Når alle kortene du har fått utdelt er dårlige, hva gjør du da?

[G]

Om jeg gjør lignende operasjoner som Kylie Jenner, så vil jeg jo bli pen, selv om det ikke er naturlig. Det står jo mellom å være operert og pen, og det å være naturlig og stygg. Tenker at første alternativ er soleklart best.

 

Nei

 

Det kan så være at ditt utseende er noe som ikke er en 10-er på skala. Skal ikke si noe mere om akkurat det. Men for meg så virker det som om..

 

.. at du skyver utseende som prioritet foran det å få ordnet på den skjeve selvtillitten. Og jeg mener at du har et forvridd bilde av hva som ser pent ut også.

 

Om du kan ha glede av kirurgi får du bruke en god stund på å grunne videre over. Jeg antar at bilder ikke kommer til å deles. Det kan til og med hende at moderatorer ville ha fjernet dem og låst diskusjonen om du blamerte deg med hvem du er først og fremst, og så la deg komme i en slik forumsituasjon som du kanskje kan komme til å angre på.

 

Uansett så nevnte du reddit, så jeg tror du har kontroll på å holde identiten din og utseende for deg selv. Prat med noen som har taushetsplikt om dette. Få snakket med noen folk som kan guide deg før du hopper i kirurgimarerittenes verden. Med alle skrekkeksemplene på kirurgimislykkethet som florerer på internett, og hvilken smak de måtte ha i Hollywood, så enuff said om den biten også..

 

Jeg er bare en ordinær person. Men du behøver ikke helsepersonell for å kategorisere at oppfattelse av hva som er et must og hva som er vakkert er helt på skråplanet kommet. Det kan like gjerne jeg si noe om, som jeg jo da har gjort allerede.

 

Om du ikke er asiatisk, latina eller en eller annen digg mulattblanding, så kan det være det samme 

Nei, nå tøyser jeg også litt da. Men sier litt om hva jeg liker også da..

Jeg har ingen av delene på meg i mitt liv.

 

Det finnes helsepersonell på forumet også, selv om de gjerne ikke flagger at de er det alltid. Følg med videre så kanskje en slik engasjerer seg og gir deg videre råd?

Endret 30. juni 2019 av G

[Lik]

 

Takk for meg, jeg har forsøkt å vekke noe i deg. Kanskje det stritter litt nå, kanskje du ikke merker det jeg sier en plass. Uansett jeg tror du bør ta noen seriøse runder med psykolog igjen. Og det er ikke styggt ment i det hele tatt. Jeg tror det hadde vært sunt at du prater med en psykolog framfor å blamere deg her på forumet. Men det blir jo ditt valg.

Tusen takk for at du i det hele tatt gidder å bruke tid på meg. Jeg prøver så godt jeg kan og åpner meg mer og mer for psykologen for hver time. Som sagt fikk jeg nettopp ny diagnose (unnvikende personlighetsforstyrrelse), så da vil riktig behandlingsform starte opp til høsten (gruppeterapi blant annet, fy faen så jeg gruer meg). 

 

Kanskje jeg leser alle innleggene her en dag og tar alt innover meg, og ler av det jeg selv har skrevet. Vet ikke. Håper det. 

[Lik]

Nei

Kunne jeg delt et bilde av meg i 10 sekunder med sikkerhet om at det ikke blir lagret osv, så hadde jeg utvilsomt gjort det for å påpeke hvor ille situasjonen min faktisk er. Tenker at jeg da ville blitt tatt mer seriøst også. 

 

Jeg vet, der finnes mange mislykkede inngrep når det kommer til kosmetisk kirurgi. Så det er ikke noe jeg tar lett på. Vil ikke gjøre ting verre liksom, vil det skal bli bedre. 

Endret 30. juni 2019 av Lik

[AnonymDiskusjon]

Jeg er lei av å være meg, lei av å være kvinne, lei av å leve. Lei av samfunnet, lei av sosiale medier, lei av alt og alle. Lei av å være nertagende, lei av å overanalysere, lei av å tenke. Vil bare ha fred i kropp og hode. 

Og det kan du. Det eneste som stopper deg er deg selv. Fred er mulig når som helst.

 

Dype problemer, som selvkritikk knyttet til utseende ol., løses ikke med overfladiske løsninger. De løses ved at de blir ikke-problemer. Hvis du er usikker på utseendet er ikke løsningen plastisk kirurgi, men den er tvert imot å gi blanke i det faktum at du ikke ser ut slik du ønsker å se ut. Vær tilfreds med ingenting. Du trenger ikke noe.

 

Du vet du har lagt problemet bak deg når det ikke faller deg inn å bli usikker på utseendet ditt ol., og du ikke kan tro at det noensinne har vært et problem. "Raske løsninger" som plastisk kirurgi distraherer deg fra de reelle løsningene på innsiden. Hvis du virkelig ønsker å legge dette bak deg og få fred, så handler det ikke om å oppnå perfekt utseende, men å bli kvitt behovet på innsiden. Du kan jobbe i årevis med å få akkurat det utseendet du måtte ønske deg gjennom plastisk kirurgi ol., men da kommer du til å få deg en ubehagelig overraskelse når du før eller siden innser at ingenting faktisk har endret seg på innsiden. Jeg gjentar, løsningene er interne, ikke eksterne; du slutter å bry deg om problemene dine og du gir slipp. Nøkkelen er emosjonell frigjøring.

 

Du sliter nok hovedsakelig med disse tingene grunnet en kompleks sammenstilling av dårlige opplevelser fra barndommen, det er ganske åpenbart. Men det å finne én spesifikk opplevelse, det kan være vanskelig. Mobbing kan være enormt traumatisk, spesielt om man ikke har et solid støtteapparat i ryggen, noe det ikke virker som du har hatt. Og det er forresten ekstremt få mennesker med kjipe barndommer som mener at barndommen deres var noe dårlig. Er veldig vanlig å benekte og minimere dårlige opplevelser, siden det å anerkjenne hvor ille det var kan være enormt smertefullt. Det er ikke noe iboende galt ved deg som stopper deg fra å bli bedre. Det du opplever er faktisk slettes ikke uvanlig og det er på ingen måte uhelbredelig. Det krever bare at du virkelig forplikter deg til å gjøre psyken din et vennligere sted å være. Du har all den infoen du trenger, så nå gjenstår det bare å gjøre det. Stopp slike negative tankemønstre når du oppdager dem. Fokuser på noe annet. Og hvis ikke det går, prøv igjen neste gang.

 

Bare stå i det, og det vil bli bedre. Det har du min garanti på.

 

Anonymous poster hash: 9c111...f3c

[G]

Kunne jeg delt et bilde av meg i 10 sekunder med sikkerhet om at det ikke blir lagret osv, så hadde jeg utvilsomt gjort det for å påpeke hvor ille situasjonen min faktisk er. Tenker at jeg da ville blitt tatt mer seriøst også. 

 

Jeg vet, der finnes mange mislykkede inngrep når det kommer til kosmetisk kirurgi. Så det er ikke noe jeg tar lett på. Vil ikke gjøre ting verre liksom, vil det skal bli bedre. 

 

Normal nordisk type. Over snittet fin kanskje. Ser du slik ut så har du ihvertfall vunnet utseendelotteriet. Kun et eksempel:

 

Obs, obs! Merk deg hvor stor nese er, proporsjonsmessig i ansikt. Den er ganske stor, men allikevel så blir den helt nydelig. Nettopp fordi den ikke er blitt tuklet kirurgisk med. Om du har en slik kirurg, som kan lage slike neser, så vinn-vinn. Men sannheten er vel at du får et "fårikål utseendet" istedet..

 

Endret 30. juni 2019 av G

[Lik]

 

Og det kan du. Det eneste som stopper deg er deg selv. Fred er mulig når som helst.

 

Dype problemer, som selvkritikk knyttet til utseende ol., løses ikke med overfladiske løsninger. De løses ved at de blir ikke-problemer. Hvis du er usikker på utseendet er ikke løsningen plastisk kirurgi, men den er tvert imot å gi blanke i det faktum at du ikke ser ut slik du ønsker å se ut. Vær tilfreds med ingenting. Du trenger ikke noe.

 

Du vet du har lagt problemet bak deg når det ikke faller deg inn å bli usikker på utseendet ditt ol., og du ikke kan tro at det noensinne har vært et problem. "Raske løsninger" som plastisk kirurgi distraherer deg fra de reelle løsningene på innsiden. Hvis du virkelig ønsker å legge dette bak deg og få fred, så handler det ikke om å oppnå perfekt utseende, men å bli kvitt behovet på innsiden. Du kan jobbe i årevis med å få akkurat det utseendet du måtte ønske deg gjennom plastisk kirurgi ol., men da kommer du til å få deg en ubehagelig overraskelse når du før eller siden innser at ingenting faktisk har endret seg på innsiden. Jeg gjentar, løsningene er interne, ikke eksterne; du slutter å bry deg om problemene dine og du gir slipp. Nøkkelen er emosjonell frigjøring.

 

Du sliter nok hovedsakelig med disse tingene grunnet en kompleks sammenstilling av dårlige opplevelser fra barndommen, det er ganske åpenbart. Men det å finne én spesifikk opplevelse, det kan være vanskelig. Mobbing kan være enormt traumatisk, spesielt om man ikke har et solid støtteapparat i ryggen, noe det ikke virker som du har hatt. Og det er forresten ekstremt få mennesker med kjipe barndommer som mener at barndommen deres var noe dårlig. Er veldig vanlig å benekte og minimere dårlige opplevelser, siden det å anerkjenne hvor ille det var kan være enormt smertefullt. Det er ikke noe iboende galt ved deg som stopper deg fra å bli bedre. Det du opplever er faktisk slettes ikke uvanlig og det er på ingen måte uhelbredelig. Det krever bare at du virkelig forplikter deg til å gjøre psyken din et vennligere sted å være. Du har all den infoen du trenger, så nå gjenstår det bare å gjøre det. Stopp slike negative tankemønstre når du oppdager dem. Fokuser på noe annet. Og hvis ikke det går, prøv igjen neste gang.

 

Bare stå i det, og det vil bli bedre. Det har du min garanti på.

 

Anonymous poster hash: 9c111...f3c

 

Jeg bestemmer meg hver dag for at jeg skal prøve å gjøre hodet mitt til et bedre sted å være. Noen dager fungerer det. I dag har det egentlig gått fint, for det eneste jeg har gjort er å være hjemme. Jeg har egentlig bare sett på tv'en uten å faktisk sett på tv, tankene har løpt til en fantasiverden så jeg har egentlig ikke gjort noe som helst i dag. Dermed har dagen vært fin. Trigga ble jeg først når jeg dro på butikken. Tok en lang omvei på vei hjem, bare for å roe ned hodet litt ettersom jeg så en pen jente på butikken. Krangla med med meg selv. Hun var så velstelt og pen, håret mitt var fett og oppsatt i en dott. Hun hadde pene klær på seg, jeg hadde stygge. Sa til meg selv kontinuerlig at det betyr ikke en jævla dritt. Hørte på favorittmusikken min og sang. Gråt litt. Krangla med meg selv igjen. Det gikk til slutt bra, fikk det på avstand. Men så leste jeg innleggene mine her i tråden og bare ah, shit... 

 

Noen ganger når disse negative tankene hagler i hodet så prøver jeg å skyve dem bak. Prøver å forestille meg at jeg putter de i en boks. Det fungerer noen ganger, men så spretter de jo ut igjen. Jeg putter de tilbake. Noen ganger stiller jeg meg foran speilet, og 90% av gangene er det en dårlig idè, men det har skjedd at jeg i stedet for å gråte, smiler mot meg selv og tenker at dette KAN gå. Jeg KAN bli bedre. Noen ganger prøver jeg å fokusere på noe som er positivt, men dette er en stor triggerfaktor og jeg har slutta med det. Det er fordi for hver positive ting jeg finner, så finner jeg ti negative, etterhvert krangler jeg med meg selv og overbeviser meg selv om at den positive tingen er langt ifra positiv likevel. F.eks øynene mine. Har alltid fått komplimenter for dem. Argumenterer med det i mitt eget hode. Men så bare, nei, alle har jo pene øyne, dessuten sitter dine for dypt, de er for langt ifra hverandre, de er for små osv osv osv.... 

 

Jeg vil jo ikke bry meg om utseendet mitt. Samtidig så vil jeg jo ta meg bra ut, jeg vil være den beste versjonen av meg selv. Være den jeg ønsker å være.. Gå i de klærne jeg ønsker og føler meg selvsikker i. Jeg vil føle meg selvsikker.. Jeg har følt meg selvsikker før, og det er en kjempe fin følelse. Eneste gangene jeg har følt meg selvsikker er i de to forholdene jeg har vært i, i nyforelsket fasen.. Det har vært fint! :') 

 

Takk for svaret ditt. Har lest det flere ganger. Kommer til å fortsette å lese det flere ganger.. 

[G]

Kunne jeg delt et bilde av meg i 10 sekunder med sikkerhet om at det ikke blir lagret osv, så hadde jeg utvilsomt gjort det for å påpeke hvor ille situasjonen min faktisk er. Tenker at jeg da ville blitt tatt mer seriøst også. 

 

Jeg vet, der finnes mange mislykkede inngrep når det kommer til kosmetisk kirurgi. Så det er ikke noe jeg tar lett på. Vil ikke gjøre ting verre liksom, vil det skal bli bedre.

 

Ikke gjør det. Selvsagt så kunne du ha gjort det personlig til noen. Men hva er vitsen egentlig. Du vil kunne få prate med helsepersonell snart. Bare ha litt tålmodighet. Da kan du ta opp disse plagene med de. Må være en vanskelig jobb de har.

 

Har du naturlig ansikt, eller er du full av sånn dvergforvridninger, skjevheter, hareskåroperert eller hva går det liksom i. Går an å beskrive litt med ord også. Ansikts og hodeform f.eks. Er mye som lar seg beskrive med ord egentlig.

 

Men hva er egentlig en 10-er på en skala?

 

Selv har jeg nok vunnet lotteriet litt, da nordiske folk generellt er nokså pene. Jeg vet nå ikke om jeg er noen 10-er, men jeg tror heller ikke jeg er så fryktelig langt i fra. Heldig på den fronten. Men, det gir jo meg kun et lite forsprang vel, eller hva tenker dere om det?

 

Det er jo ikke kun et utseende som betyr noe for hvilken selvfølelse jeg måtte sitte med. Selv smellvakre folk kan komme i ubalanse på utseende. Det finnes sannsynligvis folk som var vakre en gang, men som har ødelagt seg med kirurgi også. Ikke helt ut av dansen, men hun var da penere før operasjonene:

 

Etter (tok visst litt etter bror sin hu):

Hvor skal vi sette score'n i dag da? 5?

Hun mangler litt av det unike nå. Hun ser ut litt som mange opererte blonde bimboer gjerne blir seende ut når de lar kirurgene kødde det til.

 

 

 

 

 

Før - En nær-10'er selvsagt litt også pga. ung alder :

 

 

 

Obs! dette var kun et eksempel. Jeg er ikke kresen på det som er av det vakre. Tverrt i mot så er jeg svært åpen for rase og blandingsrase. Det er så mye fint der ute.

 

Ikke glem at du har mange milliarder menn å søke blant, dersom kjæreste er viktig for deg. Du er ikke alene, og det er ofte noen for noen. Men det finner du ikke ut om du sitter innestengt for deg selv.

Endret 30. juni 2019 av G

[Lik]

Normal nordisk type. Over snittet fin kanskje. Ser du slik ut så har du ihvertfall vunnet utseendelotteriet. Kun et eksempel:

 

Kunne betalt hele formuen min for å se slik ut. Ser ikke slik ut nei. Kommer aldri til å se slik ut heller. Syns ingenting var galt med hun der. Men jeg syns ikke noe er galt med noen egentlig heller. 

[Lik]

Ikke gjør det. Selvsagt så kunne du ha gjort det personlig til noen. Men hva er vitsen egentlig. Du vil kunne få prate med helsepersonell snart. Bare ha litt tålmodighet. Da kan du ta opp disse plagene med de. Må være en vanskelig jobb de har.

 

Har du naturlig ansikt, eller er du full av sånn dvergforvridninger, skjevheter, hareskåroperert eller hva går det liksom i. Går an å beskrive litt med ord også. Ansikts og hodeform f.eks. Er mye som lar seg beskrive med ord egentlig.

Noen på Reddit sa jeg ligner på Elisha Cuthbert og en sa jeg ligna noe på Jennifer Morisson. Disse kvinnene er jo attraktive og jeg syns ikke jeg ligner på de, men de har noen fellestrekk. Jeg har kløft i haka og lik ansiktsform som Elisha Cuthbert. 

[G]

Noen på Reddit sa jeg ligner på Elisha Cuthbert og en sa jeg ligna noe på Jennifer Morisson. Disse kvinnene er jo attraktive og jeg syns ikke jeg ligner på de, men de har noen fellestrekk. Jeg har kløft i haka og lik ansiktsform som Elisha Cuthbert. 

 

Skal si du fikk komplementer. De er jo fine de.

Har sett det som er å se av hun ene som spiller rollen som Emma Swan i Once upon a time.

 

Elisha Cuthbert er jo bare en nær-10'er vel? Tipper Elisha har draget jeg.

 

Det er jo egentlig lite forskjell på en vakkerhetsskala mellom Elisha Cuthbert og det foto jeg postet forleden av hun nordiske typen:

 

Endret 30. juni 2019 av G

[G]

Med unntak av rynker som en jo ikke så lett kan eller bør skånes fra å få. Og hårfarge selvsagt som får flere og flere grå hår. Håret går jo an å farge om man vil. Men jeg gidder ikke drive på med dette, men vet jo ikke hvordan det blir når jeg blir skikkelig gammel.

 

Tipper at jeg lett kunne rundlurt noen med å lyve en 10 - 15 år nedover på alderstrinnsskalaen jeg. Har fine gener i fra en far som så ut som en barnerumpe i 20-årsalder. Mor har også gitt bra gener. Så jeg tror jeg kommer til å se ung ut veldig veldig lenge faktisk.

 

En ting som nesten er uunngåelig er at tannkjøttet kommer til å trekke seg oppover å blotte mer og mer av tannhalsene på oss alle, så det kan være en "tell tale" om faktisk alder. Det er vel svært få som opererer seg for å motvirke det?

 

Skal du ha draget så hold tennene i orden. Det er kanskje mer verdt å bruke penger på det enn pupper og neseoperasjon vel? Obs! tenner kan bli for kritthvite også. Det går fint an å tannbleke bare noen få skalaer ved hjelp hos tannlege. Og ikke puss tennene med tannbørste på en stund etter tannbleking. Da sliter du fort ned på emalje som ikke lar seg erstatte. Bruk heller munnskyll etterpå en del uker og en sånn tanntrådholder-greie, så føler du deg ren i munnen.. Om du absolutt må børste så børst veldig forsiktig i tiden etter tannbleking.

 

Hollywood-glis-hvitt er litt for hvitt egentlig. Det ser likevel renere ut enn helt ustelte tanngarder. Noen hakk unna kritthvit ser både rent ut og samtidig mer naturlig ut.

 

 

Man behøver vel ikke å gå dypere ned enn på en av de fire like under underleppa hennes. Kan jo gå litt mot venstre for der da om man føler seg bedre med det, men en behøver ikke. F.eks. en-to-tre til venstre maks vil jeg si. Eller kanskje om du tør så ta de rett under underleppa som ser mer naturlige ut.

 

Edit:

Det kan fort hende at fargen vises med fire og fire tenner av samme hvithetsgradient for at det skal være enklere å få dannet seg et inntrykk av hvordan det kan bli. Den under leppa eller den til venstre om så er tilfelle, ville jeg valgt.

 

Eksempel på for mye av "Hollywood-tenner":

 

Disse gradientene har såå mye mer å si for hvor naturlig tennene oppfattes enn hva folk flest er klar over / tenker over når de begynner med egenkjøpte tannblekings-kit.

 

Man skulle tro at alle i Hollywood kjøper sine tannblekingskurer på supermarkedet så ekstremhvite tenner de har. Eller så sier de til tannlegen. Jeg ønsker den sterkeste blekingen, pronto!!

Endret 30. juni 2019 av G

[AnonymDiskusjon]

Noen ganger når disse negative tankene hagler i hodet så prøver jeg å skyve dem bak. Prøver å forestille meg at jeg putter de i en boks. Det fungerer noen ganger, men så spretter de jo ut igjen. Jeg putter de tilbake. Noen ganger stiller jeg meg foran speilet, og 90% av gangene er det en dårlig idè, men det har skjedd at jeg i stedet for å gråte, smiler mot meg selv og tenker at dette KAN gå. Jeg KAN bli bedre.

 

Dette er jo fantastisk! Bra jobba For meg virker det som du har begynt å ta mer kontroll i livet ditt, og du tar initiativ for å skape et bedre forhold med deg selv.

 

Husk at det eneste argumentet du trenger når du krangler med deg selv er "stopp". Det kan også hjelpe å se for seg et stort rødt STOPP-skilt. Å prøve å overbevise den indre kritikeren er en håpløs oppgave og det tapper en for mye energi. Krangel er ikke noe en trenger å delta i, og det gjelder både inni en selv og ellers i livet.

 

Når det kommer til selvsikkerhet ol. føler jeg i stor grad det betinger seg på hvorvidt du har et knapphets- vs. overflodstankesett. Føler man at man mangler noe essensielt handler man i mye større grad ut av frykt for å ikke få (eller miste) det man vil ha. Føler man at man har det man trenger i livet handler man snarere ut i fra hva man ønsker å gjøre. Du kler deg gjerne pent fordi du ønsker å gjøre et godt inntrykk, og ikke fordi du er redd for hva folk skal synes om deg hvis du ikke gjør det.

Og husk at følelsen om hvorvidt man har knapphet eller overflod er opp til deg selv. Grensen for hva som er godt nok er altså helt arbitrær. Dette er vel og merke en ganske dyp prosess så jeg vet ikke om det er det du bør fokusere mest på for øyeblikket, men det kan jo være behjelpelig å legge merke til det de gangene du handler utifra knapphet. Bevissthet er som regel alltid nok for å finne svarene selv, men det tar tid.

 

Vil også si at mye av prosessen for å redusere indre konflikt handler om å bli komfortabel med negative følelser. Det er slik man befrir seg fra negative følelser; ikke ved å fjerne dem, men ved å bli komfortabel med dem. Negative følelser er uunngåelige og det er ikke et tegn på at noe er galt med en, slik man ofte ledes til å tro. Det er veldig viktig å huske at negative følelser er helt naturlige, og det er en veldig god og gyldig grunn til at du føler deg slik (selv om det kanskje ikke er umiddelbart åpenbart). Når du føler deg ille, ro ned kroppen, vær til stede i øyeblikket og observer med nysgjerrighet. Det du føler forteller deg noe veldig dypt og verdifullt om deg og din fortid. Det samme gjelder også depressive følelser og følelser av tomhet, noe jeg personlig er ganske disponert for.

 

Dette var sikkert ganske mye informasjon å ta innover seg, så kan gi en kort oppsummering over det viktigste:

• Stopp indre kritikk uten å interagere med tankene. Her er det viktigere å være konsistent enn å gjøre det "korrekt" hver gang.
• Innse at vonde følelser ikke er et tegn på at det er noe galt med deg. Forson deg med dem.

Du er på god vei. Hang on in there

 

Anonymous poster hash: 9c111...f3c

[BuffyAnneSummers]

Det handler ikke bare om foreldrenes omsorg og kjærlighet, men også om barnets evne til å ta imot dette, samt graden av behov hos barnet. Objektivt sett utmerkede foreldre kan likevel være utilstrekkelige dersom barnet har særskilte behov eller sårbarheter, som kanskje også er skjult for dem. I slike tilfeller kan ikke foreldrene bebreides. De har gjort så godt det kan forventes av dem, likevel var det ikke godt nok, men det skyldes forhold utenfor deres viten og kontroll.

 

Hvis du har vansker med å ta imot kjærlighet, så kan det komme av forhold i barndommen, eller det kan komme av forhold iboende i deg, som alltid har vært der.

 

Unnvikende personlighetsforstyrrelse kan forklares med en patologisk redsel for å bli avvist. Eller egentlig redsel får ikke å være elsket. Mentalt sunne mennesker har en grunnleggende tro på at de kan elskes. Selv om de avvises, betyr ikke det at man er uelskbar. Avvisning gjør likevel vondt, men ikke så vondt som hos mennesker med unnvikende pf. Mens andre mennesker alltid beholder en overbevisning om at de kan elskes, har aldri den unnvikende slike ideer om seg selv, men vender seg til andre i håp om at de kanskje kan overbevises om at de tar feil, at de likevel kan elskes. Derfor vil en avvisning oppleves så mye sterkere, det er en bekreftelse på at du er ingenting verd. Risikoen ved å involvere seg med andre blir dermed så stor at de velger å unnvike.

Kan man ikke si at denne unnvikende personlighetsforstyrrelsen ble fremkalt av hennes begrensende forhold til hennes far? Sier ikke at hun ikke hadde fått det ellers, men det høres ut som om det kan ha noe å si, spesielt med tanke på at det er viktig at barnet har ett forhold til begge foreldre under oppveksten, ikke bare det av samme kjønn. Far sin oppgave i TS sitt tilfelle var faktisk å lære TS hvordan å kommunisere med menn på en sunn måte, og det er helt klart at han har dessverre feilet grovt i TS sitt tilfelle. Hennes selvtillit er jo på bunn, jeg tror at det at hun ikke har noe særlig forhold til hennes far er en stor del av hvorfor. Han var aldri der for å hjelpe henne. 

 

Jeg er ikke den største fan av å peke en finger mot foreldrene, for akkurat her og nå er det kun du som er i det som kan gjøre noe med situasjonen, men nyere forskning indikerer at det man opplever i barndommen lett kan følge deg resten av livet, med tilhørende negative konsekvenser. Er viktig å ta tak i problemene ved roten. 

 

Når det er sagt så er det flott å høre at det går fremover for deg, TS! Vi alle heier på deg!

[Lik]

En dårlig dag i dag. Føler meg så jævla utilstrekkelig, dum og idiot når det kommer til alt. Griner som en liten drittunge og det brenner i magen fordi jeg er så lei meg og skammer meg sånn over kroppen min og utseendet mitt. Er så ensom, redd og frustrert. Jeg kommer aldri til å bli den jeg burde være, og jeg vet pappa er flau over meg og både han og mamma forguder mine søsken, men meg er det jo bare styr med. Jeg vil ikke være denne personen... Jeg vil ikke være meg. Herregud, jeg har ikke ord for hvor vondt det gjør. Det banker og brenner og herjer i magen, i brystet, kjennes ut som noen slår på hjernen min med en hammer. Min egen stemme i hodet som sier til meg at jeg er så jævla stygg og som påpeker alt som er negativt med meg.

 

Måtte bare få det ut et eller annet sted. Jeg er så alene. Stygg og alene, dømt til et liv uten venner og kjærlighet. Så mye som jeg hater meg selv kan noen umulig elske meg, og hvorfor skulle de? Jeg feiler på absolutt ALLE punkt i livet. Hvorfor gidder jeg?

[BuffyAnneSummers]

Fordi du også fortjener å være lykkelig og fornøyd med deg selv. Jeg håper det går fremover og at du finner flere svar og behandlingsmuligheter som kan funke for deg! Jeg heier på deg

Endret 9. juli 2019 av BuffyAnneSummers

[G]

Løsning for kr 120 (fri frakt) på puppeutfordingen din, som ikke koster mange titusen kroner i kirurgiutgifter? 

Bare det fikk deg til å føle deg bedre, for det er jo det som må være målet uten å bli helt sprø, eller bevare OCD-en i forhold til det..

 

https://www.aliexpress.com/item/32838066662.html

 

[Gaea]

Er en bok jeg leste tidligere som jeg vil anbefale trådstarter. Den heter på norsk : "Tenk deg glad". Litt synd med den norske klisjetittelen, for den boken er virkelig bra. Er konkrete tips på hvordan endre tankemønstre.

 

Når det kommer til utseende så må jeg også si at god personlighet - enda så klisje det høres ut - er viktigere. Fordi det er så mange jenter (og gutter) som er som er så like hverandre at de blir skikkelig kjedelige. Er sånn "samlebåndspene", som at de er laget på en slags "fabrikk" og for meg fremstår de som falske. Mange av disse fremstår som ekle mennesker, fordi de virker lite genuine, selvsentrerte og selvgode. At de vet de er deilige. Jeg synes det er ubehagelig å være rundt slike mennesker. Da kommer du veldig langt med å være ekte, snill og varm, og utstråle det så mye du kan. Intelligens er også ganske sexy, spør du meg. Å ha dype samtaler med noen så befriskende.

[No Matter What You Say]

Er det noen andre der ute som har det slik? Kvinne eller mann, det er det samme, men jeg vil gjerne høre fra deg. 

 

Først tenkte jeg at "dette må være et mystisk jenteproblem, dette kjenner ikke jeg meg igjen i."

 

Men så skrev du at du hadde fått en ny diagnose "unnvikende personlighetsforstyrrelse". Jeg var så opphengt i at det var den usunne fokuseringen på utseende som var problemet, at jeg ikke skjønte at du mest sannsynlig har det samme selvutslettende tankemønsteret jeg har i perioder.

 

Det er et veldig merkelig sted å være når det durer på som verst. Det hele bygger på at jeg ikke kan stikke meg frem å hevde meg slik andre gjør, fordi jeg ikke er som alle andre. Fordi det er noe "galt" med meg. Jeg antar at jeg like gjerne kunne fortalt meg selv en historie om at jeg ikke er attraktiv nok e.l. slik som du gjør. 

 

I skrivende stund har jeg det ok+ vil jeg si, men jeg kan falle inn i det gamle tankemønsteret igjen. Fordi det er mye enklere for meg å traske rundt i det gamle tankemønsteret, enn å innse at jeg dessverre er mye mer lik alle andre enn jeg først trodde.

 

 

[Lik]

Er en bok jeg leste tidligere som jeg vil anbefale trådstarter. Den heter på norsk : "Tenk deg glad". Litt synd med den norske klisjetittelen, for den boken er virkelig bra. Er konkrete tips på hvordan endre tankemønstre.

 

Når det kommer til utseende så må jeg også si at god personlighet - enda så klisje det høres ut - er viktigere. Fordi det er så mange jenter (og gutter) som er som er så like hverandre at de blir skikkelig kjedelige. Er sånn "samlebåndspene", som at de er laget på en slags "fabrikk" og for meg fremstår de som falske. Mange av disse fremstår som ekle mennesker, fordi de virker lite genuine, selvsentrerte og selvgode. At de vet de er deilige. Jeg synes det er ubehagelig å være rundt slike mennesker. Da kommer du veldig langt med å være ekte, snill og varm, og utstråle det så mye du kan. Intelligens er også ganske sexy, spør du meg. Å ha dype samtaler med noen så befriskende.

Skal sjekke ut boka. Takk for tips, tror kanskje jeg har hørt om den, men unngått å kjøpe den pga den teite tittelen.... Men det sies jo at man ikke skal dømme boken etter omslaget. 

 

Nå har det seg slik at jeg har ikke god personlighet heller, så da er jeg kommet like langt. Jeg er hverken intelligent eller varm, og jeg er ikke snillere enn andre. Så jeg er lost case egentlig.  

 

Først tenkte jeg at "dette må være et mystisk jenteproblem, dette kjenner ikke jeg meg igjen i."

 

Men så skrev du at du hadde fått en ny diagnose "unnvikende personlighetsforstyrrelse". Jeg var så opphengt i at det var den usunne fokuseringen på utseende som var problemet, at jeg ikke skjønte at du mest sannsynlig har det samme selvutslettende tankemønsteret jeg har i perioder.

 

Det er et veldig merkelig sted å være når det durer på som verst. Det hele bygger på at jeg ikke kan stikke meg frem å hevde meg slik andre gjør, fordi jeg ikke er som alle andre. Fordi det er noe "galt" med meg. Jeg antar at jeg like gjerne kunne fortalt meg selv en historie om at jeg ikke er attraktiv nok e.l. slik som du gjør. 

 

I skrivende stund har jeg det ok+ vil jeg si, men jeg kan falle inn i det gamle tankemønsteret igjen. Fordi det er mye enklere for meg å traske rundt i det gamle tankemønsteret, enn å innse at jeg dessverre er mye mer lik alle andre enn jeg først trodde.

 

 

Jeg føler meg ikke som alle andre, og det er på et negativt plan. Føler jeg skiller meg ut, samtidig som jeg ikke gjør det. Når jeg går på butikken kan jeg tenke at andre ser på meg fordi jeg er stygg, kler meg dårlig, er rar og lignende, men samtidig kan jeg noen ganger føle at ingen ser meg og at jeg bare er usynlig. Det varierer. 

 

Føler selv at jeg ikke tenker slik fordi jeg syns det er enkelt, mer fordi det er kjent og normalt. Det er helt vanlig for meg å tenke slik. Jeg kan tenke sinnssyke nedsettende vonde tanker om meg selv uten å felle en tåre. Det er hverdagslig. Akkurat like hverdagslig som jeg pusser tennene før jeg legger meg og vasker meg på hendene etter jeg har vært på do. Rutiner, vaner, det vanlige... Å slutte å tenke slik om meg selv er som å skulle slutte å vaske hendene etter å ha vært på do. Sånn seriøst. Jeg blir kvalm om jeg sier til meg selv at jeg er en god person, er pen osv. For det er en eneste stor løgn og jeg kan i det minste la være å lyve til meg selv. 

 

Er vell ganske obvious at jeg er kranglete på dette punktet og jeg ser at det virker som om jeg ikke er innstilt på å gjøre en jævla dritt med noe som helst, og bare hate meg selv til det tar livet av meg. Nå starter jeg jo snart opp med en ny behandlingsmetode for personlighetsforstyrrelsen. Det er krevende som faen for det er så rart å sitte der å si at dette er noe jeg må fikse, at det jeg tenker ikke er sant, når det føles så vanvittig ekte. 

 

Merka det godt på jobb i dag. Har en kollega som er et par år yngre enn meg. Fin, søt og koselig jente. Kjempe flink er hun også. Vi satt å prata sammen om noe jobbrelatert og plutselig slo det mot meg som en knyttneve at fy faen så pen hun er, og med ett ble jeg flau og skamfull. Slutta å smile osv og slutta egentlig å prate også for følte alt jeg sa plutselig var teit og dumt og ja. Dette skjer veldig ofte i møte med andre kvinner. Og det er uansett hvordan de ser ut også. 

[Lik]

Løsning for kr 120 (fri frakt) på puppeutfordingen din, som ikke koster mange titusen kroner i kirurgiutgifter? 

Bare det fikk deg til å føle deg bedre, for det er jo det som må være målet uten å bli helt sprø, eller bevare OCD-en i forhold til det..

 

https://www.aliexpress.com/item/32838066662.html

 

Eneste som kan få meg til å føle meg bedre er nytt ansikt og ny kropp og ny personlighet. Med andre ord at "ånden" min blir ført inn i en pen og smart kvinnes skikkelse. Det skjer jo ikke, så jeg er doomed.