Avdøde foreldre, og familie ønsker ikke så mye kontakt

[Lillalina]

Jeg hadde gledet meg til sommer med barn og mann, men sliter med sjelesorg om det kan kalles det.

 

Jeg er en voksen jente, men mistet begge mine foreldre i barneårene. Jeg har to søsken, og bodd hos ulike familiemedlemmer opp igjennom, og også hos den ene av mine søsken. Jeg er oppvokst i en annen by , og flyttet fra denne byen når jeg skulle flytte til mitt søsken, da deler av min familie bor her på denne kanten av landet.

 

Jeg forstår at jeg må jobbe med meg selv, men jeg savner sårt nær familie. Mine søsken har vokst opp på en annen måte enn meg, og har sikkert opplevd mye vondt selv. Jeg er til dels skånet fordi mine foreldre døde så tidlig.

 

Jeg ønsker iherdig mer kontakt med mine søsken, men de har en spesiell kontakt i og med at de er ganske mye eldre enn meg. Vi har barn alle sammen, men likevel har de ett annet type bånd. Jeg merker jeg maser en del på spesielt ene søskenet mitt om å ha tid sammen, om vi f eks kan feire jul sammen , osv osv. Dette ønsker ikke vedkommende, og sier at man ikke er alene når man har sine egne barn og mann. Jeg merker likevel en sorg over det at jeg føler oss og våre barn ikke har noen voksene på min side som ser oss gjevnlig, og som vi f eks kan feire høytid med.

 

Jeg har som nevnt famiiie der jeg er oppvokst , og pga det at jeg har levd mye uten foreldre,men hos familie, så har jeg ganske mye kontakt og tett bånd med dem. Likevel er det ikke noen vi feirer med, eller ser månedlig. Det er søskenbarn, tanter og onkler. Vi kan ikke ødelegge båndet med dem, med å trenge oss på bare fordi vi mangler relasjoner her vi er på min kant.

 

Jeg er veldig glad for å blitt tatt vare på av mitt søsken de årene jeg trengte det, men jeg sliter med å akseptere at de ikke ønsker det samme som meg. Jeg kan ikke endre mennesker, og jeg godtar deres valg og det at vi har ulik type personlighet, men trenger likevel hjelp til å akseptere hvordan ting er.

 

Jeg har gått masse til psykolog, så føler ikke det er riktig sted. Jeg har vært inne på tanken å prøve å finne reserve-besteforeldre i byen jeg kommer fra, for å føle meg tilknytting der. Evt hytte, men det er ikke så lett det heller. Merker jeg savner byen jeg vokste opp, og familiebåndene der. De er veldig inkluderende og flotte, men vi må jo leve livet vårt her vi er. Ikke aktuelt å flytte dit.

 

Trenger råd. Hvordan akseptere at jeg har andre krav til relasjonene, dels pga ukik opovekst og dels pga sjelesorg over manglende relasjoner?

[Gjest]

Jeg forstår det slik at du har stiftet egen familie med mann og barn, noe som er svært godt å høre. Likevel føler du et tap av familie rundt deg, noe som er helt forståelig. For meg virket det svært merkelig at din egen søster ikke ønsker å tilbringe tid med deg. Dere er tross alt søstre som deler samme mor og far, og hun som en eldre person burde forstått at du har behov for mer kontakt med dine nærmeste enn det du har hatt. Kanskje det er noe du kan snakke med henne om? Kanskje kjenner hun ikke til dine manglende behov og hvor viktig det er for deg å oppfylle disse, og hun er mer forståelsesfull enn man skulle tro? Det er gjerne det første jeg ville gjort. (Likevel er det viktig å bemerke seg at dette ikke skal skje fordi hun på noen måte synes synd på deg. Relasjon bygges på styrke, og det er ikke særlig sterkt hvis bare den ene har fordel av den andre). Men sikker på at det er bedre enn du tror!

 

Samtidig er det mulig å holde kontakt uten å flytte til et annet strøk. Slik det høres ut for meg, vil du opprettholde kontakt uten å trenge deg på. Kanskje burde du gjøre nettopp dette? Planlegg høytider sammen, inviter dem på besøk, gå på besøk, snakk i telefon og finn måter å kontakte på uten fysisk tilstedeværelse hele tiden. Dette ville gjerne de også satt pris på, samtidig som at du også får opprettholdt de viktige relasjonene. Det er nødvendig at du får sosialisert deg med dine kjære, da disse er medlemmer av din egen familie - noe du trenger sårt som person - akkurat som dem! 

 

Slik jeg sa - begynn med å snakke med dine nærmeste: søstrene dine. I en slik situasjon må du finne løsninger som er til det beste for deg og dine. Lite hensynsløst av søstrene dine å glemme dine menneskelige behov, men ofte så er man ikke klar over andres følelser. I dette tilfellet kan dette være tilfellet. Hvis det viser seg å ikke stemme og at de ikke er villige til å opprettholde kontakt - så må du bare akseptere det. Selv om de er søstrene dine er de ikke verdt å bruke tid på - fordi søsterskap skal være fint og nært - og du har ikke kapasitet til å være den eneste som tar skrittene.

 

Masse lykke til! Vet ikke om mine råd hjalp noe særlig eller om jeg bare bablet det vanlige. Håper at du finner en løsning på dette! Lytt til dine egne behov -!

Endret 21. juli 2019 av Gjest

[Lillalina]

Jeg forstår det slik at du har stiftet egen familie med mann og barn, noe som er svært godt å høre. Likevel føler du et tap av familie rundt deg, noe som er helt forståelig. For meg virket det svært merkelig at din egen søster ikke ønsker å tilbringe tid med deg. Dere er tross alt søstre som deler samme mor og far, og hun som en eldre person burde forstått at du har behov for mer kontakt med dine nærmeste enn det du har hatt. Kanskje det er noe du kan snakke med henne om? Kanskje kjenner hun ikke til dine manglende behov og hvor viktig det er for deg å oppfylle disse, og hun er mer forståelsesfull enn man skulle tro? Det er gjerne det første jeg ville gjort. (Likevel er det viktig å bemerke seg at dette ikke skal skje fordi hun på noen måte synes synd på deg. Relasjon bygges på styrke, og det er ikke særlig sterkt hvis bare den ene har fordel av den andre). Men sikker på at det er bedre enn du tror!

 

Samtidig er det mulig å holde kontakt uten å flytte til et annet strøk. Slik det høres ut for meg, vil du opprettholde kontakt uten å trenge deg på. Kanskje burde du gjøre nettopp dette? Planlegg høytider sammen, inviter dem på besøk, gå på besøk, snakk i telefon og finn måter å kontakte på uten fysisk tilstedeværelse hele tiden. Dette ville gjerne de også satt pris på, samtidig som at du også får opprettholdt de viktige relasjonene. Det er nødvendig at du får sosialisert deg med dine kjære, da disse er medlemmer av din egen familie - noe du trenger sårt som person - akkurat som dem!

 

Slik jeg sa - begynn med å snakke med dine nærmeste: søstrene dine. I en slik situasjon må du finne løsninger som er til det beste for deg og dine. Lite hensynsløst av søstrene dine å glemme dine menneskelige behov, men ofte så er man ikke klar over andres følelser. I dette tilfellet kan dette være tilfellet. Hvis det viser seg å ikke stemme og at de ikke er villige til å opprettholde kontakt - så må du bare akseptere det. Selv om de er søstrene dine er de ikke verdt å bruke tid på - fordi søsterskap skal være fint og nært - og du har ikke kapasitet til å være den eneste som tar skrittene.

 

Masse lykke til! Vet ikke om mine råd hjalp noe særlig eller om jeg bare bablet det vanlige. Håper at du finner en løsning på dette! Lytt til dine egne behov -!

Jeg har bodd hos den ene søsknen, og den andre bor veldig langt vekk. Altså har den ene vært min fostermor. Jeg er veldig takknemlig for det. Likevel er det jo sånn at om man hadde bodd i fosterhjem utenfor familien, så hadde man kanskje hatt ett ekstra sett "foreldre",og da "besteforeldre" til sine barn.

 

Vet ikke om du skjønte det, men det er den ene delen av familien jeg er redd for å skyve unna. Ikke den delen mine søsken tilhører. Vi er halvsøsken, men jeg har som sagt ja bodd hos den ene, og vi er i nær relasjon.

 

Jeg har prøvd å fortelle hva jeg føler, uten å få respons på f eks feiring. Det kan være årsak at de ikke liker mengder mennesker i samme dose som meg, eller at det er ting fra deres barndom som gjør at ting er vanskelig. For meg handler det nå om å godta at vi nå er "alene", og at jeg ikke kan regne med andre.

[Gjest]

Jeg har bodd hos den ene søsknen, og den andre bor veldig langt vekk. Altså har den ene vært min fostermor. Jeg er veldig takknemlig for det. Likevel er det jo sånn at om man hadde bodd i fosterhjem utenfor familien, så hadde man kanskje hatt ett ekstra sett "foreldre",og da "besteforeldre" til sine barn.

 

Vet ikke om du skjønte det, men det er den ene delen av familien jeg er redd for å skyve unna. Ikke den delen mine søsken tilhører. Vi er halvsøsken, men jeg har som sagt ja bodd hos den ene, og vi er i nær relasjon.

 

Jeg har prøvd å fortelle hva jeg føler, uten å få respons på f eks feiring. Det kan være årsak at de ikke liker mengder mennesker i samme dose som meg, eller at det er ting fra deres barndom som gjør at ting er vanskelig. For meg handler det nå om å godta at vi nå er "alene", og at jeg ikke kan regne med andre.

 

Ja, jeg tror jeg nå forstår hva du mener. Det er ikke søsknene dine du føler du har mistet kontakt med, men den andre delen av familien som bor litt lenger unna? Dersom de ikke har noe ønske om å møte opp i slike arrangementer, er det med høy sannsynlighet ikke noe personlig ovenfor deg eller ditt forhold til dem, men snarere deres egen interesse som holder dem tilbake. Dersom du føler at det er vanskelig, kan du snakke med dem om dette. Jeg vet at det i fleste tilfeller er utfordrende å ta kontakt i slike sammenhenger, men oftest er prat og dialog den eneste måten å "forhandle" på. Jeg vil anbefale deg å ta dette opp med dem, fortelle din ubehagelige situasjon, hvordan du har behov for mer kontakt etter tapet av de nærmeste og om det kanskje ville vært kjekt å finne på noe oftere enn det gjøres nå, til tross for lange avstander? Dersom de er dine såkalte "nærmeste", tror jeg de vil forstå.

 

Dersom dette viser seg å ikke stemme, ville jeg rett og slett akseptert det. Som sagt kan man ikke påskynde en relasjon, den må bygges frem av frivillghet fra begge parter. Hvis de, av sine grunner, ikke responderer på dine invitasjoner, må du bare ta det godt og lære deg å leve uten de menneskene - du har søsknene dine, og du har venner. Venner kan ikke erstatte dine foreldre, men de kan utvikles til å bli familie. Hvis psykolog ikke hjelper, kan du prøve å snakke med fastlege, helsesøster eller noen andre du kan vise tillit til. Det er en kjip situasjon du er i, men jeg er sikker på at du klarer deg utmerket!

 

Livet skal ikke være enkelt. Det handler om å ta imot mennesker som vil være der, for deg og for dine behov, - og som selv ønsker det. Lykke til!

[Lillalina]

Du har misforstått grådig.

 

Jeg snakker om mine søsken. Min søster som jeg faktisk etter hennes ønske har bodd hos.

 

De andre ser vi når vi ser pga avstand, men ønsker se de mer nå pga. det at jeg må godta mine SØSKEN som de er. Og det har de sagt ja til.

 

Dette handler om manglende interesse hos mine storesøsken.

[Lillalina]

Og det skuffer meg ettersom jeg faktisk bor nå i byen hun bor. Jeg bodde i byen andre forelderen min er fra, og jeg er født og oppvokst før jeg flyttet til min ene søsken.

[Lillalina]

Mine søsken holder meg altså utenfor. Så nei har ikke de.

[Taurean]

Jeg har prøvd å fortelle hva jeg føler, uten å få respons på f eks feiring. Det kan være årsak at de ikke liker mengder mennesker i samme dose som meg, eller at det er ting fra deres barndom som gjør at ting er vanskelig. For meg handler det nå om å godta at vi nå er "alene", og at jeg ikke kan regne med andre.

 

Du har jo noen teorier selv her da. Du har jo psykologisk oversikt over hva som -muligens- skjer. Jeg antar også at det er en stor sjans for at du har rett i den teorien. At det er mye å håndtére for dem følelsesmessig fra oppveksten og slike ting.

 

Men likevel. Jeg har ei venninne som har det som deg. Ho har to søsken, og ho føler som deg at de har et bedre "bånd", at de kommuniserer bedre, og generelt klarer seg lettere. At de prøver å styre og dominere ting og ho ikke blir tatt hensyn til. At ho også prøver å komme med forslag for å samle familien, men ikke blir hørt.

 

Det er veldig vanskelig å gi råd til sånne situasjoner. Det er jo integrérte psykososiale bånd som har vært der i mange år, fra livets start omtrent. Jeg vil nødig være den som rådgir deg til å kutte de båndene.

 

Men, siden de viser deg såpass kalde skuldre - så er det usunt for deg å gå og aldri få gehør, å aldri få en grunnfast løsning på situasjonen. Jeg har det på noen måter likt som deg. For min del, har jeg kommet frem til at det er personlighetsforskjeller mellom oss i familien som er grunnen. Jeg liker rett og slett å ha ting rett og ryddig, og de andre liker at ting henger litt lufta hele tiden. Og sånn er det bare. Jeg vurderer stadig hva som er riktig og galt. Jeg har ikke klart å fungére skikkelig i for eksempel arbeidslivet, fordi familielivet har vært så utrolig kaotisk. Men de -andre- i familien har klart seg utmerket, fordi de trives med det. Og så er jeg liksom "det sorte fåret", når det egentlig er motsatt.

 

Derfor velger jeg å kjøre min egen løype i livet. Jeg var så heldig å møte den venninna mi, som har hatt det omtrent på samme måte, så vi har god støtte i hverandre. Dette viser jo at det er mange muligheter i livet selv om man har vært uheldig med de familiære relasjonene. Det kan jo være tilfeldigheter også som spiller inn. Derfor ser jeg det som feil av meg å slutte å prøve å få til bedre bånd med familen.

 

 

Men, for din del og i din situasjon, så ser jeg tre valg:

 

1) Fortsette i løypa du gjør. Bare fortsett å prøv å få til bedre bånd livet ut, enten går det, ellers går det ikke. Du har i hvert fall gjort ditt beste og har ingenting å ha dårlig samvittighet for. Da kan du med integriteten i behold lære barna dine at de også må gjøre det samme.

 

2) Bygge et nettverk av venner og andre bekjente, som du feirer jul og andre sammenkomster med, kanskje enda mer perifér slekt også, slik at dine søsken kanskje får lyst til å begynne å slutte seg mer til deg og din krets.

 

3) Den tredje og mer drastiske løsningen blir å begynne å distansére deg fra dem, bevisst. For din egen psykologiske del. Å gå og føle at sin nærmeste krets og slekt ikke godtar en, at en ikke blir hørt av dem, er som å ha blødende mentale sår som aldri slutter å gro hele tiden. Derfor har jeg også skrudd inn en del sikkerhetsrutiner når det kommer til min familie. Jeg besøker de ikke så ofte og jeg sørger for å være meget godt mentalt forberedt når jeg besøker dem - jeg vet aldri når det kommer en fornærmelse. Jeg har også lært meg å ikke si så mye om hva jeg mener, de hører ikke likevel. Det blir mer perifér kontakt. Men det fungerer bedre for meg, for da blir jeg ikke så såret lenger. Likevel holder jeg alltid muligheten åpen for mer kontakt, om -de- ønsker. Men igjen, kun så mye som jeg tåler og tillater.

 

Ingenting er i hvert fall så skadelig som å la det gå år etter år og ikke ta bevisste valg rundt situasjonen. Da er man et offer. Og dét må man ta beslutning om å ikke være for resten av livet. Det krever trening, men det er verdt det.

 

 

Så igjen, dette med familie er i hvert fall etter min mening meget komplekse psykososiale situasjoner, og det kan hende at ingenting jeg skriver her gir mening for deg likevel. Jeg håper bare du finner en retning der du finner fred med deg selv og kan være i sjelelig mental ro rundt dine barn og de du velger å ha rundt deg.