Jeg savner han sånn

[AnonymDiskusjon]

Jeg er en kvinne på 24 år. Har vært i to forhold, det ene forholdet varte fra jeg var 16 år til 19 år (men vi prøvde videre/holdt på faktisk helt frem til jeg møtte min andre kjæreste, i perioder her hadde vi ikke kontakt og jeg møtte andre menn osv), og det andre fra jeg var 22 år til 24 år. Vi gjorde det slutt i april i år. 

Problemet mitt er at jeg sliter med å glemme min første kjæreste. Det er ikke det at jeg har "kjærestefølelser" for han, for jeg kunne aldri vært kjæresten hans igjen. Han behandlet meg dårlig noen ganger og løy ekstremt mye til meg. Alt ifra små ting til store ting. Men vi hadde en kjemi jeg ikke har hatt med andre mennesker, og iallefall ikke andre menn. Sexlivet vårt var helt vanvittig, jeg har aldri hatt så bra sex med noen og det er noe jeg savner sårt. Han er den eneste jeg føler jeg har vært meg selv 100% sammen med, på godt og vondt, i alle sammenhenger. Med min andre kjæreste var jeg for eksempel begrenset og tilbaketrukket seksuelt ettersom han ikke likte de samme tingene som meg. 

I natt drømte jeg om han, og jeg husker jeg spurte han i drømmen, om vi hadde noe spesielt som vi aldri vil finne hos andre. Da svarte han ja, så klart hadde vi det. Jeg vet jeg enda er ung men jeg savner han så inderlig, jeg skulle ønske vi fortsatt hadde kontakt. Jeg må presisere at jeg kunne aldri vært i et forhold med han, selvfølgelig kunne jeg ligget med han, men jeg savner mest den vennskapelige relasjonen. Det siste året vi kjente hverandre forsvant følelsene mine for han så vi nøyde oss med å bare være venner, uten sex. Det fungerte dessverre dårlig ettersom han hadde følelser for meg fortsatt og ville ha sex med meg hele tiden. 

Dessverre har han kjæreste nå. Mistenker at han er ganske lykkelig også basert på hvor lite aktiv han er på sosiale medier. Samtidig som jeg er glad for at han har det bra så er det litt bittert, for da kan jeg jo ikke ta kontakt. Jeg vet heller ikke hvilket syn han har på meg. Vi hadde mange oppturer og nedturer i forholdet vårt, jeg sliter en del med psyken og han sliter med sitt og ofte ble det krangling. 

Vet ikke hva jeg vil med det her innlegget... Bare klage litt, lufte det. Jeg har ingen å snakke med det om. Noen som har vært borti lignende eller sitter med samme følelser for en ex? Er det naturlig å føle det slik ovenfor den første kjæresten? Om jeg tenker for mye på relasjonen vår så blir jeg litt såret, fordi jeg vet han ikke har noe problem med å ha kontakt med andre ekser. Når vi var sammen var han venn med alle eksene sine på facebook, men han pratet kun aktivt med en av de (var ikke noe der altså, de var faktisk bare venner). Meg vil han tilsynelatende ikke ha noe med å gjøre. Han tok kontakt med meg for 1 år siden, før han fikk seg kjæreste, men vi pratet bare litt og så dabbet det ut. Husker ikke hvorfor...

:/ Og jada, jeg er både ensom og venneløs så det kan være en faktor, at jeg derfor henger meg opp i den beste relasjonen jeg har hatt og det lengste forholdet. Jeg vet ikke... 

Anonymous poster hash: 6295b...cf0

[Taurean]

Det er jo trist når det blir sånn. Du har jo veldig god innsikt i alt, og jeg regner med du har forstått at han har gått videre nå, i et nytt forhold. Eventuelt, hvis det skulle skje at han ble singel, så kan du jo ta kontakt, men det er vel ikke noe jeg anbefaler å "håpe" på i den tro å ønske andre ulykke.

 

Du og dere har jo vært, og er fremdeles, ganske unge. Da blir alt fort sterkere og man har ikke så mange år eller så mye trening i å hente "livs"disiplin fra. Men dette kommer med tiden. Og det -vil- bli lettere med tiden å håndtere slike problemer. For man lærer at det går bra, det går alltid bra, så lenge man setter litt disiplin til og bryr seg litt om seg selv. Å pine seg selv fører sjelden til mye positivt.

 

Du er modig som innrømmer at du er ensom og venneløs. Dog jeg vet ikke om det er helt sant, jeg ser hele verden som venner, vi bare glemmer det av og til. Så det finnes aktiviteter, grupper, organisasjoner, jobb, muligheter man kan ta del i, for å bli en del av et nettverk og kanskje finne folk man stoler mer på igjen.

 

Å falle hodestups i et forhold som du tydeligvis har gjort, i full forelskelse, og med sex på den måten du beskriver, er jo noe som påvirker en temmelig sterkt og som er helt vanlig vil henge igjen og skape ringvirkninger. Men man bør bare være happy man fikk oppleve det, og tenke at man har jo seg selv! Det tar to å danse tango. Man er ikke uten verdi i seg selv! Å falle i den fallgruven at man ikke gir seg selv verdi fordi et forhold er over, er urettferdig mot seg selv og livet. Hvem vet, kanskje etter hvert, finner du en ny person du passer -enda bedre- sammen med, enn han du var sammen med? Dette vet man aldri. Og du finner ikke ut før du begynner å leve igjen.

[Corp Por]

Du bør tenke over hvorvidt du har skapt en kunstig versjon av din eks i ditt hode.

Ofte skaper man et falskt ideal fordi man husker det positive og ikke det negative. I hvertfall når man tenker tilbake til en tid da man var barn. Husk også at det som oftest er en god grunn til at forhold ryker. Det er sjeldent fordi det er for mye positivt.

 

Jeg var selv sammen med min første kjæreste igjennom hele ungdommen. Fra vi var barn til vi ble voksne.

Jeg brukte også lang tid på å komme over henne. Det tok lang tid før jeg innså at mine minner av henne var feil og jeg hadde bygget opp en kunstig person som jeg savnet. Den personen jeg savnet har aldri eksistert. Det var bare en overromantisert utgave av gamle minner og nye partnere kan ikke konkurrere mot dette.

[henrikwl]

Og jada, jeg er både ensom og venneløs så det kan være en faktor, at jeg derfor henger meg opp i den beste relasjonen jeg har hatt og det lengste forholdet. 

 

 

Ding ding! Der tror jeg vi har det.

 

I tillegg, som Invader Zim sier, du har nok et litt rosenrødt syn på sånn ting var, spesielt med tanke på at du ikke har det så greit sånn ellers.

 

Bestreb å skape deg et liv alene som du genuint trives i. Så vil en partner bli kirsebæret på bløtkaka, i stedet for livbøyen i ishavet.

[AnonymDiskusjon]

Dere har helt rett. Jeg tror jeg glorifiserer han en del. Det er mange grunner til at vi gjorde det slutt, men samtidig mange grunner til at vi konstant prøvde å få forholdet til å fungere. Men jeg må huske på det negative, for det overgår faktisk det positive bare jeg holder fokus på det. 

Jeg holder meg unna. Takk for svar dere. 

Anonymous poster hash: 6295b...cf0

[Corp Por]

Eneste grunnen til å 'jobbe' med et forhold er når man har barn sammen. Ellers er det bare to stk som ikke liker hverandre som prøver å late som av frykt for å finne andre.