Trives ikke her vi flyttet! Har virkelig prøvd å trives i snart 1,5 år

[AnonymDiskusjon]

Er så lei meg:( Har veldig dårlig samvittighet! Har prøvd å trives her jeg flyttet for 1,5 år siden, men dessverre så går det ikke. Naboene er hyggelige, men vi har ingenting til felles. De har ungdomsskole barn, mens vi venter en liten gutt i desember! Jeg trives i byen vi bor, men trives ikke med plassen/huset og alt som fører med seg her.

 

Jeg og samboer kjøpte en enebolig som vi pusset opp i fjor. Vi brukte ca ett år på å pusse opp alt, men enda har vi alt utvendig, parkeringsplass, fasade, barnerom, å hage igjen. Det må i tillegg skiftes tak, vinduer, pipe, mur, osv, osv, osv, osv!! Huset faller sagte men sikkert sammen da det er et gammelt hus! Vi har virkelig vært flinke, men alikevel klarer jeg ikke å trives.. Jeg ønsket egentlig å ikke flytte så langt unna det vi bodde tidligere i Bergen, da vi bodde ved siden av sjøen. Da leide vi, men jeg elsket turene med hunden langs sjøen i frisk luft. Masse kulturtilbud, masse turfolk, og ting å finne på hele tiden. Der vi bor nå er mye lengre oppe, 25 minutter unna sjøen, med masse trafikk, E6 ikke så langt unna, mye forsøpling og vi bor rett ved en gigantisk industri!

 

Jeg var skeptisk til å flytte hit, fordi jeg syntes ikke beliggenheten var noe spesielt attraktiv da det rett og slett er 90% asfalt, ingen butikker, kafeer, kulturtilbud, skole, barnehage, eller noe i nærheten! Men samboer overtalte meg, fordi han mente vi ikke hadde råd til å bo lengre nede ved sjøen osv, Men det bor masse familier her, men ingen små barn! Det er et rolig strøk, nesten for rolig! Går jeg tur med hunden møter jeg aldri på noen for en sosial prat fordi folk bare kjapper deg av gårde. Det er ingen turområde her.. Bare masse eksos, støy, og trafikk!

 

Nå har jeg virkelig gitt det en sjangs! Jeg mistrivdes fra første stund her! Hatet plassen, trafikken, eksosen, alt av støv som inhaleres når jeg går ute. Av en eller annen rar grunn er det veldig tung luft her.. Kan ha noe med fabrikken å gjøre? Terrassen kan nesten ikke brukes fordi den blir støvet ned av trafikken, og bilene som kjører forbi gjør til at man ikke får til å prate når man sitter ute på en sommerdag, utemøbler må vaskes hver dag hvis ikke blir fet nedstøvet!

 

Uansett, ble lovt av megler at trafikken ved husveggen skulle minimeres, og det skulle bygges barneskole og alt her. Men ingenting har skjedd! Alt er bare løgn. Fikk vite av kommunen at det ikke blir mindre trafikk alikevel! Jeg føler meg litt lurt med kjøpet, og huset har kostet oss fryktelig mye i oppussing og vedlikehold alllerede. Jeg mistrives rett og slett!

Jeg har dager jeg gråter meg selv i søvne fordi jeg rett og slett er deprimert! Prøver å gå turer lengre nede der vi bodde før, men når jeg kommer hjem igjen blir jeg bare lei meg igjen! Ofte hvis samboer har bilen orker jeg ikke å gå, fordi jeg må krysse E6 som tar 20 min med lang strekke for å komme meg ned der trafikken er mindre, til der det skjer.

 

Nå er jeg gravid, og det er ingen barnehage eller skole i nærheten. Ingen grønne sletter, og ingen kulturtilbud i middelbar nærhet. Skal vi noen plass har vi nødt til å krysse E6!

 

Jeg har luftet ideen til samboer om at huset bør selges, fordi huset har steget masse i verdi! Men han nekter. Han sier han trives, og han mener huset er så fint selv om beliggenheten er mindre fin. Han er ikke så nøye så lenge han kan skryte til kompisene om at han bor i et stort hus virker det som....Han har laget en utleie i kjelleren, og han mener han kan bli rik på dette, men jeg merker at pengene forsvinner på strøm osv! Han ser ikke verdien med å bo nære sjøen, rett ved en splitter ny fantatisk barneskole med masse kulturtilbud og mindre trafikk. Han mener at det er like flott her vi bor.

 

Naboene klager på det samme, men de klarer å leve med det. Jeg klarer ikke å slå meg til ro med plassen. Er livredd for at barnet mitt skal bli påkjørt om han går ut av døren en dag. Er livredd for at det bare skal bli mer trafikk, og støvet og eksosen i nabolaget fra en veldig belastet vei setter sine spor på meg. Hundene er skitne når de har vært på tur i nabolaget, fordi det er så mye stein og grus i veien å asfalten er dårlig! Svevestøv fra E6 og industri gjør heller ille friskluftinntaket bedre!!

 

Faen jeg er så lei meg:(

 

Anonymous poster hash: 1b9ef...048

[j--]

Du får ikke gjort noe med det som er utenfor din kontroll, bare å slå seg til ro med det. Sa da er valget enten å flytte og kanskje bli mer fornøyd, bli boende og være misfornøyd, eller endre egen innstilling. Sistnevnte virker det som om du har forsøkt.

 

Du kan jo vise denne tråden til samboeren din?

 

For å snu det rundt, hadde jeg puttet inn enorme mengder arbeid i å lage et fint hjem til familien min, og fått beskjed om at kona ikke så noen annen mulighet enn å flytte, så ville jeg blitt lei meg.

 

PS: banken vil regne et barn inn i lånekalkyla, og dere vil bli tilbudt et lavere lånetilbud pga. betjeningsevnen deres vil gå ned. Ikke sikkert verdiøkningen på huset deres nå vil ta igjen det.

[AnonymDiskusjon]

Ja, ikke sant!

 

Jeg har virkelig prøvd å endre innstilling i 1,5 år, men jeg ender bare opp med å bli skuffet. Føler jeg sørger litt hver dag fordi jeg ikke trives, Og jeg har blitt deprimert som følge av dette dessverre. Gråter ofte, blir fort likegyldig, slutter å vaske samt rydde i huset osv, fordi jeg orker ikke!

 

Har ingen nettverk i nærheten, ingen jeg kan stikke innom eller noe. Har prøvd å bli kjent med det går ikke. Nabobutikken består av dritt personell som ikke hilser eller noe, dette har faktisk gått skikkelig inn på meg. Av en eller annen grunn er det flere på butikken som ikke liker meg, eller samboer. Samboer føler det samme. De sier ofte hei og hade til andre kunder, men ikke oss. Spesielt en ansatt er skikkelig ille!! Har nesten lyst å si ifra.. Aner ikke hvorfor de ikke hilser på oss:(

 

Ja, det er mange små ting som gjør til at jeg rett og slett ikke trives, men det er ganske store ting også som beliggenhet, trafikkstøy, forurensning og støv! Lite kulturelle tilbud, og lite plasser å boltre seg på annet enn asfalt som sagt!

 

Jeg tror ikke jeg kommer til å trives bedre når babyen kommer, men jeg kommer kanskje til å glemme litt at jeg mistrives da pga babyboblen osv. Men jeg kan se for meg st jeg ikke klarer å bo her mer en maks 1 år til.

 

Samboer ønsker å bygge på huset, jeg mener det ikke er aktuelt! Da vil jeg heller flytte enn å påkoste huset enda mer penger og ressurser! Vi har brukt nok penger nå. Huset har slukt oss!!!

 

 

 

Anonymous poster hash: 1b9ef...048

[AnonymDiskusjon]

Vi har bare to soverom og soverommet til babyen er bittelite. Tror ikke man på langsiktig kan bo der lenge dessverre. Har leid ut resten av kjelleren! Føler at vi må flytte om noen år, kanskje allerede neste år. Men hvordan få samboer med på dette?

Trafikken utenfor huset gjør han ingenting med jeg tenker på barnet vårt som kan bli drept! Bilene kjører livsfarlig fort her..

 

Han er så stolt over huset, selv om det ikke ser ut på utsiden. Han er liksom så opptatt av å ha et stort hus... Hvem bryr seg tenker jeg.

 

Anonymous poster hash: 1b9ef...048

[tigerdyr]

Trafikken utenfor huset gjør han ingenting med jeg tenker på barnet vårt som kan bli drept! Bilene kjører livsfarlig fort her..

 

Hva i al verden skulle samboeren kunne gjøre med trafikken?  Syns du har urimelige forventninger til hvor stor påvirkning han har på verden.

 

Iøvrig skjer de fleste og største skader med barn i hjemmet, ikke i trafikken.

[Corp Por]

Akkurat nå må du huske på at dine hormoner går apeshit. Prøv iallefall å holde deg positiv til babyen kommer. Da får du masse å holde på med.

 

Sjekk med kommunen om de arrangerer babytreff. Det er en fin måte å komme i kontakt med andre i samme situasjon og lage et nettverk for ungen.

 

Jeg bor i ei lita bygd og her utviklet babytteffene seg til gå turer, playdates og kaffe hos hverandre.

[AnonymDiskusjon]

Jeg mente ikke at samboer kunne gjøre noe med trafikken, det ble skrevet i feil kontekst så det er en skrivefeil! Trodde det var lett å forstå men.. Uansett!

 

Ja, det er mye hormoner nå! Men jeg føler ikke at det er svaret på alt uansett! Jeg er gravid ja, men jeg trives ikke her jeg bor så ferdig med det! Får rett og slett ikke gjort noe med plassen! Jeg kan dessverre ikke trylle..

 

Jeg tok med hunden min idag for å prøve å oppsøke litt folk/hunder i nærområde! Neida, ikke en eneste kjeft å se:( Vi gikk hele nabolaget, opp og ned, og lange veier opp til andre gater men ingen folk å se. Igjen føler jeg meg mutters alene! Dette er ikke første gangen. Av en eller annen merkelig grunn sitter folk her oppe bare inne å glaner på TV, da ingen har interesse av å være ute virker det som. Det eneste jeg møter på er biler, trafikk og eksos/støv på veien!

 

Jeg kom i prat med en eldre dame jeg har pratet ned tidligere, og hun spurte om jeg trivdes. Jeg ble så glad men samtidig så lei meg når hun spurte, fordi jeg klarte ikke å lyve. Jeg fortalte henne at jeg dessverre ikke trivdes, og at jeg var veldig lei meg for dette. Jeg fikk tårer i øynene, og jeg knakk litt sammen. Hun trøstet meg, og den eldre damen forsto meg veldig godt sa hun. Jeg ble så glad da hun forsto meg, fordi hun har bodd i nabolaget i over 30 år, og hun syntes synd på oss som bor rett ved veien siden den er så trafikkert! Hun forklarte hvordan nabolaget var før i tiden, og hun forsto at jeg ble bekymret for barnet som skal vokse opp rett ved masse trafikk osv! Hun fortalte meg at hun hadde sett på meg at jeg ikke trivdes, og hun kunne se at jeg gikk mange turer alene i nabolaget så hun syntes så synd på meg da hun spurte om jeg var ensom:( Huff, så tragisk og trist! Er det virkelig så innlysende at jeg mistrives:(

 

 

 

Anonymous poster hash: 1b9ef...048

[AnonymDiskusjon]

Føler meg tragisk, teit, taper, dum, og bortskjemt som faen ikke klarer å bare trives som alle andre her! Er det så forbanna vanskelig å slå seg til ro på en plass da.. Ja jeg er kresen, og jeg kan ikke bo overalt å bare trives, men jeg har jo et hus/tak over hode og et eget pent hjem.. Men alikevel så er det ikke bra nok:( Skammer meg veldig!

 

Ofte lyver jeg til venner når de spør om jeg trives, og det er kun de aller nærmeste som vet at jeg ikke har det så bra her oppe.

 

Når vi kjøpte huset så tenkte jeg at det kom til å ta litt tid, men det tok veeeeldig lang tid! Dagene gikk, og jeg trodde huset var probelemet først. Jeg og samboer satte i gang å pusset opp alt, og når alt var ferdig etter ett år var jeg fortsatt ikke fornøyd! Jeg ble bare mer å mer deppa! Jeg begynte å irritere meg over nabolaget, eksosen i gaten, alt støvet fra gaten, E6, lite kulturtilbud, lite hundefolk, lite sosialt i nærheten, og generelt lite tilbud i nærheten annet enn en nedslitt dagligvarebutikk som kun selger gammal frukt og grønt?

 

Nei, hadde vi flyttet lengre ned så hadde livet vært enklere, mer barnevennlig, og annerledes! Der har vi Lekeplasser, grønne jorder, sjøen, skole, barnehage, sentralt, kollektivtilbud, lite trafikk, bedre luft, mindre forurensning, bedre kultur-tilbud, frisør, legesenter, tannlege, fotballbane, ny barneskole, ny barnehage, bedre turmuligheter for hund, flere hunder, mer sosialt, mer liv og røre! Bare så synd at det er så mye dyrere å bo der, men vi har råd! Bare synd at samboer nekter å selge huset, han mener vi kan leie ut huset og heller leie der nede i starten for å se.

 

Anonymous poster hash: 1b9ef...048

[afterall]

Hvordan er et sted usentralt, men samtidig fylt med bare asfalt?

[AnonymDiskusjon]

Det er mulig å ha asfalt på en vei selv om det ikke er sentralt! Bor i en trafikkert vei og veien er asfalter,

 

Hva har dette med saken å gjøre egentlig?

 

Anonymous poster hash: 1b9ef...048

[Leatherass]

Snu litt på flisa TS:

 

Du sier "Samboer ser ikke verdien i X, Y, Z"

 

Samtidig skravler du om gå tur langs sjøen, butikker og hyggelig personale på butikken. For min del så virker det som at det er så enkelt som at dere har veldig forskjellig syn på hva som skal være viktig for hjemmet deres.

 

Jeg kan bare snakke for min egen del, men mitt hjem er nettopp det - et hjem. Et sted for å sove, oppholde seg og bo. Jeg har ikke behov for naboer (aldri likt konseptet at jeg skal bli kjent med noen for at vi bor nært hverandre. Hvorfor skal liksom det være et argument? Da ville jeg jo flyttet nært vennene mine istedet) 

At det skjer ting i nærheten ser jeg heller på som et minus. Jeg bor 15 minutter med bil utenfor sentrum og har en kafe innen 5 km radius. Thats it. Ser ikke behovet for noe annet, er jo bare å kjøre dit?

 

Jeg hadde absolutt prioritert stort hus med utleiemuligheter fremfor nærheten til sjøen og butikker. Spesielt når det er 1 hjemmet som dere eier, altså med stor sannsynlighet ikke det huset dere blir i for resten av livet. 

[Corp Por]

Det er mulig å ha asfalt på en vei selv om det ikke er sentralt! Bor i en trafikkert vei og veien er asfalter,

 

Hva har dette med saken å gjøre egentlig?

 

Anonymous poster hash: 1b9ef...048

Det har vel med saken å gjøre fordi det er dette du klager over. Du bør ikke angripe de som prøver å forstå.

 

Jeg bor selv i en bygd ved hovedåren mellom byene og det er trafikk og tungtrafikk hele døgnet.

Jeg ser egentlig ikke på dét som et problem selv.

Jeg anser ikke den veien som særs farligere enn noe annet. Vi har en elv som renner igjennom tomta og jeg er mer redd for den mhht ungene.

 

Var jeg deg ville jeg forsøkt å ta det litt med ro akkurat nå. Når ungen kommer vil du antagelig få helt andre prioriteringer enn de du har nå.

 

Jeg kommer fra en by og savner jo også en del av fritidstilbudene og aktiviteter som kino, uteliv, lekeparker og diverse aktiviteter for ungene.

Å bo utenfor byene setter litt høyere krav til å aktivere seg selv og spesielt med unger er det mer utfordrende da det iallefall gjør det vanskeligere å holde dem inaktivitet. Du må nok begynne å bygge et nettverk. Hvis hund Er di greie så kunne du prøvd å få i gang en hundepark f.eks.

 

Her jeg bor er det fine og lune fjorder så jeg begynte med padling og camping etter at jeg flytta her.

 

Det er vanskelig å komme inn i et lite lokalmiljø da folk holder seg mer for seg selv, men hvis det er noe du absolutt er avhengig av så må du ta skritt for å få innpass.

[LD93]

Du kan ta deg til takke med den retningen livet endt opp med. Eller ta det opp med samboer

 

Ingen her inne kan hjelpe deg med saken og det er forståelig at du ønsker å bli hørt.

 

 

Hvis partneren din er så bastant bestemt så har du 2 valg. Følge din egen vei eller han sin.

Det at du skal bo på et sted du ikke trives er helt absurd i mine øyne.

Jeg kan kun se det fra mitt perspektiv og jeg kan bo de fleste steder, er ikke kresen sånn, men partneren min er som deg. Trenger tilbud rundt seg, selv om de ikke benyttes.

 

Altså bare føle seg som en del av samfunnet egentlig. Uten at det skal være noe mer enn det.

 

Vi er alle forskjellige og vi responderer ulikt i nye situasjoner.

 

Jeg syntes det er urimelig av samboeren din å ikke høre på din side av saken, og hvordan du føler det.

 

Klassisk manipulering da du mest sannsynlig faller i en kategori av mennesker som er lett å bestemme over. ( ikke noe galt i det altså! )

 

Uavhengig av tid, penger og svette man har lagt inn i noe skal man være åpen for endring..Spesielt når det går på bekostning av livskvaliteten til en av de inkluderte.

 

 

Du har åpenbart mange hormoner i sving, men kjenner du deg selv godt nok til å vite at det kanskje er noe mer underliggende eller er det rett å slett det mer "overfladiske" som styrer.

 

Hverken eller er riktig eller galt her.   Det gjelder bare  å finne ut av ting før man setter igang med store livsstil endringer.

 

PS: Det gjelder å være realistisk også. Har man ikke råd til å bo et sted kan man faktisk ikke forvente å kunne bo der... Da får det være målet som begge må jobbe seg imot hvis det er økonomi som setter en stopper.

 

 

 

[€uropa]

Bare synd at samboer nekter å selge huset, han mener vi kan leie ut huset og heller leie der nede i starten for å se.

 

Anonymous poster hash: 1b9ef...048

 

Det høres jo ut som et godt kompromiss.

[AnonymDiskusjon]

Takk for svar

 

Har hatt en litt tøff dag idag også, men jeg trøster meg med at samboer sagte men sikkert begynner å forstå at dette blir feil for meg, og også for han. Han sier selv at han savner tilbud i nærheten, nettverk, folk på vår alder, og han synes huset tar veldig mye tid fra oss i vedlikehold osv. Men han er fortsatt ikke interessert i å selge, og det har jeg godtatt!

 

Jeg sørger veldig over at jeg har ei «venninne» som bor i nærheten som enda ikke har besøkt meg, eller tatt kontakt. Vi hadde masse kontakt før, og hun fortalte at hun gledet seg til vi ble «naboer» før vi flyttet men enda har jeg ikke truffet henne. Jeg går ofte forbi huset hennes når jeg går tur med hundene og hun inviterer meg aldri inn når vi treffes eller sees i forbifarten. Føler hun prøver å unngå meg til dels..Men plutselig her om dagen sendte hun meg melding fordi hun også hadde blitt gravid og hun ønsket å møtes oftere. Problemet er at når jeg har spurt om å møte henne de siste tre gangene så har hun hatt unnskyldninger:( Har blitt veldig lei meg av dette også, og jeg orker ikke å gå flere turer forbi huset hennes fordi det er så kleint om vi møter på hverandre. Ekkelt å se at hun prøver å unngå meg men nekter for det.. Rett og slett falskt og dårlig gjort:( Bodd her lenge men enda ikke vært på besøk hos hverandre, og jeg har spurt henne flere ganger..

 

Så ja, jeg bør bok bare komme meg vekk. Men kan ikke flytte med en gang, men kanskje om en liten stund. HRmye som må ordnes og fikses først, og jeg har mye annet å bruke tiden min på framover. Men detaljer vet at vi skal flytte om en stund gjør det enklere for meg å leve her!

 

Anonymous poster hash: 1b9ef...048

[nacario]

Takk for svar

 

Har hatt en litt tøff dag idag også, men jeg trøster meg med at samboer sagte men sikkert begynner å forstå at dette blir feil for meg, og også for han. Han sier selv at han savner tilbud i nærheten, nettverk, folk på vår alder, og han synes huset tar veldig mye tid fra oss i vedlikehold osv. Men han er fortsatt ikke interessert i å selge, og det har jeg godtatt!

 

Jeg sørger veldig over at jeg har ei «venninne» som bor i nærheten som enda ikke har besøkt meg, eller tatt kontakt. Vi hadde masse kontakt før, og hun fortalte at hun gledet seg til vi ble «naboer» før vi flyttet men enda har jeg ikke truffet henne. Jeg går ofte forbi huset hennes når jeg går tur med hundene og hun inviterer meg aldri inn når vi treffes eller sees i forbifarten. Føler hun prøver å unngå meg til dels..Men plutselig her om dagen sendte hun meg melding fordi hun også hadde blitt gravid og hun ønsket å møtes oftere. Problemet er at når jeg har spurt om å møte henne de siste tre gangene så har hun hatt unnskyldninger:( Har blitt veldig lei meg av dette også, og jeg orker ikke å gå flere turer forbi huset hennes fordi det er så kleint om vi møter på hverandre. Ekkelt å se at hun prøver å unngå meg men nekter for det.. Rett og slett falskt og dårlig gjort:( Bodd her lenge men enda ikke vært på besøk hos hverandre, og jeg har spurt henne flere ganger..

 

Så ja, jeg bør bok bare komme meg vekk. Men kan ikke flytte med en gang, men kanskje om en liten stund. HRmye som må ordnes og fikses først, og jeg har mye annet å bruke tiden min på framover. Men detaljer vet at vi skal flytte om en stund gjør det enklere for meg å leve her!

 

Anonymous poster hash: 1b9ef...048

Tror du skal prøve å la være overtenke hver minste handling da dette går veldig inn på deg, i værstefall merker omgivelsene dette.

Som du selv sa har venninna di tatt initiativ til kontakt, men grunnet årsaker ikke hatt anledning, hun hadde ikke spurt deg om hun ikke ville. Istedenfor å tenke på om og men kn du selv ta kontakt med henne og lag avtale. Bruk energien på å gjøre fremfor bekymre.