Kan ikke fordra samboer utslitt å dårlig samvittighet for min datter

[AnonymDiskusjon]

Hei.

Slitter mere å mere nå om dagen å vet snart ikke hva jeg skall gjøre. Føles som om livet bare har blitt et evig mas med forlite søvn kjefting smelling å dårlige følelser.

 

For snart et halv års tid siden komm verdens vakreste presang og tingen jeg elsker mest over alt på jord til verden. Men med det fulgte også en ny hverdag. I starten gikk det greit å vi var på mange måter en lykkelig liten familie. Men etterhvert som ukene har gått så føler jeg ikke at det finnes mere lykke. Jeg føler jeg ser samboeren min på en helt ny måte. På en måte jeg ikke kan fordra. Jeg føler meg utslitt å føler ikke at jeg klarer å stille opp nokk for datteren min.

 

Kan vell forklare hvordan det er men en kort oppsummering av min hverdag. Vekkerklokka ringer å jeg drar hjemme fra klokken 5 om morgenen for å komme meg på jobb. Etter en lang og slitsom arbeidsdag setter jeg snuten hjemover å Berner meg hjemme igjen ca5. Jeg kommer hjem å min samboer men da at jeg ene og alene burde ha ansvaret for vår datter resten av dagen siden jeg ikke har vært hjemme. Ikke det at dette gjør meg så alt for mye men er allerede sliten å kreftene er få. Jeg gjør så godt jeg kan hele dagen mens samboeren løper rundt å sier at jeg ikke bidrar nokk. At jeg Tidlig hvis ikke setter av nokk tid til datteren min ettersom jeg prioriterer å jobbe fulle dager(noe som er helt normalt i min mening) der etter for videre å klage over hvor sliten hun er. Etterfulgt av å klage over at jeg ikke slanker meg ikke fikser hennes bil. Å rett og slett skall rakke ned på meg på alle mulige måter. Spør jeg om noe å hun ikke får det med seg så jeg må spørre på nytt så blir det en leksjon i hvor utydelig jeg snakker å i tilfelle. Å slik går dagen fram til jeg legger meg rundt 11 å hun tar det forgitt at jeg skall ordne med det meste hviss det skjer noe i løpet av natten.

 

Jeg skjønner ikke hva som skjer før var hun mye bedere å vi hadde det bra sammen. Nå kan jeg ikke en gang fordra henne. Jeg har ikke energi igjen i kroppen å hun bryr seg rett å slett ikke når jeg prøver å spørre om hun bare kan la meg slappe av litt eller vert fall få lov til å sove en hel natt. Jeg får jo i tillegg bare dårligere å dårlig er samvittighet ovenfor min datter. For jeg er redd for å reise vekk fra henne men føler snart jeg bare må flytte ut. Å det hjelper jo ikke at uansett alt jeg gjør med datteren min så er vist tydlighvis ikke det bra nokk eller så er det feil det å.

 

Vet ikke hva jeg skall gjøre å hvor lenge jeg årker før jeg blir dårlig. Har i snitt bare 4 timer søvn vær natt å det er vist ikke noe som bryr min samboer

 

 

 

Anonymous poster hash: e0c43...2fa

[Corp Por]

Baby og småbarnstiden er jævlig vanskelig.

Det setter forhold på prøve og det er nok mange forhold som ryker når det kommer unger.

 

Hos oss er det meste satt på pause.

Som du sier er jobb og unger hele døgnet. Man er heldig om man får en time for seg selv og man sovner stort sett hele tiden. I det minste er man alt for trøtt til å gjøre noe.

 

Dere bør begge akseptere at i denne tiden blir det mer rot, mindre system og Mindre fokus på hverandre.

 

For vår del er det viktig for oss begge at barna våre skal få ha mamma og pappa under samme tak så vi satser på å ri ut stormen og at ting blir lysere når ungene blir litt eldre og klarer seg mer alene.

 

Synet på samboer endrer seg hos begge.

Ingenting er ideelt. Det er mange følelser i sving den første tiden og mange holdninger må endres. Før eller senere vil dere lande i en balanse.

 

Stå på

[Metaldude]

Hei.

Slitter mere å mere nå om dagen å vet snart ikke hva jeg skall gjøre. Føles som om livet bare har blitt et evig mas med forlite søvn kjefting smelling å dårlige følelser.

 

For snart et halv års tid siden komm verdens vakreste presang og tingen jeg elsker mest over alt på jord til verden. Men med det fulgte også en ny hverdag. 

Du syntes nok synd på deg selv, men var det ikke dette du ville? Det kom vel ikke som en overraskelse? Ja, det er mye ansvar, men det er et ansvar dere deler.

Endret 17. juli 2019 av Metaldude

[Taurean]

Det mest riktige her er kanskje at dere prøver å få kontakt med en parterapeut raskest mulig for å få noen profesjonelle meninger. Kanskje kona di hører på dét.

 

Jeg synes også det er meget urettferdig at ho klager som ho gjør mot deg. Akkurat som at å være på jobb ikke er slitsomt nok.

 

Hadde dere forberedt dere godt nok psykisk på dette med barn? Med tanke på barn, så tenker jeg at det blir en periode på 3-5 ÅR med hardkjør før ungen blir stor nok til å begynne å klare det mest livsviktige selv.

 

Men det er likevel ingen grunn av en samboer til å være sytete og klagete på den måten ho er. Alle er i samme båt, det hjelper ikke å klage. Da må man sette seg med og snakke rasjonelt.

 

Så hvis ho ikke vil høre på deg snakke rasjonelt, og bare går med hjertet på utsida hele tiden, så kanskje ho vil høre på en profesjonell? Hvis ho ikke vil, ville jeg booket en time uansett og reist alene for å få råd.

 

De koster kanskje skjorta, men jeg ville eller betalt 2000 kr måneden enn å kaste forholdet på dynga uten å prøve å snakke med noen først.