Hvorfor er de norske universitetene så elendige?

[Gjest Slettet+5132]

Nei det tror jeg ikke. Imidlertid, det er flere steder å søke i USA. Dette er et stort poeng for små grupper/enkeltpersoner som driver med distruptive ting (altså "forstyrrer" de store i sitt arbeid) og som "de etablerte" og organiserte gjerne hater og "snakker ned" når de har anledning.

 

Men poenget her var vel ikke bare rangering/sammenligning med andre - men hva en *kunne* ha fått til ?

Det finnes også flere steder å søke i Norge. Hørt om Kreftforeningen?

[lada1]

Det finnes også flere steder å søke i Norge. Hørt om Kreftforeningen?

 

Det er vel mye i samråd med Forskningsådet?  Mye samme nettverket?

[Gjest Slettet+5132]

Det er vel mye i samråd med Forskningsådet?  Mye samme nettverket?

Hvor får du den informasjonen fra? Det er sikkert en del av reviewerne som vurderer søknande (altså vitenskapelige ansatte) som er de samme, men det samme er sant i USA for de forskjellige finansieringsmulighetene der også.

[Vaniman]

Noen grunn til at Norge skal ha som mål å ha universiteter høyere på denne listen?

Forutsatt at rangeringen viser de beste universitetene, så ja. Da er det bare til å ta opp konkurransen. Bedre universitetet fører til mer kunnskap, ny teknologi, mer effektiv organisering etc. Fremskritt.

 

Det er i utgangspunktet begrenset hva en nasjon kan gjøre uten høyere utdannelse. F.eks. industrien trenger geologer til å finne mineraler og olje. Samfunnet trenger leger og lærere osv.

 

Noe over 30% av den voksne befolkningen i Norge har høyere utdannelse. Om noen år bør nok dette være 40%. USA, Canada, Japan og Israel nærmer seg 50%.

[Feynman]

Forutsatt at rangeringen viser de beste universitetene, så ja. Da er det bare til å ta opp konkurransen. Bedre universitetet fører til mer kunnskap, ny teknologi, mer effektiv organisering etc. Fremskritt.

Uten å en gang begynne på om rangeringen er rett, så viser rangeringen i hvert fall "de beste universitetene" ut fra kriteriene som er satt. Spørsmålene er om det er det rette for norske universiteter å følge dem.

 

Det er ikke snakk om universitetene bør bli bedre, det bør de så absolutt. Men skal en slik ranking styre hva som målet, og vil det være til Norges beste. Er det riktig, f.eks. å bruke skattepenger på internasjonal markedsføring slik at norske universiteter får bedre rykte?

[Vaniman]

Uten å en gang begynne på om rangeringen er rett, så viser rangeringen i hvert fall "de beste universitetene" ut fra kriteriene som er satt. Spørsmålene er om det er det rette for norske universiteter å følge dem.Det er ikke snakk om universitetene bør bli bedre, det bør de så absolutt. Men skal en slik ranking styre hva som målet, og vil det være til Norges beste. Er det riktig, f.eks. å bruke skattepenger på internasjonal markedsføring slik at norske universiteter får bedre rykte?

Jeg vil si ja. Bedre rykte kan tiltrekke seg bedre studenter og lærere. Kanskje tiltrekke seg internasjonale selskaper.

 

Jeg vet at det er større arbeidskrav for studenter på høyt rangerte universitet, så noe må det være i disse rangeringene.

[Slaps]

Jeg tror vi (våre folkevalgte) valgte feil strategi for mange år tilbake. Det ble besluttet å slå sammen små spesialiserte universiteter og høyskoler for å opprette store universiteter som skulle få oss på verdenskartet.

Et åpenbart eksempel er sammenslåingen av Universitetet i Trondheim og NTH i 1996(?). Mulig man hadde kommet lenger med å satse på mindre universitet med smalere fagfelt som ingeniør-spesialisert kompetanse.

 

Ser man til KTH i Sverige har de beholdt den ingeniør/arkitektur-profilen som NTH hadde. KTH gjør det i hvert fall bedre enn i alle universiteter i Norge, men så er Sverige dobbelt så mange som oss da.

 

Kanskje vi skal sammenlikne oss med Danmark og kopiere dem. De gjør det tilsynelatende best i Norden ifølge denne rankingen.

Endret 9. august 2019 av Slaps

[lada1]

Hvor får du den informasjonen fra? Det er sikkert en del av reviewerne som vurderer søknande (altså vitenskapelige ansatte) som er de samme, men det samme er sant i USA for de forskjellige finansieringsmulighetene der også.

 

Jeg har ikke referansen, men jeg mener å ha sett utlyst at visse deler av søknadsrundene overfor Krefforeningen blir direkte samkjørt med Forskningsrådet. Dette er vel ikke helt riktig referanse, men gir kanskje en indikasjon:

 

https://kreftforeningen.no/forskning/investeringsmidler-til-lovende-produkter/lovende-kreftforskning-raskere-ut-til-pasientene/

 

Mitt poeng var at forskningssystemet i Norge i stor grad ignorerer at små team kan være disruptive og store organisasjoner helst ikke. Her er et en publikasjon på dette:

 

https://www.nature.com/articles/s41586-019-0941-9

 

De konkluderer med at det optimale er en mix av små og store team *som konkurrerer*. 

 

Små "garasje-team" kan være "farlige" for de store. Microsoft har forstått dette lenge. Der har en sagt at en viktig trussel for dem er konkurranse fra "frynset organiserte" outsidere som jobber i garasjer o.l.  - ikke i store flotte signalbygg med høyt betalte profesjonelle og forutsigbare  ledere med de rette overflatiske moteord. Linus Torvalds f.eks. er en viktig "trussel" som en nå må forholde seg til :-) 

 

Microsoft har altså forstått det. Det har ikke Kreftforeningen og Forskningsrådet.  Slik forståelse ville vel også være forstyrrende for dem. Er det ikke slik at Forsningsrådet bruker ca 10 prosent (1 milliard) på å fordele 9 milliarder til forskning? De skal liksom bruke "kikkert" for å se hva som er de "beste" forskningsprosjektene. Slik forstyrrer de gjerne god akademisk konkurranse ved universitetene. De krever helst at forskerne/søkerne har viktige nettvert og kjente/etablerte samarbeidspartnere. Slik skal de liksom sikre at forskerne ikke dummer seg ut :-)  Resultatene fra strategien blir ikke systematisk evalusert og publisert. Mye gode intensjoner i blinde :-)

Endret 10. august 2019 av lada1

[Gjest Slettet+5132]

Jeg har ikke referansen, men jeg mener å ha sett utlyst at visse deler av søknadsrundene overfor Krefforeningen blir direkte samkjørt med Forskningsrådet. Dette er vel ikke helt riktig referanse, men gir kanskje en indikasjon:

 

https://kreftforeningen.no/forskning/investeringsmidler-til-lovende-produkter/lovende-kreftforskning-raskere-ut-til-pasientene/

 

Mitt poeng var at forskningssystemet i Norge i stor grad ignorerer at små team kan være disruptive og store organisasjoner helst ikke. Her er et en publikasjon på dette:

 

https://www.nature.com/articles/s41586-019-0941-9

 

De konkluderer med at det optimale er en mix av små og store team *som konkurrerer*.

 

Små "garasje-team" kan være "farlige" for de store. Microsoft har forstått dette lenge. Der har en sagt at en viktig trussel for dem er konkurranse fra "frynset organiserte" outsidere som jobber i garasjer o.l. - ikke i store flotte signalbygg med høyt betalte profesjonelle og forutsigbare ledere med de rette overflatiske moteord. Linus Torvalds f.eks. er en viktig "trussel" som en nå må forholde seg til :-)

 

Microsoft har altså forstått det. Det har ikke Kreftforeningen og Forskningsrådet. Slik forståelse ville vel også være forstyrrende for dem. Er det ikke slik at Forsningsrådet bruker ca 10 prosent (1 milliard) på å fordele 9 milliarder til forskning? De skal liksom bruke "kikkert" for å se hva som er de "beste" forskningsprosjektene. Slik forstyrrer de gjerne god akademisk konkurranse ved universitetene. De krever helst at forskerne/søkerne har viktige nettvert og kjente/etablerte samarbeidspartnere. Slik skal de liksom sikre at forskerne ikke dummer seg ut :-) Resultatene fra strategien blir ikke systematisk evalusert og publisert. Mye gode intensjoner i blinde :-)

Noen forskningsmidler er nok i samarbeid med forskningsrådet, andre ikke.

 

Hvor har du det fra at det ikke er en mix i Norge? Det er faktisk en god del små forskningsgrupper også som får støtte

[lada1]

Hvor har du det fra at det ikke er en mix i Norge? Det er faktisk en god del små forskningsgrupper også som får støtte

 

Se på utlysingene. Der sier man som oftest at man får ekstrapoeng i evalueringen dersom man samarbeider med noen innafor etablerte miljøer. Som hovedregel (90 prosent?) må man være tilknyttet en etablert miljø for i det hele tatt å få bli med i søknadsprosessen. Dette gjelder forøvrig ikke bare Forskningsrådet og Kreftforeningen. Det er svært få muligheter for små *uavhengige* outsidere som kan komme til å konkurrere og forstyrre andre med sine vitenskapelige resultater.  

 

Og en har ikke ordninger nykommere (akademisk sett unge) får prøve seg på eget avsvar (en eller to ganger) uten for detaljert evaluering av etablerte. En har riktignok ordninger med øremerking av midler der biologisk unge mennesker får prøve seg (simpel aldersgrense) - men også der har man fordeler i evalueringen dersom man har en lang historie med tidligere prosjekter (dvs forskningsmessig/akademisk kan man gjerne/helst være "gammel"). Og postdoc ordningen er slik at mange får postdok via etablerte professorer.  Definisjon: man kan si at "akademisk alder" begynner å telle/løpe når man har fått innvilget sitt første prosjekt. Dvs en 40-åring kan gjerne ha en akademisk alder under en på 30 år (biologisk sett). Her prøver en å utdype dette:

 

https://www.ted.com/talks/albert_laszlo_barabasi_the_real_relationship_between_your_age_and_your_chance_of_success

 

En kan si at man har tilsvarende praksis i Norge som i utlandet angående å unngå mix/forstyrrelser - men i et lite land som Norge slår dette ekstra uheldig ut.

 

Små grupper/enkeltpersoner kan hevde seg ved å gjøre ting som andre ikke forstår. Dette er en hovedforklaring på at de kan være bedre på "disruptivitet" enn større grupper/nettverk - som på sin side helst er best på å "exploitere" kjente ting. Dette betyr at større grupper/nettverk har store "ufortjente" fordeler i den nøye søknadsprosessen  som f.eks. Forskningsrådet følger og som jeg kaller "kikersikte-metoden" (og som de bruker ca en milliard på - uten særlig etter-evaluering). Jeg ser at Erna-regjeringen i en viss grad har redusert bevilgninger til administrative kostnader i Forsningsrådet - de burde gå lenger. Man kan da ikke ha et forskningsråd som er opptatt av sin egen organisasjon !

Endret 11. august 2019 av lada1

[Reg2000]

Se på utlysingene. Der sier man som oftest at man får ekstrapoeng i evalueringen dersom man samarbeider med noen innafor etablerte miljøer. Som hovedregel (90 prosent?) må man være tilknyttet en etablert miljø for i det hele tatt å få bli med i søknadsprosessen. Dette gjelder forøvrig ikke bare Forskningsrådet og Kreftforeningen. Det er svært få muligheter for små *uavhengige* outsidere som kan komme til å konkurrere og forstyrre andre med sine vitenskapelige resultater.  

 

 

Antar at du har en annen forståelse av hva små uavhengige grupper er. De aller fleste forskningsgruppene i Norge er små, spesielt sett i en internasjonal skala. De består av en professor og noen få doktorgradsstudenter og kanskje en post doc eller to. Teknikere og fast ansatte forskere utenom professorene finnes knapt nok. Det er et av problemene da det blir stor gjennomstrømning og man sliter med å beholde kunnskap.

 

I større forskningsgrupper kan du sende prøvene dine til en analyselab med teknikere som er eksperter på sine analysemetoder. I Norge må i stor grad doktorgradsstudenten/post doc'en lære seg metodene selv og utføre analysene selv(med noen få unntak), med de feilene det naturlig medfører. Da kaster man bort tid og midler fordi metodekunnskapen ikke blir beholdt i gruppen, og man får mindre tid til å studere resultatene av analysene. 

 

Karriereveiene for norske forskere er problematiske. Etter master tar du en doktorgrad. Hvis du ønsker å gå videre som forsker er neste målet en førsteamanuensis eller professorstilling. For å få en slik jobb må du ha en stor produksjon av artikler, men det finnes ingen faste jobber der du kan få produsert artiklene. Da har du valget mellom å være løsarbeider i 10-15 år i diverse post doc stillinger eller dra ut av Norge der det finnes muligheter for faste forskningsstillinger. Du har altså en periode på 10-20 år med dårlig betalte midlertidige stillinger med alle de problemene det medfører. 

 

Tildeling av forskningsmidler baseres i stor grad på publisering av artikler, så hvis du har en stor gruppe klarer du å produsere flere artikler. Det betyr ikke at de små gruppene ikke får. For å få mer penger må du være dyktig nok til å produserer gode artikler og gjerne spisse forskningen inn mot områder der du har større sannsynlighet for å få midler. Feks så lønner det seg å si noe om kreft hvis du skal få midler av kreftforeningen.

 

"Problemet" med ryktet til universitetene handler ikke om at gruppene er for store, men at de er altfor små og ikke har mulighet til å tilrekke seg de aller beste som ønsker seg langt større forskningsgrupper. 

Endret 11. august 2019 av Reg2000

[lada1]

 

 

Tildeling av forskningsmidler baseres i stor grad på publisering av artikler, så hvis du har en stor gruppe klarer du å produsere flere artikler. Det betyr ikke at de små gruppene ikke får. For å få mer penger må du være dyktig nok til å produserer gode artikler og gjerne spisse forskningen inn mot områder der du har større sannsynlighet for å få midler. Feks så lønner det seg å si noe om kreft hvis du skal få midler av kreftforeningen.

 

 

 

Hadde det vært så enkelt at tidligere publikasjoner avgjorde, da kunne vel en algoritme fordele midlene og en trengte ikke bruke en milliard på denne prosessen. 

 

Selve søknads-behandlingen baserer seg på at det er ganske så kjente ting en kan få støtte for. Kravet er at referee-ene forstår ideene. Og noen ganger må en søke på noe for så å gjøre noe annet som en ikke vil fortelle om før en har publisert :-) Jeg nevte ikke bare *størrelse* på gruppene - men også om de var uavhengige/outsidere. Slike grupper/enkelt-personer er ofte flinkere enn andre angående disruptiv forskning (forklart i Nature-artikkelen som jeg refererer til ovenfor). Slike grupper/enkelt-personer kan dukke opp som troll av eske - men de fleste forsvinner og en hører ikke mer fra dem. Og slik bør det være. En bør ikke koble sosial sikkerhet/personlig økonomi og akademisk karriere.  Materiell/sosial sikkerhet bør være en annen historie som ikke forstyrrer her.

 

Og nå har en innført begrepet "Responsible Research and Innovantion" (RRI). I stedet for å måtte krysse av på et skjema, så må en helst vise at en har vært med på de rette kursene i prosjekt-skriving og forstått å skrive de rette frasene om samfunns-ansvar. Ellers hjelper det ikke med mange artikler eller gode ideer om å gjøre ting. En "RRI-slutt-synsing" avgjør om en får tildeling eller ikke. Jeg ser på dette hovedsaklig som et tiltak for å styrke makten til byråkratene i Forskningsrådet. Lite annet.

 

Mitt poeng er at en mix av gruppe-/individ-profiler er det optimale. Og Forskningsrådet fremmer bare en type forskere/profiler som så blir akademisk vinnere (både store og små). Her ligger det forklart et forbedringspotensiale for universitetene i Norge.

 

En typisk akademisk vinner i Norge er for tiden en kvinne som følger tett på en moden professor og blir godt likt :-) En som glir rett inn i miljøene og er polulær. En unngår helst å bli utfordret. Er det slik vi vil ha det? Veien til "drittmijø" er kort i slike systemer uten mekanismer for korrigering.

Endret 13. august 2019 av lada1

[Reg2000]

Hadde det vært så enkelt at tidligere publikasjoner avgjorde, da kunne vel en algoritme fordele midlene og en trengte ikke bruke en milliard på denne prosessen. 

 

 

Tja det er vel litt mye å forvente at en algoritme skal kunne lese artikler og forstå dem og knytte det til satsningsområder for forskningsrådet m.m.

 

 

Jeg nevte ikke bare *størrelse* på gruppene - men også om de var uavhengige/outsidere. Slike grupper/enkelt-personer er ofte flinkere enn andre angående disruptiv forskning (forklart i Nature-artikkelen som jeg refererer til ovenfor). 

 

Tråden handler om Universiteter. Som nevnt antok jeg at din forståelse av "små grupper" var noe annet. Professorene står forøvrig veldig fritt til å ta forskningen sin i den retningen de ønsker.

 

 

 

En typisk akademisk vinner i Norge er for tiden en kvinne som følger tett på en moden professor og blir godt likt :-) En som glir rett inn i miljøene og er polulær. En unngår helst å bli utfordret. Er det slik vi vil ha det? Veien til "drittmijø" er kort i slike systemer uten mekanismer for korrigering.

 

For noe vås. Du er bare skuffet for at forskningen ikke stemmer med ditt verdensbilde. Forskere vil gjerne utfordre andre forskere, motbevise dem, eller komme lengre enn dem. Det er slik man skaper et navn for seg selv. 

Endret 13. august 2019 av Reg2000

[lada1]

 

 

 

For noe vås. Du er bare skuffet for at forskningen ikke stemmer med ditt verdensbilde. Forskere vil gjerne utfordre andre forskere, motbevise dem, eller komme lengre enn dem. Det er slik man skaper et navn for seg selv. 

 

Sikkert riktig. Imidlertid så er karriereveiene i Norge ikke optimale for dette. Man må være ganske så heldig. Forskningsrådet (og tilsvarende) er rigget for å exploitere ganske så kjente begreper og større organiserte opplegg. Selvsagt kan mindre grupper være med på dette. Det er ikke poenget her. I følge denne Nature artikkelen (ref orverfor) og min forståelse, så er mulighetene for små grupper/enkelt-personer at de kan fremme nye ideer som andre ikke forstår verdien av (før langt senere).  Slikt er spesielt vanskelig å selge i lille Norge - og dette avspeiler seg seg i hvem som blir vinnere og får stillinger ved universitetene. Det er flere grunner til at små outsidere har ulemper:

 

1. De er sårbare for stjeling av ideer. For å illustrere (sette på spissen): dersom NASA søker om å dra til Mars, så kan ingen stjele denne ideen. Søker man om et mindre teknisk/økonomisk krevende prosjekt  (som gjerne kan være vel så nyttig), så er det gjerne selve ideen som har verdi og som det ligger mye arbeid bak. Slike ideer, som ikke er så teknisk krevende å realisere, er lettere å stjele. Så i prinsipåpet kan man ikke søke direkte om prosjekter der man forklarer slike ideer. Da blir det gjerne vanskelig å selge :-)

 

2. Originale ideer er i utgangspunktet vanskelig å selge. Og er de for "enkle" så vekkes det ekstra lett motstand - spesielt dersom de kan forstyrre andre sitt arbeid. Eksempel: når en (ikke så altfor lenge siden) oppdaget små "nanorør" fra celler så var denne ideen vanskelig å selge på vanlig måte for å få undersøkt nærmere - disse "rørene" kunne jo sees på gammeldags/billig mikroskop :-)  Ideen viste seg å være fundamental.

 

Eller mener du at denne Nature-artikkelen, som jeg refererer til ovenfor, er bare vås?

Endret 15. august 2019 av lada1

[Camlon]

For noe vås. Du er bare skuffet for at forskningen ikke stemmer med ditt verdensbilde. Forskere vil gjerne utfordre andre forskere, motbevise dem, eller komme lengre enn dem. Det er slik man skaper et navn for seg selv. 

 

I Norge? Tviler på at du vil bli spesielt populær om du prøver å utfordre eller motbevise andre forskere. Du kommer mest sannsynlig til å bli hatet, fordi det ødelegger deres forskning. Det som vil gjøre deg populær vil være om du kommer med nye funn som bekrefter forskningen deres.

 

Men kom gjerne med noen eksempler. Kan du lenke til et par eksempler fra de siste 20 årene hvor en norsk forsker har motbevist konsensus, og det har ført til at de har fått en navn for dem selv.

[*NORGE*]

... Hvordan kan "verdens beste land" ha så dårlige universiteter?... 

 

 

a) Fordi norsk skole har en kultur basert på at alle er like og noen likere, og at det er ugreit å stille krav til elevene (og håndheve konsekvenser omgående når de ikke oppfylles). Kort sagt, altfor mange norske lærere forstår elever i hjel i stedet for å bruke stikkordene “du skal” (ellers blir det konsekvenser å hente, utkastelse i verste fall). Den politikken ble innført rimelig raskt etter at Arbeiderpartiet kom til makten, den ble sementert i tiden 1946-1970-tallet (da Arbeiderpartiet i praksis gjorde hva partiet ville) og den gav seg konkret utslag i et makkverket https://www.nb.no/nbsok/nb/27717cffb91e04bca5ed6b5f90ec1034?lang=no#0, en “fagplan” visstnok gjennom alle side 382 sider kjemisk renset for det ufyselige og ufordragelige ordet “skal”. (Boken kom i min egen skoletid, heldigvis fikk ikke/valgte ikke lærerene ved vår skole å fordøye den og fortsatte i praksis som før, noe jeg er dem dypt takknemlig for! Igjen og igjen har jeg oppdaget at vi lærte betydelig mer enn jevnaldrede utsatt for makkverket i slutten av sin grunnskoletid, enten man nå var skolens duks eller skolens hønsehjerne mht de teoretiske fag.) Hadde ikke den blitt avløst av Læreplanverket i 1997 og senere læreplanverket i 2006 hadde trolig norsk skole alt vært den totale katastrofe. 

 

b) Fordi norsk vgs anno 2019 - i motsetning til det “gymnaset” jeg selv gikk - ikke er et sted man må YTE for å ha et sete også i morgen, men et sted man har rett til et sete, samme hvor likegyldig og doven man er. Slikt fyllkalk må altså norske vgs-er dras med - men “vannari” som man sier i Stavanger: I dag er også altfor mange lærere der slik fyllkalk selv. 

 

c) Fordi norske poltikere tenker akkurat som NAVs arbeidsformidlere: Det viktigste er at man har et papir på universitetsgrad X, overhodet ikke om man har kunnskapen og fagforståelsen som i en arbeidsgivers øyne hører til den graden (Og hvordan skulle man for øvrig få den når man ikke har lært å arbeide - mentalt sett - før man kommer til universitet/høyskole?) 

 

Som bedrift avhengig av kompentent arbeidskraft ser vi resultatet av dette - særlig c) - hele tiden. Igjen, igjen og IGJEN faller personer med norsk utdannelse (og på papiret bedre resultater) igjen til fordel for dem med utdannelse fra kvalitetssteder hvor det settes klare og håndfaste krav til den faglige dyktigheten. Norske universitets-/høyskolevitnemål tas i dag ganske enkelt ikke seriøst hos oss før vi selv har testet vedkommende - og flertallet av dem vi har testet har falt igjen, tross gode karakterer på papiret. Ved en anledning (startstilling) vraket vi en norsk kanditat med mer A enn B og ansatte i stedet en C-kanditat fra et studiested som vi av erfaring vet stiller krav (og er på topp 25-listen innen aktuelt fagfelt), og jeg har aldri senere vært et sekund i tvil om at vi gjorde riktig og valgte reelt beste kanditat. (At vedkommende også hadde langt større forståelse for sin egen verdi på arbeidsmarkedet med kun litt erfaring fra før avsluttet mastergrad var jo bare bonus.)  

[Vaniman]

a) Fordi norsk skole har en kultur basert på at alle er like og noen likere, og at det er ugreit å stille krav til elevene (og håndheve konsekvenser omgående når de ikke oppfylles). Kort sagt, altfor mange norske lærere forstår elever i hjel i stedet for å bruke stikkordene “du skal” (ellers blir det konsekvenser å hente, utkastelse i verste fall). Den politikken ble innført rimelig raskt etter at Arbeiderpartiet kom til makten, den ble sementert i tiden 1946-1970-tallet (da Arbeiderpartiet i praksis gjorde hva partiet ville) og den gav seg konkret utslag i et makkverket https://www.nb.no/nbsok/nb/27717cffb91e04bca5ed6b5f90ec1034?lang=no#0, en “fagplan” visstnok gjennom alle side 382 sider kjemisk renset for det ufyselige og ufordragelige ordet “skal”. (Boken kom i min egen skoletid, heldigvis fikk ikke/valgte ikke lærerene ved vår skole å fordøye den og fortsatte i praksis som før, noe jeg er dem dypt takknemlig for! Igjen og igjen har jeg oppdaget at vi lærte betydelig mer enn jevnaldrede utsatt for makkverket i slutten av sin grunnskoletid, enten man nå var skolens duks eller skolens hønsehjerne mht de teoretiske fag.) Hadde ikke den blitt avløst av Læreplanverket i 1997 og senere læreplanverket i 2006 hadde trolig norsk skole alt vært den totale katastrofe. 

 

b) Fordi norsk vgs anno 2019 - i motsetning til det “gymnaset” jeg selv gikk - ikke er et sted man må YTE for å ha et sete også i morgen, men et sted man har rett til et sete, samme hvor likegyldig og doven man er. Slikt fyllkalk må altså norske vgs-er dras med - men “vannari” som man sier i Stavanger: I dag er også altfor mange lærere der slik fyllkalk selv. 

 

c) Fordi norske poltikere tenker akkurat som NAVs arbeidsformidlere: Det viktigste er at man har et papir på universitetsgrad X, overhodet ikke om man har kunnskapen og fagforståelsen som i en arbeidsgivers øyne hører til den graden (Og hvordan skulle man for øvrig få den når man ikke har lært å arbeide - mentalt sett - før man kommer til universitet/høyskole?) 

 

Som bedrift avhengig av kompentent arbeidskraft ser vi resultatet av dette - særlig c) - hele tiden. Igjen, igjen og IGJEN faller personer med norsk utdannelse (og på papiret bedre resultater) igjen til fordel for dem med utdannelse fra kvalitetssteder hvor det settes klare og håndfaste krav til den faglige dyktigheten. Norske universitets-/høyskolevitnemål tas i dag ganske enkelt ikke seriøst hos oss før vi selv har testet vedkommende - og flertallet av dem vi har testet har falt igjen, tross gode karakterer på papiret. Ved en anledning (startstilling) vraket vi en norsk kanditat med mer A enn B og ansatte i stedet en C-kanditat fra et studiested som vi av erfaring vet stiller krav (og er på topp 25-listen innen aktuelt fagfelt), og jeg har aldri senere vært et sekund i tvil om at vi gjorde riktig og valgte reelt beste kanditat. (At vedkommende også hadde langt større forståelse for sin egen verdi på arbeidsmarkedet med kun litt erfaring fra før avsluttet mastergrad var jo bare bonus.)

 

Du har nok rett. Dessverre. Offentlige universitet trenger konkurranse fra private universitet. Norske universiteter bruker bl. a. altfor mye penger. Organiseringen burde være langt strammere.

 

Trøsten får være at norske universitet er bra i verdenssammenheng. Men med så stor pengebruken, burde universitetene være høyere ranket.

[amor patriae]

 

 

 

Tiltredes.

[N o r e n g]

Bra spørsmål, faktisk kan jeg ikke se noen grunn til at Norge skulle ha universiteter i det hele tatt.

 

Det ville trolig vært billigere å sende hele gjengen av studenter til Harvard og Oxford.

 

Har du noen gang studert ved et norsk universitet? I så fall, hva da? Hvis ikke, hvordan vet du at norske universiteter er så "elendige"?

 

Hvorfor burde vi sende sykepleier-, lege-, og lærerstudenter til England? Er det ikke greit å lære praksis i Norge, med kommunikasjon på norsk?

[Skatteflyktning]

Kjekt om man gidder lese første post før man hamrer i vei på tastaturet ... der finner du svar på noe av det du spør om.