Når alle kortene du har fått utdelt er dårlige, hva gjør du da?

[Takk for meg]

Uren hud er jo ikke det verste heller. Det kan forsvinne en dag. Ansiktstrekk og lignende er nok mye "viktigere". Så hadde jo denne jenta en herlig positiv personlighet. Det har ikke jeg, så jeg kan ikke spille på det. Jeg er innelukket, realist (mange kaller det pessimisme men nei), sjeldent sånn superglad og energisk og pratsom. Føler de som er mest likt er de som alltid sier noe morsomt, prater mest, alltid vet hva man skal prate om og diverse. 

 

Derfor jeg sa mm

Sjarmerende lite smil kan være mer enn nok.

 

Nå har jeg møtt endel som har vært populære, morsomme mm, men jeg har merket meg at det også hos de er endel som sliter med selvbilde, selvsikkerheten og sliter med psyken. Hvorfor tror du disse 'perfekte' personene sliter slik?

[Taurean]

Jeg vet ikke jeg, det er jo ikke bare sosiale medier som trigger meg, det er jo absolutt alt som omhandler utseende. Reklamer på tv'en, skuespillere i filmer, kvinner på gata, porno. Jeg blir konstant minnet på at jeg ikke er bra nok, ikke vil nå opp, og at enhver person bare vil ta seg til takke med meg fordi de selv tror de ikke kan finne noen som er bedre. 

 

Det hjelper ikke å ha en bra personlighet om utseendet er fucked up. Er jo ingen som vil bli kjent med meg i utgangspunktet, og jeg har aldri hørt om menn som tenner ene og alene på personlighet. Det er det ingen som gjør, de må jo finne personen tiltrekkende utad også. Med andre ord er et godt sexliv og et kjærlig forhold utelukket, og det suger når jeg innerst inne er svært romantisk og ønsker å føle kjærlighet. Men når jeg får kjærlighet så klarer jeg ikke nyte det, og føler det ikke er fortjent. Det er et rent helvete noen ganger, jeg sloss jo mot meg selv. 

Jeg følger ikke kontoer på instagram som kan trigge negative følelser for meg. Så slike forholdsregler har jeg tatt, og det for lenge siden.

. 

 

Det er dét jeg mener med sosial stigmatisering. Du skjønner dét at dette er et milliard, om ikke et billionimperium. Medieverdenen skaper stigmatisering for å skape skiller hos folk, så de kan kategorisere hverandre, så vi skal kjøpe klær, sminke, parfyme og alt mulige annet for å skille oss ut. Så, veldig mye i samfunnet er menneskeskapt, og det er egentlig ganske lite som er tilfeldig. Når du nå vet alt dette, så behøver du ikke lenger å ta så mye hensyn til det. Det er bare nettopp en pengemaskin, og man kan velge å ikke bli fanget inn i det.

 

Men jeg skjønner jo fremdeles hva du mener. Som et eksempel, så har jeg også avskydd meg selv stort sett hele livet. Men jeg har -trent- meg selv til å tenke mer positivt. Og jeg kan love deg én ting av erfaring: Når du begynner å snu om tankegangen, å bry deg om deg selv, å slippe deg litt mer løs, så vil alt det andre følge etter. Du vil føle deg bedre, og du vil -se- bedre ut! Dette har med livsvilje, utstråling og indre harmoni og balanse å gjøre.

 

Et annet eksempel er for eksempel strandliv om sommeren. Jeg har ingen kropp som en mr universe, men jeg har kommet frem til den logiske sammentrekningen at: Dét som slår meg her i livet, er at de som trenger noe mest, er de som kvier seg mest. Dette er for meg ekstremt urettferdig mot selve livet. Derfor går jeg på stranda midt på sommeren i bare badeshortsten, soler meg og svømmer i bølgene bare på trass! ^^ Dét anbefaler jeg deg også å gjøre! Og etter noen uker og måneder med et slikt liv, så gir jeg min personlige garanti på at du vil føle deg og se bedre ut! Eller hva enn det er du "drømmer" om

 

Jeg har fått stygge kommentarer. Det er ingen tvil om at det er sårende. Men jeg har også kommet fram til den logiske konklusjonen om at mennesker som sårer og er overfladiske, er som små barn i psyken. De har aldri hatt noen vise rollemodeller, og foreldrene har gitt totalt f, eller følt seg overrumplet av ansvaret. Derfor er egentlig det eneste riktige å tilgi dem for deres uvitenhet. Hvis man bruker vold, så risikerer man 1) Livsvarige skader enten på motpart eller seg selv, eller 2) Fengsel og rulleblad. Men jeg kan gjøre det jeg kan, jeg kan huske ansiktene deres og kanskje navn, sånn at hvis jeg skulle komme i en posisjon senere i livet hvor jeg kan gjøre livet deres vanskeligere, for eksempel ved å nekte dem en jobb, så tar jeg selvfølgelig disse erfaringene med i det store regnestykket. Men jeg nekter å bruke vold, eller for mye energi på det, bare en kvikk memoár, for jeg har mer lyst til å leve livet enn å sløse bort tankekraft og energi på psykopater. I så fall ville jeg studért psykologi og jobbet med det fra den vinkelen, noe jeg vurderer, men ikke er helt klar for akkurat enda.

 

Det koker ned til kjerneverdier og hvor godt man kjenner seg selv. Å føle at man blir utstøtt og utfryst på grunn av utseende, gir grunn til å bli en mer reflektert og bunnsolid person. Dette gir i hvert fall meg en veldig selvsikkerhet. Jeg er ikke redd for noe, eller noen, spesielt ikke i diskusjoner, for jeg har brukt så mye tid til å reflektere og tenke over alt mulig. Dette gir meg stor livsglede.

 

Så tenker jeg på mennesker som lever på en rosa sky, som -tror- de blir beundret fordi de er "spesielle", men som egentlig blir beundret kun på grunn av utseendet. Innerst inne, så vet de at de bruker en tilsynelatende medfødt fordél for å dominere og yte makt over andre, og jeg vet at psykologisk, så er de egentlig meget redde på innsiden. Hvis de hadde havnet i en ulykke, og utseendet hadde blitt drastisk forandret, så hadde de enten måtte begynne å bli mer selvreflektert, ellers måtte de ha tatt selvmord.

 

Men, jeg skal ikke være så ironisk og "syrlig" at jeg nekter slike mennesker livsgrunnlag. De har rett til sitt liv, og jeg har rett til mitt. Men jeg velger å ta et bevisst standpunkt rundt temaet, for eksempel hva jeg vil lære egne barn, og andre mennesker, hvilke verdier -jeg- vil spre. Dette er også en gave du har, som du kan bruke, som også vil få deg til å føle deg bedre og vokse i en retning du bevisst velger, og ikke bare blir et offer for andres tanker og idéer. Form og smi dine egne tanker og verdier, og sørg for å guide deg selv i riktig retning. Selvledelse er en ferdighet man kan og bør lære seg. Vi burde lært om det i skolen, men dessverre vil ikke staten at vi skal være reflektérte og selvsikre, fordi vi skal være lette å dominere og kontrollere. Det er nemlig lettere å lede folk som er usikre og villédede. Men jeg skal ikke skrive to avsnitt om dette nå.

 

Igjen koker det ned til kjerneverdier, og bunnlinjen er at overfladiske verdier vil aldri overleve. Derfor skal man aldri la billige verdier vinne over seg, for de vil aldri vinne i det lange løp uansett. Et estetisk heldig menneske kan være den perfekte psykopat. Det er -psyken- som teller, energien, integriteten. Hvor lite villig man er til å la seg kjøpe! Og for å være ubestikkelig, både i form av penger og emosjonell manipulering, så er man nødt til å like seg selv, ellers blir man et lett offer. Så begynn å lik deg selv akkurat -nå-, og begynn å ta del i aktiviteter du føler vi gjøre deg happy både på kort og lang sikt! Det krever trening, men det blir alltid lettere med tiden!

 

Til sist vil jeg nevne at de viseste personene jeg har møtt er ikke de som ser best ut, dét er sjeldent. Dét er personer jeg har bare hatt kontakt med i korte tidsperioder, men de periodene husker jeg som om det var i går. Dét er noe å leve for.

 

 

 

Hvis det er slik at du får mulighet til kjærlighet, så er det eneste du behøver å gjøre å trene deg på å slippe deg fri psykologisk. La det bli så naturlig som mulig, og skyv all indusert stigmatisering så langt unna du bare klarer. Trén deg på dette ofte, sånn at hvis du finner noen å være sammen med, så har du denne treningen som en egen indre personlig dialog, og du vil ikke være like avhengig av andres beundring for å føle deg vél. Da kan du slippe deg fri sammen med den personen du har nær, for du er trygg på deg selv. Dette bør være alle menneskes ultimate personlige mål, mener jeg.

 

 

Det er et meget interessant tema du tar opp, og jeg takker for at du deler så genuint.

Endret 13. juni 2019 av Taurean

[AnonymDiskusjon]

Håper å høre fra noen som har det slik som jeg har det. Trenger å utveksle tanker og følelser med likesinnede. Dette er tanker og følelser jeg ikke snakker høyt om, jeg sliter faktisk med å fortelle om de til psykologen. Er redd for å skrive offentlig om meg selv, for jeg er redd noen vil kjenne meg igjen. Det tror jeg egentlig jeg ikke trenger å være redd for, det er jo ingen som kjenner meg og av nettforumer har jeg kun vært på Reddit tidligere. Så ja... Her kommer det.

 

Jeg er en veldig uheldig kvinne som lider som følge av mitt dårlige selvbilde og de dårlige forutsetningene jeg har for å gjøre det bra her i livet. Siden jeg var et lite barn, helt siden barnehagen faktisk, har jeg hatet mitt eget utseende. Jeg aner ikke hvorfor eller hvordan jeg fikk slike vonde tanker om meg selv. Mobbet ble jeg i ung alder, men det var lite som var rettet mot utseende. Det var mest mot personlighet, og den typiske jentemobbingen handlet mer om at jeg ble fryst ut, ignorert, hvisket om og ledd av. 

 

Årene går jo og som tenåring nådde jeg bunnen. Jeg begynte å skade meg selv på armer og bein. Jeg husker jeg tenkte at det betyr jo ingenting, stygg er jeg uansett, gjør ingenting om jeg gjør det verre. Var vell på dette tidspunktet bare 11 år gammel. Om ikke 12 år. Den dag i dag er jeg skadefri. Dette ble etterhvert oppdaget og jeg fikk hjelp av BUP og lærere på skolen. Eller hjelp og hjelp, det var ikke så mye hjelp, for jeg blir bare sykere og sykere føler jeg. Samtidig som jeg blir friskere på noen punkt, så synker jeg lavere på andre. Dette med selvbilde er det verste. Det dominerer mange av problemene jeg har. Av en eller annen absurd grunn betyr utseendet ekstremt mye for meg, men det er kun mitt eget utseende. Jeg bryr meg ikke om hvordan andre mennesker ser ut. Eller, jeg er ganske utseendefokusert, og kan studere folk nøye. Legge merke til den minste detalj, men ikke i negativ forstand. Jeg fokuserer alltid på det jeg syns er pent. Dette er spesielt på kvinner, for jeg føler at alle kvinner er vakrere enn meg. Jeg prøver med andre ord å finne ut hvorfor, og om jeg har noe til felles med disse kvinnene. Finner ikke en dritt til felles, jeg er alltid styggere. 

 

Jeg kan sitte i flere timer å se på kvinnekropper og pene kvinner. Er nok å bare søke på "perfect body" på pinterest, og da har jeg "underholdning" i flere timer. Dette var noe jeg drev med i flere år, så hadde jeg en "pause" på et par år, men det har begynt på igjen nå. Jeg syns ikke det er gøy, tvert imot, jeg griner som faen og hater meg selv enda hardere. Alt jeg ser er uoppnåelig, og jeg vet at jeg aldri i verden kan bli så vakker som enkelte er. De fleste vet nok hva jeg mener med vakker, perfekt og alt det der. Tynn/slank/veltrent, stram fra topp til tå. Perfekt hoftebredde, smal rundt midjen, akkurat perfekt bredde på skuldrene, tydelige kragebein, små hender og føtter, faste og små pupper med små brystvorter. Jeg drømmer så ofte om at jeg har en slik kropp, og tenker på livet jeg kunne levd bare jeg var vakker. 

 

Det er nok noen som vil si at ikke alt handler om utseende, men jeg er ikke blind. Jeg ser jo hvor viktig det er for mennesker. Se på kjendisene som er mest populære, bloggere, influensere og lignende. Alle har noe til felles, og det er at de er svært pene alle sammen. Mange spiller på kropp og utseende, eller ting som har med utseende å gjøre. Jeg ser også på jobben min at de som er penere enn meg blir behandlet annerledes enn meg. Jeg jobber i et kvinnedominert yrke der det er få menn. Mennene er knapt interessert i å prate med meg, i pausene sitter vi der tause. Ser aldri på meg heller, som om de ikke vil, fordi jeg er for stygg. Jeg har tenkt tanken om at personligheten min er dårlig, og det er den helt sikker. Men jeg snakker aldri stygt om andre eller til andre, jeg er tvert imot ofte redd for å såre andre. Prøver å være interessert og stille spørsmål, men kanskje jeg snakker for mye noen ganger. Er hjelpsom og jeg vet jeg er dugelig i jobben min, jeg har fått mye skryt fra gode kollegaer som har løftet meg opp, så jeg føler meg flink i jobben min. Det er så klart ikke alltid men. Jeg smiler til alle og prøver å være så grei som mulig, men jeg sliter litt når folk kommer for nærme. Syns det er skummelt, for jeg får med ett følelsen av at jeg blir utnyttet. Hvorfor jeg skal bli utnytta vet jeg ikke, kanskje fordi jeg tidligere har vært en veldig naiv person? Andre kvinner vil ikke være venn med meg. På jobben er det aldri noen som inviterer meg til å finne på noe på fritiden, og da er dette kollegaer jeg kommer godt overens med på jobb og jobber bra med. Føler de ikke liker meg, at de bare tar på seg en maske fordi de må, ettersom vi jobber sammen. 

 

Når det kommer til personlighet er jeg ingenting egentlig. Der er ingenting spesielt. Jeg er ikke særlig smart, jeg er mindre begavet, ordlegger meg ikke bra, kan fort begynne å rote med ord. Jeg kan egentlig ikke si så mye om personligheten min for den er bare... Ja, ikke eksisterende, dårlig. Jeg er veldig lei av å gå rundt å føle at alle hater meg. Føler alle ser på meg og syns synd i meg fordi jeg er stygg. Alt er uoppnåelig for meg her i livet, jeg får aldri til noe og gjør bare feil når jeg prøver å få til noe. Jeg har hatt perioder som har vært gode der jeg ikke har brydd meg om utseende, ikke sett på bilder av andre kvinner osv, men etter slike perioder knekker jeg helt sammen og får heftige sammenbrudd, og begynner å skamme meg over at jeg ignorerer et så stort problem. Nemlig at jeg er så stygg at jeg ikke burde eksistere. Jeg kjenner virkelig på at alt håp er ute, jeg kan aldri bli bra nok.

 

Jeg kan forstå at alt høres helt rart ut og at noen sikkert bare rister på hodet og tenker at jeg er dramaqueen og stokk dum som tenker slik. Men disse tankene er så ekte for meg. Jeg prøver å smile til meg selv i speilet, prøver å ta på meg selv og tenke at jeg er heldig som har en kropp som fungerer, det er normalt å ha arr og strekkmerker. Jeg skammer meg litt over tatoveringene jeg har, men det er fordi min far hater de og rakker ned på meg hele tiden. Det er dumt, for jeg liker jo tatoveringer og syns det er pent, var jo derfor jeg tok de også. Det fikk meg til å føle meg fin på et tidspunkt i livet. Jeg har bare tatoveringer på armene, ingen andre steder, for det syns jeg blir for mye. Jeg syns tatoveringene jeg har er fine også. Han har sagt til meg at huden min er uren, og at jeg vil slite med å finne meg en bra mann. Nei, forholdet mitt til pappa er ikke så veldig bra. 

 

Kroppen min er rett og slett ødelagt, og det er jeg selv som har ødelagt den. Jeg har vært overvektig og gått ned i vekt, og sitter igjen med forferdelig stygge pupper. Har lyst til å operere de, har egentlig lyst til å operere hele meg. Fylle inn leppene, gjøre nesa mindre, fikse haken, få smalere kjeve. Jeg har hele tiden tenkt at jeg skal ikke gjøre slikt, jeg skal holde meg til det som er naturlig, men jeg har vært farlig nærme å bestilt konsultasjon for å få fiksa på både det ene og det andre. Tenker at jeg er en av de som burde benytte meg av tilbudet, for det kan faktisk ikke bli verre. Fy faen så jeg ser ut. 

 

Noen dager kan jeg la være å tenke slik om meg selv. Kan for eksempel i løpet av en arbeidsdag knapt tenke over utseendet mitt. Men plutselig slår det mot meg, det stikker i magen og jeg innser at pokker, du burde ikke smile så mye for du ser fæl ut når du smiler. La i det minste være å smile med tennene. Jeg har komplekser for både munn, øyne, nese, kinn, hake, kinnbein, ører, hode... Kropp... Alt. Alt er bare feil, det er ingenting som er riktig. 

 

Dette er så tunge tanker å bære. Jeg har prøvd å dele disse tankene med en kjæreste jeg hadde for en stund siden, men han lo av meg. Sa at det var bare tull. Det var som å få et spark i magen. Jeg tenkte også at han kanskje var enig men ikke turte å si det. Jeg klarte ikke slappe av når vi hadde sex, for jeg visste at han tenkte på noen andre. At han så for meg at jeg var en annen kvinne. Hver gang han sa til meg at jeg var vakker, følte jeg at han så en helt annen kvinne enn den jeg er, at han lata som om jeg var pen. Jeg turte til slutt ikke å være med på middager med familien hans, turte aldri være med han på fest eller møte vennene hans. Om vi møtte på kompisene hans på butikken stakk jeg derifra, for jeg ville ikke at de skulle se han sammen med meg. De måtte jo tenke vondt om han som hadde sunket så lavt at han ble sammen med meg. 

 

Jeg går til psykolog fordi jeg sliter med depresjon, det har jeg gjort siden jeg kom inn i systemet som barn. Jeg var vell 12 år første gangen jeg gikk til psykolog. I terapi har mye blitt bedre, jeg kjenner på mindre angst, og jeg har faktisk klart å nå noen mål jeg har satt meg (endret livsstil på den måten at jeg spiser sunt og trener og tar vare på meg selv, jeg har 100% oppmøte på jobb og er aldri borte pga psyken og jeg tør å vise meg offentlig, det turte jeg ikke i slutten av tenårene). Så noen ting har jo blitt bedre men selvbildet blir bare verre. Jeg håpte det skulle komme seg når jeg hadde fått en stabil og sunn livsstil, men det har ikke gjort det. 

 

Er det noen andre der ute som har det slik? Kvinne eller mann, det er det samme, men jeg vil gjerne høre fra deg. 

 

Vet ikke helt hvor jeg skal begynne hen. Før jeg begynner kan jeg si at jeg hverken er god til å ordlegge meg eller forklare, slik mange andre i tråden her er. En ting kan jeg, og det er å komme med min erfaring.

 

Jeg er deprimert ganske så ofte. Lav selvtillit og alt det der. Vold og alkohol i hjemmet under oppveksten har satt sine spor, det er ikke å komme seg unna. Det har preget personligheten min og dette er for meg veldig vanskelig å bli kvitt, om jeg noen gang blir det.

 

Tidligere satt jeg meg store mål som jeg sammenlignet meg med, og tenkte hvorfor kan ikke jeg ha det slik eller være slik? Hvorfor ditt og hvorfor datt? Pinte meg selv, akkurat som du gjør. Straffet meg selv for at jeg var slik jeg var. Dette var jeg utrolig flink til, sitte å tenke på alle negativitetene ved meg selv. Fant vel knapt en eneste positiv ting ved meg selv til slutt. Når en sitter hele tiden å tenker slik så ser en ikke akkurat så positivt på livet, og har mange ganger ønsket jeg ikke var til stedet.

 

Har gått til flere psykologer og sagt hva som plager meg og alle (utenom den siste jeg gikk til) satt der bare å hørte på uten å forsøke å gjøre noe som kunne hjelpe. Men den siste jeg gikk til gjorde jammen meg en god jobb. Hun satt seg ned og forklarte, tegnet til og med på tavlen. Hun sa så mye som gikk rett inn og jeg fikk egentlig bakoversveis der jeg satt. Tenkte hvorfor har ingen sagt dette til meg tidligere?

 

Alt det psykologen sa gjorde at jeg klarte å akseptere meg selv og etter den tid sluttet jeg med alle de unødvendige tankene som jeg straffet meg selv med. Nei, jeg sier ikke at alt løste seg etter det, men jeg fikk ett mye bedre liv å leve. Dette var en gedigen lettelse og kom i grevens tid. En blir så utrolig sliten og lei av å drive å straffe seg selv at det hadde ikke gått noe særlig lenger.

 

Skriver dette her fordi jeg vil frem til at jeg fortalte om det som jeg slet med til psykologen og fikk til slutt hjelp med dette. Hadde jeg ikke sagt det så hadde jeg jo ikke fått hjelp? Sikker på at du ikke skal ta sjansen på å fortelle det til psykologen selv om det er vanskelig? Det eneste du vinner på å ikke fortelle det er jo at du ikke kan få noe hjelp til problemet der. De har hørt mye verre så akkurat det trenger du ikke bekymre deg for.

 

Som sagt så er ikke ting rosenrødt selv om jeg gikk til psykolog, hadde litt mye i ryggsekken og er i dag uføretrygdet. Men som sagt så slapp jeg alle de negative tankene om meg selv som lettet livet med ett par livskvaliteter. Vil så absolutt anbefale at du tar dette opp med psykologen. Kommer du ingen vei eller føler at du ikke er på bølgelengde med psykologen så går det an å bytte. Det kan gå noen psykologer før du treffer "den rette".

 

 

 

Anonymous poster hash: b1ecf...5f3

[Lik]

Takk til dere som har svart i tråden. Setter stor pris på det. 

Jeg sliter veldig om dagene. Får slike "åpenbaringer" der jeg innser at jeg blir alene hele livet mitt. Det er ikke sjanse i havet for at disse kompleksene forsvinner, ettersom kompleksene mine er dannet av samfunnets åpenbare preferanser. Flertallet av menn ønsker en petite kvinne med stram kropp. Det kan ikke dere nekte på. Det er en grunn til at majoriteten av kvinnene i porno er under 160 cm. Jada, der finnes unntak, men det er sjeldent. Det er også en grunn til at "teen" er den mest populære kategorien. Det er en grunn til at mange kvinner som er høye har komplekser for høyden sin, meg selv inkludert, som er 170 cm høy. Jada, jeg vet mange kvinner som er petite har komplekser for sin høyde også. Jeg er alltid forsiktig med å kalle ting for et luksusproblem/i-lands problem, men akkurat DET er et luksusproblem. Der er bare fordeler med å være lav som kvinne. Der er mest ulemper med å være høy. You do the math. 

Hvordan kan jeg slutte å bry meg om dette og bare akseptere at situasjonen er slik? Det gjør vondt i hjertet faktisk, for jeg har jo mye kjærlighet å gi og jeg tror jeg kan være en god kjæreste. Men usikkerheten min ødelegger for absolutt alt. Jeg har som sagt vært i to forhold tidligere der mennene tilsynelatende har forgudet meg, men jeg vet det bare er oppspinn. Disse mennene trodde de ikke kunne få bedre. Det er en helt forferdelig grusom følelse å vite at bare fordi du er veldig tilgjengelig så blir du valgt. Jeg har ikke ord for hvor flau jeg er som i det hele tatt har innledet forhold, skulle ønske jeg var jomfru og ikke hadde hatt kjæreste. Kanskje disse kompleksene ikke hadde vært så intense da? 

Jeg sier til meg selv daglig - slutt å bry deg om mennesker. Du trenger ikke mennesker. Du trenger ikke noen nær deg når du har en psykolog å gå til. Den dagen jeg har utdanning og jobb kan jeg få meg hund og katt som kan holde meg med selskap. Jeg håper det en dag sakte men sikkert glir inn, og at jeg kan slutte å gråte over hvor stygg og forferdelig jeg er. Personligheten min bryr jeg meg ikke om, for uansett hvor bra den er så tar det meg ingen steder. En enorm trigger for meg er også å flørte med menn eller være i et forhold. Det ødelegger meg enda mer, for da blir jeg enda mer bevisst på hvordan jeg ser ut og det faktum at jeg er last way out for mange som tror dårlig om seg selv.

Det som trigga meg i dag var at jeg leste en tråd på et forum angående at de fleste menn foretrekker petite kvinner. Det lå ved link til en pornofilm, også ble jeg sittende å surfe gjennom amatørporno på pornhub (nei, ikke for å kose meg til det, bare for å se på kvinnene). Kom over en kvinne som hadde kjempe flott kropp, og det så ut som hun har enten gått ned i vekt eller født barn (selv om magen var helt upreget, den var kjempe stram og flott), for puppene var "løse" og hadde noen rynker. Var flere som hadde kommentert at det var "disturbing" og "unattractive". De lignet veldig på mine pupper. 

Jeg vet jeg høres forferdelig tragisk ut for mange og jeg er kjempe flau over disse tankene. Derfor kommer jeg aldri til å klare å åpne opp til noen jeg faktisk kjenner om dette. Det gjør så vondt, for alt som er stygt med meg, er ting jeg ikke kan endre. Men jeg må bare fortsette å jobbe med meg selv ved å akseptere at ting er som det er og huske at å innlede relasjoner med andre mennesker gjør vondt verre, så det er bedre for meg på sikt å isolere meg. Jeg jobber så klart, 100%, så jeg får sosialisering via jobb. 

[Corp Por]

Er sixpack og feit og svær kuk avgjørende for hvorvidt du anser en mann som tiltrekkende?

[Takk for meg]

Kom over en kvinne som hadde kjempe flott kropp, og det så ut som hun har enten gått ned i vekt eller født barn (selv om magen var helt upreget, den var kjempe stram og flott), for puppene var "løse" og hadde noen rynker. Var flere som hadde kommentert at det var "disturbing" og "unattractive". De lignet veldig på mine pupper. 

 

Man ser ofte helt normale personer (menn og kvinner) som får på pukkelen i diverse fora. Det er fjortisser, troll og personer som ikke har peiling som uttaler seg. Det vil alltid være slik, for folk er .....

 

Som en annen her nevnte - penisstørrelse. Tror de fleste gutter/menn kunne tenkt seg større kølle. Porno og idealmannen har ikke en normal kuk. De færreste som er slik de kunne tenkt seg - også de som kommenterer med "disturbing" og "unattractive", de tror jeg har mest komplekser av alle. De er usikre og liten selvfølelse, så de må hevde seg med å rakke ned på andre.

[Lik]

Er sixpack og feit og svær kuk avgjørende for hvorvidt du anser en mann som tiltrekkende?

Nei. 

 

Man ser ofte helt normale personer (menn og kvinner) som får på pukkelen i diverse fora. Det er fjortisser, troll og personer som ikke har peiling som uttaler seg. Det vil alltid være slik, for folk er .....

 

Som en annen her nevnte - penisstørrelse. Tror de fleste gutter/menn kunne tenkt seg større kølle. Porno og idealmannen har ikke en normal kuk. De færreste som er slik de kunne tenkt seg - også de som kommenterer med "disturbing" og "unattractive", de tror jeg har mest komplekser av alle. De er usikre og liten selvfølelse, så de må hevde seg med å rakke ned på andre.

Jeg ser sjeldent på mann + kvinne porno, aldri for nytelsen sin del. Elsker jo å ha sex med menn men pornoen faller ikke i smak. Jeg bet meg merke i hvor massivt utstyrt de fleste menn var i pornovideoene jeg så i dag. Jeg vil egentlig ikke uttale meg angående størrelse for det bryr meg lite hvor stor en potensiell partner er på dette området. Meeen nå ser jo jeg for meg et liv som evig singel så hva jeg mener er jo egentlig irrelevant.   

 

Kan godt hende at de som kommenterer stygge kommentarer har det dårlig med seg selv, men jeg tror også mange bare sier nøyaktig hva de mener... Vet ikke jeg altså. Er iallefall ingen som skriver at pupper som ser ut som tennissokker med en ball i er attraktivt. Det er en stygg måte å omtale pupper på men er jo slik mine ser ut. Og jeg har ikke født barn. Så ja.... 

[Lik]

 

Vet ikke helt hvor jeg skal begynne hen....

 

 

 

Anonymous poster hash: b1ecf...5f3

 

Jeg syns du er flink å ordlegge deg.  

 

Kjenner meg igjen i det du skriver. Er svært ofte jeg sitter med tanken om at det hadde vært bedre om jeg ikke eksisterte og at livet ikke fungerer for meg. Mange får til livet, men jeg sliter. Spesielt vanskelig er det når jeg har et dårlig forhold til familien min, ingen venner og ingen som bryr seg om meg. Eller, kan godt hende noen bryr seg om meg, men jeg kjenner ikke på det akkurat.

 

Jeg hadde en psykolog i noen år som jeg hadde et svært godt forhold til. Jeg likte henne så utrolig godt. Hun forklarte meg ofte hvordan jeg kunne jobbe med det negative tankemønsteret, lærte meg ulike strategier jeg kunne bruke når tankene sto på som verst. Dette hjalp på selvskadingen, men ikke selve tankene. Hun fikk ofte tårer i øynene og sa hun skulle ønske hun kunne trykke på en knapp slik at disse tankene om meg forsvant, for jeg var en så trivelig og hyggelig dame, jeg hadde humor, var alltid så velkledd og gjennomført (er ikke det nå lenger, gidder knapt se meg i speilet så det går i fett hår og slitne klær) osv. Jeg ble der og da glad, men så kom jeg ut derifra og tenkte at selvfølgelig må hun si slikt, hun er psykolog. Hun må jo være grei. Nå går jeg til en nyutdannet psykolog (begynte med hun for noen måneder siden), jeg er hennes første pasient. Hun er så langt flink syns jeg. Men hun også komplimenterte meg når jeg åpnet opp om disse tankene.. Der og da blir jeg litt glad, men så ser jeg meg i speilet etterpå og tenker herregud, hva er det med folk og å lyve til meg om utseendet mitt... Men skjønner at de må være snille. Hun kan ikke akkurat si "jepp, du ser ut som et misfoster og vi kan ikke gjøre så mye med det". 

 

Prøver å åpne meg opp når det kommer til disse tankene, har så langt fått fortalt litt men langt ifra alt. Får se hva som skjer når jeg forhåpentligvis klarer det.. Takk for svaret ditt, håper det ordner seg 100% for deg. 

[Takk for meg]

Jeg vil egentlig ikke uttale meg angående størrelse for det bryr meg lite hvor stor en potensiell partner er på dette området. Meeen nå ser jo jeg for meg et liv som evig singel så hva jeg mener er jo egentlig irrelevant. 

 

Poenget: La oss si jeg og du er potensielle partnere. Skal jeg tro på at min lille penis er godt nok. (eller for andre damer) Jeg vet jo det er endel som liker stort, men så vet jeg det er endel som liker normal - er det egentlig noen som liker 'lille penis' - er det noen sjanse for at noen liker 'meg' fordi jeg, i mitt hodet ikke er perfekt?

 

Altså ditt syn på deg, prøvd illustrert på en måte andre veien. (du sa ikke du hadde små bryst, det er bare ett eksempel for å illustrere tankegangen)

 

Kan godt hende at de som kommenterer stygge kommentarer har det dårlig med seg selv, men jeg tror også mange bare sier nøyaktig hva de mener... Vet ikke jeg altså. Er iallefall ingen som skriver at pupper som ser ut som tennissokker med en ball i er attraktivt. Det er en stygg måte å omtale pupper på men er jo slik mine ser ut. Og jeg har ikke født barn. Så ja....

Joda, det er nok noen som mener og sier rett ut hva de mener, men det er også de som gjør det samme andre veien. Altså at selv om man har litt slappe og også fravær av pupper så gjør det absolutt ingenting. Det samme sier endel om størrelse på penis. (eller tønnemage, skallet osv)

 

Hvis man først skal velge noen av disse for å 'styre' livet sitt, hvem velger man?

De man aldri kan gjøre tilfreds, eller de som er din beste venn - Selv bryr jeg meg ikke mye om andres meninger (selv om jeg også vet hvordan folk tenker), de får ta meg slik jeg er, ellers kan de dra til ....

 

Vet det ikke er lett med psyken og at det ikke bare er å slå over en bryter, så tenker du slik, men ...

[Corp Por]

Nei.

 

Det er dette du må huske på.

Majoriteten av kvinner liker å bli fylt opp - men det betyr ikke at majoriteten nødvendigvis vil ha stor kuk på mannen sin. Noen ser tilogmed på det som noe negativt.

 

Sånn er det med alt.

Vi vil ikke alle ha det samme, selv om det av og til kan virke sånn.

 

Vi har alle feil og feilene blir større når vi velger å fokusere på dem. Jeg har også dager der jeg ser meg i speilet og føler at jeg ser ut som en dass, men da ser jeg ikke i speilet. Jeg fokuserer på noe annet og prøver å tenke på de ting som er positivt med meg.

 

 

Nå er det lettere å si slikt enn å gjøre det - men tankemønstre er noe vi selv må endre. Det er en vanesak som krever mye vedlikehold og ditt problem er at du har fokusert feil i mange år og du har derfor utviklet en automatikk i negativ retning. Du må bare tvinge deg selv over i et positivt spor hver dag. Skriv ned alle positive ting om deg på lapper og heng dem rundt om kring som konstante påminnelser.

 

Hvis du smiler så blir du faktisk glad.

Du trenger ikke nødvendigvis være glad for å smile.

 

 

 

Jeg kjenner godt til negative tankemønstre.

For min del sliter jeg med tankekjør og prestasjonsangst i arbeidslivet. Jeg vokste opp i et hjem og miljø hvor man lærte at det eneste som gir deg verdi er hvordan du presterer på jobb.

Folk er idioter om de ikke får noe til osv.

 

Kombinert med at jeg overhodet ikke passer inn i akademia så har jeg blitt gjort til en skoletaper. Jeg er intelligent og jeg får til det meste, men i ung alder hadde jeg dårlig fokus som gjorde det vanskelig å konsentrere meg over tid på tema som ikke interesserer fordi jeg ikke var flink til å motivere meg selv og jeg aldri har hatt en mentor som har sett mine behov og evner.

 

Til tross for at jeg Acer alle teoretiske oppgaver jeg har utført i arbeidslivet, aldri gjort en feil som har kostet penger eller tid, finner raskt løsninger på problemer som ingeniører ikke ser, fullfører fagskole med topp karakterer, har bare gode attester og tidligere arbeidsgivere som har tilbudt meg bedre lønn og vilkår for å beholde meg så føler jeg allikevel at jeg er dum og ikke kan strekke til.

 

Jeg er livredd for å gjøre den minste feil og jeg kan til tider bli nesten paralysert av frykt for å gjøre bittesmå feil som andre gjør hele tiden.

Jeg kan ligge halve natten å bekymre meg for en bitteliten jobb jeg skal utføre på et lokale jeg aldri har vært på og aldri har sett fordi det kan være faktorer som gjør at jobben tar en ekstra dag. Faktorer som er utenfor min kontroll.

 

 

Løsningen er at jeg bare må gønne på.

Jeg må bryte mønsteret.

Jeg må si til meg selv at "dette klarer jeg!"

Jeg klapper hendene høyt sammen og brøler. Strekker ut armene og gjør meg stor før et møte.

Går i jobbintervju sammen med andre med langt mer prestisjetunge utdannelser og sier til meg selv at jeg har verdi selv om alle mine naturlige instinkter sier at jeg burde gi opp og ta meg jobb som stillasbygger igjen hvor jeg slipper å tenke og bare trenger å bruke musklene mine.

 

 

Du hadde antagelig aldri gjettet at jeg var så redd som jeg er, men vi sliter alle med noe.

Jeg har stått i en åpen rettssak og blitt grillet av advokater som prøver å vri fakta og lage hull i vitnemålet mitt med masse folk rundt meg. I ettertid blir jeg fortalt at jeg utlyste selvsikkerhet og ro, men innvendig var jeg et nervevrak som kaldsvetter svetteringer ned til hoftene og følte jeg knapt kunne snakke.

 

Du kan endre den du er.

Men det krever at du er sta og ikke gir opp.

 

Jeg har alltid likt denne "sangen".

Den er stappfull av sannhet som en bør ta innover seg.

 

Endret 18. juni 2019 av Invader Zim

[Lik]

Det er dette du må huske på.....

 

Takk for at du deler din historie. Dette med prestasjonsangst i arbeidslivet kjenner jeg meg igjen i. Jeg vet broren min sliter noe helt vanvittig med det, pga mye press fra pappa. Det høres fælt ut å ha det slik, men det er godt å høre at du takler det.

 

Jeg vet at tankene mine er automatiske fordi jeg har tenkt slik i alle de år. Så lenge jeg kan huske. Tidligere tenkte jeg at dette er noe jeg kan snu. Men i det siste tenker jeg mer og mer på at alt jeg tenker egentlig er sant, og at verden lyver for meg. Hvorfor skal de lyve, sier du, nei, sier jeg, hvorfor skal de det? Hvorfor gjør de det? 

 

Man blir glad når man smiler. Vell, jeg jobber jo med mennesker. Eldre. Elsker jobben min. Føler svært ofte at jeg ikke er flink og ikke er likt. I dag har jeg smilt mye. Kanskje 50% av gangene jeg smiler så får jeg en ekkel følelse. Føler meg kvalm, fordi jeg vet smilet mitt er kjempe stygt. Skjemmes, og prøver å la være å smile med tennene, men så skjer det jo noen ganger. Da skjerper jeg meg kvikt og lukker igjen munnen, for det ser kanskje LITT bedre ut når jeg ikke smiler med tennene. Med kollegaer unngår jeg øyekontakt så langt det lar seg gjøre, for jeg vet de studerer meg og tenker negativt om utseendet mitt. Med pårørende sliter jeg ekstra mye, for de tenker sikkert at jeg er upålitelig, dum og lite flink i jobben min ettersom jeg har fett hår, ikke sminker meg osv. Jada, jeg dusjer og bruker tørrsjampo men noen dager orker jeg ikke se meg selv så da går håret opp i en knute og ferdig med det... 

 

Før tok jeg vare på meg selv. Kledde meg så pent, sminket meg, ordnet håret... Kommer aldri til å klare det igjen, for jeg forakter meg selv så hardt. Ser på bilder av meg selv for 5 år siden. Jeg gråt meg i søvn daglig da, fordi jeg følte meg så stygg og feit. Men jeg så jo bra ut i forhold til nå, men var jo stygg da også naturligvis - men jeg tok bedre vare på meg selv. 

 

Poenget: La oss si jeg og du er potensielle partnere....

Men det blir så annerledes om det er snakk om noen andre. Så klart ville du vært god nok for meg selv om du hadde liten penis. Det er jo ikke det jeg verdsetter mest ved en potensiell partner. Men så er dere menn litt mer visuelle enn oss kvinner. Dere tenner mer på det dere ser. Vi kvinner tenner mer på følelsen dere menn gir oss, det å bli tatt på, begjæret osv. Det er jo ikke en kjeft som blir tent av å se den forferdelige kroppen min og ikke minst trynet mitt. Så hvordan i huleste skal jeg tenne en mann når jeg må veie opp for hvordan jeg ser ut? 

 

Syns dette er så vanskelig.. Prøver å tenke flere ganger "husk at kjemi spiller en stor rolle" og "utseendet er ikke alt" men absolutt alle gangene faller det tilbake på at om jeg ikke er 150 cm høy, veier 40 kg og er stram fra topp til tå og har langt fyldig hår, så er jeg bare en taper. 

 

Er så lei av å se pene kvinner overalt. Er så lei av å sammenligne meg med de. Å konstant tape mot alle... Det er bittert, surt og vondt. Er så lei av å bry meg om det her. Hvorfor ikke bare gi faen, akseptere at jeg er evig singel, bli pornoavhengig slik at jeg ikke savner menneskelig kontakt og bare... Ja? 

 

Men ja. Jeg har egentlig gitt opp. Jeg prøver nå å bare akseptere livssituasjonen min. Fokusere på å være flink i jobben min og få meg en hobby... Jeg vet disse negative følelsene blir ekstra sterke i møte med menn, så da må jeg unngå intimitet og nærhet med menn. Slutte å syns synd i meg selv, det hjelper ikke. Jeg syns jo ofte synd i meg selv som er dømt til å føle meg stygg og være stygg basert på ansiktstrekk og genetikk, det er jo ikke til å komme ifra, men jeg kan jo ikke gjøre noe med det. 

 

Jeg kan så klart operere. Det er en stor sjanse for at jeg kommer til å gjøre det. Jeg har mistet tro på at noe som helst annet kan hjelpe meg. En sjelden gang kan jeg tenke slik at jeg kan jo ikke bli glad i meg selv eller like utseendet mitt, for hva om jeg da havner utfor en ulykke og blir skadet slik at utseendet mitt blir forvrengt/ødelagt? Da kommer jeg til å dø av dårlig samvittighet ovenfor meg selv, som tok utseendet mitt forgitt. Men dette er jo bare pisspreik. 

 

Men skal slutte å skrive mer i denne tråden nå. Det er bare tragisk, og det blir bare mye "huff stakkars meg". Takk til dere som svarer og deler deres egne erfaringer. <3 Jeg skulle dog ønske at folk visste hvor uutholdelig disse følelsene er.. Det er så vondt. Jeg gråter som bare det nå, og det verker fra topp til tå, for jeg får en enorm følelse av ensomhet, en slags forsmak på livet som alene. Eller alene og alene, jeg kommer til å skaffe meg et kjæledyr når jeg er ferdig med utdanningen og har fast jobb. Det gleder jeg meg kjempe masse til.  

[fo2re]

Komme seg ut blant folk, sosialisere, finne en interesse som inkluderer mennesker og oppta huet med noe mer nyttig begrenser i det minste tiden man er selvdestruktiv.

[Lik]

Komme seg ut blant folk, sosialisere, finne en interesse som inkluderer mennesker og oppta huet med noe mer nyttig begrenser i det minste tiden man er selvdestruktiv.

Jeg har en sosial jobb, så kommer meg jo ut blant mennesker via jobben. Har ikke overskudd til å være sosial på fritiden pga jobben, jeg sliter mye sosialt. Det blir dessverre bare verre og verre med årene også. En type sosial angst muligens. Prøver å opprettholde hobbyer som får meg over på andre tanker. Fungerer til en viss grad, jeg er i en annen verden når jeg f.eks leser bøker eller spiller, men så snart jeg snakker med andre mennesker/sosialiserer meg begynner tankene å kverne på alt mulig rart. Når jeg er alene kan det enten gå veldig dårlig eller veldig bra. 

[Gjest Slettet+9817234]

Er det noen andre der ute som har det slik? Kvinne eller mann, det er det samme, men jeg vil gjerne høre fra deg. 

 

Jeg vet hva du trenger, men ingen kan gi deg det. Du kan aldri bli overbevist om at noen elsker deg. Hvordan kan noen bli glad i en som deg? Du klarer det ikke selv engang. Kanskje finnes det en løsning, men da må du være villig til å ta imot, og våge å vise tillit.

 

Ubetinget kjærlighet finnes ikke blant mennesker. I romantiske øyeblikk kan vi tro det, men realitetene henter oss raskt tilbake igjen. Det er alltid en grunn til at vi faller for et menneske, noe vi liker ved utseende eller personligheten, helst begge deler, og helst skal vi like alt, den andre skal være perfekt. Vi vet at vi ikke er perfekte selv, og godtar noen skavanker hos den utvalgte, men vi irriterer oss over det likevel i uheldige øyeblikk. Kjærligheten er alltid betinget.

 

Vi tror gjerne at foreldrene våre elsker oss ubetinget. I alle fall de av oss som har hatt en god barndom. Men det er heller ikke sant. Men her har naturen vært grei, for det er ikke nødvendig for en god barndom at noen elsker oss fullkomment, bare kjærligheten er god nok. Noen er uheldige med kjærligheten fra mor og far, og noen er så uheldige at det skaper lengsler som aldri kan tilfredsstilles som voksen. Her er du, tror jeg.

Endret 27. juni 2019 av Slettet+9817234

[Lik]

Noen er uheldige med kjærligheten fra mor og far, og noen er så uheldige at det skaper lengsler som aldri kan tilfredsstilles som voksen. Her er du, tror jeg.

Mulig. Jeg husker mamma som en kjærlig mor (tror jeg, helt ærlig husker jeg lite/ingenting fra barndommen, men hun var ikke slem, bedrev ikke omsorgsvikt osv), men pappa var aldri kjærlig av seg. Han sa aldri at han var glad i meg. Kan være noe i det du skriver, ja. 

 

Jeg har fått diagnosen unnvikende engstelig personlighetsforstyrrelse, med trekk fra paranoid personlighetsforstyrrelse inkludert. Jeg scora fullt på unnvikende og halvt på paranoid. Jeg er litt letta, for nå blir det en annen form for behandling enn tidligere (har kun hatt samtaleterapi alle årene jeg har gått til behandling), en annen type terapi. Kanskje det kan hjelpe meg? 

[G]

Vet ikke om jeg gidder å fordype meg i nok en tråd, men kan jo komme med et par korte bidrag uansett som kanskje kan være litt hjelp.
 
Menn er forhåndsprogrammert til å like brede hofter (gjelder vel ikke for tvangsforvridde skaller da, som må ha kvinner med visse midjemål og perfekt balanse av absolutt alt før det sier Pling!!)
 
Er du syltynn så er du ikke noe for meg, jeg er uansett ikke på markedet, og har ingen slike motiver for å skrive her.
 
Menn er utrolig fokusert på utseendet, altså førsteinntrykk. Sjekk ut diverse makeover-greier, så ser man at "griser blir vakre". Litt klær og tilbehør, sminke og hårstyling. Vipps..
 
Det finnes alltid en mann som regel. Er jo ikke sikkert du liker alle, men du må bli kvitt den lave selvtillitten. F.eks. det samme gjelder jo i jobbmarkedet også. Du fikk sannsynligvis ikke den første jobben du søkte på, som en parallell til dette. Eller om du gjorde det så må det være noe med kommunikasjon og presentasjon du kan prøve å finne ut av hva var for noe.
 
De fleste vil ha noen som også har en grei personlighet, men det finner man jo ikke ut før man har utvekslet noen setninger. Så først og fremst så vil jo et velstelt deg være det som får øyne til å kikke.
 
Edit:
Tattoos, er det noe problem egentlig da? Sjekk denne:
 

Endret 28. juni 2019 av G

[Gjest Slettet+9817234]

Mulig. Jeg husker mamma som en kjærlig mor (tror jeg, helt ærlig husker jeg lite/ingenting fra barndommen, men hun var ikke slem, bedrev ikke omsorgsvikt osv), men pappa var aldri kjærlig av seg. Han sa aldri at han var glad i meg. Kan være noe i det du skriver, ja.

 

Det handler ikke bare om foreldrenes omsorg og kjærlighet, men også om barnets evne til å ta imot dette, samt graden av behov hos barnet. Objektivt sett utmerkede foreldre kan likevel være utilstrekkelige dersom barnet har særskilte behov eller sårbarheter, som kanskje også er skjult for dem. I slike tilfeller kan ikke foreldrene bebreides. De har gjort så godt det kan forventes av dem, likevel var det ikke godt nok, men det skyldes forhold utenfor deres viten og kontroll.

 

Hvis du har vansker med å ta imot kjærlighet, så kan det komme av forhold i barndommen, eller det kan komme av forhold iboende i deg, som alltid har vært der.

 

Unnvikende personlighetsforstyrrelse kan forklares med en patologisk redsel for å bli avvist. Eller egentlig redsel får ikke å være elsket. Mentalt sunne mennesker har en grunnleggende tro på at de kan elskes. Selv om de avvises, betyr ikke det at man er uelskbar. Avvisning gjør likevel vondt, men ikke så vondt som hos mennesker med unnvikende pf. Mens andre mennesker alltid beholder en overbevisning om at de kan elskes, har aldri den unnvikende slike ideer om seg selv, men vender seg til andre i håp om at de kanskje kan overbevises om at de tar feil, at de likevel kan elskes. Derfor vil en avvisning oppleves så mye sterkere, det er en bekreftelse på at du er ingenting verd. Risikoen ved å involvere seg med andre blir dermed så stor at de velger å unnvike.

[Lik]

Vet ikke om jeg gidder å fordype meg i nok en tråd... 

Det er ikke så mye mer som kan gjøres for meg annet enn operasjoner. Jeg har prøvd det meste av sminke og hår. Sminke er noe jeg har kunnet tidligere, men har ikke sminket meg på år og dag. Orker ikke se meg selv i speilet. Orker ikke bruke tid på å ordne håret, for da må jeg se på meg selv. Jeg liker ikke å bli kvalm av mitt eget utseende. Derfor unngår jeg helst å bruke tid på utseendet mitt også.

 

Jeg er så lei av at alt skal handle om utseende... Det er så kvalmt, og jeg blir så lei meg. Skulle ønske alle kunne fokusere på det som var viktig. Men ingen gjør det. På forsiden akkurat nå på Dabladet er der bilde av en kvinne som står bøyd fremover med trusen dradd opp i baken mens hun vasker en tesla. Slik selger hun bilen sin, er overskriften. Så er der et stillbilde av en video av noen nakne blondiner som står langs et rekkverk, de er nakne. Det var legendarisk, er overskriften. Et annet bilde er av en kjendis som går med dyp utringing og har hengepupper. Folk kritiserer henne for dette, mener hun må ta brystløft. 

 

Jeg er lei av å være meg, lei av å være kvinne, lei av å leve. Lei av samfunnet, lei av sosiale medier, lei av alt og alle. Lei av å være nertagende, lei av å overanalysere, lei av å tenke. Vil bare ha fred i kropp og hode. 

 

Det handler ikke bare om foreldrenes omsorg og kjærlighet...

Jeg er ikke så sikker på om jeg har vansker med på ta imot kjærlighet. Jeg vet hvordan det er å være forelsket og jeg vet hvordan det er å elske noen. Det har hendt at jeg har følt meg elsket, både av min første og andre partner... Men det er følelser som fort går over. Som nyforelsket går det bare noen dager før virkeligheten slår meg i trynet. Så kan jeg plutselig bli forelsket igjen, men det går som sagt over ganske fort. Jeg er egentlig ganske romantisk. Jeg liker kjærlighet.. Har tro på at det eksisterer. Men føler det nå er uoppnåelig for meg. At ingen kan elske meg for den jeg er. Det sa jeg ofte til ene eksen min. At jeg håper jeg en dag kan finne noen som elsker meg for den jeg er. Han sa flere ganger at det var sårende å høre, for han elsket meg jo for den jeg er. Men nei, det mente jeg han ikke gjorde.. 

[G]

Kroppen min er rett og slett ødelagt, og det er jeg selv som har ødelagt den. Jeg har vært overvektig og gått ned i vekt, og sitter igjen med forferdelig stygge pupper. Har lyst til å operere de, har egentlig lyst til å operere hele meg. Fylle inn leppene, gjøre nesa mindre, fikse haken, få smalere kjeve. Jeg har hele tiden tenkt at jeg skal ikke gjøre slikt, jeg skal holde meg til det som er naturlig, men jeg har vært farlig nærme å bestilt konsultasjon for å få fiksa på både det ene og det andre. Tenker at jeg er en av de som burde benytte meg av tilbudet, for det kan faktisk ikke bli verre. Fy faen så jeg ser ut.

 

 

Alltid noen som skal overdrive med kirurgi. Om det ikke er et enkelt og nokså normalt inngrep så la være. Det kan fort ta helt av kan det virke som. Ganske overdrevet det bilde ovenfor. Stol på vanlige mannfolk om du vil ha råd, før du får helt kirurgi-OCD.

 

Personlig så synes jeg smalning av nese er helt latterlig. Helt alien og noe nymotens tull. Småjustering kun, om det er noe som i det hele tatt er ønskelig. Jeg tror neppe det er nesen det pleier å stå om.

 

Og hvorfor vil du ha så store lepper som hun ovenfor. Skal du gi hele fotballaget blowjob? Med det så mener jeg at det ser unaturlig ut og typisk litt sånn liknende pornoskuespillere som får kirurgi for den minste ting.

 

Det var som en normal norsk kvinne du ønsket å føle deg vel?

 

Du må gjerne få ordnet på puppene dersom de ikke er så bra, står ikke på det. Men for all del, det kan jo virke som om det bare er du som tenker at puppene er helt forferdelige. Spennet i mitt mannlige hode for hvor bra pupper ser ut er ganske så vidt. Det skal litt til før det ikke ser bra ut i det hele tatt, husk det.

 

Det er faktisk ikke så unormalt at en del norske kvinner får redusert på størrelsen framfor å gjøre dem større, fordi de veier for mye. Ballongpupper i silikon ser bare grusomt ut.

 

 

Som om noen skulle ha limt en håndball, volleyball, grapefrukt, appelsin (alt etter hvilken størrelse en tror ser bra ut). Slikt ser bare ikke bra ut. Gå heller for en væskesekk eller hva de nå kan putte inn istedet som er formet som et naturlig bryst. Eller la være med kirurgi. Det koster også fort fryktelig mye penger, da det skal en til før noe sånn dekkes av det offentlige.

 

Sikkert noen menn som får tenning på det. Men, ikke alle synes slike bryster er så fine. Mannfolk (og kvinnfolk om du har den legningen) har forskjellig smak fra individ til individ.

 

 

For store. Enuff said.. 

Man ser også veldig lett at dette er kunstige pupper. Believe me.

 

Jeg er ikke opptatt av celebrities, så da vet jeg ikke alt om hver eneste Kardashian individ. Jeg kan ikke si med sikkerhet om det finnes en 5 % sannsynlighet for at denne Kardashian har ekte urørt puppestell, fordi det er mye rigging man kan gjøre under klærne som får kløften større og hun lener seg jo forover og greier. Men mine antakelser om jeg skulle gjette blir fake, fake, fucking fake porno pupper.

 

Du skriver at du har komplekser for det meste som har med utstikkende ting. Da regner jeg med at dette er drømmeidealet ditt nå? Strekker litt i strikkene dine her nå. Men ærlig talt, hadde det vært bedre å se slik ut?

 

 

Som svar på dine ord:

Noen dager kan jeg la være å tenke slik om meg selv. Kan for eksempel i løpet av en arbeidsdag knapt tenke over utseendet mitt. Men plutselig slår det mot meg, det stikker i magen og jeg innser at pokker, du burde ikke smile så mye for du ser fæl ut når du smiler. La i det minste være å smile med tennene. Jeg har komplekser for både munn, øyne, nese, kinn, hake, kinnbein, ører, hode... Kropp... Alt. Alt er bare feil, det er ingenting som er riktig.

Takk for meg, jeg har forsøkt å vekke noe i deg. Kanskje det stritter litt nå, kanskje du ikke merker det jeg sier en plass. Uansett jeg tror du bør ta noen seriøse runder med psykolog igjen. Og det er ikke styggt ment i det hele tatt. Jeg tror det hadde vært sunt at du prater med en psykolog framfor å blamere deg her på forumet. Men det blir jo ditt valg.

Endret 30. juni 2019 av G

[Lik]

 

 

Haha... Vell, det hadde ikke vært så mye bedre å se slik ut nei. Men altså, det blir litt poengløst å diskutere. Hadde du sett ansiktet mitt og kroppen min, så hadde du forstått hvorfor jeg vil fikse på både det ene og det andre. Jeg er ikke så kjent med Kardshian klanen selv, men de aller fleste syns jo at både Kim Kardashian og Kylie Jenner er pene. Om jeg gjør lignende operasjoner som Kylie Jenner, så vil jeg jo bli pen, selv om det ikke er naturlig. Det står jo mellom å være operert og pen, og det å være naturlig og stygg. Tenker at første alternativ er soleklart best. 

 

Penger er ikke et problem for meg heller, og vil ikke bli det om jeg så velger å operere alt i både ansikt og kropp. Arvepenger... Så ja... Det er bare det å faktisk gjøre det. Begynner å gråte når jeg tenker på det, for jeg kan jo faktisk bli pen, men av en eller annen grunn så tør jeg ikke??? Det er så absurd. Tror jeg er redd for at det skal bli verre, men det kan jeg ikke forstå.