Mista min far

[AnonymDiskusjon]

Han var gammel så det var naturlig men det gjør så innmari vondt. Det verste er at jeg ikke liker at noen prøver å trøste meg, vil bare være i fred. Lurer på om det er vanlig å reagere slik. I tillegg føler jeg at de som kjenner meg nesten bryter sammen når de skal kondolere for de syns det er så fælt, og så må jeg trøste dem istedenfor.

 

Anonymous poster hash: 56f8f...d1d

[Omnithunder]

Helt naturlig reaksjon. Når jeg er i begravelser/bisettelser sier jeg aldri "kondolerer". Gir heller et godt håndtrykk eller en klem. Vi sørger alle på forskjellig måte. Om de pårørende oppfatter meg "kald" fordi jeg ikke sier de "fortryllende ord", så får det heller være sånn. 

 

Når det er sagt, så er det bra hvis dine "nære" griper inn hvis sorgperioden blir for lang.

[Taurean]

Huff ja, vanskelig situasjon. Jeg har ikke mistet noen som står meg nær enda.

Men det Omnithunder skriver er det noe i. Alle er individuelt forskjellige, noen tenker lite på døden i livet, og når det da kommer, så kommer alle reaksjonene ut. Samtidig har alle forskjellige forsvarsmekanismer, både personlige og med tanke på det sosiale. Noen liker ikke å vise følelser, det kan virke som at du kanskje bruker litt ressurser på å holde en hard fasade, for å ikke vise sårbarhet.

En begravelse er jo også vanskelig på mange måter, særlig når det er noen nære. Man må møte mange gamle kjente, og ha et forhold til det.

Du skal ikke dømme deg selv for måten du reagérer på. Hvis du vil ha en avstand og distanse til andre, så ikke vær redd for å vise det. Det er ikke noe galt med deg, det er en naturlig forsvarsmekanisme for mange. Jeg har tenkt litt på det selv, og jeg tror jeg vil reagere sånn også hvis eller når tiden kommer. Jeg liker å holde meg firkantet i sånne situasjoner, og håndtere reaksjonene etterpå.

Siden andre har sterke følelser når de kondolerer, og du er jo sønnen, så da kan det bli vanskelig for dem å holde følelsene skjult når de viser deg støtte ved å kondolere.


Mange nyanser i sånne situasjoner. Minner med følelser fra et helt livs bekjentskap kommer til overflaten, og så har man den sosiale situasjonen. Det blir fort en situasjon hvor alle har følelser fra mange ytterender i spekteret.


Tillat deg selv å reagere akkurat som du føler for. Tenk at det tar tid å prosessere en slik hendelse. La tiden gå, og ikke stress med det. Det er sånn jeg prøver å innstille meg på. Men det er vel umulig å vite helt hvordan man reagerer uansett.

[Larzen_91]

Gikk gjennom akkurat det samme på starten av året. Ja det gjør vondt og det finnes ikke noen magiske ord man kan si for å gjøre det lettere. Selv er jeg også en type som ikke går med følelsene på utsiden, men for meg hjalp det å snakke om det, så lenge det skjer på egne premisser. Men som sagt, vi er alle forskjellige. Jeg synes du bør si til disse andre hvordan det føles for deg, og jeg kan nesten garantere at de vil ha forståelse for det og gi deg mer tid og pusterom.

[ex-jordbærplukker]

det er alltid trist å miste noen man er glad i, men dette er en naturlig prossess av livet. faren din er ikke helt borte, hans blood og dna lever fortsatt gjennom deg

[Gaea]

Mistet pappa selv for 3,5 år siden. Han døde ung, uventet og brått. Kjenner meg absolutt igjen med deg, trådstarter. Følte ofte jeg måtte trøste andre, og jeg syntes det var slitsomt når enkelte mennesker ikke respekterte mine behov i den perioden (jeg sa ifra). Syntes det var enklest å snakke med noen som hadde opplevd det samme, som for eksempel kjæresten min (hans far døde også ung). Jeg syntes også det var en god trøst å få "fri-rom" fra sorgen. 

Det er så mange reaksjoner som regnes som normale, og det er tillegg normalt å veksle veldig mellom følelser/tilstander; tristhet, sinne, fornektelse, aksept, kaos osv. Det blir som regel lettere etterhvert, intensiteten i sorg roer seg med tiden. Veldig enig med Larzen_91, gi beskjed om hva du har behov til de rundt deg, fordi folk har så forskjellige behov. 

Sender varme tanker til dere som har mistet noen, og dere som gruer dere til jul!

konspirasjonsteorist skrev (1 time siden):

 faren din er ikke helt borte, hans blood og dna lever fortsatt gjennom deg

Det er fin tanke. Jeg har faktisk lagt merke til at jeg har trekk ifra pappa, både i utseende og personlighet, og det gjør at jeg føler at pappa på en slags måte fortsatt er med meg. 

 

[ilpostino]

AnonymDiskusjon skrev (På 29.9.2019 den 0.02):

tillegg føler jeg at de som kjenner meg nesten bryter sammen når de skal kondolere for de syns det er så fælt

Jeg opplevde det samme da broren min døde.