Jobbløs og ivrig dagdrømmer nysgjerrig på skuespilleryrket

[AnonymDiskusjon]

Jeg er nå ferdig med å ta utdanning, men er like usikker som da jeg begynte på hva jeg ønsker å gjøre resten av livet. Utdanningen jeg har er etterspurt i dagens jobbmarked. Jeg kunne ganske sikkert klart å få jobb, hvis jeg bare hadde ønsket.

 

Det er dette som alltid har vært problemet mitt. Det er ingen jobber der ute jeg kunne tenkt meg. Alt sammen er dritt og sjeledrepende. Jeg trodde jeg skulle finne noe etterhvert som jeg ble eldre og fikk fullført utdanning. Men neida, dette skjedde ikke. Noe som gjør meg redd og oppgitt, hvor angst da blir resultatet.

 

I det siste har jeg egentlig tenkt mest på å flytte til en ny plass for å forsøke å bli skuespiller. Men dette også er sikkert bare et selvbedrag. (Kanskje jeg bare har sett for mye på serier og fantaserer om en enkel løsning som ikke finnes.)

 

Eller kanskje dette faktisk er det riktige for meg, fordi jeg har vært teit og lite voksen hele livet mitt. Jeg er på mange måter en ny person hver dag (ikke bokstavelig talt eller schizo) med mye følelser og indre dialoger. Jeg skaper meg roller hvor jeg later som litt. Og jeg passer alltid på hva kroppsspråket og ansiktet mitt viser.

 

Dessverre hadde jeg verken selvtillit eller vett til å utforske meg selv når jeg var ung. Jeg deltok aldri i noe skuespill på skolen. Og der jeg vokste opp var det ikke rom for slikt tøys uansett. På mange måter har jeg bodd i et skall hele livet.

 

Jeg har alltid hatt lett for å drømme meg bort fordi jeg tenker og ser stadig for meg hvordan andres liv er, hvordan forskjellige hendelser påvirker de, hvorfor vi er her vi er og hva som egentlig er viktig her i livet. Dagdrømmingen min er er veldig visuell og kan bli altoppslukende. Allerede som lite barn da vi reiste på bilferie hele familien observerte jeg alltid andre personer og deres omgivelser. Jeg forestilte meg hvordan de levde sine liv - i fortiden, nåtiden og fremtiden. Jeg lurte på om de var lykkelige eller ikke. Jeg så for meg hvordan livshistorien deres kanskje kunne være, visuelt, inni eget hode. Og jeg kjente alltid på et enormt savn over at jeg ikke raskt kunne bli kjent med dem i virkeligheten.

 

Kanskje dette bare er et symptom på at jeg var/er ensom, jeg vet ikke.

 

Om jeg kjenner en spesiell lukt kan dette også utløse drømmingen som beskrevet over. Den blir da i tillegg forsterket og jeg er kanskje "borte" i 10-20 sekunder før jeg klarer å fokusere igjen. Jeg kjenner dette suget omtrent hver gang jeg lukter spesielle parfymer og ser noen som vekker min oppmerksomhet, da må jeg tvinge meg til å ignorere det for å ikke sone ut.

 

[1] Noen andre som kjenner seg igjen i noe av dette med dagdrømmingen? Eller kanskje jeg ble sluppet på hodet som baby og fikk hjerneskade.

 

[2] Jeg tåler heller ikke å være på samme stedet mer enn ett par år. Jeg blir rastløs, irritabel og deprimert. Da trenger jeg nye omgivelser og nye folk. Er dette et tegn på noe negativt?

 

Hva som er galt med meg aner jeg ikke. I tillegg er jeg redd for å feile nå som jeg har gjeld og litt utgifter hver måned. (Men ikke forsørgeransvar heldigvis.)

 

Det fornuftige og kjipe er kanskje å finne en midlertidig kontorlignende jobb som jeg er overkvalifisert for, så jeg ikke blir psykisk sliten. Dermed kan jeg bruke fritiden på å bli kjent med skuespillerprofesjonen. Kanskje jeg med tiden kunne fått prøve meg på et lokalt teater. Jeg kunne også begynt med dansing da jeg alltid har hatt ønske om dette.

 

[3] Noen som har satset på skulespilleryrket her? Hvordan forløp dette seg?

 

(Moralprekener om at alle jobber stinker og at jeg må ta meg sammen er ikke nødvendig. Dette vet jeg allerede og det hjelper ingenting.)

Anonymous poster hash: 5d376...faf

[AnonymDiskusjon]

Hei. For meg høres det ut som om du har «maladaptive daydreaming disorder». Du kan Google det og lese litt om det. Jeg har det selv, og vet at det fort kan bli altoppslukende. Og spesielt når livet oppleves som vanskelig.

 

Anonymous poster hash: 42b3f...436