Hjemlengsel som 24-åring

[Diskutert]

Hei, alle sammen!

 

Denna uka gjorde jeg noe veldig ulikt meg, og flyttet til et lite sted i Nord-Norge 14 timer unna der jeg er oppvokst. De siste fire årene har jeg studert i Oslo, der jeg har stortrivdes. Valget om å flytte handlet om at jeg var nyutdanna, det var en jobbmulighet jeg aldri hadde fått i Oslo, god lønn, nydelig natur og en stor dæsj spontanitet.

 

Jeg ankom tirsdag etter to dager med kjøring. Da jeg fikk se sokkelleiligheten jeg skulle bo i, frøs jeg helt. Det kan nevnes at dagene før jeg dro, begynte jeg å kjenne skikkelig på det. Hele kjøreturen hit gråt og hulket jeg i bilen som et lite barn. Første kvelden fristet det ikke å pakke ut i det hele tatt. Kjenner meg kvalm, utilpass og jeg går konstant med tårer i øynene. Plutselig kan jeg bare starte å gråte i offentligheten.

 

Har jo alltid trodd at jeg liker å være alene, men når jeg ser på historikken er det jo første gang jeg virkelig er alene. Har alltid delt hjem med familie eller venner, og alltid hatt de i nærheten. Nå takler jeg ikke følelsen av å være alene. Må sove og dusje med døra oppa. Bruker dagene etter jobb å kjøre til turistfylte steder, slik at jeg ikke er alene. Kollegene mine er alle i førtiåra med tre unger hver, så har ikke fått helt innpass der enda. Pluss lite aktiviteter her nå på grunn av sommerferie. Har vært her i to dager, og allerede kjørt til alle severdighetene, pluss kirkegården (!). 

 

Det er så synd jeg at ikke klarer å nyte denne perioden. Har jo flyttet til et sted som ser ut som et maleri i hvilken som helst retning jeg titter, men jeg ser allerede fremover mot når jeg skal flytte tilbake til Oslo igjen til neste sommer. Er det noen som kan hjelpe ei bortskjemt pike? Har dere noen gode råd? 

[Sampson]

Det går over, prøv å finne noe som okkuperer deg så fort som mulig så går det fortere over.

[amor patriae]

Du er kvinne? Gå og plukk deg en kjekk kjæreste.

 

Begynn med fritidsaktivitet(er).

[fivebigcities]

Tror ikke hun er i noen posisjon til å "plukke" noen, altså.

[amor patriae]

Hun er kvinne. Det er definisjonen på å være i posisjon. 

 

 

[fivebigcities]

Whatever.

[Taurean]

Psykologisk, så har du jo revet deg selv opp med røttene. Det vil ta tid å slå nye.

 

Du tjener bra med penger. Tenk langsiktig og ro ned. Du kan nå bygge kapital og samtidig nyte natur folk betaler titusenvis for å reise på ferie til.

 

Det er kun en psykologisk prosess. Det er grunner til at du valgte å reise, velg å ha tillit til de grunnene og deg selv.

 

Du kan jo besøke gamle trakter fra tid til annen? Du har jo ferier

 

Gjør leiligheten koselig. Investér noen tusen i en skikkelig stressless, tv og høyttalere så du kan hygge deg skikkelig. Lag god mat.

 

Det blir bra!

Endret 11. juli 2019 av Taurean

[Gjest Slettet+921324]

Du kjenner best selv om du er helt nødt til å dra tilbake, eller klarer deg en stund der oppe... Men jeg tør hevde at ved å ta et år i nord, bidrar det til å danne et godt grunnlag for å leve bedre om du drar sør. Jeg skulle tro at det er mye bra økonomisk å hente ved å bo i nord for så dra til sør. Det gjør seg vel godt på cv'n og jobbsøking å ha et vikariat en har fullført. Jeg klarte meg fem år på en plass ved å tenke "dette får meg dit jeg vil", og jaggu ble det sånn.

Jeg håper du er på "rett plass" sånn sosialgeografisk. Noen nordlendinger er joviale og mange er lett å prate med. Dessverre er det ikke alltid slik at stereotypien passer, men jeg skulle absolutt tro at det er bedre å være litt ensom i nord enn veldig ensom i en storby.

Så er det nok av ting å ordne seg når en bor i nord. Kanskje kommer du i prat med noen som selger ved for vinteren. Skravle litt med de som selger fisk. Klipper du gress i hagan er det gode odds for å bli forstyrret. Om du på sikt yter litt frivillig arbeid i lokalsamfunnet, åpner nok dette for fin kontakt med folk. Verdsett gode samtaler, uansett hvor korte de måtte være. Eller med hvem det skulle være. Selv syns jeg det var trivelig å skravle med gamle folk på bussen der jeg bodde før.

Det går seg nok til skal du se.

 

[Pliscin]

Følelsen du beskriver er en blanding av å bli forlatt og kjærlighetssorg. Du er ung, og har kanskje ikke opplevd å møte mye motgang før. Og for all del, det er greit, alle må starte en plass. Bruk denne erfaringen og opplevelsen til å bli sterkere, og lær deg teknikker som kan hjelpe deg i tilsvarende situasjoner senere i livet.

 

Verden er som før, ingen har forlatt deg, ingen har glemt deg, men du er alene nå. Men du er ikke alene. Den beste måten å bekjempe ensomhet på, foruten å gå inn i seg selv, er å være sosial, eller få en følelse av å være sosial. Gjør som du skriver, kom deg ut blant folk, og nordlendinger er ofte pratsomme og ekte folk, så ikke vær redd for å slå av en prat. For å skape en følelse av å være sosial kan man jo bruke sosiale medier, andre medier, forum etc. Eller ring til noen du er trygg på, og slå av en prat.

 

For å bli mer sosial, kan du også melde deg inn i klubber, aktiviteter, grupper etc. i nærmiljøet.

 

Men kan du ikke snu situasjonen litt på hodet, det er jo ikke Oslo som har forlatt deg, det er du som reist oppover. Det er ikke synd på deg, du er ikke offeret her, det er faktisk du som har sluppet ut av kloa, og fått muligheten til å oppleve noe helt annet. Nå har du muligheten til å få beina ned på jorda, finne ro i naturen, finne ut hva du vil. Disse følelsene du har nå, de går over, det er som en kjærlighetssorg, men det er bare en reaksjon, og ikke et standpunkt. Når stormen har lagt seg, og det støyet du har vært vant til, som fortsatt surrer oppi hodet har lagt seg, kan du kjenne litt på følelsene igjen. Følelser skal man kjenne på, smake på, og la seg forføre av, men ikke la de styre livet ditt. Ikke la en slik flott mulighet gå til spille bare fordi du får en følelsesmessig reaksjon. Det er nytt, det er stort, det er forandringer, men ikke ta noen forhastede beslutninger basert på panikk.

 

Tenk på alt du kan gjøre, alle de fine naturopplevelsene du har tilgang til, den friheten og frihetsfølelsen det gir, det åpne hav. Gi dette litt tid før du gjør noe du vil angre på. Tenk om noen år kommer du til å se tilbake på livet opp i nord som en opplevelse, noe som gir livet en ny dimensjon. Og tenk, det blir bare så bra som du selv gjør det til. Uansett, lykke til med reisen

Endret 13. juli 2019 av Pliscin

[Villfaren]

Synst du er tøff eg.

Blir nok lettere om du får deg ett lite nettverk skal du se.

 

Men klart, savn fra familie om en er en familieperson vil jo alltid være der

[ozone]

Jeg kjenner flere som hadde det slik som deg i kortere eller lengre tid.

 

De fleste som holdt ut opplevde at ting ble bedre! Ofte bedre enn de hadde drømt om! Og alle, selv de som ikke opplevde særlig bedring, er glad for at de fant styrken til å bli så lenge som planlagt, fordi de lærte mye om seg selv og det å klare seg alene, samt at nederlaget kunne gitt dem større problemer i ettertid.

 

Noe som bringer meg til den andre gruppen: Alle som ga opp og reiste hjem, angrer på det idag. Nettopp pga nederlaget, fiaskoen, og de tapte muligheter som de nå aldri vil få vite om...