Kan du en finsk kasus?

[Glasskonstruksjon]

Mange vet at finsk er et språk med mange kasus, men hvor mange kan komme med et eksempel på en finsk kasus?

 

Kasusene blir blant annet brukt der vi i skandinaviske språk bruker preposisjonene i, på, til, og fra.

 

Dersom man skal si "i Oslo" på finsk, legger man bokstavene -ssa til slutten av ordet, og resultatet blir Oslossa. (Kasusen heter inessiv).

 

Enda færre vet at de samme kasusene blir brukt blant oss her i Norge. Sørsamisk har nemlig også den samme (inessiv), men med endelsen -sne. Så "i Oslo" er på sørsamisk Oslosne.

 

Mange vet at svensk er et offisielt språk i Finland, men vet ikke at samisk er et offisielt språk i Norge. I Norden har vi to hovedspråkgrupper; 

 

* germansk (skandinavisk)

* finsk-ugrisk (finsk, samisk)

Endret 17. juli 2019 av Glasskonstruksjon

[BVB09]

Litt useriøs kommentar, men virker useriøst å bøye egennavn, slenge på endinger osv.

[Vox_populi]

Litt useriøs kommentar, men virker useriøst å bøye egennavn, slenge på endinger osv.

Er det useriøst å legge til en genitivs-s, synes du? (Pettersens bil) Eller bøye et navn i bestemthet og tall (den Volvoen, to Passater?

Forklar gjerne hvordan seriøs språkbruk bør være!

[*NORGE*]

Litt useriøs kommentar, men virker useriøst å bøye egennavn, slenge på endinger osv.

 

 

Er det useriøst å legge til en genitivs-s, synes du? (Pettersens bil) Eller bøye et navn i bestemthet og tall (den Volvoen, to Passater?

Forklar gjerne hvordan seriøs språkbruk bør være!

 

Og for å føre denne videre. 

 

1) 

Dette gjorde også vårt eget norrønne og middelaldernorske språk og på Island og Færøyene (hvor kasusene akkusativ og dativ lever i beste velgående, i Norge er siste i dag noe vi - få dialekter unntatt bare har i faste uttrykk, mens forsøte er begrenset til personlige pronomom som han-ham, hun-henne og de-dem) bøyer man fremdeles person- og stedsnavn. Vi kan bynavnet Klaksvik (nest største sted på Færøyyene, ca ...) hvor det heter Klaksvikar kommunu og Klaksvikar itrottufelag (genitiv). Der ligger også ChristianskirkjAN - men det heter “i ChristianskirkjUNI” og det heter til ChristianskirkjUNA. Torhsavn kalles på færøysk bare Havn - men det heter “til HavnAR”: “Per for til Havnar at keypa sær vottur”, fra en færøysk nidvise eller “sarkasmevise” som der skrives ennå. (Denne er skrevet i 1971 etter at statsrederiet som driver alle færøyske rutebåter og ferjer var litt for flittige med stadige rutendringer, slik at det i sangen sies  “ferðaætlan skal eitast at vera/Harri mìn Gud hvussu teir mingilera” da Per vekkes etter middagslur på en sofa langt oppe i byen og får høre at ““um átta minuttir fer Másin {en av to post-/rutebåter da} avstað” på de nyhetene han er vekket for å høre. Sangen går for øvrig på tonen “Pål sine høner”, så den er ikke direkte vanskelig å lære for nordmenn.) 

 

2) 

De fleste slaviske og finsk-ugriske språk har bøying av navn. På polsk heter f eks “w GdanskU” (i Gdansk) og det “w KrakowIE” (i Krakow) og “KrakowA bulwary” (Krakows boulevarder, eller boulevardene i Krakow)  Går man videre til Latvia finner man akkurat det samme: Hovedstaden heter RigA, men det heter RigAS maraton og RigU Passaziru Stacija” Går man til land som Tsjekkia (slavisk), Litauen (slvisk) eller Estland (ugrisk) finner man akkurat det samme. (Elles kan jo jo nevne at hovedjernbanestasjonen i en polsk by vanligvis heter XXXX GłownY fordi bynavnet bøyes som et hankjønnsord, men i Gdynia heter stasjonen Gdynia GłownE. fordi Gdynia bøyes som et hunnkjønnsord. Jeg kan også nevne at det er like stor forskjell mellom l og ł på polsk som det er mellom o og ø på norsk, og derfor heter ikke polsk valuta “slåtty”, men “swåtty”) 

 

Man kan vel knapt kalle noen av språkene nevnt useriøse? 

 

* * *

 

Så kan vi ta TS' spørsmål:

 

Jada, finsk har 15 (vest-finsk)/16 (øst-finsk) kasus. Tre er som de norske nominativ, genitiv og akkusativ, som altså bare lever i personlige pronomen og noen dialekter. (Siden også genitiv er i ferd med å dø ut i norsk bokmål mens det i norsk nynorsk var avgått ved døden før Ivar Aasen fikk startet arbeidet sitt blir moderne norsk temmelig kasusfattig Det er fordi norsk genivit er på full fart ut av dagligspråket ord som Olsens kafè forsvinneri Norge og blir erstattet av de enkelske bastarder som “Olsen’s cafe”. Annenhver nordmann i dag later til å tapt evnen fra å skille genitiv-kasus i norsk bokmål fra geniti-kasus i engelsk. På norsk overtar “Olsen SIN kafe” (pronomenomskriving i stedet for bruk av genuskasitiv, i min barneskoletid kalt “garpegenivi” og klubbet ned med slegge - eller i hvert fall ted tre røde strek under samt totalkrakteren for åndsverket  nedsatt til maks Tf (=ca 3/D) i norsk gymnas (= som vgs studieforberedende, men rettet 100 % mot å forberede for en høyere utdannelse).dersom noe slikt forekom EN gang i et språk som skulle ha et MODENT grammatisk nivå på slik skole) Finsk har også partitiv som enkelt er nominativ når subjektet er diffust eller rimelig stort i mengde. 

 

De andre 11/12 er ikke egentlig grammatikalske kasus, der såkalte “lokalkasus” som plasser et ord rommessig i forhold til et annet (slik vi altså gjør med norske prepoisjoner som i, under, over, ved osv). Det er de indre lokalkassuene illitiv, elativ og innisiv som betyr hhv inn/ned i (navnet illativ stgammer for øvrig fra den danske språkforsker Rasmus Rask), ut av/opp av og inni noe annet. Så har vi adessiv, ablativ og allativ hvor de første best illusterers med de tyske begrepene “an dem Haus” og “von dem Haus”, altså noe som er på/ved/knytett til huset og “tiltenkt huset”., mens det siste tilsvarer i praksis moderne bruk av dativ på tysk/nederlandsk/færøysk/islandsk. Så har vi essiv som betegner en tilstand og translativ som betegner en tilstand i/klar for forandring. Til slutt kommer så abessiv som betegner mangel på noe (“autoitta” - “uten bilene”), instruktiv som betyr at det nevnte brukes aktivt for å gi hjelp/assistanse og kommitativ som betyr at det noe utrettes aktivt MED det nevnte. 

[Gjest Slettet+45613274]

Er enig i at "useriøst" er et dårlig ordvalg, men jeg mener også at vårt system med å bruke preposisjoner er enklere enn å måtte endre alle ordene til å passe kontekst. Har hørt at dette er en av grunnene til at polsk faktisk er blant de vanskeligste språkene å lære seg.

[Vox_populi]

vårt system med å bruke preposisjoner er enklere enn å måtte endre alle ordene til å passe kontekst

Jeg klarer ikke å se at "Kafeen til Olsen" er det minste enklere enn "Olsens kafe", (eller "Olsen sin kafe", for den del). Den første varianten krever dessuten bestemthetsbøying.

[Gjest Slettet+45613274]

Jeg klarer ikke å se at "Kafeen til Olsen" er det minste enklere enn "Olsens kafe", (eller "Olsen sin kafe", for den del). Den første varianten krever dessuten bestemthetsbøying.

Olsen sin kafé er det enkleste i mine øyne. Så kommer jeg også fra nynorsk-land.

[Vox_populi]

Olsen sin kafé er det enkleste i mine øyne. Så kommer jeg også fra nynorsk-land.

Garpegenitiv (sin-genitiv) har ikke blitt regnet som stueren nynorsk, fordi den ikke er norsk, derimot import fra plattysk gjennom hanseatene i Bergen. Så det blir misvisende å forbinde den med nynorsk. Derimot med dialektene på Vestlandet (og seinere Trøndelag og Nord-Norge).

Den brukes idag uten hemninger i både dagens ødelagte nynorsk og ditto bokmål (min oppfatning), men går en til tradisjonelle skriftmålsnormer: høgnorsk og tradisjonelt riksmål, vil en se at de unngår garpegenitiv.

[Gjest Slettet+45613274]

Garpegenitiv (sin-genitiv) har ikke blitt regnet som stueren nynorsk, fordi den ikke er norsk, derimot import fra plattysk gjennom hanseatene i Bergen. Så det blir misvisende å forbinde den med nynorsk. Derimot med dialektene på Vestlandet (og seinere Trøndelag og Nord-Norge).

Den brukes idag uten hemninger i både dagens ødelagte nynorsk og ditto bokmål (min oppfatning), men går en til tradisjonelle skriftmålsnormer: høgnorsk og tradisjonelt riksmål, vil en se at de unngår garpegenitiv.

Hmm. Det vi lærte på skolen var at genitiv-s var ok på bokmål, men på nynorsk skulle man bruke "sin".