Tenåringen

[AnonymDiskusjon]

Jobber for tiden hardt for å håndtere tenåringen min. Han har gått fra å være lydhør, høflig og veldig snill og veldig åpen til å være 100 % frustrert døgnet rundt og stenger meg ute. Jeg maser og jeg snakker og jeg diskuterer men det blir bare fresing tilbake. Nå har læreren han ringt meg to ganger etter skolestart og sagt at andre elever har varslet at han ikke har det så bra. Så får jeg historier om ting som har skjedd som får meg til å steile. Når jeg spør hvorfor han ikke har sagt noe sier han, det er for flaut å snakke om siden han har tabbet seg ut eller "jeg har fikset det" men det har han tydeligvis ikke gjort. Føler meg maktesløs avogtil. Jeg er veldig mye hjemme etter arbeidstid for å "passe på" og være der for han men det slår ut motsatt dessverre. Er dette en typisk 14 åring? Hva gjorde dere?

 

Anonymous poster hash: 0b726...1f5

[Poor Leno]

Hvis han synes det er for flaut å snakke med deg om ting tenker jeg at du må finne ut hvordan du skal komme forbi dette. Kan du ikke prøve å forklare han om en flau opplevelse du selv har opplevd og var redd for å snakke om? Kanskje han da ser ting fra et annet perspektiv?

[AnonymDiskusjon]

Får han kjeft hvis han gjør noe dumt?

Det fikk jeg da jeg var ung. Det gjorde at jeg aldri snakket om hva jeg hadde gjort til de hjemme.

 

Jeg vet ikke hva løsningen er, men hvis du vet om noen konkrete tilfeller så kan du prøve å sette deg inn i situasjonen og se om du kan forstå reaksjonen hans. Og evt fortelle om en lignende ting som skjedde da du var ung og hvordan du løste det. Kanskje du fikk kjeft av dine foreldre for noe tilsvarende og at du syntes det var kjipt.

 

Anonymous poster hash: b2cdc...6c1

 

Anonymous poster hash: b2cdc...6c1

[AnonymDiskusjon]

Til deg over han får mye skryt for det han gjør bra, men ja når jeg tenker meg om så har han fått kommentarer når jeg ser han ikke gidder osv. han er sårbar og det skal ikke mye til før han tar det innover seg. Mulig jeg må jobbe litt med det.

 

Anonymous poster hash: 0b726...1f5

[AnonymDiskusjon]

Jeg kjenner meg igjen i det du sier. Jeg fikk skryt hvis jeg gjorde det bra. Men fikk kjeft hvis jeg gjorde noe feil.

Og det var vel ingenting mellom det.

 

Enten bra eller dårlig, ikke så mye fokus på det som er midtimellom.

 

Det gjorde at jeg gjorde så bra som mulig, men det kan slå ut andre veien hvis man føler at man aldri er bra nok og begynner å gi faen.

 

Fokuser på hva han har lyst til å gjøre, og ikke press han til å gjøre noe han ikke vil.

 

Anonymous poster hash: b2cdc...6c1

[Taurean]

Det er greit å bekymre seg, men ikke vis det. Hvis det er noe h*n sliter med, så blir det bare dobbel bekymringslast hvis du også bekymrer deg og h*n er for flau eller skamfull til å fortelle deg det. Da føler h*n at h*n er den som skaper ekstra bekymring hos deg, og vil skylde på seg selv for dét også. Blir bare dobbel negativ. Vær løsningsorientert og ikke dvél ved ting i hundre år.

 

Det kan være hva som helst. Det kan være intime årsaker. Og ikke mistenk at det er noe galt, da vil h*n kanskje utvikle langvarig mistro mot deg fordi du ikke har tillit til at h*n kan takle det selv.

Mitt råd til deg er å leve så vanlig som mulig og ikke overbekymre deg. Vis at du, som h*ns nærmeste allierte i verden, er sterk i vanskelige tider. Så vil h*n -kanskje- åpne seg med tiden.

H*n er et individ med egne tanker, hemmeligheter, følelser og indre psykologisk funksjon. Å drive å prøve å trikse, mikse og fikle rundt med det hver eneste dag kan bli for mye for en stakkar. La tiden gå og la ting roe seg ned naturlig, fokusér på deg og ditt og bare vær vanlig vennlig og ha din autoritære rolle som forelder, men ikke misbruk makt, selvsagt.

Men du kan jo observére og bare være vanlig hyggelig i mellomtiden. En annen ting du kan gjøre er å i hvert fall prøve å vite hva slags folk h*n henger med. Hvis det er rus i bildet, så ville jeg prøvd å ta grep, spørre psykolog eller rusterapeut om råd.

Men altså: Observér, fungér normalt, ikke mas for mye.


Du kan si én siste beskjed, som er at hvis h*n bestemmer seg for å prate, så er du alltid villig til å høre på, og at du da ikke skal mase mer om det.

Endret 26. september 2019 av Taurean

[Corp Por]

Vanskelig å komme med et godt svar både på grunn av det er lite informasjon om situasjonen og hvert barn er forskjellig.

 

Det er veldig bra for alle barn å få ansvar til å løse sin egne problemer på sin måte. Sådant de har forutsetningene som behøves til å klare de aktuelle situasjonene. De tar ikke alltid de beste valgene, men det er stort sett greit det og.

Noen ganger lærer de til neste gang og løser det selv på en bedre måte, andre ganger er lærdommen kanskje så enkel at de vet de bør komme til deg.

 

Det er nok stor sannsynlighet for at utfordringene er sosiale. Det er jo dette ungdommer stort sett sliter med i denne alderen. Det kan være vanskelig å passe inn, det kan være "kjærlighet" eller det kan være at de plages av noen andre. Slike vanskeligheter kommer nok sjeldent direkte til syne, men viser seg i form av adferdsendringer.

 

Jeg ville forsøkt å ha en voksen samtale med barnet. Gjort det klart at dersom barnet ikke vil ha innblanding, så skal barnet få lov til å håndtere situasjonen alene og uten å bli "plaget" så lenge dette ikke blir for destruktivt.

Gjør det samtidig klart at i det øyeblikket barnet ønsker hjelp, så er du der.

 

Noen barn trenger oppmuntring, andre trenger disiplin. Barn liker også å føle at de har en sterk leder som har kontroll samtidig som de også vil ha en sympatisk figur som er trygg og ikke dømmer.

 

For min del syntes jeg det var vanskelig å håndtere den alderen. Jeg håndterte de sosiale utfordringene med å bli utagerende og aggressiv. Jeg var i et miljø som dro meg i én retning mer enn andre og det var nok veldig frustrerende å være mine foresatte. Men det ble folk av meg og.

 

Miljø betyr mye for barn i den alderen. Hvis problemet er den nåværende kretsen og mulighetene (eller mangel på sådan) byr på, så kan det være verdt å prøve å finne en aktivitet som åpner for flere miljøer. Men det må selvfølgelig være noe barnet selv velger. Du kan bare lufte mulighetene, la det synke inn og håpe på det rette valget.

[AnonymDiskusjon]

Han jobber nok litt for å få respekt. Han er flink til å jobbe seg inn i grupper med venner og er godt likt men det er så mange som sliter med misunnelse som han ikke greier å vite hvordan han skal takle. Han står på sitt når han vet han har rett selv om han ikke får støtte av andre venner. Han driver med flere aktiviteter han er flink i og heldigvis fått respekt innenfor disse gruppene selv om han ikke er super. Så jeg lurer på om krisa akkurat nå ligger ved sosialisering overfor jenter. Han får lett kontakt og blir venner med han men de faller ikke for han og jeg tror at det er noe han ønsker å oppleve nå.

 

Anonymous poster hash: 0b726...1f5

[Taurean]

Ut fra det du skriver der så virker det ikke som noen superkrise akkurat da. Bare vanlig tenåringsproblemer. Men det er bra du følger med. For ting kan jo alltids utvikle seg.

[AnonymDiskusjon]

Ikke krise men det kommer mye frustrasjon inn dørene om dagen og jeg trenger å få tak i hva frustrasjonen gjelder det er ikke like lett alltid.

 

Anonymous poster hash: 0b726...1f5

[Taurean]

Du -må- ikke vite hva frustrasjonen gjelder La det komme for en dag når tiden er inne for det. Hvis det er noe drastisk, så vil det vise seg før eller seinere. Men det er så klart bra du følger med og vet hva som skjer. Men å prøve å tvinge sannheten ut av noen som ikke er klar for å dele det, fører oftest bare til mer frustrasjon for alle involverte, og svakere tillitsbånd.

Ha tillit. Den som gir tillit, får tillit, samme med respekt.

[tigerdyr]

jeg trenger å få tak i hva frustrasjonen gjelder 

 

Det er ikke nødvendigvis det han trenger.  Kanskje han trenger litt plass. Du hverken kan eller skal fikse alt for ham, men være tilgjengelig når han selv kommer til deg. 

[AnonymDiskusjon]

masse gode råd fra dere

Alt kommer jo ut før eller siden, iallefall på barnet mitt, bare det at han har en tendens til å kanskje tømme det ut på skolen først, noe som jeg prøver å forklare han at det kan heller være litt ødeleggende enn godt og det blir mye styr av det, så det er bedre at han sier det hjemme og forklarer han at han har hatt to foreldre som har "driti på draget" flere enn 10 ganger hver og vet hvor tungt det er å måtte gå hjem og fortelle til foreldre men det er tross alt de som kan gi god trøst og råd. 

Anonymous poster hash: 0b726...1f5