når det er rolig, og hive seg rundt når det blir kaos, uten å prøve å tenke proaktivt og analysére uromomenter, da blir det sånne konflikter og fastgrodde negative psykologiske adferdsmønster.

 

Dette kalles intelligent lederskap, og er noe de færreste lederskap klarer å ta innover seg. De fleste steder jeg har vært, er det om å gjøre å hive seg rundt og prøve å tåle dritten som velter over en så godt som mulig, i stedet for å prøve å få til noe struktur og langsiktig bærekraft.

 

Og dette er i det aller fleste tilfeller, med mindre det er total mangel på kompetanse, ALDRI de "på gølvet's" skyld. Selv en lagersjef må forholde seg til de oppgavene h*n får fra de på kjørekontoret, og de på kjørekontoret må forholde seg til reglene som er skrevet av ledelsen. Og ledelsen må utøve aktiv positiv innflytelse for å holde en ryddig arbeidsprosess. Der jeg jobbet var ledelsens holdning å pushe ansvar over på oss, uten å ta innover seg felles og kollektivt ansvar. Hull i taket på lagerbygningen hvor det lakk vann inn og på varer når det regnet tungt, ble lagt på oss. "Det er bare å komme seg på taket og tette hullet det!" I stedet for å investere 10 000 til en taktekker for å gjøre det skikkelig. Skal vi reise og kjøpe verktøy og materialer i arbeidstiden? Og vi er jo ikke kvalifiserte taktekkere, gjelder forsikringen på skadet gods da, hvis dette ikke viser seg å være godt nok? Og vi hadde til enhver tid hundre millioner oppgaver å fokusére på. Dette er simple ting som et halvveis profesjonelt lederskap hadde skjønt med én gang.

 

Jeg kom med forslag til løsninger som jeg mener kunne spart bedriften for ganske mye tid, og ganske mye penger, og også kvalitetssikret arbeidet med tanke på skadet gods. Men ble bare avfeid med anekdoter som ikke tid eller ikke penger. Selv om man hører suksesshistorier hvert år. Mot slutten begynte jeg å få inn en rutine og utvikle systemer som gjorde ting mye lettere for meg, og også de andre 20-30 sjåførene, men det var dessverre for lite, for sent, og jeg ble totalt utbrent. Var også dratt mellom to-tre forskjellige arenaer på den arbeidsplassen, med uoversiktlig og kortsiktig ordreflyt og arbeidsfordeling fra dag til dag, så det var totalt uutholdelig. Og det såret meg, for jeg følte faktisk jeg fikk gjort mye nytte for meg på den arbeidsplassen, i hvert fall mesteparten av tiden.

 

Med sånne lederholdninger, er det ikke rart at det blir høy utskiftning. Dét var også en gjenganger der. Og er vanligvis alltid et tegn på utrygg lederstil.

 

Dette var mest ment på å vise hvor vanskelig det kan være å gjøre seg "likt" hos andre, hvilke konsekvenser det kan føre til, og tapte muligheter for alle involverte parter, når noen velger å innta en for innestengt holdning når det kommer til lederskap.

 

 

 

 

Nå ble dette en vegg av tekst igjen ^^ Derfor legger jeg på spoiler-funksjon for ikke å ødelegge tråden med rot. Bare les hvis av interesse.

Endret 22. oktober 2019 av Taurean

[pizzafordi]

 

Takk for forståelse! Det hjelper mye.

 

Vært en merkelig start på den profesjonelle karrieren min. Mye ledelsestull, så håper det blir bedre med tiden nå. Takk for at du har troen!

 

I siste setning hva mener du med : " vanskelig å få folk til å like seg?" mener du at det vanskeligste er å få kolleger til å like oss ? eller at det er vanskelig å få folk til å like seg selv?

 

Anonymous poster hash: ef70a...512

 

Tenker vel at jo eldre man blir jo vanskeligere blir det iforhold til når man er ung, friere, mer utadvendt osv.

[AnonymDiskusjon]

Ts her. 

 

I dag har det vært tøft på jobben. Blitt utrolig redd for å gjøre feil, føler meg inkompetent på en del ting, og føler at jeg er alt for ydmyk og snill. Hatt det beintøft i dag ettermiddag. Ikke får jeg utfoldet meg heller, og konsentrasjonen er på bånn, samt selvtilliten. Veldig usikker på om og hvordan jeg skal komme meg ut av denne floken. Føler rett og slett at utdannelsen min har blitt en forbannelse.

Anonymous poster hash: ef70a...512