Er det greit å ha et ønske om at mannen skal betale?

[Styrmann Smisk]

Også har du de som ikke sier det de egentlig vil, blir misfornøyd, og lager tråd på forum.

[MAnne0603]

Hvorfor skal de “liksom vite dette av seg selv”? Har du ikke registert at du lever i Norge og i år 2019? 

 

Skikken med at det var mannen som automatisk skulle betale henger sammen med en tid da mannen automatisk var kvinners og barns forsørger, og hvor gifte kvinnes hovedoppgave i livet var å tilrettelegge sin husbonds liv, ta seg av barnas ve og vel på begges vegne og evt spørre sin husbond om tillatelse til kanskje muligens å ta en liten deltidsstilling slik at hennes fagkunnskaper ikke helt visnet bort.  I en setting hvor kvinner reelt var underlagt sine foreldres formynderskap inntil de “ble gift” (i motsetning til menn som “giftet seg”) og underlagt sin manns formynderskap etterpå var det helt naturlig at mannen skulle betale - han var den eneste som hadde reell myndighet over egen pung før ekteskapet mens det var å regne som urimelig at kvinenrs tildelte husholdningspenger skulle brukes til slikt etterpå slik at kvinnen dermed måtte økonomisere en omgang ekstra med husholdningen for egen og barnas del slik at hr husbond ikke skulle savne noe. 

 

Anno det Herrens år 2019 er dette historie i det norske samfunnet. Her gjelder det bibelske ord (Hebreerbrevet kap 7,vers 18) om at et eldre bud (forordning) settes ut av kraft fordi det var unyttig (ut fra dagens tider og krav). Har en kvinne drømmer som tilsier annet er det to realistiske valg: a) Oppdatere drømmene til dagens virkelighet. b) Emigrere til et land der dette fremdeles i stor grad er virkelighet - og så innstille seg på å legge død sin stilling som mannens likeverdige mht f eks pengebruk og retten til inntekt uten husbonds samtykke. 

 

Som kristne og litt oppe i årene har ektefellen og jeg et svært tradisjonelt familieliv, men det har aldri falt noen av oss inn verken før eller etter ekteskapet at han skulle betale og hun bli betalt for. Før ekteskapet betalte noen ganger han for henne og hun for ham, fordi det gav oss begge glede å gjøre slik + fordi første året hadde han hel inntekt, hun halv ved siden av studier. Etter ekteskapet har vi felles konto, men også en post som heter personlige penger og som begge av oss bruker som vi selv mener er best og gjør regnskap for så langt vi selv ønsker (i praksis ganske langt, men ingen av oss føler seg forpliktet tl å gjøre rede for en eneste tikrone brukt av de pengene).  

 

Det du skrev om å "emigrere til et land der dette fremdeles i stor grad er virkelighet" står i motsetning til resten av teksten din, ikke sant? Du får fram et bilde der det er svart-hvitt, enten så er man likestilt og betaler likt - eller så er man ikke likestilt, og skal da være hjemme og drive med husarbeid. Som om det ikke finnes noe i midten.

 

De landene som du snakker om, der det er vanlig for menn å betale, det er vel ikke sånn at kvinnene sitter hjemme i de landene? For eksempel Kroatia, der jeg var turist i fjor, det landet ville du sikkert regnet med, men der er kvinner i arbeid som i de fleste landene i Europa.

 

Så da blir det litt vanskelig for meg å skjønne hvorfor alt skal være så svart-hvitt for deg? 

Endret 31. august 2019 av MAnne0603

[fo2re]

Denne burde være obligatorisk på Livets Harde Skole

[*NORGE*]

Det du skrev om å "emigrere til et land der dette fremdeles i stor grad er virkelighet" står i motsetning til resten av teksten din, ikke sant? Du får fram et bilde der det er svart-hvitt, enten så er man likestilt og betaler likt - eller så er man ikke likestilt, og skal da være hjemme og drive med husarbeid. Som om det ikke finnes noe i midten.

 

De landene som du snakker om, der det er vanlig for menn å betale, det er vel ikke sånn at kvinnene sitter hjemme i de landene? For eksempel Kroatia, der jeg var turist i fjor, det landet ville du sikkert regnet med, men der er kvinner i arbeid som i de fleste landene i Europa.

 

Så da blir det litt vanskelig for meg å skjønne hvorfor alt skal være så svart-hvitt for deg? 

 

Det jeg skrev om å emigrere til et land der dette fremdeles er irkelighet står ikke i motsetning til resten av innlegget nei. 

 

Hvilke bilder DU gjør det av det jeg skriver er egenlig ikke viktig for meg, men jeg kan jo informere om at vi er ikke likeSTILT, men likeVERDIGE som mennesker. Begge av oss har de facto en inntekt som i dag lander i felles kasse og som før ekteskapet (over 25 år siden) begge håndterte selv for sin egen del siden vi hadde to helt atskilte husholdninger selv om vi var gode venner og etter hvert forlovet - og de to husholdningene var altså likeVERDIGE, så mye respekt hadde vi da for hverandre!

 

Det er vanlig, men ikke nødvendig kvinnen sitter hjemme i de land der det er vanlig for mannen å betale, poenget er at i slike land/kulturer er det  i praktisk hverdag MANNEN som er økonomisk overhode og tar hånd om det vesentlige av familiens inntekt de to er ikke likeVERDIGE på det området. (Hvor ofte dette er tilfellet utenfor den sikre andedammen “Norden” ville trolig forbauset deg storlig). Har du for øvrig reflektert over at i nettopp Kroatia er to av tre kvinner utearbeidende, i Norge tre av fire - og andelen av disse som er fulltidsarbeidende er lavere i Kroatia enn i Norge, mens andelene felles bankkonti med mannen som forvalter er vesentlig høyere. Enda verre er situasjonen i europeisk land som Spania og Italia hvor en gift kvinne er uansvarlig og mannens svøpe om hun ikke tar eneansvar for barns skoleprestasjoner og mannens kveldsmat. - dersom det da passer mannen å spise den hjemme. 

 

Som sagt: Oppdater deg litt på virkeligheten den verden du faktisk lever i og slutt med atferd som naturlig tilhører umoden 13-årig jente midt i fnisealderen som har sett altfor mange søtsuppefilmer og så opplever MANNEN komme og den STORE kjærligheten ramme seg... Som kjent har den siste ingen vilje, faller like lett på lort som lilje og er opp som løve, ned som skinnfell. 

[MAnne0603]

 

Det jeg skrev om å emigrere til et land der dette fremdeles er irkelighet står ikke i motsetning til resten av innlegget nei. 

 

Hvilke bilder DU gjør det av det jeg skriver er egenlig ikke viktig for meg, men jeg kan jo informere om at vi er ikke likeSTILT, men likeVERDIGE som mennesker. Begge av oss har de facto en inntekt som i dag lander i felles kasse og som før ekteskapet (over 25 år siden) begge håndterte selv for sin egen del siden vi hadde to helt atskilte husholdninger selv om vi var gode venner og etter hvert forlovet - og de to husholdningene var altså likeVERDIGE, så mye respekt hadde vi da for hverandre!

 

Det er vanlig, men ikke nødvendig kvinnen sitter hjemme i de land der det er vanlig for mannen å betale, poenget er at i slike land/kulturer er det  i praktisk hverdag MANNEN som er økonomisk overhode og tar hånd om det vesentlige av familiens inntekt de to er ikke likeVERDIGE på det området. (Hvor ofte dette er tilfellet utenfor den sikre andedammen “Norden” ville trolig forbauset deg storlig). Har du for øvrig reflektert over at i nettopp Kroatia er to av tre kvinner utearbeidende, i Norge tre av fire - og andelen av disse som er fulltidsarbeidende er lavere i Kroatia enn i Norge, mens andelene felles bankkonti med mannen som forvalter er vesentlig høyere. Enda verre er situasjonen i europeisk land som Spania og Italia hvor en gift kvinne er uansvarlig og mannens svøpe om hun ikke tar eneansvar for barns skoleprestasjoner og mannens kveldsmat. - dersom det da passer mannen å spise den hjemme. 

 

Som sagt: Oppdater deg litt på virkeligheten den verden du faktisk lever i og slutt med atferd som naturlig tilhører umoden 13-årig jente midt i fnisealderen som har sett altfor mange søtsuppefilmer og så opplever MANNEN komme og den STORE kjærligheten ramme seg... Som kjent har den siste ingen vilje, faller like lett på lort som lilje og er opp som løve, ned som skinnfell. 

 

 

Jeg har ikke tenkt å diskutere statistikken, men siden det er så lett å finne og siden det er Lørdag... OK 

 

Ja, i følge World Bank er det omtrent 14% mindre kvinner i arbeid i Kroatia enn det er i Norge, men det som også er riktig i følge kilden er at det finnes flere arbeidende kvinner i Rwanda, Sør Sudan og Uganda enn det finnes i Norge - og disse landene er ikke kjent for kvinnerettigheter, for å si det sånn.

 

I tillegg til det, er det også et fakta at andelen av arbeidende kvinner i Norge som er i fulltidsjobber er 30% mindre enn i Kroatia. Det er ikke et lite forskjell, det er en enorm forskjell.

 

Kan også få fram det at 90% av ingeniørene i Norge er menn, og at 90% av sykepleierne i Norge er kvinner, for det fant jeg ut i dag takket være denne diskusjonen. Statistisk sentralbyrå vet altfor mye, om alt sammen! 

Endret 31. august 2019 av MAnne0603

[*NORGE*]

Jamen, da HAR du jo funnet løsningen på problemstillingen “er det greit å ha et ønske om at mannen skal betale”: Ved neste stevnemøte må du bare huske å servere disse tallene så grundig at mannen godtar dem, forstår dem og villig innretter seg etter dem pga din kvinnelige ynde og romantiske behov. Skulle du likevel oppleve en mann som bakker ut fort og effektivt blir løsningen selvsagt å satse på plan B, nemlig Kroatia hvor mannen forstår kvinnens behov bedre enn i Norge. EU/EØS har lagt opp til fri flyt over landegrenser, så intet praktisk skulle hindre plan B. 

 

Siden TS selv har funnet den optimale løsningen på sin problemstilling sier jeg takk for debatten og lykke til. Skulle TS mot formodning tilhøre den type kvinner jeg selv omhyggelig unngår i bedriften jeg har lederansvaret for og hvor menn utgjør over 2/3 av antall ansatte  - de kvinner som har dedikert sitt liv til å fortelle hvorfor deres syn og følelser er riktig, mens andre er feil -regner jeg likevel med å lese et sluttinnlegg fra TS på dette svaret, for slike kvinner later aldri til å ha det helt vel med seg selv om de ikke får siste ord i en meningsutveklsing, helt likegyldig om den andre fremdeles deltar eller har meldt seg ut og trukket rullegardinet ned. 

 

Forresten, TS: Husket jeg å nevne noe om å vise modenhet som 13-årig jente i fnisealderen som har sett altfor mange søtsuppefilmer og har vanskelig for å forholde seg til hverdagens virkelighet? 

[MAnne0603]

 

Jamen, da HAR du jo funnet løsningen på problemstillingen “er det greit å ha et ønske om at mannen skal betale”: Ved neste stevnemøte må du bare huske å servere disse tallene så grundig at mannen godtar dem, forstår dem og villig innretter seg etter dem pga din kvinnelige ynde og romantiske behov. Skulle du likevel oppleve en mann som bakker ut fort og effektivt blir løsningen selvsagt å satse på plan B, nemlig Kroatia hvor mannen forstår kvinnens behov bedre enn i Norge. EU/EØS har lagt opp til fri flyt over landegrenser, så intet praktisk skulle hindre plan B. 

 

Siden TS selv har funnet den optimale løsningen på sin problemstilling sier jeg takk for debatten og lykke til. Skulle TS mot formodning tilhøre den type kvinner jeg selv omhyggelig unngår i bedriften jeg har lederansvaret for og hvor menn utgjør over 2/3 av antall ansatte  - de kvinner som har dedikert sitt liv til å fortelle hvorfor deres syn og følelser er riktig, mens andre er feil -regner jeg likevel med å lese et sluttinnlegg fra TS på dette svaret, for slike kvinner later aldri til å ha det helt vel med seg selv om de ikke får siste ord i en meningsutveklsing, helt likegyldig om den andre fremdeles deltar eller har meldt seg ut og trukket rullegardinet ned. 

 

Forresten, TS: Husket jeg å nevne noe om å vise modenhet som 13-årig jente i fnisealderen som har sett altfor mange søtsuppefilmer og har vanskelig for å forholde seg til hverdagens virkelighet? 

 

 

Du ser litt opphisset ut i innleggene dine - hvorfor, det vet jeg ikke helt. Jeg bare informerte deg om statistikken som du nevnte først - det er vel ikke noe som er galt med det?

 

Det finnes vel de som liker å skrive masse rare ting og som bare blir irritert om noen våger å svare... 

Endret 31. august 2019 av MAnne0603

[Taurean]

Hei, lagde en bruker for å spørre om dette, men blir sannsynligvis en fast bruker da det er så mange som bruker dette nettstedet. Så, hei! 

 

- - - - - - 

 

Så... jeg er ikke en som sparer en-kroninger under sengen, det er bare ikke meg. Dette handler ikke om sparing i det hele tatt, om det er noen som tenker det 

 

Jeg er bare veldig skuffet over at det ikke er lett å finne menn som er villige til å ta det steget og bare si rett ut at det er de som skal betale og at det blir det, som i filmene 

 

Jeg er 21 år gammel og har datet fem menn dette året, og ALLE SAMMEN spurte meg hvordan betalingen skulle foregå - noen spurte før daten, andre spurte etter daten.

 

Det er mulig for meg å si at de skal betale og de ville sikkert ikke hatt et problem med det, men det er ikke noe poeng i det for meg, for da er romantikken ute av bildet - de skal liksom vite dette selv 

 

Beklager om det ble litt uoversiktlig, men blir lei av dette. Jeg vet at dette ikke er et stort "problem" for de fleste, og det er vel ikke et stort problem for meg heller, men det er noe som har plaget meg i det siste og ønsker bare å få det ut. Jeg blir rett og slett lei av å bli spurt om alt hele tiden, så det er ikke bare betalingen, men hele oppsettet... betalingen er vel "kremen", men ja, det er ikke bare det. Min ønske er bare å finne noen som ikke skal drive å være så følsom og forsiktig hele tiden. Er det bare meg som har sånne tanker, finnes det andre der ute som også tenker sånn?

 

 

Det finnes sikkert. Men hva blir da valutaen som holder dere sammen? Og hva blir det med din egen selvrespekt? Hva om du ikke finner noen menn som er villige til å betale for alt for dere? Da står du fort i risiko for å bli byttet ut på forskjellige måter, hvis han skulle forandre seg og ønske noe annet og mer interessant og selvstendig i ei dame, eller bare byttet ut på grunn av utseendet eller andre ting.

 

Jeg lurer på litt mer hva du har tenkt rundt dette?

 

Jeg kan vel kanskje gå med på at hvis det virkelig er ekte kjærlighet, og hvis du er i det aller minste halvveis nøktern med pengebruk, -og- er ansvarlig med hjem og eventuelle barn, så kunne det gått an hvis mannen tjente nok penger til å finansiere et hjem. Ekte kjærlighet kan tåle det.

 

Men du vet sikkert hvor lett det er å finne noe sånt.

 

Jeg tror du kommer til å føle deg veldig tom på innsiden hvis du velger å leve i et forhold bare på grunnlag av å bruke så mye penger som mulig av mannens inntekt. Og du vil ikke klare å skape langvarige verdier. Ville du overført slike verdier til dine barn, om du hadde noen?

[MAnne0603]

Det finnes sikkert. Men hva blir da valutaen som holder dere sammen? Og hva blir det med din egen selvrespekt? Hva om du ikke finner noen menn som er villige til å betale for alt for dere? Da står du fort i risiko for å bli byttet ut på forskjellige måter, hvis han skulle forandre seg og ønske noe annet og mer interessant og selvstendig i ei dame, eller bare byttet ut på grunn av utseendet eller andre ting.

 

Jeg lurer på litt mer hva du har tenkt rundt dette?

 

Jeg kan vel kanskje gå med på at hvis det virkelig er ekte kjærlighet, og hvis du er i det aller minste halvveis nøktern med pengebruk, -og- er ansvarlig med hjem og eventuelle barn, så kunne det gått an hvis mannen tjente nok penger til å finansiere et hjem. Ekte kjærlighet kan tåle det.

 

Men du vet sikkert hvor lett det er å finne noe sånt.

 

Jeg tror du kommer til å føle deg veldig tom på innsiden hvis du velger å leve i et forhold bare på grunnlag av å bruke så mye penger som mulig av mannens inntekt. Og du vil ikke klare å skape langvarige verdier. Ville du overført slike verdier til dine barn, om du hadde noen?

Ja... det er en del ting som henger sammen. Jeg har tenkt en del, og for meg ser det ut som tidsperioden 20-30 år er den viktigste i livet, det er da man ikke skal sløse med tiden og det er da man skal ta riktige valg, for at alt sammen skal bli bra i framtiden.

 

Med dette i tankene, ønsker jeg ikke å sløse de årene på kontoret mens mine fremtidige barn er vekke hjemmefra i hele dag, et eller annet sted med andre voksne, som i tillegg skal lære dem om det grunnleggende og disiplinere dem. Barnet mitt skal være mitt, og det er ingen andre enn meg og mannen som skal få lov til å ta foreldrejobben. Det er tankegangen min. 

 

For å oppnå dette, er det viktig å finne en mann som er enig i hele oppsettet. En som forstår at det å oppdra barnet er en ekte jobb og som ikke kommer til å klage at det bare er han som er ute i hele dag og at det bare er han som driver økonomien. Selvfølgelig skal det ikke være sånn i hele livet, det er bare til barna starter på skolen. Etter det blir det arbeidsliv på meg også, har tross alt studert i flere år - det kan ikke bare kastes bort, det skal også brukes.

 

Det at mannen skal betale for daten og at han ikke skal drive å spørre om alt mulig, at han skal ta initiativet: ja, alt dette hadde vært romantisk og det er et fint ønske, men selv om romantikken er en stor del av det, er ikke romantikken hovedmotivasjonen min - nei, egentlig handler det om å finne noen som har den rette personlighetstypen, en som ikke er en "individualist", en som klarer å se på familien sin som ett og som ikke er så barnslig at han skal krangle om deling, småting, ditt og datt. En ekte mann for å si det enkelt.

Endret 31. august 2019 av MAnne0603

[Sexylubb1]

Synes det er et greit syn å ha på forhold. For deg personlig og så lenge du flagger det tidlig (før første daten, gjerne). Det er nok en del menn som liker tradisjonelle forhold fortsatt.

 

Mesteparten av samfunnet er nok på vei bort fra dette, dog, og det er nok greit å ta til seg.

 

Synet ditt på barnehager virker å være farget av lite erfaring med barn. Ungen min blir grinete om hun må være borte lenge fra alle vennene sine der. En ting har du allikevel rett i. Å ta vare på barn, og holde dem med samme aktivitetsnivå og tilbud samt sosial samvær med andre barn er definitivt en heltidsjobb.

[€uropa]

Denne burde være obligatorisk på Livets Harde Skole

 

 

Han sier mye fornuftig om det. At man ikke nødvendigvis vil betale, handler ikke om pengene. Og å forvente/kreve at mannen skal betale, er ikke noe bedre enn å forvente/kreve at kvinnen skal ha sex.

 

Det at mannen skal betale for daten og at han ikke skal drive å spørre om alt mulig, at han skal ta initiativet: ja, alt dette hadde vært romantisk og det er et fint ønske, men selv om romantikken er en stor del av det, er ikke romantikken hovedmotivasjonen min - nei, egentlig handler det om å finne noen som har den rette personlighetstypen, en som ikke er en "individualist", en som klarer å se på familien sin som ett og som ikke er så barnslig at han skal krangle om deling, småting, ditt og datt. En ekte mann for å si det enkelt.

 

Dette er nok kilden til ulike syn på betalingen i denne tråden.

 

I førsteinnlegget refererte du til filmer og jeg fikk inntrykk av at det var en type romantikk eller filmstereotypi du er ute etter. Men du er altså mindre opptatt av romantikk og mer opptatt av å finne en mann som setter deg foran seg selv.

 

Vi menn som ønsker et forhold der kjærlighet er viktigst og vil ha en viss likeverdighet samt selvstendighet og innsats fra partner, opplever ikke en forventning om at vi skal betale som attraktivt. Nettopp fordi det indikerer at daten tenker slik du gjør her og vi ikke vil bli brukt. Men du kan være komfortabel med det, for du er nok ikke ute etter sånne som oss uansett. Du finner nok en som er villig til å inngå et slikt forhold som du vil ha hvis du fortsetter å lete.

[Taurean]

Ja... det er en del ting som henger sammen. Jeg har tenkt en del, og for meg ser det ut som tidsperioden 20-30 år er den viktigste i livet, det er da man ikke skal sløse med tiden og det er da man skal ta riktige valg, for at alt sammen skal bli bra i framtiden.

 

Med dette i tankene, ønsker jeg ikke å sløse de årene på kontoret mens mine fremtidige barn er vekke hjemmefra i hele dag, et eller annet sted med andre voksne, som i tillegg skal lære dem om det grunnleggende og disiplinere dem. Barnet mitt skal være mitt, og det er ingen andre enn meg og mannen som skal få lov til å ta foreldrejobben. Det er tankegangen min. 

 

For å oppnå dette, er det viktig å finne en mann som er enig i hele oppsettet. En som forstår at det å oppdra barnet er en ekte jobb og som ikke kommer til å klage at det bare er han som er ute i hele dag og at det bare er han som driver økonomien. Selvfølgelig skal det ikke være sånn i hele livet, det er bare til barna starter på skolen. Etter det blir det arbeidsliv på meg også, har tross alt studert i flere år - det kan ikke bare kastes bort, det skal også brukes.

 

Det at mannen skal betale for daten og at han ikke skal drive å spørre om alt mulig, at han skal ta initiativet: ja, alt dette hadde vært romantisk og det er et fint ønske, men selv om romantikken er en stor del av det, er ikke romantikken hovedmotivasjonen min - nei, egentlig handler det om å finne noen som har den rette personlighetstypen, en som ikke er en "individualist", en som klarer å se på familien sin som ett og som ikke er så barnslig at han skal krangle om deling, småting, ditt og datt. En ekte mann for å si det enkelt.

 

1) Det er gode tanker, men de tingene du skriver om er like viktige -hele- livet.

 

2) Hmm, når det kommer til å ta seg av barn, så er jeg for at mor (eller far, for de som ønsker) skal få en del av de første årene helt for seg selv, til å ta seg av barn. Jeg er klar over hvor mye jobb det er. Så jeg er enig med deg her. Og det høres kanskje hardt og kynisk ut, men jeg mener man ikke bør få barn før man er økonomisk og psykologisk klar for å få dette til å skje. Dette burde vi lære om i skolen i de to fagene, men vi lærer dessverre ingenting, derfor er du usikker nå.

 

3) Jeg er enig med deg i det du skriver. Hvis du er villig til å jobbe og bidra til fellesøkonomi når barn går på skole, så er det en god verdi. Men jeg kan likevel være enig i at, hvis far klarer å stå får husøkonomien alene, så er det ingenting galt med at mor går hjemme og gjør husarbeid, eller omvendt, for den saks skyld. Husarbeid er jo en fulltidsjobb, dét også. Og det skal jo være overskudd til hygge og glede, ikke bare jobb døgnet rundt! Så joda, jeg er enig. Men ikke ut fra et kynisk og utnyttelses-perspektiv, men et perspektiv på at hele livet skal leves sammen, og begge bidrar til det felles gode i forholdet.

 

4) Det er et interessant poeng du tar opp. Min første tanke da jeg leste det du skrev, var at vi har jo levd med en stereotypisk indoktrinéring fra tidenes morgen om at mann skal forsørge flokk//familie/kone og barn. Denne stereotypen begynner jo nå å utfordres i større grad, siden mange kvinner finner ut at de klarer å stå i jobber hvor man kan tjene over 500 000 i året. Og det rapportéres i medier at "myke" (et ord jeg misliker, for det er forskjellige harde og myke verdier) menn blir hjemme og passer barn, og kvinnen står i jobb. Jeg føler det er urettferdig å si at en "mann skal være mann", og omvendt. Begge roller er like viktige. Å være hjemme og ta seg av barn og husstell er like mye jobb og ansvar som å stå i en vanlig jobb, i hvert fall ikke langt unna! Hjemmestell er viktig for psykologisk helse. Å ikke få tid til å leve i et ryddig hjem, kan være dråpen som får forhold til å tippe over for noen. Det er ikke noe trivelig å leve i et grisehus hele tiden og aldri ha overskudd til å holde ting i gjenge.

 

Jeg vet ikke hva jeg tenker om det du skriver om "ekte mann". Hva er en "ekte kvinne", i så fall? En kvinne som forventer å bli vartet opp i alle ender og bauger? En "prinsesse" som må "bli reddet"? Jeg føler at du har møtt ekte menn, som -tør- å ta praten om penger og økonomi tidlig. Det er ikke direkte "dikkedarier" å våge å ta opp så viktige temaer som økonomi så tidlig i dating. Det viser at de tar deg seriøst.

 

Men, du må få ha de verdiene du vil ha. Kanskje jeg er på bærtur. Jeg har ingen problemer med å spandére, men jeg er ekstremt klar over når jeg blir utnyttet. Jeg er ingen tåkedott som flekker ut tusenlapper og ser dama etterpå gjøre det samme med titalls andre menn. Men det virker ikke som dette er din hovedambisjon i livet heller da.

 

Så jeg står for det jeg har skrevet hovedsaklig: Hvis kjærligheten er genuin, og hvis du finner en mann som er happy med å kunne fokusére inn innsatsen i livet på å tjene penger nok til å betale for -alt- i familiehusholdningen, selskapsliv ute, reiser osv, og la deg fokusére innsatsen på hjemmebane, så er det overhodet ingenting galt med dét! Men bare ha i hodet ditt at forhold kan ta slutt, og det er vel ikke akkurat flust med menn som hverken er villige til, eller økonomisk evne til, å godta noe sånt. Når du også skriver at du vil bidra når barn begynner på skole, så er det jo veldig gode verdier, dét.

 

Men å oppdra barn på best mulig måte, å ha ting klart når alle kommer hjem fra skole og jobb, å ha psykologisk overskudd til alt det her, fordrer jo tryggere barn, som igjen kommer samfunnet til gode. så hvis mannen tjener 800 000 i året, og du vil jobbe 4 timer om dagen for å tjene 150 000 ekstra i året, så er vel dét kanskje fåfengt, og like greit for deg å fortsette innsatsen på hjemmebane for å sikre psykologisk overskudd - hvis ikke jobben er noe du krever og trenger da, som ekstra utfordring, sosialt og intellektuelt.

 

 

Ja, et interessant tema, som griper innom mange nyanser hos begge kjønn. Jeg er for likestilling, men klarer ikke helt å gi slipp på at mannen liksom skal ha en viss dominérende rolle da. Men jeg er jo ikke fri fra mediers stigmatisering som kommer fra milliardbeløp, ei heller fra påvirkning av genenes opphav fra vi var bakterier på havets bunn, eller steinalderfolk som levde i huler og slo hverandre i hodet med stein. Men jeg -kunne- slått meg til ro med en kvinne på måten du beskriver, men da hadde jeg 100% gjort mitt ansvar på hjemmebane og alle andre områder, og enda mere til. Det hadde ikke brydd meg, for jeg dedikérer 100% av livet til forholdet, jeg tror på kjærligheten ^^ Alt eller ingenting. Livet er for kort til å "spre risikoen". Man må leve, ikke dø. Det er dog mitt syn på livet. Noen sikringsmomenter kan man skru inn, så lenge det ikke koster for mye livskraft.

[MittNavnErTatt]

I stedet for å være uærlig med deg selv og alle de menn du blir å møte, hvorfor ikke bare være ærlig og godta hva du er. Sikkert mange nettsider du kan bruke for å oppnå akkurat den type transaksjon du er ute etter, direkte betalt og slipper å gå rundt grøten. Er av en eller annen grunn bare ulovlig for kunden, du som selger blir ikke straffet.

[nacario]

Etter å ha lest alle svarene forstod jeg at temaet er mer tabu enn jeg hadde forestilt meg

Har ikke lest alle svarene, men siden dine forventninger i et forhold er at mannen skal betale/være den økonomiske yteren - hva slags andre tanker har du at mannen skal fylle? Den som forsørger familien mens du er hjemme å passer på barna uten arbeid, hva slags rolle har du i forholdet, dine forpliktelser?

[MAnne0603]

Har ikke lest alle svarene, men siden dine forventninger i et forhold er at mannen skal betale/være den økonomiske yteren - hva slags andre tanker har du at mannen skal fylle? Den som forsørger familien mens du er hjemme å passer på barna uten arbeid, hva slags rolle har du i forholdet, dine forpliktelser?

Det handler ikke om å være lat, det å oppdra barna & drive med hjemmearbeid hadde vært en fulltidsjobb, det er det ingen spørsmål om.

 

Som sagt, det ville bare vært sånn til barna starter på skolen, etter det blir det arbeidsliv for meg også - kanskje deltid, for selv om barna er langt mer uavhengige, er det fortsatt andre ting å drive med hjemme. Så fulltidsjobb blir det sikkert ikke, og det er helt greit.

Endret 1. september 2019 av MAnne0603

[Sound money]

Hei!

 

Som mann ville jeg alltid insistert på å betale dersom daten gikk bra og jeg føler at dama tenker det samme.

Ellers føler jeg det er viktig å sette en strek mellom en date avtalt i person og på nett.

 

Har man fått sjansen til å først møtes før man avtaler en date har jo man et mye bedre utgangspunkt for en vellykket date da begge to har fått seg et inntrykk av den andre før man avtaler daten. I slike tilfeller ville jeg så å si alltid betalt.

 

Avtaler man en date basert på noen bilder på nett og noen tekstmeldinger frem og tilbake så har man jo et mye dårligere utgangspunkt for en vellykket date da ingen fikk gjort seg opp et førsteinntrykk før de aksepterte daten. Da blir det ofte til at man er hyggelig selv om man ikke føler noen gnist. Da deler man regninger som oftest.

 

Jeg vil tro disse 5 datene du har vært på er avtalt over nett dersom de alle ville dele regningen, korrekt? Tror damer glemmer dette når de mimrer om romantiske filmer de har sett. Nettdating er indutri.

[MAnne0603]

Hei!

 

Som mann ville jeg alltid insistert på å betale dersom daten gikk bra og jeg føler at dama tenker det samme.

Ellers føler jeg det er viktig å sette en strek mellom en date avtalt i person og på nett.

 

Har man fått sjansen til å først møtes før man avtaler en date har jo man et mye bedre utgangspunkt for en vellykket date da begge to har fått seg et inntrykk av den andre før man avtaler daten. I slike tilfeller ville jeg så å si alltid betalt.

 

Avtaler man en date basert på noen bilder på nett og noen tekstmeldinger frem og tilbake så har man jo et mye dårligere utgangspunkt for en vellykket date da ingen fikk gjort seg opp et førsteinntrykk før de aksepterte daten. Da blir det ofte til at man er hyggelig selv om man ikke føler noen gnist. Da deler man regninger som oftest.

 

Jeg vil tro disse 5 datene du har vært på er avtalt over nett dersom de alle ville dele regningen, korrekt? Tror damer glemmer dette når de mimrer om romantiske filmer de har sett. Nettdating er indutri.

Ble kjent med dem I-R-L, bruker egentlig ikke sosiale medier og definitivt ikke nettdating   For meg er det kleint å legge ut "fine bilder" på nett.

Endret 1. september 2019 av MAnne0603

[fo2re]

Ja... det er en del ting som henger sammen. Jeg har tenkt en del, og for meg ser det ut som tidsperioden 20-30 år er den viktigste i livet, det er da man ikke skal sløse med tiden og det er da man skal ta riktige valg, for at alt sammen skal bli bra i framtiden.

 

Med dette i tankene, ønsker jeg ikke å sløse de årene på kontoret mens mine fremtidige barn er vekke hjemmefra i hele dag, et eller annet sted med andre voksne, som i tillegg skal lære dem om det grunnleggende og disiplinere dem. Barnet mitt skal være mitt, og det er ingen andre enn meg og mannen som skal få lov til å ta foreldrejobben. Det er tankegangen min. 

 

For å oppnå dette, er det viktig å finne en mann som er enig i hele oppsettet. En som forstår at det å oppdra barnet er en ekte jobb og som ikke kommer til å klage at det bare er han som er ute i hele dag og at det bare er han som driver økonomien. Selvfølgelig skal det ikke være sånn i hele livet, det er bare til barna starter på skolen. Etter det blir det arbeidsliv på meg også, har tross alt studert i flere år - det kan ikke bare kastes bort, det skal også brukes.

 

Det at mannen skal betale for daten og at han ikke skal drive å spørre om alt mulig, at han skal ta initiativet: ja, alt dette hadde vært romantisk og det er et fint ønske, men selv om romantikken er en stor del av det, er ikke romantikken hovedmotivasjonen min - nei, egentlig handler det om å finne noen som har den rette personlighetstypen, en som ikke er en "individualist", en som klarer å se på familien sin som ett og som ikke er så barnslig at han skal krangle om deling, småting, ditt og datt. En ekte mann for å si det enkelt.

Definisjonen på en ekte mann er altså i din verden en som ikke er så barnslig at ikke krangling og deling, mens derimot kjøper seg et forhold?

 

Sugardaddy høres den "ekte mannen" din ut som.

 

Og nei det er ikke tabu å forvente at en mann skal betale alt, derimot så er vel det mer et yrkesvalg fra hennes side.

[Salvesen.]

Er det greit å ha ett ønske om at damen skal betale?

[Taurean]

Er det greit å ha ett ønske om at damen skal betale?

 

Hvis du spør generelt, skumlés min post #40. Svar gjerne.