Gikk fra engasjert til å ignorere all form for kommunikasjon

[MangeRareTanker]

Meg: 26
Hun: 23

Dette er først og fremst for at jeg må lufte en del av det jeg tenker, og det som har skjedd meg. Setter uansett pris på alle som leser og som eventuelt kommenterer. 

Jeg skriver litt generelt først. Vil highlighte hvor jeg faktisk beskriver problemene mine. Del 2 og 3 er dem viktige. Del 1 kan hoppes over og er bare en mer utfyllende bakgrunn. For mer lufting rundt akkurat del 1, kan det leses ting jeg har postet her før. 
Vil også være en TL;DR nederst.

 

Jeg har aldri skjønt meg med personer som liker det med dating. Det med å utforske nye romantiske interesser og som liker spenningen med forelskelse. Den spenningen det er før man vet hva den andre føler.
Jeg hater det.

 

Sikkert fordi egen erfaring ikke har vært noe positivt.
Jeg blir veldig sjeldent forelsket. Dem jeg blir det i, vet jeg etter veldig kort tid om jeg faktisk kan bli det i eller ikke. Det er veldig få som i det hele tatt treffer det at «det kan» bli noe. Listen over personer som har vekt noen som helst form for følelser i meg, teller jeg på en hånd.
Hvorfor det er sånn kan en spekulere i. Det er generelt mellom 2 og 3 år i mellom hver gang jeg møter noen som i det hele tatt begynner prosessen.

WALL OF TEXT

Problemet:
DEL 1: 3 ÅR SIDEN
Jeg har «datet» hun før. Med det, så mener jeg vi møttes ofte sommeren for ca 3 år siden. Vi dro ut bare for å spise middag og for å snakke osv. Det passet generelt aldri at vi møttes hjemme hos noen av oss. Jeg var akkurat ferdig med videreutdanning og hun på vei inn i høyskole.
Det skjedde ikke noe veldig romantisk. Jeg, siden jeg aldri klarte å tolke/lese henne, gjorde ikke noen store forsøk. Hver gang det virket som muligheten for et hadet kyss eller lignende, hadde hun noe hun måtte rekke. Ellers pratet hun om alt fra om jeg kom til å beholde håret, til fysiske og psykiske detaljer om seg selv. Taklet jeg ikke det, så «kommer det aldri til å funke mellom oss».
Så jeg vil kalle det en ganske flørtende tone.
Hun ble litt mer fjern utover sommeren. Nærmere skolestart osv.
Hun avlyste et møte, noe som ikke hadde skjedd før. Så hadde hun lite tid fremover for at vi skulle møtes.
Vi møttes en gang til. Jeg la merke til at hun hadde hatt øverste personen på snapchat i minst i maks lengden ( i følge emoji), som også var et guttenavn. Når jeg kjørte henne hjem, pratet hun på at hun var invitert over til å drikke hos en «kompiss». Noe hun takket nei til, men sa hun takket ja til innimellom. Hun hadde vært interessert i han på et tidspunkt, men da var ikke han. Nå sendte han bare ut meldinger på kvelden og inviterte henne over for alkohol innimellom.
Jeg fikk ganske mange røde flagg i løpet av kvelden.

 

Etter det var det vanskelig å få tid til noe. Så jeg konfronterte til slutt over facebook. Fikk da bekreftet at hun egentlig datet noen. Så hun var sånn egentlig kanskje opptatt.
Jeg forklarte at jeg ikke var interessert i hun som en venn, og at det ikke ville fungere for meg.
Hun sa at hun forsto og at det var synd. Jeg var en av favoritt samtalene hennes i løpet av dagen, og den mest interessante samtalen/samtalepartneren hun hadde. Hun elsket møtene våre, men at avstand ville gjort ting vanskelig (2-3 timer kjøring)
Jeg sa at for min egen del burde jeg kutte kontakten, noe jeg også gjorde. Så godt jeg kunne. Vi har skrevet daglig i 8 måneder. Nok ord til å kunne fylle ut flere bøker, og det var en rutine og svare opp meldinger fra natta osv.

 

Jeg gjorde dette ganske bra, men det var ikke lett.
En av grunnene til at det ikke var lett, var at hun for eksempel tredje dag jul, svarte på en mystory at hun kunne kjøre meg hjem (altså kjøre 2 timer, for så å kjøre meg hjem), bare for muligheten til å snakke med meg igjen. Da jeg spurte om hva kjæresten hennes ville synes om det, så var det et svar om at han bare måtte finne seg i det. Jeg sa at jeg finner meg ikke i det, fordi det er dårlig gjort mot han.
Spol frem et år til, så får jeg melding som lurer på om jeg er i byen. Noe jeg svarer at jeg ikke er.
Etter et par meldinger frem og tilbake får jeg beskjed om at hun ville ha kasta penger etter meg, bare for å snakke med meg igjen, hvis hun var rik. Jeg sa at hun ikke trengte å gjøre det, noe hun mente hun måtte, fordi hun ikke fikk snakka med meg nå. Igjen forklarte jeg at det ikke ville vært rettferdig mot den hun er sammen med. Jeg forklarte at jeg ikke ville gå imellom for å ødelegge forholdet demmes.

Etter det var det mindre prat.

 

Det skal nevnes at jeg aktivt prøvde å date en god del i perioden etterpå. Første halveåret var jeg ikke akkurat klar for noe som helst. Jeg blir svært sjeldent forelska, men til gjengjeld så faller jeg hardt. Jeg sliter lenge. Aldri før så lenge som etter det her, men det kan ha med meldingene jeg fikk med jevne mellomrom…
I løpet av ca 2 år, har jeg vært på date med over 20 stk. Hvor to var i kanskje kategorien, med en som det var «potensiale» i. Ene ignorerte meg og prøvde å flørte opp en kamerat på et arrangement, mens hun andre begynte å date noen andre fast. Fikk mer eller mindre høre at jeg var en måned for sent ute.
Kan også nevne at mange av jobbene jeg søkte på, på tidspunktet, var i Oslo området. Uten at det var et veldig besvist valg, så ga jeg meg med å søke i Oslo.

 

DEL 2: NÅ

Og så er vi her.
Jeg fant nylig ut at hun var singel. Jeg vet ikke hvor lenge eller nøyaktig grunn. Mye som bygde seg opp over tid er vel begrunnelsen jeg fikk.

 

Anyways. Jeg funderte på det et stund. Det beste for meg, konkluderte jeg, var om jeg aldri hadde fått vite at hun var singel. Men ettersom jeg visste det, så ville jeg ikke tilgi meg selv om jeg ikke tok sjansen.
Jeg inviterte dermed ut på en date.
Hun hadde noen datoer som passet, og jeg kom uansett til å være i Oslo en av dem. Vi ble enig om datoen, og at vi skulle tilpasse tidspunktet så bra som mulig for begge. Hun hadde en skoleoppgave, men ville prøve å sette av så mye tid som mulig. Det viser seg også at datoen er bursdagen hennes.

 

Vi finner oss et sted å spise. Vi sitter for det meste bare og prater. Det er trivelig, og vi har mye å ta opp. Jeg får høre detaljer om livet generelt, og får spørmål om jeg har hårtap i familien. Da jeg sier at jeg nesten garantert ikke vil få det, får jeg et «Det er bra». Hun legger også ut om noen personlige valg og helsehistorikk som ville ha påvirket et forhold, som om hun letet etter bekreftelse.
I tillegg var jeg på utkikk etter ny jobb, siden det var permitteringer der jeg jobber. Da jeg sa at noen av jobbene jeg søkte på var i Oslo så fikk jeg et lite jippi, og at hun håpte jeg ville få en av dem. Det ville gjort det lettere å se meg oftere.
Vi kom også inn på temaet at hun hadde vært villig til å hente meg tredje juledag. Jeg sa feilaktig at det ville jeg aldri ha gjort for henne, hvor hun svarte «jeg vet». Poenget mitt var derimot at jeg aldri ville gjort det så lenge hun var sammen med noen. Eller at jeg ville gjort det hvis jeg var sammen med noen. Den forklaringen klarte jeg aldri å spesifisere.

 

Hun forklarer at hun har tid mesteparten av sommeren, hvis vi skal finne på noe. At jeg bare får si ifra når det passer for meg.
Hun sier også at dette kanskje blir blant dem beste delene av bursdagen hennes..

 

Vi avslutter daten, noe jeg har spesifisert på meldingen at var en date, utenfor skolen hennes.
For å ikke gå i gamle tabber, prøver jeg meg på et kjapt kyss. Hun vrir seg unna og det blir en klem.
 

I løpet av de neste daga, finner vi ut at vi skal møtes neste helg.
I løpet av uka som følger, får jeg et langt kjipt svar om at hun har for mye på hjemmeplan til at hun kan ha noen i livet sitt for øyeblikket. Med detaljene jeg vet, og det hun skriver, har jeg full forståelse for det. Jeg sa jeg kan fortsette det vennlig, og at jeg ikke vil pålegge henne noe som kan kalles en date, eller noe annet hun ikke føler før.

 

Vi prater litt mer, og etter noen uker spør om det blir noen nye møter i løpet av sommeren. Hun har tatt på seg flere skift deltidsjobben, men hadde ei uke hvor det var muligheter, og hun lurte på om det passet for meg. Jeg sa ja, og hun sa hun ville komme tilbake med datoen.
Før den tid kommer, har jeg fått meg en ny jobb. Denne er i nærheten av der jeg bor.
Hun synes det er langt unna. Noe der er for hun, men ikke i forhold til huset mitt.
Jeg klarer også å trykke ut av meg at «jeg flytter ikke til Oslo bare for din del.»
«Nei, jeg veit…» fikk jeg til svar. 
Ikke at jeg ikke ville ha flyttet til Oslo, bare for hennes del, hvis det faktisk ble noe seriøst. Men jeg flytter ikke til Oslo for å se om hun faktisk vil gå på en date.

 

Da uka kom, hadde jeg fortsatt ikke hørt noe. Så jeg spurte hvilken dag det ble. Hun sa at hun ikke hadde helt oversikt enda. Neste gang jeg spurte, åpnet hun ikke meldingen på messenger. Hun svarte ikke på noen generelle snap, men noen dager senere ga hun seg å svare på snap. Da uka var ferdig, skrev jeg litt lengre på facebook, om at det hadde vært greit med et svar. Og at hun ikke er pålagt å gjøre noe, men at hun i det minste kunne si hva hun ville. At hun burde være ærlig med seg selv, og mot meg.
Heller ikke åpnet.
Oppriktig bekymret, sendte jeg noen dager senere ei tekstmelding. Heller ikke noe svar.
Da jeg ringte dagen etter, fikk jeg en melding om at hun var på jobb. Hodet hennes fungerte ikke helt for tiden, men det var ingenting å bekymre seg for. Hun lurte på om hun kunne ringe meg etter jobb.
Hun ringte aldri.
Dagen etter sendte jeg en sms til. Fikk ikke noe svar. Ringte. Fikk ikke noe svar.
Dette var da på onsdag.

 

Hun har nå sett snappen jeg sendte for snart to uker siden, men svarer ikke opp noe annet.
Jeg fått opp at hun har svart på en kommentar til et bilde på facebook.

 

DEL 3: HVA NÅ? SPØRSMÅL

Altså: Kan noen forklare meg hvorfor? Nummeret mitt ser ikke ut til å være blokkert. Det ringte i hvert fall sist gang også. Jeg regner med jeg ikke er blokkert på facebook, ettersom jeg får opp ting hun er tagget i. Så sant man ikke kan blokkere folk på messenger, uten at personen ser det selv? Hun kan i hvert fall ha tatt på ignorer meldinger eller skru av varsler.
Hun har åpenlyst ikke blokkert meg på snapchat.

 

Alikevel gikk hun fra å virke veldig interessert til å aktivt prøve å unngå meg.
Det er litt det samme som for 3 år siden, men da var det ikke på denne skalaen.
Bortsett fra online statusen som varierte på facebook, virket det som om hun hadde vært i en ulykke eller noe. Jeg sliter med å forstå hvorfor hun ikke kunne skrive en setning om det.
«Vi kan ikke møtes. Sorry». «Ting passer ikke mellom oss. Håper du finner noen andre»
«Jeg har for mye å tenke på nå. Jeg kan ikke prate med deg».
Alt må være bedre enn å aktivt sperre meg helt ute.
I hvert fall for min del.
jeg klarer ikke sette meg hundreprosent i hvordan hun har det. Hvordan hun takler ting.
Jeg føler i hvert fall at hun aktivt prøver å fjerne det vennskapet vi hadde.
Forrige helg skrev hun til meg at jeg ga et dårlig utfyllende svar på noe og klaget på det.
Nå svarer hun ikke på noe som helst

 

Det virker som hun fjerner seg helt fra det vennskapet vi har. Vi har kjent hverandre i 6 år, men nå er det helt stille.

 

Jeg har prøvd å tenke på om jeg kan ha sagt noe som gjør at hun ikke vil prate med meg lengre. Det er ingenting jeg kommer på. Jeg vet at jeg mest trolig har vært litt masete. Kanskje veldig, ann på hvordan man ser på det. Det har hatt med å prøve å få vite hvilken dag vi faktisk skal møtes.
Jeg har andre ting jeg prøver å planlegge også! Faktisk ble hele den uka fylt opp av ting. Jeg hadde til slutt bare en dag ledig. Selv om jeg utsatte å bestemme tidspunkt på alt så lenge som jeg kunne. Til slutt går det ikke lengre.

Jeg har prøvd å gå igjennom daten i hodet mitt flere ganger. Det jeg har sagt. Hva jeg kunne ha gjort. Burde ha gjort.

 

(statusen på facebook varierer mellom online og offline mens jeg skriver dette også. Ikke at det trenger å være indikativt på om personen faktisk åpner facebook)

 

Jeg sendte ei melding om jeg ikke orker denne oppførselen. At jeg ikke orker å ikke vite om det har skjedd vedkommende noe, eller om dem bare gir blanke faen. Kan hende det brant et par broer, men det er jo ikke mulig å kommunisere med vedkommende på noen bra måte for øyeblikket.

 

Uansett. Meninger? Hva mener dere? Hvorfor snudde hun helt? Hvorfor ignorer hun alt? Hva kunne jeg gjort? Hva gjorde jeg feil? (bortsett fra å ta kontakt igjen i utgangspunktet). Hva er det hun faktisk vil? Og alt annet en kan tenke på. 

 

Det tok meg godt over seks måneder før jeg "kom meg over" det sist. Så får en se hva dette gjør med meg denne gangen. Vært ei helt jævlig uke uten svar ihvertfall....

 

 

 

TL;DR
«Datet» ei for noen år siden. Fant nylig ut at hun er singel. Spurte om en date. Alt gikk kjempe bra. Planla ny date. Hun avlyste, hadde for mye på hjemmeplan. Pratet en stund. Spurte om det ble noen flere møter i løpet av sommeren; trengte ikke være en date. Hun foreslo uke. Jeg sa det passet dem fleste dager. Hun skulle komme tilbake med dato. Spurte da uka kom, hvilken dag det ble. Gikk fra å svare på alle meldinger, til å ikke svare på over ei uke.
Svarte ikke på noen ting. Ringte. Fikk melding om at hun var i livet og ville ringe meg etter jobb. Hun ringte ikke. Ringte opp dagen etterpå. Ikke noe svar.
Så er da ikke noen svar i det hele tatt. På noe.
Eventuelt les del 3.

 

[coffeee]

Hun er ikke seksuelt interessert i deg, og har antakelig møtt en ny fyr som kommer til å gjøre det samme mot henne som hun nå har gjort mot deg, om noen uker når han er lei av å ligge med henne. Da kommer hun tilbake til den emosjonelle tampongen sin for litt trøst, inntil neste eventyr dukker opp. Begynn å treffe damer og bruk tiden på de som faktisk liker deg, og setter det å tilbringe tid med deg over absolutt alt annet.

Endret 19. juli 2019 av coffeee

[BuffyAnneSummers]

Høres ut som om du er plan B dude. 

[amor patriae]

Vent til du er i 30 åra så kaster alle disse damene seg etter deg. Etter at de har rundpult hele byen sin, og innser at de kjekke fuckboisa er utenfor deres rekkevidde. Da slår de seg til ro med nesten hva som helst, så lenge du betaler for deres maintenance.

[Corp Por]

Hun er ikke interessert.

Ferdig snakka.

Ikke tenk så mye og bruk energien din på noen andre.

 

Jeg får inntrykk av at du prøver å kartlegge og projisere alt for mye. Prøv å unngå dette.

Det er større sannsynlighet for at du tolker feil enn rett. Vi har forskjellige tankemønstre og handlingsmønstre og derfor kan du umulig vite hvorfor hun gjør som hun gjør.

 

Du prøver å regne ut et regnestykke der du mangler halvparten av tallene. Det kan ikke du og det kan ikke vi klare med særlig stor nøyaktighet.

Derfor;

 

Ikke tenk så mye og bruk energien din på noen andre.

 

Endret 19. juli 2019 av Invader Zim

[MangeRareTanker]

Høres ut som om du er plan B dude. 

 

 

Jeg virket ihvertfall som plan B for 3 år siden. Det å vite det, gjorde det ikke mindre frustrerende når vedkommende sier seg frivillig til å kjøre 2 timer en vei, for å ha muligheten til å snakke med meg i 10 minutter. Mens dem er sammen med noen andre. 

Selv om en nå da er plan B (igjen), så burde det da være mulig å faktisk holde seg delvis til det hun sier eller ihvertfall unnskylde seg. 

Virker på meg som hun er angst for et eller annet. 

Vet at hun blant annet har et dyr som kanskje må avlives, omtrent møtt veggen i forhold til skolearbeid og at hun stresser veldig om hvordan fremtiden ser ut. Sånn jobbmessig. 

 

 

Hun er ikke seksuelt interessert i deg, og har antakelig møtt en ny fyr som kommer til å gjøre det samme mot henne som hun nå har gjort mot deg, om noen uker når han er lei av å ligge med henne. Da kommer hun tilbake til den emosjonelle tampongen sin for litt trøst, inntil neste eventyr dukker opp. Begynn å treffe damer og bruk tiden på de som faktisk liker deg, og setter det å tilbringe tid med deg over absolutt alt annet.

 

Jeg har prøvd å date noen som vil bruke tid med meg og som verdsetter det over alt annet. Problemet der er at jeg ikke har følt det samme for dem. Jeg møter sjeldent noen som er interessante nok til at jeg vil dedikere tiden min til dem. At jeg bruker tid og energi på noen som absolutt vil bruke tid med meg, føler jeg generelt er å lure dem. Jeg datet ei i noen måneder. Det å da si til hun at jeg ikke følte noe som helst og jeg med sikkerhet kunne si at jeg aldri kom til å gjøre det, var ikke akkurat noen morsom samtale. 

 

Jeg har fått mer ut av tinder en mange av kameratene mine, men til gode å møte noen der som kunne blitt noe seriøst. 

Jeg har ellers møtt folk både på dvs arrangementer, toget, med mer, som har blitt til en date. Jeg kunne garantert gjort det oftere. Problemet ligger i at det er veldig få personer jeg møter jeg føler er verdt strevet.

Ikke har jeg lyst til å øke antall dater jeg drar på heller. Helst ville jeg ha begrenset antallet betraktelig. 20 stk på under 2 år er mer enn nok..

Jeg har aktivt prøvd å være bedre på det å date mange dem siste to årene, men det gir ingen gledesfølelse, ingen mestringsfølelse eller noe. Jeg er ekstremt melankolsk (hvis man kan være ekstremt melankolsk?) til hele opplegget. 

 

Har også fått høre av ei tilfeldig på byen, og ei på tinder, at jeg virker som noen som kunne få meg noe hver gang jeg er ute på byen. Det er langt i fra sannheten, eller ihvertfall langt ifra det som faktisk skjer. Nå har alkohol også den virkningen at jeg glemmer alt av forsøk på flørting. 

 

 

Hun er ikke interessert.

Ferdig snakka.

Ikke tenk så mye og bruk energien din på noen andre.

 

Jeg får inntrykk av at du prøver å kartlegge og projisere alt for mye. Prøv å unngå dette.

Det er større sannsynlighet for at du tolker feil enn rett. Vi har forskjellige tankemønstre og handlingsmønstre og derfor kan du umulig vite hvorfor hun gjør som hun gjør.

 

Du prøver å regne ut et regnestykke der du mangler halvparten av tallene. Det kan ikke du og det kan ikke vi klare med særlig stor nøyaktighet.

Derfor;

 

 

Jeg er mer eller mindre enig, men blir så forvirra, av grunner nevnt over her. Jeg veit at hun har mye på privatplan, men HUN bestemte seg for uka, for så å bare gå helt -radio silent-  da spørmålet om hvilken dag dukket opp. 

Kjent hun lenge nok til at jeg føler det er en bedriten måte å ødelegge resten av vennskapet på også. 

 

Overtenking og analysering er omtrent hele personligheta mi. Klart man ikke klarer å treffe i nærheten av riktig, mesteparten av tiden, men jeg er ikke laget for å akseptere noe uten en grunn. 

 

 

Uansett så går jeg jo bare videre. Samme hvilke emosjonelle eller psykologiske grunner som ligger bak.

Det valget har hun jo gjort helt klart med å kutte all form for kommunikasjon. 

Jeg hater bare det at det ikke er verdt et lite svar engang.

[BuffyAnneSummers]

Uansett hvor mye angst jeg har så har jeg aldri engang tenkt tanken på å bare gjøre som hun gjør nå. Hun har bare dumpet deg før når hun fant noen andre, hvorfor tror du at det angst og ikke det mest sannsynlige denne gangen, at hun har funnet seg en ny en igjen og derfor er nå kald mot deg og ignorer deg?

Det du føler for henne er ikke kjærlighet:

https://en.wikipedia.org/wiki/Traumatic_bonding

 

[MangeRareTanker]

Uansett hvor mye angst jeg har så har jeg aldri engang tenkt tanken på å bare gjøre som hun gjør nå. Hun har bare dumpet deg før når hun fant noen andre, hvorfor tror du at det angst og ikke det mest sannsynlige denne gangen, at hun har funnet seg en ny en igjen og derfor er nå kald mot deg og ignorer deg?

 

Det du føler for henne er ikke kjærlighet:

 

https://en.wikipedia.org/wiki/Traumatic_bonding

 

 

 

 

Forskjellen fra da, til nå, er hvordan det ble løst. Da ble det bare snakket om, og det var greit. Åpen dialog. 

Som var greit nok. Bortsett fra alt av tvetydigheter både før, men spesielt etter. 

Og så er det noe med at hun klaget på at jeg ikke svarte ordentlig bare noen dager før. 

I tillegg til at det virker fjernt å gjøre det med noen du har kjent snart 1/3 av livet ditt.

Men det kan være at hun ser på det som snillere enn å bare si det som det er. Noe hun i så fall tar hundreprosent feil av. Jeg takler, om ikke fint, så bedre, å høre at det er noen andre i bildet, at hun føler det ikke vil gå noen vei, eller what not. 

I tillegg var det spesifisert at det ikke trengte å være romantisk. Ikke noe vi trengte å kalle en date, men bare vennskapelig. 

Pratet også på at vi ikke trengte og faktisk møtes. 

Det gjør bare hele opplegget svært sært. 

 

Jeg har vært veldig langt nede etter noen svært traumatiske hendelser. Der har jeg selv ikke svart på omtrent noe. 

Der fikk jeg, av ei som jeg hadde hatt en interesse av i den tiden, en del bekymringsmeldinger, etterfulgt av at hun elsket meg. 

Alt jeg klarte å svare var "Takk." 

Så jeg vet at det er mulig at alt blir sperret helt ute. Men da hadde hun ikke svart opp på andre kommentarer på facebook. 

Og det hun har vært igjennom i det siste, hvis det ikke var mye hun utelot å fortelle, er ikke i nærheten av det jeg opplevde. Uten at man skal dømme hvordan folk reagerer på ulike situasjoner. 

 

Men hadde det ikke vært noe psykisk i tillegg, så hadde hun klart å bare gi et kort svar. Ikke at det trenger å være noe mer enn ren skyldfølelse, eventuelt skam. 

 

 

Nå er ikke følelsene på samme måte som dem var sist i det hele tatt. Så tror ikke "Traumatic Bonding" er det jeg ville definert det som. Nå er det mer selvfølelsen og hele opplegget med å bli ignorert som er problemet. 

Ville ihvertfall ikke kalt det kjærlighet. 

 

Men skal man se tilbake på for noen år siden, så er jeg nærmere:

https://en.wikipedia.org/wiki/Limerence

 

På mange måter litt likt, men en god del mer omfattende. Det er mye av beskrivelsen der som traff godt for hvordan det var for 3 år siden. Klart, hun ledet ann og var flørtende, så det var alltid en håp, samtidig som hun stoppet det fra å utvikle seg videre. I tillegg passer avsnittet om "fear of rejection" veldig bra. 

Som er en av grunnene til at jeg ser ut til å gjøre det vesentlig mye bedre med kortvarige forhold/one night stands. Jeg føler ikke jeg har noe å tape, og tar derfor sjanser jeg ikke tar ellers. 

Ihvertfall min egen analyse av meg selv og situasjonen. 

Hele den artikkelen, samt noen pointers fra ei venninne, har ihvertfall gjort at jeg har endret litt adferd. 

[BuffyAnneSummers]

Enkelte folk liker ikke å stå for konsekvensene av sine handlinger og kan finne på å bare ghoste for å slippe ubehagelige samtaler. Selv folk du mener er ''godt voksne'', det er ingen aldersgrense for det å ikke kunne takle å ha den samtalen. 

Stillhet mens hun reagerer til og snakker med andre er jo ett svar i seg selv. Trenger du noe mer? Har du virkelig lyst til å jage en jente som løper vekk fra deg enn til deg når det blir tøft i livet sitt, om det er tilfellet?

Dere er fremdeles veldig unge. Kan hende hun rett og slett ikke er klar for det du er klar for. Da burde du egentlig fremdeles bare prøve å gå videre. 

[coffeee]

Kjæresteforhold og dating skal være lett, lekent og ukomplisert. Når det blir analysering, alvorlighet og mye prat om forholdet i seg selv kveles positive følelser kjapt. 

 

De veggene av tekst du serverer her, hvor du overkompliserer og overanalyserer, representerer et bilde av en ganske slitsom person å forholde seg emosjonelt til. Du er svært opptatt av helt ubetydelige detaljer, som ting hun har sagt og hvordan dette skal tolkes.En av grunnene til at du kompliserer det så mye er nok også fordi du nekter å gi opp håpet om at hun noen gang kommer til å like deg slik du skulle ønske at hun gjorde.

 

Egentlig kunne hele innlegget ha vært kokt ned til disse to setningene: "Hun avlyste et møte, noe som ikke hadde skjedd før. Så hadde hun lite tid fremover for at vi skulle møtes." Du hadde fått nøyaktig det samme svaret her.  Alt det andre er fortsatt helt ubetydelig. Ikke interessert, og vil heller aldri bli det.

Endret 19. juli 2019 av coffeee

[Corp Por]

Jeg synes det er merkelig at folk går rundt grøten, insinuerer og grubler og lurer så mye når det kommer til sex og kjærlighet.

 

Jeg var også slik når jeg var 14 og uerfaren - men ettersom årene går så har jeg jo etterhvert innsett at det er helt vanlig å ønske både sex og kjærlighet og da er det jo ikke flaut å søke noen av delene.

 

Allikevel innser jeg at folk flest har et veldig "barnslig" forhold til begge deler og derfor ikke tør å være ærlig og direkte. Da lager de et problem for seg selv. Jeg gidder ikke å bruke tid på slike mennesker så de som blir skremt eller fornærmet av at jeg er for rask eller direkte sorterer seg selv bort.

 

Hvis du gidder å bruke en halv evighet på å sortere "sarte sjeler" fra utnyttere så må du gjerne det, men jeg anbefaler deg å adoptere mitt syn på sex og partnersøk;

 

Er de interessert så sier de "ja".

Sier de "kanskje", "en annen gang", eller er uryddige når det kommer til avtaler og kommunikasjon så er de enten en sart sjel eller har andre på gang eller det er en utnytter som liker å se deg sprelle siden det gir dem en følelse av bekreftelse. Du må selv velge om du da vil bruke energi på disse.

 

Husk at de fleste kvinnfolk gjerne pleier flere beilere samtidig og ønsker derfor mer tid til å prøvekjøre og teste disse før de tar et valg.

Endret 19. juli 2019 av Invader Zim

[MangeRareTanker]

Enkelte folk liker ikke å stå for konsekvensene av sine handlinger og kan finne på å bare ghoste for å slippe ubehagelige samtaler. Selv folk du mener er ''godt voksne'', det er ingen aldersgrense for det å ikke kunne takle å ha den samtalen. 

 

Stillhet mens hun reagerer til og snakker med andre er jo ett svar i seg selv. Trenger du noe mer? Har du virkelig lyst til å jage en jente som løper vekk fra deg enn til deg når det blir tøft i livet sitt, om det er tilfellet?

 

Dere er fremdeles veldig unge. Kan hende hun rett og slett ikke er klar for det du er klar for. Da burde du egentlig fremdeles bare prøve å gå videre. 

 

Nei, altså jeg har forstått at hun viser tydelig at hun ikke verdsetter vennskap eller eventuelt noe mer. 

Jeg føler jeg nå heller ikke "jager" hun lengre, men heller bare det å få svar. 

 

 

Kjæresteforhold og dating skal være lett, lekent og ukomplisert. Når det blir analysering, alvorlighet og mye prat om forholdet i seg selv kveles positive følelser kjapt. 

 

De veggene av tekst du serverer her, hvor du overkompliserer og overanalyserer, representerer et bilde av en ganske slitsom person å forholde seg emosjonelt til. Du er svært opptatt av helt ubetydelige detaljer, som ting hun har sagt og hvordan dette skal tolkes.En av grunnene til at du kompliserer det så mye er nok også fordi du nekter å gi opp håpet om at hun noen gang kommer til å like deg slik du skulle ønske at hun gjorde.

 

Egentlig kunne hele innlegget ha vært kokt ned til disse to setningene: "Hun avlyste et møte, noe som ikke hadde skjedd før. Så hadde hun lite tid fremover for at vi skulle møtes." Du hadde fått nøyaktig det samme svaret her.  Alt det andre er fortsatt helt ubetydelig. Ikke interessert, og vil heller aldri bli det.

 

Jeg prater generelt ikke om "hva er vi" type opplegg i noen form for dating, hvis man ikke kommer til et punkt hvor det føles som siste utvei. Man dreper generelt alt av videre romantiske interesser ved å diskutere, istedet for å gjøre. Så 100% enig der. 

Problemet mitt er at det som er "lekent og lett", bare er useriøst. Hvis det er noen som er interessante nok til at jeg kan se for meg at det kan bli seriøst, får jeg fysiske smerter (om det så er hormoner eller psyken som frembringer disse). 

Jeg har generelt ikke noe positive erfaringer med dating. Mesteparten av tiden (altså mesteparten av personene) føles det som bortkastet tid som jeg heller ville brukt til noe annet. 

 

Jeg overtenker generelt alt. Alt har en forklaring, positivt eller negativt. Oftest er løsningen lettere enn det meste man ser for seg. 

Aka at hun ghoster fordi hun ikke takler konsekvensene av sine egne handlinger eller lignende. 

Håpet, du snakket om, lå jo i diskusjonene hun startet under forrige date, hvor hun snakket om fremtidsutsikter, barn osv. 

Ikke at jeg har igjen et gnist av håp på dette tidspunktet. Jeg leter heller etter svar. 

 

Men det at jeg "analyserer" alt, gjør meg nødvendigvis ikke vanskelig å snakke om følelser med.

Jeg har vanskeligheter for å prate om eventuelle romantiske følelser før det er virkelig seriøst (aka at det kan være en buzzkill, og heller ikke noe jeg er fortrolig med). På den andre side kan jeg snakke åpent om alt som har skjedd meg og hører på det andre kommer med. Nå har både vedkommende vi snakker om, og mange andre både dater, venninner og kamerater, sagt at det er veldig lett å snakke åpent med meg om alt. Jeg vil ikke påstå at det å tenke igjennom alt gjør meg mer empatisk, men jeg gjør som oftest et forsøk på å se alt fra andre sine vinkler. 

Og det er mye tekst, fordi jeg først og fremst trenger å lufte tankene mine. Om det så blir lest eller ikke.I tillegg er kontekst viktig. Koker man det ned til dem setningene mangler mye av bakgrunnen og essensen i alt. 

Men at man får mye av det samme svarene er jeg enig i.

 

 

 

Jeg synes det er merkelig at folk går rundt grøten, insinuerer og grubler og lurer så mye når det kommer til sex og kjærlighet.

 

Jeg var også slik når jeg var 14 og uerfaren - men ettersom årene går så har jeg jo etterhvert innsett at det er helt vanlig å ønske både sex og kjærlighet og da er det jo ikke flaut å søke noen av delene.

 

Allikevel innser jeg at folk flest har et veldig "barnslig" forhold til begge deler og derfor ikke tør å være ærlig og direkte. Da lager de et problem for seg selv. Jeg gidder ikke å bruke tid på slike mennesker så de som blir skremt eller fornærmet av at jeg er for rask eller direkte sorterer seg selv bort.

 

Hvis du gidder å bruke en halv evighet på å sortere "sarte sjeler" fra utnyttere så må du gjerne det, men jeg anbefaler deg å adoptere mitt syn på sex og partnersøk;

 

Er de interessert så sier de "ja".

Sier de "kanskje", "en annen gang", eller er uryddige når det kommer til avtaler og kommunikasjon så er de enten en sart sjel eller har andre på gang eller det er en utnytter som liker å se deg sprelle siden det gir dem en følelse av bekreftelse. Du må selv velge om du da vil bruke energi på disse.

 

Husk at de fleste kvinnfolk gjerne pleier flere beilere samtidig og ønsker derfor mer tid til å prøvekjøre og teste disse før de tar et valg.

 

For min del har det med erfaring å gjøre. Altså uforpliktende, ingen følelser involvert, og med minimal sannsynlighet for følelser, har jeg ikke noe problem med å være direkte. Jo mer en føler det er på spill, jo vanskeligere er det. Jeg har blitt bedre på det, og i tillegg lært meg til å bli litt mer direkte generelt. 

 

Vanligvis spør jeg maks to ganger om å finne på noe, før jeg ikke gidder mer. Får man kanskje, må se ann eller lignende to ganger, er det helt klart et nei. Her har jeg ei venninne som er uenig. Hun mener at det kan komme opp ting to ganger, men som jeg sa til henne; da er det opp til motparten å finne et tidspunkt det passer. 

 

I dette tilfellet avlyste hun første møtet, andre gangen foreslo hun en tidsperiode det kunne passe henne. 

Før hun bestemte seg for at hun hadde bedre ting å ta for seg.

Så hun har uansett brukt opp sine to forsøk i dette tilfellet. Eller, hun har vel "brukt opp" det meste av goodwill da hun begynte å ignorere meg. 

[fotonisse]

Du føler kanskje at du ikke jager (eller maser) på henne, men det at du flere ganger spør etter et svar og har kontaktet henne såpass mange ganger som du har gjort kan likevel føles som et mas fra den andre parten sin side.

 

Utydelig kommunikasjon som dere har hatt i lengre tid (fra begge sider), og om jeg skal være helt ærlig, litt dårlig gjennomtenkte svar fra deg på enkelte ting, gjør vel kanskje at hun trekker seg litt unna uten at hun sier det i klartekst.

 

Forsøk heller å se det litt fra hennes side, og ikke bare din egen side.

Hvordan ville du likt at det kom såpass mange meldinger på diverse medier som du har sendt til henne, og at noen hadde ringt flere ganger til deg. De fleste vil føle det som mas, uansett hvordan du vrir og vrenger på det.

At du blir besvart med stillhet, er et tegn på at hun vil være i fred. Av hvilke årsaker er det bare hun som vet, men det har hun heller ingen plikt til å dele med deg, uansett hvem som har sagt hva tidligere. Det kan føles både tungt og vondt, men jo fortere du klarer å legge henne bak deg, jo bedre vil du få det selv også. Det vil ta tid, men fyll heller dagene og tankene med noe som kan gi deg positiv energi, enn å fortsette disse tankene og ventingen på et svar. Det går kun utover deg selv.

 

Jeg er forsåvidt enig med deg i at du kunne fått et svar, men hvor godt hadde du taklet svaret da?

Les litt i mellom linjene, at du er møtt med stillhet er også et ganske tydelig svar, hun trenger tid for seg selv og for å tenke litt mest sannsynlig.

Helt enig med flere andre her, la henne være og gå videre. Jeg vet at det ikke føles bra for deg nå, men det blir garantert ikke bedre av at du bare tenker på henne og ikke kan la henne være i fred før du har fått et svar av henne.

[MangeRareTanker]

Du føler kanskje at du ikke jager (eller maser) på henne, men det at du flere ganger spør etter et svar og har kontaktet henne såpass mange ganger som du har gjort kan likevel føles som et mas fra den andre parten sin side.

 

Utydelig kommunikasjon som dere har hatt i lengre tid (fra begge sider), og om jeg skal være helt ærlig, litt dårlig gjennomtenkte svar fra deg på enkelte ting, gjør vel kanskje at hun trekker seg litt unna uten at hun sier det i klartekst.

 

Forsøk heller å se det litt fra hennes side, og ikke bare din egen side.

Hvordan ville du likt at det kom såpass mange meldinger på diverse medier som du har sendt til henne, og at noen hadde ringt flere ganger til deg. De fleste vil føle det som mas, uansett hvordan du vrir og vrenger på det.

At du blir besvart med stillhet, er et tegn på at hun vil være i fred. Av hvilke årsaker er det bare hun som vet, men det har hun heller ingen plikt til å dele med deg, uansett hvem som har sagt hva tidligere. Det kan føles både tungt og vondt, men jo fortere du klarer å legge henne bak deg, jo bedre vil du få det selv også. Det vil ta tid, men fyll heller dagene og tankene med noe som kan gi deg positiv energi, enn å fortsette disse tankene og ventingen på et svar. Det går kun utover deg selv.

 

Jeg er forsåvidt enig med deg i at du kunne fått et svar, men hvor godt hadde du taklet svaret da?

Les litt i mellom linjene, at du er møtt med stillhet er også et ganske tydelig svar, hun trenger tid for seg selv og for å tenke litt mest sannsynlig.

Helt enig med flere andre her, la henne være og gå videre. Jeg vet at det ikke føles bra for deg nå, men det blir garantert ikke bedre av at du bare tenker på henne og ikke kan la henne være i fred før du har fått et svar av henne.

 

Jeg har følt at jeg har mast. Spesielt da hun da ikke svarte. Problemet har jo vært at det er ting som har vært planlagt. Så når hun ikke svarer, tar hun beslag på hele den uka det gjelder. Når man har andre ting planlagt og andre forpliktelser, så er man nødt til å få et svar på et tidspunkt. Noe jeg uansett ikke gjorde, så jeg fortsatte uka med alt annet istedet. 

 

Jeg er veldig flink på lite gjennomtenkte svar. Det er en grunn til at jeg nevner dem, fordi dem var veldig, veldig dumme. 

 

Jeg veit jeg ville ha sett på det som mas. Jeg hater at folk strir. MEN så gir jeg tilbakemeldinger HVIS det er noe som faktisk er planlagt. Om det så til slutt blir sagt ifra dagen før det gjelder. Svarer man ikke, tar man beslag på tiden til noen andre. Tid den andre mest trolig ville brukt på noe annet. 

Jeg skrev på snapchat for å si det at det ikke ville fungere denne uka. Da hun ikke hadde svart på flere dager på face, og halve uka var ferdig. 

Jeg sendte meldinger etter ei uke uten svar, fordi jeg oppriktig var bekymret for om det gikk bra med henne. Når man har noe planlagt, og vedkommende da ikke svarer på noe, blir man bekymret.

Så da ringte jeg til slutt. Hvor hun svarte på en melding at "hodet ikke funker helt om dagen, men kan ringe deg etter jobb?" 

Som hun da heller ikke gjorde. 

 

Hvor godt takler noen et negativt svar? Som oftest dårlig. Men er det noen som takler det å bli ignorert bedre? Det er sikkert dem som heller vil bli ignorert enn å høre sannheten, men dem er nok i mindretall. Jeg takler det å bli ignorert vesentlig dårligere enn dem fleste. 

 

Hvis jeg har gitt intrykk av at jeg fortsetter å mase for å få svar, så har jeg ikke gjort det.. 

Jeg ringte en gang til etter at hun sa hun skulle ringe. Og en melding etter det, for å si at hvis hun ikke ville prate, så kunne hun sagt det istedet for å si hun skulle ringe. 

Etter det så prøver jeg ikke å få et svar. 

Siste meldingene og det at jeg ringte var heller for å vite at det ikke hadde skjedd noe. Siste meldingen var fordi jeg er udugelig og med en trang for å få sagt ifra. Hadde jeg gjort det jeg føler for, så hadde jeg brent alle broer og gjort sjansene omtrent null for at det noen gang skjer noe. Litt selvkontroll klarer å stoppe det verste. 

 

 

Dere har alle rett. Det beste er å ikke tenke på det, eller ihvertfall komme seg videre. Det er ikke som at jeg ga meg med alt på tinder med mer pågrunn av det her. Det tar derimot lysta fra det meste..

Dere har alle rett. Det beste er å ikke tenke på det, eller ihvertfall komme seg videre. Det er ikke som at jeg ga meg med alt på tinder med mer pågrunn av det her. Det tar derimot lysta fra det meste..