Er jeg bare bitter eller er det jeg tenker faktisk riktig?

[AnonymDiskusjon]

Som mange andre kvinner er jeg dyktig i å overtenke. Så ekstremt faktisk at jeg har pådratt med flere psykiske lidelser og en personlighetsforstyrrelse, og jeg har ikke hatt pause fra behandling hos psykolog på iallefall 10 år. Løpet er egentlig kjørt for min del, kommer nok alltid til å være syk, men nå begynner ting virkelig å gå ille her syns jeg..... 

På grunn av at jeg er så redd for å bli kjent med mennesker og å faktisk stole på noen, så har jeg jo hatt lite til ingen kontakt med andre mennesker de siste par årene. Jeg har jo kontakt med kolleger på jobb og familien min (til en viss grad), men når det kommer til venner, kjæreste osv, så er det håpløst. Jeg får en intens følelse av at noen bare er ute etter å bruke meg eller manipulere meg, samt bedra meg, så snart de prøver å ta kontakt. F.eks begynte jeg på et nytt studiested nå i høst og en kvinne kom bort å hilste på meg. Kun meg. Selv om hun ikke kjente alle der, så var det kun meg hun hilste på (jeg er kvinne selv). Dette syns jeg var rart, så jeg unngikk henne hele første uka. Hun prøvde dog ikke ta initiativ til noe, men jeg så at hun noen ganger prøvde å få øyekontakt. Denne kvinnen har flere venner på trinnet, jeg har sett henne prate med mange, hun sitter aldri alene osv. Jeg sitter jo alltid alene, men jeg har valgt det selv og unngår folk som pesten. 

Dette er litt dumt, for jeg vil jo gjerne ha venner. Jeg har ikke hatt en venninne siden jeg var i midten av tenårene. Nå er jeg 25 år. Kjærester har jeg hatt, av en eller annen merkelig grunn. Jeg er ganske naiv, og lar meg lett manipulere, og jeg blir derfor bare mer og mer forsiktig med mennesker. Mitt siste forhold var en god erfaring for meg, jeg tror ikke han var ute etter å bruke meg eller hadde noen baktanker med forholdet vårt. De andre forholdene jeg har vært i derimot.... 

I løpet av de siste månedene så har jeg lest på ulike forumer, i kommentarfelter på nettaviser, sett dokumentarer, vært innom grupper på facebook, og jeg har begynt å bli litt skeptisk til menn. Nå er jeg minst like skeptisk til kvinner, men nå er det ikke slik at jeg vil at kvinner skal være en stor del av livet mitt - en potensiell kjæreste derimot. Og jeg er jo heterofil, glad i menn og kjærlighet og sex. Men jeg tror jeg har blitt inhabil når det kommer til å føle på gode følelser ovenfor det motsatte kjønn, for jeg føler kun... Misnøye. F.eks her en dag så jeg en veldig flott mann i byen. Vanligvis ville jeg jo "dåna" og blitt litt forlegen, men i stedet tenkte jeg at han sannsynligvis ser på kvinner som bruk og kast, og siden han var åpenbart kjekk er han nok heller ikke lojal og er av typen som faller lett for fristelser. Jeg merket at jeg tenkte ganske negativt, og plutselig var han ikke så kjekk lenger. Da ble jeg litt flau, for det er ikke fint å tenke slik, jeg har alltid vært den som tenker godt om alle. Naiv som faen har jeg alltid vært også. Jeg føler alle menn som prøver å bli kjent med meg har en baktanke og at jeg i deres øyne bare er en liten dritt som de kan gjøre hva de vil med, og at om jeg prøver å sette grenser eller stå opp for meg selv så vil de stikke. At uansett hva jeg gjør så vil der alltid være noen andre mennene drømmer om, at jeg ikke vil leve opp til deres forventninger no matter what. 

Jeg har aldri opplevd at en mann er lojal mot meg. I mitt forrige forhold trodde jeg for første gang at jeg hadde møtt en mann jeg kunne stole på. Dessverre så begynte han jo å sende nakenbilder av seg selv til andre kvinner og flørtet med de over nettet og på snapchat, selv om vi hadde sex og forholdet generelt var bra. Han hadde ingen forklaring på hvorfor han gjorde det heller. I alle andre forhold har mannen vært utro. Dette har vært på punkter i forholdet hvor alt har vært bra, tro meg, jeg har gått MYE i meg selv og forholdene. Kunne forstått det om ting gikk til helvete og forholdet var tamt, men det var ikke det på de tidspunktene daværende partnere var utro. Det er utrolig sårende. 
 

Så klart har jeg også daddy issues. Dårlig forhold til far, voks opp uten at han deltok i oppdragelsen av meg, alltid skuffet han og aldri vært bra nok for han. Jeg har aldri vært bra nok for folk flest. Er en udugelig dritt. Så hva gjør jeg nå som jeg holder på å bli bitter? Jeg har ganske vonde tanker om menn og jeg liker det ikke, kjenner ikke helt igjen min egen tankegang. Nå skal det sies at jeg tenker jo ikke bedre om kvinner, men slik har det vært hele livet, jeg ble mobbet og utfryst av jenter i oppveksten, hadde noen få jentevenninner i midten av tenårene men det er det. Har aldri erfart at et menneske er 100% til å stole på. Har alltid blitt dolka i ryggen. Ble mobbet av gutter i oppveksten også, og det som gikk igjen var at de gjorde narr av meg. 

Hva skal jeg gjøre med det her? Må jeg bare la det gå sin gang og innse at jeg blir ei bitter, fæl kjerring som samfunnet ikke vil ha og som til slutt tar livet av seg selv? Hvordan slutter man egentlig å tenke? 

Anonymous poster hash: caad9...72b

[AnonymDiskusjon]

Og jeg glemte å nevne at jeg har ikke lenger tro på at det går an å være i et livslangt forhold. Jeg ser på bestemor og bestefar og skulle ønske jeg ble som de. Sammen i så mange år gjennom tykt og tynt. Men jeg klarer ikke se mellom fingrene om mannen jeg er med er utro, jeg klarer ikke akseptere at han vil ha mange andre kvinner og at han hele tiden fantaserer om andre, og jeg vil ikke syns det er greit å vite når vi er i 50-60 årene begge to at han har lyst på 18 åringer. Selv om det er biologi og naturlig og la la la så vil jeg ikke klare å akseptere at jeg alltid er og forblir taperen. Sier ikke at det er sånn hos bestemor og bestefar altså... Bestefar er en super fantastisk mann, favorittmannen min her i verden faktisk... <3 

Anonymous poster hash: caad9...72b

[Taurean]

1) Du bør ikke skrive eller si slike ting om deg selv. Psykologer og terapeuter er bare mennesker, de også. Du er et like fullverdig menneske som de er.

2 + 3 + 4: Jeg ser du skriver i dette avsnittet: "F.eks her en dag så jeg en veldig flott mann i byen. Vanligvis ville jeg jo "dåna" og blitt litt forlegen, men i stedet tenkte jeg at han sannsynligvis ser på kvinner som bruk og kast, og siden han var åpenbart kjekk er han nok heller ikke lojal og er av typen som faller lett for fristelser. Jeg merket at jeg tenkte ganske negativt, og plutselig var han ikke så kjekk lenger. Da ble jeg litt flau, for det er ikke fint å tenke slik, jeg har alltid vært den som tenker godt om alle. Naiv som faen har jeg alltid vært også. Jeg føler alle menn som prøver å bli kjent med meg har en baktanke og at jeg i deres øyne bare er en liten dritt som de kan gjøre hva de vil med, og at om jeg prøver å sette grenser eller stå opp for meg selv så vil de stikke. At uansett hva jeg gjør så vil der alltid være noen andre mennene drømmer om, at jeg ikke vil leve opp til deres forventninger no matter what.

Dette er ting Buffyannesummers burde skrive om.
 

 

Du bør finne din egen vei, finne en jobb, tjene penger, så du kan leve som DU vil!! Ikke hør på disse menneskene som du har hørt på tidligere. Og når du står i en posisjon til å tjene egne penger og velge egen livsvei, så kan du velge hvem du skal leve med!

Dette var en vanskelig sak. Jeg håper du har krefter til å jobbe med det her.

Endret 28. august 2019 av Taurean

[NiFlex]

Jeg er veldig mye lik deg ut ifra hva du skriver, bortsett fra at jeg har utovertiss. Jeg kom meg delvis over kneika for noen år siden, og har det nå helt greit med samboer, hund og ventende barn. Slår gjerne av en prat med deg hvis du føler for det. 

[BuffyAnneSummers]

Dette er ting Buffyannesummers burde skrive om!! Du har en arke-engel som venter på å svare deg i dette forumet

 

 

Good call!

 

TS, du må i terapi. Du kommer til å fortsette å falle for og prøve å fikse samme dude hvis du ikke finner ut av hvorfor du møter og faller for samme mann hele tiden, det er slik jeg tolker innlegget, at du har opplevd mye dritt fra samme type menn, som behandler kvinner dårlig. Det vil ikke slutte før du innser at du også fortjener sååå mye mer. Det høres ut som om du leter etter og prøver å fikse din egen pappa, er du bare snill nok, flink nok, pen nok, osv så kanskje han denne gangen ikke behandler deg som dritt? Sannheten er at det er ingenting du kan gjøre som er god nok fordi problemet ikke ligger hos deg, det lå aldri hos deg, du var barnet i dette forholdet. 

 

Er ikke rart at du har lagt kvinner for hat når du lærte tidlig av dine foreldre og spesielt av din far at folk kommer til å dolke deg i ryggen uansett hvor mye de elsker deg. Ville gitt kvinner en ny sjanse samtidig som du har øynene åpne, det er enkelte ting du bare forstår som kvinne og vice versa.  

[AnonymDiskusjon]

Good call!

 

TS, du må i terapi. Du kommer til å fortsette å falle for og prøve å fikse samme dude hvis du ikke finner ut av hvorfor du møter og faller for samme mann hele tiden, det er slik jeg tolker innlegget, at du har opplevd mye dritt fra samme type menn, som behandler kvinner dårlig. Det vil ikke slutte før du innser at du også fortjener sååå mye mer. Det høres ut som om du leter etter og prøver å fikse din egen pappa, er du bare snill nok, flink nok, pen nok, osv så kanskje han denne gangen ikke behandler deg som dritt? Sannheten er at det er ingenting du kan gjøre som er god nok fordi problemet ikke ligger hos deg, det lå aldri hos deg, du var barnet i dette forholdet. 

 

Er ikke rart at du har lagt kvinner for hat når du lærte tidlig av dine foreldre og spesielt av din far at folk kommer til å dolke deg i ryggen uansett hvor mye de elsker deg. Ville gitt kvinner en ny sjanse samtidig som du har øynene åpne, det er enkelte ting du bare forstår som kvinne og vice versa.  

 

Terapi er høyst uaktuelt. Jeg kommer til å bli stemplet som en bitter, gal dritt om jeg åpner opp til en annen person om tankene mine. Dessuten vet jeg at jeg uansett vil få høre at alle er forskjellige, at jeg ikke kan lese tanker osv... 

 

Jeg har lagt begge kjønn for hat. Alle mennesker for hat. Alle har en agenda med alt de gjør, ingen er faktisk snille og greie, og jeg kan ikke stole på noen. Spesielt ikke menn. De vil være utro mot meg, bruke meg, gjøre narr av meg, gå ifra meg ved første mulighet. Ser de ei pen dame og hun er villig så nøler de ikke med å ligge med henne eller forlate meg for å være med henne. Kvinner og menn er utro i fleng, i stedet for å pleie forholdet med partneren ser de på porno og låser seg inne, møter andre og tør ikke snakke med hverandre fordi de aller, aller fleste er konnfliktskye som faen. Å snakke med hverandre er det ikke noe poeng i, å såre hverandre derimot... 

 

Trodde før at jeg selv var snill og god. Tenkte alltid at jaja, jeg er i det minste snill. Men jeg er ikke det lenger, for jeg klarer ikke se det gode i folk, jeg ser kun alt det negative. Hva er poenget med å leve i en verden fylt med løgner og hat? Jeg ser ingen grunn til å fortsette. 

 

Anonymous poster hash: 3b4a8...9e3

[Reg2000]

 

Terapi er høyst uaktuelt. Jeg kommer til å bli stemplet som en bitter, gal dritt om jeg åpner opp til en annen person om tankene mine. Dessuten vet jeg at jeg uansett vil få høre at alle er forskjellige, at jeg ikke kan lese tanker osv... 

 

Jeg har lagt begge kjønn for hat. Alle mennesker for hat. Alle har en agenda med alt de gjør, ingen er faktisk snille og greie, og jeg kan ikke stole på noen. Spesielt ikke menn. 

 

 

Nei psykologer hører mye rart uten at de stempler folk som bitre gale drittmennesker. Du trenger ikke nødvendigvis gå til en psykolog, men hvis du nekter å ta imot hjelp går dette dessverre aldri bra. 

 

De aller fleste mennesker, både kvinner og menn, er snille og greie selv om de ikke nødvendigvis er mennesker du vil bruke så mye tid sammen med. 

Endret 28. august 2019 av Reg2000

[AnonymDiskusjon]

Nei psykologer hører mye rart uten at de stempler folk som bitre gale drittmennesker. Du trenger ikke nødvendigvis gå til en psykolog, men hvis du nekter å ta imot hjelp går dette dessverre aldri bra. 

 

De aller fleste mennesker, både kvinner og menn, er snille og greie selv om de ikke nødvendigvis er mennesker du vil bruke så mye tid sammen med. 

Nå finnes det folk der ute som faktisk er syke og trenger hjelp, og som har lyst til bli bedre. Tenker det er bedre at de får plassen hos en psykolog enn at jeg tar den. Håpet er ute for meg uansett. 

 

Anonymous poster hash: 3b4a8...9e3

[BuffyAnneSummers]

Du er den eneste her som stempler deg selv som bitter og gal.

Du har åpenbart traumer som må behandles, du trenger hjelp og du fortjener den TS, du fortjener også å være lykkelig. 
 

Er absolutt ikke sant at alle er like fæle. Klart, du må kysse en del frosker, men sånn er livet, det er mange som passer sammen med deg og mange som ikke gjør det, vi blir såret og sårer folk og det er også noe vi vokser på som mennesker. Det virker som om du projiserer dine egne følelser og traumer som du ikke har bearbeidet om tidligere forhold på dine fremtidige potensielle forhold. Du må slutte med det og da er første steg å prøve å få hjelp, for du er i en ond sirkel nå TS som ikke vil ta slutt av seg selv, det vil bare bli verre med tiden hvis du ikke gjør noe med det. 

[Reg2000]

 

Nå finnes det folk der ute som faktisk er syke og trenger hjelp, og som har lyst til bli bedre. Tenker det er bedre at de får plassen hos en psykolog enn at jeg tar den. Håpet er ute for meg uansett. 

 

Anonymous poster hash: 3b4a8...9e3

 

 

Utfra det du skriver her ligger du ganske høyt på lista over de som er syke og trenger hjelp. 

Ikke kast bort tiden i et forum, ta kontakt med noen som kan hjelpe.

 

Ring feks mental helses døgnåpne hjelpetelefon 116 123

 

Hvis det du skriver her er sant klarer du deg ikke lenge uten hjelp. 

[AnonymDiskusjon]

Du er den eneste her som stempler deg selv som bitter og gal.

 

Du har åpenbart traumer som må behandles, du trenger hjelp og du fortjener den TS, du fortjener også å være lykkelig. 

 

Er absolutt ikke sant at alle er like fæle. Klart, du må kysse en del frosker, men sånn er livet, det er mange som passer sammen med deg og mange som ikke gjør det, vi blir såret og sårer folk og det er også noe vi vokser på som mennesker. Det virker som om du projiserer dine egne følelser og traumer som du ikke har bearbeidet om tidligere forhold på dine fremtidige potensielle forhold. Du må slutte med det og da er første steg å prøve å få hjelp, for du er i en ond sirkel nå TS som ikke vil ta slutt av seg selv, det vil bare bli verre med tiden hvis du ikke gjør noe med det. 

Jeg ser ikke hvorfor jeg skal fortjene å være lykkelig og at jeg trenger hjelp osv. Jeg syns det er urettferdig at jeg lever, det dør unge kvinner i ulykker verden over ofte (også unge menn men ja) men jeg skal absolutt leve. Hvorfor kan ikke jeg forulykke? Alle som dør eller blir fratatt livet elsket livet og hadde så mye fint ved seg. Om jeg hadde dødd hadde folk grått kun for å sanke sympati hos andre og oppmerksomhet. Ingen hadde sagt noe fint om meg, for der er ingenting fint å si. Kanskje det typiske "hun var snill"......... Så koselig. 

 

Utfra det du skriver her ligger du ganske høyt på lista over de som er syke og trenger hjelp. 

Ikke kast bort tiden i et forum, ta kontakt med noen som kan hjelpe.

 

Ring feks mental helses døgnåpne hjelpetelefon 116 123

 

Hvis det du skriver her er sant klarer du deg ikke lenge uten hjelp. 

Det her er tulleproblemer i forhold til virkelige problemer.. Og det er jo egentlig ikke et problem, jeg føler jeg ser verden slik den er og sliter med å takle det. Jeg klarer ikke bare la være å bry meg, gi faen og krype inn i en hule og aldri komme ut. Jeg klarer ikke overse ting. Jeg dveler ved alt.. 

 

Anonymous poster hash: caad9...72b

[Reg2000]

Det her er tulleproblemer i forhold til virkelige problemer.. Og det er jo egentlig ikke et problem, jeg føler jeg ser verden slik den er og sliter med å takle det. Jeg klarer ikke bare la være å bry meg, gi faen og krype inn i en hule og aldri komme ut. Jeg klarer ikke overse ting. Jeg dveler ved alt.. 

 

 

Hva er et virkelig problem? De aller fleste mentale problemer folk har skyldes at man ikke har det godt med seg selv og andre. Du har latt det gå altfor lenge før du har søkt hjelp og har tvunnet deg selv inn i et nett av tvangstanker. Som sagt, ikke kast bort tiden i et forum med amatører. Snakk med noen som faktisk kan hjelpe isteden. 

[AnonymDiskusjon]

Hva er et virkelig problem? De aller fleste mentale problemer folk har skyldes at man ikke har det godt med seg selv og andre. Du har latt det gå altfor lenge før du har søkt hjelp og har tvunnet deg selv inn i et nett av tvangstanker. Som sagt, ikke kast bort tiden i et forum med amatører. Snakk med noen som faktisk kan hjelpe isteden. 

News flash, har gått til psykolog i mange år.. 

 

Anonymous poster hash: caad9...72b

[Reg2000]

 

Terapi er høyst uaktuelt. Jeg kommer til å bli stemplet som en bitter, gal dritt om jeg åpner opp til en annen person om tankene mine. Dessuten vet jeg at jeg uansett vil få høre at alle er forskjellige, at jeg ikke kan lese tanker osv... 

 

 

 

 

News flash, har gått til psykolog i mange år.. 

 

 

Hva skal vi tro på? 

 

Lykke til videre.

[Corp Por]

Man er som man gjør seg selv.

Det er som regel ytre faktorer man kan skylde på fra barneår, men på et tidspunkt må man selv ta ansvar.

Det er ingen andre enn du som kan fikse deg.

 

Jeg er en kynisk person som har et negativt syn på folk flest. Min observasjon er at folk flest av begge kjønn er egoistiske drittsekker som er ute etter å utnytte andre og melke sitt eget ego. Menn og kvinner har forskjellige måter å utnytte hverandre på, men målet er det samme.

 

Man løser allikevel ingenting ved å unngå alt og alle. Man må bare bli tykkhudet og ikke forvente for mye. Hvis man unngår alle av frykt for å bli såret så treffer man heller ikke de fine folkene som også er å finne.

 

Personlig har jeg liten forståelse for terapi. Jeg vet ikke helt hva det innebærer da jeg aldri har vært i en time og det er ingen her inne som har klart å fortelle meg hva som er så spesielt med terapi i profesjonell forstand kontra egen øvelse og mestring.

Terapi slår meg på den annen side litt som å gå til en kiropraktor; enhver, syk eller ikke, blir diagnostisert opp, ned og i mente - enkelte blir avhengige av både diagnostiseringen og behandlingen og diagnosen ender med å bli sykdommen.

 

Jeg er derfor av den mening at de fleste nok vil ha best utbytte av å jobbe med seg selv, så sant man har motivasjon, vilje og evne. Alt kan fikses så sant man vil og så sant man har forståelse for at det tar tid å endre et inngrodd adferdsmønster.

 

Selv gjør jeg det samme.

Jeg er en skoletaper. Jeg er ikke dum - tvert imot gjør jeg det stort best av alle deltakerne hver gang jeg gjør noe målbart, både akademisk og praktisk. Men jeg fungerte ikke i skolen. Der gjorde jeg det kjempedårlig og lærte meg at jeg var idiot. Det har jeg trodd nesten hele livet.

Samtidig er mangfolka rundt meg hvis jeg vokste opp med som rollemodeller, arbeidsnarkomane som måler andre mennesker ene og alene om hvordan de fungerer og presterer i arbeidslivet.

Jeg har derfor grodd inn i et adferdsmønster hvor jeg må jobbe som svarte faen hele tiden. Jeg må slite meg ut og jeg føler meg aldri tilstrekkelig. Jeg har en helse som begynner å gi etter og føler meg for dum til en bedre jobb.

 

Da må jeg endre på noe.

Ingen andre enn meg kan gjøre noe med dette.

Jeg må gå utenfor min komfortsone, jeg må konstant fortelle meg selv at 'dette får jeg til!' og 'dette kan jeg!'

Jeg må omgi meg med mennesker som har tro på meg og er positive til meg og mine planer. Jeg må unngå negative mennesker som forsterker mine egne tvil. Rive meg ned klarer jeg fint alene - det trenger jeg ikke hjelp til.

 

Nå har jeg med unger tatt fagskole over nett, jaget jobber og svettet meg igjennom jobbintervjuer. Det føles som motbakke hele veien og ofte begynner de negative tankene å ta overhånd, men da er det bare å ignorere som best en kan, fake it till you make it og bare gønne på!

Nå har jeg kommet inn på en arbeidsplass og opplevde nettopp at flere bedrifter hadde budrunde på meg og jeg fikk tilbud og motbud.

 

Dette hadde ikke skjedd om jeg var idiot. Om jeg var ubrukelig. Dette skjer fordi jeg har bestemt meg for at nå skal jeg slutte å holde meg selv nede. nå skal jeg ta meg[/i] sammen og vise andre hva jeg er verdt.

 

 

Det samme kan du gjøre.

Fake it till you make it.

Smil så får du lyst til å smile.

Ikke ta hvert nederlag som det endelige.

Husk at vi alle må kjempe vår egen kamp.

Og det viktigste av alt er å ha mennesker rundt seg. Positive mennesker som kan hjelpe deg med ditt eget tankemønster. De andre fungerer som øvelse - bare ta deres ord og handlinger med en klype salt. Fokuser på deg selv og ikke andre.

[missi]

Hvis terapi er uaktuelt så er det fordi du ikke tør bli bedre.

[AnonymDiskusjon]

Hva skal vi tro på? 

 

Lykke til videre.

Skjønner at det mistolkes. Går til psykolog for mine mange andre problemer. Har ikke snakket om akkurat det jeg nevner i tråden her... Psykologen vet jeg er skeptisk til mennesker og ikke stoler på noen, men de bitre tankene jeg har om begge kjønn er... Ja. De holder jeg for meg selv. Så beklager at jeg har gjort det litt uklart. Takk..

 

Anonymous poster hash: caad9...72b

[AnonymDiskusjon]

Jeg vil egentlig ikke bli bedre. Jeg vet at om jeg blir bedre, så kommer livet til å bli enda verre, for da blir jeg naiv igjen og tar mennesker inn i livet mitt som etterhvert sakte men sikkert plukker meg fra hverandre. Jeg vet ikke hvorfor jeg oppretta denne tråden.. For hvert innlegg som kommer så mister jeg bare mer troa uansett, for jeg føler alle har en agenda, til og med på et anonymt nettforum.. Dere veit ikke hvem jeg er eller hvordan jeg ser ut og påstår at jeg har verdi. Det er tullete.. 

Nå har jeg tatt en del beroligende og skal sove. God natt. 

Anonymous poster hash: caad9...72b

[Vaniman]

Prøv å gå til kjernen av problemet. Jeg tror dette i virkeligheten kan skyldes en vanskelig foreldre-barn relasjon. Dvs. at roten til problemet ligger i din barndom og ungdom. Har f. eks. dine foreldre hatt store ambisjoner eller forventninger på dine vegne? Har du vært et "vidunderbarn" som skulle kaste glans over far eller mor? Eller har dine foreldre vært overbeskyttende? På et eller annet vis forsøkt å hindre deg i å bli et selvstendig individ?

 

(Kanskje du ikke bør svare på dette forumet).

 

Det er uansett ikke for sent for deg. Du kan bli frisk. Men du må være ærlig, finne det egentlige problemet og håndtere det. Husk at innen alle familier går problemer i arv, fra generasjon til generasjon. Og alle mennesker må forlate barndomshjemmet, gå ut i verden og bli selvstendig, -finne frem til egne tanker, følelser og verdisett. Hvis du synes det er vanskelig, har du det til felles med alle mennesker.

 

Det er rett og slett ikke mulig å unngå skuffelser og nederlag i livet. Du må takle nederlag uten å bli bitter og hatsk.

 

Kanskje tar jeg helt feil angående deg. Da får du ha meg unnskyldt. Men min erfaring med unge mennesker forteller meg at det egentlige problemet kan være skjult. Og det ligger i oppveksten.

[Corp Por]

Jeg vil egentlig ikke bli bedre. Jeg vet at om jeg blir bedre, så kommer livet til å bli enda verre, for da blir jeg naiv igjen og tar mennesker inn i livet mitt som etterhvert sakte men sikkert plukker meg fra hverandre. Jeg vet ikke hvorfor jeg oppretta denne tråden.. For hvert innlegg som kommer så mister jeg bare mer troa uansett, for jeg føler alle har en agenda, til og med på et anonymt nettforum.. Dere veit ikke hvem jeg er eller hvordan jeg ser ut og påstår at jeg har verdi. Det er tullete..

 

Nå har jeg tatt en del beroligende og skal sove. God natt.

 

Anonymous poster hash: caad9...72b

Det er ikke tullete i det hele tatt.

Ja, de fleste er overfladiske og verdsetter mennesker basert på et fåtall fastsatte verdier og ofte er det ikke en gang de selv som definerer hvilke verdier disse er. De ser hva andre verdsetter og bruker dette som en mal for sine egne preferanser i et forsøk på å konkurrere med sine jevnbyrdige.

 

Noen av oss, derimot, har den tro at alle de fleste er en relativt jevn totalsum av mange faktorer. En man dårlig på én ting er man som regel god på noe annet og det vil alltid være mennesker som verdsetter akkurat dine styrker.

 

Jeg har jobbet med "tullinger" som knapt mestrer et eneste aspekt av sitt arbeide. Men når en blir kjent med dem så har de andre kvaliteter som er vel så bra som hver enn annet. De har kanskje en brennende hobby som imponerer, sosiale evner som er helt enorme eller vanvittig kunnskap om et felt de egentlig burde gjort til sitt virke.

 

Det blir for dumt å si at ingen av oss kan si at du har verdi. Sannsynligheten for at du har lav verdi er ekstremt liten - og det er uansett du selv som bestemmer den verdien.

 

Man kan alltids ta et mesterverk, ødelegge det og gjemme resultatet i garasjen. Da har det forsåvidt lav verdi - inntil du velger å gi det verdi ved å ta det frem igjen, jobbe med det og få frem potensialet som var der hele tiden.

 

Inntil du bestemmer deg for dét så er saken som den er og som du velger å la den være.

Endret 28. august 2019 av Invader Zim