Når alle kortene du har fått utdelt er dårlige, hva gjør du da?

[Lik]

Håper å høre fra noen som har det slik som jeg har det. Trenger å utveksle tanker og følelser med likesinnede. Dette er tanker og følelser jeg ikke snakker høyt om, jeg sliter faktisk med å fortelle om de til psykologen. Er redd for å skrive offentlig om meg selv, for jeg er redd noen vil kjenne meg igjen. Det tror jeg egentlig jeg ikke trenger å være redd for, det er jo ingen som kjenner meg og av nettforumer har jeg kun vært på Reddit tidligere. Så ja... Her kommer det.

Jeg er en veldig uheldig kvinne som lider som følge av mitt dårlige selvbilde og de dårlige forutsetningene jeg har for å gjøre det bra her i livet. Siden jeg var et lite barn, helt siden barnehagen faktisk, har jeg hatet mitt eget utseende. Jeg aner ikke hvorfor eller hvordan jeg fikk slike vonde tanker om meg selv. Mobbet ble jeg i ung alder, men det var lite som var rettet mot utseende. Det var mest mot personlighet, og den typiske jentemobbingen handlet mer om at jeg ble fryst ut, ignorert, hvisket om og ledd av. 

Årene går jo og som tenåring nådde jeg bunnen. Jeg begynte å skade meg selv på armer og bein. Jeg husker jeg tenkte at det betyr jo ingenting, stygg er jeg uansett, gjør ingenting om jeg gjør det verre. Var vell på dette tidspunktet bare 11 år gammel. Om ikke 12 år. Den dag i dag er jeg skadefri. Dette ble etterhvert oppdaget og jeg fikk hjelp av BUP og lærere på skolen. Eller hjelp og hjelp, det var ikke så mye hjelp, for jeg blir bare sykere og sykere føler jeg. Samtidig som jeg blir friskere på noen punkt, så synker jeg lavere på andre. Dette med selvbilde er det verste. Det dominerer mange av problemene jeg har. Av en eller annen absurd grunn betyr utseendet ekstremt mye for meg, men det er kun mitt eget utseende. Jeg bryr meg ikke om hvordan andre mennesker ser ut. Eller, jeg er ganske utseendefokusert, og kan studere folk nøye. Legge merke til den minste detalj, men ikke i negativ forstand. Jeg fokuserer alltid på det jeg syns er pent. Dette er spesielt på kvinner, for jeg føler at alle kvinner er vakrere enn meg. Jeg prøver med andre ord å finne ut hvorfor, og om jeg har noe til felles med disse kvinnene. Finner ikke en dritt til felles, jeg er alltid styggere. 

Jeg kan sitte i flere timer å se på kvinnekropper og pene kvinner. Er nok å bare søke på "perfect body" på pinterest, og da har jeg "underholdning" i flere timer. Dette var noe jeg drev med i flere år, så hadde jeg en "pause" på et par år, men det har begynt på igjen nå. Jeg syns ikke det er gøy, tvert imot, jeg griner som faen og hater meg selv enda hardere. Alt jeg ser er uoppnåelig, og jeg vet at jeg aldri i verden kan bli så vakker som enkelte er. De fleste vet nok hva jeg mener med vakker, perfekt og alt det der. Tynn/slank/veltrent, stram fra topp til tå. Perfekt hoftebredde, smal rundt midjen, akkurat perfekt bredde på skuldrene, tydelige kragebein, små hender og føtter, faste og små pupper med små brystvorter. Jeg drømmer så ofte om at jeg har en slik kropp, og tenker på livet jeg kunne levd bare jeg var vakker. 

Det er nok noen som vil si at ikke alt handler om utseende, men jeg er ikke blind. Jeg ser jo hvor viktig det er for mennesker. Se på kjendisene som er mest populære, bloggere, influensere og lignende. Alle har noe til felles, og det er at de er svært pene alle sammen. Mange spiller på kropp og utseende, eller ting som har med utseende å gjøre. Jeg ser også på jobben min at de som er penere enn meg blir behandlet annerledes enn meg. Jeg jobber i et kvinnedominert yrke der det er få menn. Mennene er knapt interessert i å prate med meg, i pausene sitter vi der tause. Ser aldri på meg heller, som om de ikke vil, fordi jeg er for stygg. Jeg har tenkt tanken om at personligheten min er dårlig, og det er den helt sikker. Men jeg snakker aldri stygt om andre eller til andre, jeg er tvert imot ofte redd for å såre andre. Prøver å være interessert og stille spørsmål, men kanskje jeg snakker for mye noen ganger. Er hjelpsom og jeg vet jeg er dugelig i jobben min, jeg har fått mye skryt fra gode kollegaer som har løftet meg opp, så jeg føler meg flink i jobben min. Det er så klart ikke alltid men. Jeg smiler til alle og prøver å være så grei som mulig, men jeg sliter litt når folk kommer for nærme. Syns det er skummelt, for jeg får med ett følelsen av at jeg blir utnyttet. Hvorfor jeg skal bli utnytta vet jeg ikke, kanskje fordi jeg tidligere har vært en veldig naiv person? Andre kvinner vil ikke være venn med meg. På jobben er det aldri noen som inviterer meg til å finne på noe på fritiden, og da er dette kollegaer jeg kommer godt overens med på jobb og jobber bra med. Føler de ikke liker meg, at de bare tar på seg en maske fordi de må, ettersom vi jobber sammen. 

Når det kommer til personlighet er jeg ingenting egentlig. Der er ingenting spesielt. Jeg er ikke særlig smart, jeg er mindre begavet, ordlegger meg ikke bra, kan fort begynne å rote med ord. Jeg kan egentlig ikke si så mye om personligheten min for den er bare... Ja, ikke eksisterende, dårlig. Jeg er veldig lei av å gå rundt å føle at alle hater meg. Føler alle ser på meg og syns synd i meg fordi jeg er stygg. Alt er uoppnåelig for meg her i livet, jeg får aldri til noe og gjør bare feil når jeg prøver å få til noe. Jeg har hatt perioder som har vært gode der jeg ikke har brydd meg om utseende, ikke sett på bilder av andre kvinner osv, men etter slike perioder knekker jeg helt sammen og får heftige sammenbrudd, og begynner å skamme meg over at jeg ignorerer et så stort problem. Nemlig at jeg er så stygg at jeg ikke burde eksistere. Jeg kjenner virkelig på at alt håp er ute, jeg kan aldri bli bra nok.

Jeg kan forstå at alt høres helt rart ut og at noen sikkert bare rister på hodet og tenker at jeg er dramaqueen og stokk dum som tenker slik. Men disse tankene er så ekte for meg. Jeg prøver å smile til meg selv i speilet, prøver å ta på meg selv og tenke at jeg er heldig som har en kropp som fungerer, det er normalt å ha arr og strekkmerker. Jeg skammer meg litt over tatoveringene jeg har, men det er fordi min far hater de og rakker ned på meg hele tiden. Det er dumt, for jeg liker jo tatoveringer og syns det er pent, var jo derfor jeg tok de også. Det fikk meg til å føle meg fin på et tidspunkt i livet. Jeg har bare tatoveringer på armene, ingen andre steder, for det syns jeg blir for mye. Jeg syns tatoveringene jeg har er fine også. Han har sagt til meg at huden min er uren, og at jeg vil slite med å finne meg en bra mann. Nei, forholdet mitt til pappa er ikke så veldig bra. 

Kroppen min er rett og slett ødelagt, og det er jeg selv som har ødelagt den. Jeg har vært overvektig og gått ned i vekt, og sitter igjen med forferdelig stygge pupper. Har lyst til å operere de, har egentlig lyst til å operere hele meg. Fylle inn leppene, gjøre nesa mindre, fikse haken, få smalere kjeve. Jeg har hele tiden tenkt at jeg skal ikke gjøre slikt, jeg skal holde meg til det som er naturlig, men jeg har vært farlig nærme å bestilt konsultasjon for å få fiksa på både det ene og det andre. Tenker at jeg er en av de som burde benytte meg av tilbudet, for det kan faktisk ikke bli verre. Fy faen så jeg ser ut. 

Noen dager kan jeg la være å tenke slik om meg selv. Kan for eksempel i løpet av en arbeidsdag knapt tenke over utseendet mitt. Men plutselig slår det mot meg, det stikker i magen og jeg innser at pokker, du burde ikke smile så mye for du ser fæl ut når du smiler. La i det minste være å smile med tennene. Jeg har komplekser for både munn, øyne, nese, kinn, hake, kinnbein, ører, hode... Kropp... Alt. Alt er bare feil, det er ingenting som er riktig. 

Dette er så tunge tanker å bære. Jeg har prøvd å dele disse tankene med en kjæreste jeg hadde for en stund siden, men han lo av meg. Sa at det var bare tull. Det var som å få et spark i magen. Jeg tenkte også at han kanskje var enig men ikke turte å si det. Jeg klarte ikke slappe av når vi hadde sex, for jeg visste at han tenkte på noen andre. At han så for meg at jeg var en annen kvinne. Hver gang han sa til meg at jeg var vakker, følte jeg at han så en helt annen kvinne enn den jeg er, at han lata som om jeg var pen. Jeg turte til slutt ikke å være med på middager med familien hans, turte aldri være med han på fest eller møte vennene hans. Om vi møtte på kompisene hans på butikken stakk jeg derifra, for jeg ville ikke at de skulle se han sammen med meg. De måtte jo tenke vondt om han som hadde sunket så lavt at han ble sammen med meg. 

Jeg går til psykolog fordi jeg sliter med depresjon, det har jeg gjort siden jeg kom inn i systemet som barn. Jeg var vell 12 år første gangen jeg gikk til psykolog. I terapi har mye blitt bedre, jeg kjenner på mindre angst, og jeg har faktisk klart å nå noen mål jeg har satt meg (endret livsstil på den måten at jeg spiser sunt og trener og tar vare på meg selv, jeg har 100% oppmøte på jobb og er aldri borte pga psyken og jeg tør å vise meg offentlig, det turte jeg ikke i slutten av tenårene). Så noen ting har jo blitt bedre men selvbildet blir bare verre. Jeg håpte det skulle komme seg når jeg hadde fått en stabil og sunn livsstil, men det har ikke gjort det. 

Er det noen andre der ute som har det slik? Kvinne eller mann, det er det samme, men jeg vil gjerne høre fra deg. 

[Corp Por]

Verdt å merke at det meste jeg leser her er i ditt eget hode.

 

Man må huske på at, ja, "folk flest" er apekatter. "Folk flest" evner ikke å forme sine egne meninger og de er så redde for å ikke passe inn at de til og med lar majoriteten bestemme hva de selv skal anse som "attraktivt".

Dermed flokker de fleste rundt den samme jenta eller den samme gutten og det blir en forsterkende effekt.

 

Det vi i stor grad tiltrekkes er selvtillit. Noen som er positive og selvsikre oppleves som attraktive - av begge kjønn. Hvis du er en negativ og usikker person så er dét antagelig en større grunn til at andre evt ikke inkluderer deg enn ditt utseende alene.

 

Jeg anser meg som en "pen" mann og har alltid gjort det greit hos motsatte kjønn, men jeg er ikke en overfladisk person allikevel. Jeg legger jo også merke til, som du gjør, at de fleste tilsynelatende tiltrekkes samme type person (noe som forsåvidt er naturlig ettersom det jo er mange studier som tyder på at det ér spesifikke trekk de fleste av oss finner attraktive), men for min del har jeg vært like ofte kjæreste med den "fineste" jenta på skolen som den kjedelige "nerden". Jeg tiltrekkes noe jeg ikke kan sette ord på. Noen ganger er det måten hun går på, andre ganger måten hun holder øynene, interesser eller vi har rett og slett bare kjempegod kjemi.

 

Dette sier jeg bare for at du må forstå at det ér mer enn én type personer rundt omkring - det er noen av oss som setter pris på andre verdier enn de mest overfladiske og heldigvis er dette de atributter du selv kan gjøre noe med.

 

Jeg har mange ganger sett folk som kaller seg stygge og det er bare helt ufattelig for meg for de er ikke stygge i det hele tatt. Ja, de presenterer seg kanskje dårlig, lite flinke til å kle seg i en stil som passer dem, unnvikende blikk osv, men dette betyr ikke at man må være slik med mindre man ønsker.

Jeg tror ærlig jeg ser noe pent i alle og jeg skal garantere at du har mange måter å være vakker på om du bare bestemmer deg for det.

[AnonymDiskusjon]

Jeg vil si at ditt største problem er ikke utseendet ditt, men hvor hard du er mot deg selv. Hele innlegget er faktisk et gedigent angrep mot deg selv. Det er faktisk ganske seriøst, og jeg klarer egentlig ikke helt å begripe hvor ulidelig tungt det må være å ha slike tanker. Så min dypeste medfølelse går ut til deg.

Hvis du lurer på hvor disse tankene har sin opprinnelse, vil jeg si det er åpenbart at det kommer fra de signalene du har mottatt fra dine næreste opp gjennom oppveksten. Slik tanker oppstår ikke i vakuum. Usikkerhet knyttet til utseende er så typisk blant mennesker som har blitt behandlet dårlig i oppveksten.

 

"Jeg skammer meg litt over tatoveringene jeg har, men det er fordi min far hater de og rakker ned på meg hele tiden."

 

Denne type oppførsel fra faren din er et stort, stort rødt flagg. Slik behandler man bare ikke folk.

 

Så var spørsmålet da, hva kan man gjøre med dette? Steg én, kom deg vekk fra dårlige innflytelser som faren din. Du kan ikke lege dine sår når du fortsatt er under angrep. Steg to, jobb med å bli litt greiere med deg selv. Lettere sagt enn gjort når man hele livet har vært møtt med fiendtlige holdninger, men det er dette jeg føler du virkelig trenger. Denne siden har en ganske omfattende liste på alle de snikende måtene indre kritikk kan manifestere seg på, og hvordan man går frem for å håndtere det. Jeg kan også anbefale hans litteratur generelt.

 

Jeg har sett prosessen hos mange og har enda ikke funnet ett eneste menneske som ikke har hatt en elskverdig kjerne bak forsvarsverkene. Lykke til

Anonymous poster hash: 9c111...f3c

[BuffyAnneSummers]

Kom deg av sosial media. Det er fake, bildene, hva folk velger å legge ut og skrive om seg selv er som regel kun positive ting.

Du burde kvitte deg med smartmobilen din eller få en venn eller noe sånt til å sette restriksjoner på den for deg - ingen instagram, twitter, fb, etc. Du må vekk fra thinspiration og illusjoner som tuller med selvbildet ditt. Er blitt bevist at vi er mindre lykkelige nå pga sosiale medier fordi vi tror livet til alle andre er så flott sammenlignet med vårt - its not. 

Fokuser på å forbedre hvem DU er, du må prøve å kvitte deg med de urealistiske forventingene du har satt for deg selv - vi er vår verste fiende/kritiker. Noe du syns er vakkert på andre kan du sikkert synes er stygt på deg selv. Jo eldre du blir jo mindre ork har du til dette tullet, og for å være helt ærlig så syns jeg personlig at tenåringer ser rare ut, syns jeg blir vakrere jo eldre jeg blir. 

[Taurean]

Tenkte å skrive som i post #4 her. Det er det sosial medie-driten og stigmatiseringsskjøret som ødelegger så mange menneskelig. Du er fin nok som du er! Det er hjertet og holdning som teller, så kan kropp og utseende være som det er.

 

Man kommer langt med en sunn livsstil og lett trening.

 

En del har å gjøre med hva man har lært av foreldre og nær krets. Har man lært å bry seg om seg selv, og fått emosjonell støtte og psykologisk sunnhet, så mener jeg at man tar mer vare på seg selv.

 

Men uansett, dette kjøret i mediene er millardindustri, det er bare en money racket, og det er -ingenting- å bry seg om. Det er veldig grunne og falske verdier som kun er der for nettopp å suge energi og oppmerksomhet ut av andre, og dermed tjene penger på reklame. Det er ikke noe man behøver å ta hensyn til.

[Lik]

Verdt å merke at det meste jeg leser her er i ditt eget hode.....

Føler selv jeg ikke utstråler negativitet ovenfor andre. Jeg er alltid optimistisk på jobb for eksempel. Jeg vet ikke helt hvordan usikkerheten min kommer til syne i jobbsammenheng, men jeg tror ikke den gjør det. Jeg føler meg jo trygg i jobben min. På fritiden derimot er det nok sikkert en del som vil sky meg som pesten pga da er nok usikkerheten min mer synlig. 

 

Det er vanskelig å bestemme seg for å være vakker når man ikke har noe å spille på. Jeg klarer heller ikke legge fra meg følelsen om at det er synd i mannen som blir sammen med meg. Han kan fint finne seg en kvinne som er vakrere enn meg og har bedre kvaliteter enn meg, men så skal han slå seg til ro med meg? For hva da? Fordi han selv har dårlig selvbilde og tror han ikke fortjener bedre? Jeg kan ikke tilby de fleste menn det de egentlig vil ha. Det er ikke mulig at en mann er tiltrukket av meg fordi jeg er vakker og bra nok, det må være andre faktorer som spiller inn. Hva de faktorene er, aner jeg virkelig ikke.

 

Jeg forstår ikke hvordan jeg kan ha vært i to forhold tidligere, og hva som har gått av disse mennene. Den første kjæresten min var jo helt oppslukt i petite kvinner med små pupper og porselenshud. Hadde lagra bilder av dem over alt og sikla etter kompisen sin kjæreste som var kjempe flott. Jeg lagde ikke noe stort nummer ut av det, vi sluttet jo å ha sex og jeg klarte ikke vise meg naken for han lenger når jeg fant ut at han drømte om noe helt annet enn det jeg var, og jeg begynte å skjønne hvorfor sexen vår var bra - han så jo hele tiden for seg at jeg var den perfekte og da er det jo ikke rart at det ble bra.

 

Ikke kom her å si at det er forskjell på fantasi og virkelighet og at det ikke betyr noe... Klart det betyr noe. Han slo seg bare til ro med meg fordi jeg var tilgjengelig. Det er helt vanvittig flaut for meg og jeg føler meg så dum som i det hele tatt kunne tro at noen likte meg for den jeg var. 

 

Prøver ofte å kle meg pent, prøver noen ganger å sminke meg pent men har gitt det opp. Ordner håret på forskjellige måter for å se hva som passer best, prøver å rette meg opp, smile.. Ja, har prøvd mye. Ikke en dritt fungerer, iallefall ikke så langt. Jeg vil jo ikke ha det slik og har jo prøvd å finne bevis på at det jeg tenker ikke er sant, men jeg kommer hele tiden frem til at alt som skjer i mitt hodet er faktisk realitet, for virkeligheten samspiller med det. De spesifikke trekkene som folk finner attraktive har iallefall ikke jeg, det kan jeg si med en gang.  

 

 

Jeg vil si at ditt største problem er ikke utseendet ditt..........

 

Anonymous poster hash: 9c111...f3c

 

Det er ikke et angrep mot meg selv, det er en beskrivelse av hvordan jeg har det, hvordan jeg ser verden og verden ser meg. Jeg har kommet meg bort fra de fleste dårlige innflytelsene. Jeg har ikke venner eller nær familie, jeg er ganske alene, for alle relasjoner jeg har hatt har vært en dårlig innflytelse, sett bort ifra mitt forrige forhold. Men jeg klarte ikke være sammen med han lenger. Jeg var langt ifra bra nok for han, og det kjente jeg så mye på at jeg kunne ikke være med han lenger nei. 

 

Skal sjekke ut den siden. Takk. 90% av problemene mine bunner i hvordan jeg ser ut forresten, med andre ord er det begrenset hva jeg kan gjøre (operasjoner er et alternativ, må gro meg et par baller først). De 10% resterende problemene kan jeg faktisk gjøre noe med heldigvis. 

 

Kom deg av sosial media....

Jeg bruker ikke facebook, instagram og lignende til slikt. På instagram følger jeg bare katter, hunder, rever, kuer, tropiske fugler og alle slags mulige dyr som har instagram (jeg er glad i dyr).. Søker aldri etter pene kvinner der heller, det gjør jeg på google, pinterest, tumblr og lignende. Det er ikke bare illusjoner som tuller med hodet mitt, det kan være en random kvinne på gata. Men jeg skal ærlig innrømme at der er kun en type kvinner som ikke trigger meg, og det er de som er sykelig overvektige, på det punktet der de knapt klarer å gå. Men dette syns jeg er kjempe ekkelt å innrømme og jeg skammer meg over det, at jeg noen ganger kan sammenligne meg med noen som veier 180 kg og tenke at jeg er glad jeg ikke sliter med akkurat det i tillegg til alt det andre helvetet med utseendet mitt... Dette har også hjulpet meg med mitt forhold til mat, det var ganske dårlig i noen år der jeg overspiste og trøstespise.. Klarte å slutte med det og gikk ned en del kilo (mangler fortsatt litt). Gidder ikke lese hovedinnlegget mitt igjen, men tror jeg skrev om det der. 

 

Jeg kan ikke isolere meg og ikke røre noe fordi tenk om jeg ser en kvinne og blir trigga. Er ikke alle kvinner som fikser på bildene sine heller. Husker når jeg hadde kroppsøving på skolen, både ungdomsskolen og videregående, så turte jeg aldri skifte i garderoben fordi jeg ble så lei meg når jeg så de andre jentene nakne. De var så fine og jeg var så stygg. 

 

Men jeg har jo ingen forventninger til meg selv. Jeg vet jeg aldri kommer til å bli bra nok og at skal jeg bli pen må jeg gjennomgå en haug operasjoner. Det syns jeg er sårt. Jeg syns personlig ikke dette er noe tull, for det har aldri blitt bedre etterhvert som jeg har blitt eldre. Jeg håpte jo på det, men det blir snarere verre, for jeg kjenner mer på presset om å være attraktiv. 

[BuffyAnneSummers]

Du sier du har ingen forventninger til deg selv - det strider jo imot det du sier om at du er så stygg, selv når du var på samme alder og sikkert hadde lignende kropp selv om alle er forskjellige, så sier du jo at du var så stygg sammenlignet. Det er helt klart at du har urealistiske forventninger til deg selv, som en langt høyere enn de du har til andre. 

Du kjenner mer på presset og ting blir verre fordi du ikke tar tak i problemene dine som er årsaken til disse kompleksene dine. Har du fått diagnoser eller noe slikt? Du sier jo at du går i terapi, hva slags terapi er det snakk om? Har du hatt den samme terapauten en stund? Har det skjedd noe traumatisk i livet ditt bortsett fra mobbingen du ble utsatt for i ung alder (hvor ung forresten?)?

[Lik]

Du sier du har ingen forventninger til deg selv - det strider jo imot det du sier om at du er så stygg, selv når du var på samme alder og sikkert hadde lignende kropp selv om alle er forskjellige, så sier du jo at du var så stygg sammenlignet. Det er helt klart at du har urealistiske forventninger til deg selv, som en langt høyere enn de du har til andre. 

 

Du kjenner mer på presset og ting blir verre fordi du ikke tar tak i problemene dine som er årsaken til disse kompleksene dine. Har du fått diagnoser eller noe slikt? Du sier jo at du går i terapi, hva slags terapi er det snakk om? Har du hatt den samme terapauten en stund? Har det skjedd noe traumatisk i livet ditt bortsett fra mobbingen du ble utsatt for i ung alder (hvor ung forresten?)?

Kognitiv terapi. Har prøvd kunstterapi og gruppeterapi uten hell, gruppeterapi skakkjørte meg helt. Har hatt tre forskjellige behandlere, er på den tredje nå, så har vært heldig sånn sett. Prøvd alle slags mulige medikamenter mot depresjon, der er ikke flere igjen å prøve. Med ung alder mener jeg barneskole alder. Er under ny utredning nå, men har bare hatt depresjon, uspesifisert angstlidelse, hadde også uspesifisert spiseforstyrrelse (overspising og trøstespising kombo), men den diagnosen er borte nå. 

 

Ikke noe traumatisk som jeg kommer på nei. For å være helt ærlig så er forklaringen bak dette problemet ganske enkelt. Jeg ser meg selv for den jeg er og jeg ser at jeg er langt ifra slik som "alle" vil jeg skal være. Jeg passer ikke inn i det samfunnet anser som vakkert, det menn anser som vakkert, det andre kvinner anser som vakkert. Jeg passer ikke inn noen steder. Hverken med personlighet eller utseende, og da blir situasjonen ganske håpløs. 

 

Kan også nevne at jeg takler ikke komplimenter. Jeg blir psykisk dårlig når noen sier til meg at jeg er f.eks søt, pen og slike ting. Min første reaksjon er alltid "nei slutt å tull" eller så kan jeg si sånn hysj, slutt å si sånt, jeg vil ikke høre. Om jeg er sint kan jeg gå i forsvarsposisjon og klandre den som sier det for å lyve og være slem. For det er jo stygt å gjøre narr av andres utseende. Dette var et problem i mitt forrige forhold for han jeg var sammen med ville faen ikke gi seg. Han kunne f.eks si "så heit du er" og da klikka jeg og ba han slutte, jeg ville ikke høre det. Så sa jo han at han kan jo gi meg komplimenter, jeg er kjæresten hans osv. Men jeg sa at jeg likte det ikke, jeg følte meg dårlig og det gjorde vondt verre. Tenker alltid at det er en skjult mening bak det, at han bruker omvendt psykologi på meg og skal få meg til å se hvordan jeg har ordnet håret feil/kledd meg feil og sånt. Han jeg var sammen med før min forrige kjæreste aksepterte at det var slik og prøvde ikke overtale meg. Han kunne si at jeg var pen og sånt men om jeg nekta på det snakka han meg ikke imot, heldigvis. Han sa bare "jaja du vet hva jeg syns". Men jeg visste hva han syntes, jeg visste at han løy til meg. Og nei, jeg skal ikke bevege meg i nærheten av en mann igjen. Vet jeg høres heks og fæl ut. 

 

Skulle ønske jeg turte å legge ut bilde av meg selv. Da hadde dere forstått alt. Men har ikke så lyst at kollegaer eller familie skal få nyss i at jeg føler det slik, og jeg stoler ikke på folk så da er det best å la være. 

 

Trodde det skulle føles litt bedre å skrive om det her inne også. Men det hjalp lite kjenner jeg, føler meg bare enda mer råtten.

Endret 10. juni 2019 av Lik

[AnonymDiskusjon]

Det er ikke et angrep mot meg selv, det er en beskrivelse av hvordan jeg har det, hvordan jeg ser verden og verden ser meg.

Du rakker ned på deg selv, gang etter gang etter gang. Uansett hvor "sant" det måtte være for deg, så er det det du gjør.

 

Det forundrer meg ikke at det ikke hjelper deg å "få det ut", for hvem ville vel ikke følt seg forferdelig etter å ha snakket slik om seg selv?

 

Vær litt grei med deg selv. Snakk til deg selv som om du snakket til en du elsker eller et lite barn. Fritt for kritikk, og fylt med omtanke. Stopp deg selv når du tenker slike tanker, ignorer dem. Slike tanker fører deg ingen vei. Fokuser også på å være til stede i øyeblikket, slik at du ikke blir dradd tilbake til et helt annet sted.

 

Ideen om at du må se sånn og sånn ut for å ha et godt liv er en illusjon. Klart bra utseende hjelper i livet, men det aller, aller viktigste når det kommer til et godt liv er et fravær av indre konflikt. Jobb med å gjøre psyken din et vennligere sted å være, vær grei mot deg selv og underverker vil skje. Du vil blant annet bli mindre og mindre opptatt av hva andre tenker om deg, fordi du har et ankerpunkt i deg selv og vet hvem du er. Det er en lang prosess, men det finnes intet mer befriende.

 

Husk at hvis du faktisk ønsker å bli bedre og gjøre noe med disse uvanene er det viktig å ha et åpent sinn. Beklager at jeg sier det, men du virker riktig bestemt på at disse ideene er 100% korrekte, selv om det for oss andre virker helt absurd. Dette rammeverket av selvforaktende ideer hjalp deg kanskje en gang i tiden, men det er på tide å gi slipp. For nå hjelper det deg ingen vei. Det krever mot å gi slipp på slike ideer, fordi man føler at man trenger det. Men også det, skal jeg si deg, er en illusjon. Og det blir enormt tydelig når du faktisk har lagt det bak deg, selv om det gjerne ikke virker så åpenbart akkurat nå. Anonymous poster hash: 9c111...f3c

[Lik]

Tenkte å skrive som i post #4 her.....

Jeg vet ikke jeg, det er jo ikke bare sosiale medier som trigger meg, det er jo absolutt alt som omhandler utseende. Reklamer på tv'en, skuespillere i filmer, kvinner på gata, porno. Jeg blir konstant minnet på at jeg ikke er bra nok, ikke vil nå opp, og at enhver person bare vil ta seg til takke med meg fordi de selv tror de ikke kan finne noen som er bedre. 

 

Det hjelper ikke å ha en bra personlighet om utseendet er fucked up. Er jo ingen som vil bli kjent med meg i utgangspunktet, og jeg har aldri hørt om menn som tenner ene og alene på personlighet. Det er det ingen som gjør, de må jo finne personen tiltrekkende utad også. Med andre ord er et godt sexliv og et kjærlig forhold utelukket, og det suger når jeg innerst inne er svært romantisk og ønsker å føle kjærlighet. Men når jeg får kjærlighet så klarer jeg ikke nyte det, og føler det ikke er fortjent. Det er et rent helvete noen ganger, jeg sloss jo mot meg selv. 

Jeg følger ikke kontoer på instagram som kan trigge negative følelser for meg. Så slike forholdsregler har jeg tatt, og det for lenge siden. 

 

Du rakker ned på deg selv, gang etter gang etter gang...

Jeg syns ikke det er nedrakking på meg selv, jeg forteller bare sannheten. Dette er tanker jeg har hatt så og si hele livet og noen dager takler jeg det fint, altså bare aksepterer at jeg er stygg, sånn er det bare. Men andre dager takler jeg det dårlig og får vondt i hele kroppen fordi jeg er som jeg er. Jeg skulle ønske jeg bare kunne akseptere og move on, men jeg sliter med det. 

 

Jobber med å ignorere tankene. Prøver å bli kvitt det negative mønsteret som går i en loop hele jævla tiden. Problemet er at jeg blir livredd når jeg føler et snev av lykke, og når jeg føler meg ok. Om jeg en dag føler meg relativt greit og faktisk kan se meg i speilet og tenke at neh, ser ikke så ille ut i dag, så føler jeg med ett at noe er galt. At jeg gjør noe feil, noe som ikke stemmer. At jeg lyver til meg selv og kommer til å dumme meg ut.

 

Klart jeg er bestemt på at synet mitt på meg selv er riktig, og at det jeg mener om meg selv er sant. Jeg kjenner jo meg selv best, jeg har sett meg selv i speilet hver dag så lenge jeg kan huske. Jeg kjenner hver en millimeter på mitt eget ansikt og min egen kropp. Og jeg er fullstendig klar over hvordan jeg ser ut - derfor blir jeg ifra meg når noen sier fine ting til meg, for det er uærlig. Jeg liker ikke når folk lyver til meg. 

 

Men jeg har så klart et håp om å slutte å føle det slik. Det er jo så mye jeg vil gjøre og oppleve, så mye jeg vil erfare, men som utseendet mitt setter en stopper for. I enhver situasjon som er krevende tenker jeg at det hadde vært enklere om jeg hadde vært pen i det minste. 

 

Tusen takk for at dere svarer meg forresten. Jeg vet det høres ut som jeg avfeier hvert et ord, men jeg gjør ikke det. Noterer ting i hjernebarken.. 

[Fasiten]

Jeg vil anbefale deg med å bare bli venn med folk i kristne fellesskap.

 

Det er letteste veien til å ha et fellesskap rundt deg. Du trenger ikke å være kristen for å komme på møtene deres, du trenger heller ikke konvertere for å fortsette å gå der. Min erfaring er at de tar i mot alle og er varme fellesskap, hvor du ikke trenger å være typisk kul eller pen.

 

Husk, psykologen din kan bare snakke med deg og gi deg medisin og rett på velferdsgoder. Der en som er leder i et kristent felleskap kan aktivisere andre i det fellesskapet og be dem ta deg med på gåturer, fjellturer, arrangerte ferieturer osv. Og mye av det er helt gratis.

 

Om du bare møter opp på noe sånt så blir folk naturlig nysgjerrige og vil snakke med deg. Og de gjør det fordi dem har lyst til å være venn med deg resten av livet, det er ikke som på et dansegulv inne på et diskotek med alt for høy musikk.

 

Jeg vil avslutte denne posten med å legge en feit brun kabel på ateisten. Makan til dårlige fellesskap, dem tenker bare på seg selv. De har også den laveste fruktbarhetsraten i hele Norge, du bør passe deg for dem så du ikke blir sånn gal kattedame. Du har ikke den helt gode fortiden, ille er det at du ikke har det så godt i nåtiden heller, men du har fremtiden og jeg tror at tryggeste veien for deg akkurat nå, er å nettverke i fellesskap som er varme og genuine, mange av disse er kristne fellesskap.

[Lik]

Jeg vil anbefale deg med å bare bli venn med folk i kristne fellesskap...

Nei men faen heller! Du prøver sikkert å være hyggelig, men drit i å prakke på meg religionen din. Jeg vil heller lære meg å tro på meg selv enn å tro på et lass av fiktive personer. Et fellesskap er ikke løsningen på problemene mine heller, dessverre. Men takk for omtanken, I guess... Jeg er åpen for mye, men når det kommer til religion har jeg låst døra og kasta nøkkelen. 

[frohmage]

Se der, ja! Alle kortene du har fått utdelt er tydeligvis ikke dårlige, da du åpenbart er svært oppegående. Håper du møter en som kan gi deg bedre selvtillit. (Eller at du finner ut av det selv, så klart)

Endret 10. juni 2019 av frohmage

[AnonymDiskusjon]

Jeg syns ikke det er nedrakking på meg selv, jeg forteller bare sannheten.

Hadde jeg sett noen kalle noen andre de tingene du kaller deg selv, så hadde jeg definitivt klassifisert det som nedrakking. Så når du behandler deg selv slik, anser jeg det som akkurat samme greia. Folk kan være så ærlige som de bare vil, men det endrer ikke hva adferden er i bunn og grunn. Når du sier at du er "ærlig" tolker jeg det slik at du sier akkurat det du tenker. Men du må vite det at for de aller fleste er det å behandle seg selv dårlig (og/eller andre) en helt automatisk respons. Så ved å være "ærlig", gir du bare disse impulsene fritt spillerom.

 

Jeg tror kanskje du deler disse tankene helt usensurert fordi du innerst inne har et håp om at vi skal komme med gode argumenter som "ugyldiggjør" dem, slik at du endelig kan legge dem på hylla. Men du skal vite det at sinnet kan benyttes til å forsvare ethvert standpunkt du måtte tenke deg, og det er derfor vi aldri kommer til enighet om noe som helst i politikken eller hva det måtte være. Man må huske at dette er høyst subjektive sannheter, og man befrir seg ikke fra dem med logikk. Man befrir seg fra dem ved å skjønne hvor lite de hjelper en, og slutter å gi dem noen oppmerksomhet. Og man må virkelig dedikere seg for å få til det, samtidig som man må ha tillit til ideen om at man faktisk ikke trenger dem.

 

Jeg vil dog si at den aller viktigste komponenten for å befri seg selv fra slike tanker er å adressere de dyptsittende følelsene og opplevelsene som ligger bak. Her kan Pete Walkers bøker være til spesielt god nytte. Bøkene hans emulerer også i stor grad hvordan du bør snakke til deg selv, om det skulle være av interesse.

 

Anonymous poster hash: 9c111...f3c

[Lik]

 

Hadde jeg sett noen kalle noen andre de tingene du kaller deg selv...

 

Jeg vet jo egentlig at ingen argumenter kan ugyldiggjøre tankene jeg har om meg selv. Man kan ikke si noe som helst for å overbevise meg, for jeg tror alt er løgn uansett. Det hender at jeg har slike "klare øyeblikk" der jeg ser verden og meg selv på en litt annen måte. Har det nå i natt. Så på gamle bilder av meg selv, fra en periode jeg visste at jeg slet ekstremt mye. Når jeg ser på bildene av meg blir jeg lei meg, for jeg var jo pen da. Jeg var langt ifra tykk også, men jeg husker jeg syntes jeg var kjempe feit. Skulle gjort mye for å se slik ut nå. I dag er jeg bare et spøkelse av meg selv. Når jeg får slike øyeblikk, tenker jeg at jeg i nåtiden bør akseptere meg selv, bli glad i meg selv og prøve å se på meg selv med et annet syn. Men så går det like fort over som det kom. Det går som oftest over når jeg ser meg i speilet, for jeg forventer at jeg skal se annerledes ut, men så gjør jeg ikke det - altså, annerledes siden jeg plutselig tenker positivt om meg selv, ikke sant. 

 

Jeg vet ikke hvilke opplevelser som har ført til at jeg har et slik bilde av meg selv. Jeg analyserer livet mitt fra start til nå så utrolig ofte, men jeg finner ikke noe svar. Greit at jeg ble mobba som barn, men jeg har ikke opplevd noe verre enn det. Har vært en dem familiære problemer oppigjennom årene, men det har jo ikke så mye med selvbildet mitt å gjøre.

 

Jeg skal sjekke ut bøkene til Pete Walker. Takk. 

 

 

[Lik]

Se der, ja! Alle kortene du har fått utdelt er tydeligvis ikke dårlige, da du åpenbart er svært oppegående. Håper du møter en som kan gi deg bedre selvtillit. (Eller at du finner ut av det selv, så klart)

Jeg har vært med flere menn som har vært snille mot meg, men det de har sagt har aldri hjulpet på selvtilliten min. Snarere tvert imot. Så jeg må nok finne ut av det her selv... Takk.

[AnonymDiskusjon]

[...]

 

Det er bra du har slike klare øyeblikk. Du vil se at etterhvert som du blir bedre så vil disse klare øyeblikkene komme oftere og oftere helt til det blir normalen. Denne typen svingninger der en blir kastet tilbake til gamle tankesett er noe alle går igjennom og det er til å forvente. Kroppen kan sees på som et svingende, komplekst system, hvor uten dens evne til å opprettholde ekvilibrium så ville alt ramlet sammen. Du kunne for eksempel drukket et glass vin og aldri vært den samme igjen. Så mens kroppens evne til å opprettholde likevekt i stor grad er en gave som sikrer vår overlevelse, gjør den det dessverre også vanskelig for oss å danne nye vaner. Det er derfor det er så viktig å ikke gi opp selv om man opplever tilbakefall. Tilbakefall skjer alltid når man prøver å skape en forandring, spesielt når det kommer til store endringer. Så forvent tilbakefall og stå i det, og du vil på lang sikt se vedvarende fremgang.

Jeg tenker forresten det kan være en ide å unngå å se seg selv i speilet. Ikke fordi det er noe "galt" med det du ser i speilet, men fordi det trigger en psykologisk mekanisme som du kanskje ikke ønsker.

 

Familiære problemer har utrolige mye å si. Dynamikken man vokser opp med internaliseres til en indre dynamikk, og det legger grunnlaget for hvordan du forholder deg til deg selv og andre videre i livet. Selvbilde knyttet til utseende er bare det øverste "laget", men det bunner i (ofte ubevisste) forestillinger som stammer helt tilbake til barndommen, og er direkte knyttet til hvordan du ble behandlet som barn. Din misnøye med utseendet ditt er en manifestasjon av langt dypere forestillinger. Det er derfor jeg tenker emosjonelt arbeid er så viktig. De fleste slike dyptsittende forestillinger er ikke-verbale, og ved å adressere disse følelsene og opplevelsene i bunn får man revet opp problemet med rota.

 

Anonymous poster hash: 9c111...f3c

[BuffyAnneSummers]

Skulle veldig gjerne likt å vite hvem du er anon, du er veldig flink til å snakke om dette her!

[Takk for meg]

[...] og jeg har aldri hørt om menn som tenner ene og alene på personlighet.[...]

 

Husker jeg og en kompis diskuterte/pratet om jentene/damene på jobben vår og om hvem som var fin/deilig. Når jeg nevnte "Kjersti" så skjønte han ikke hvorfor jeg syntes hun var så deilig, for hun var ikke ei man snudde seg etter på gata, uren hud i ansiktet mm.

 

Så jeg sa bare at han måtte bli kjent med henne, så skal du se.

Å joda, han endret mening - plutselig var hun deilig for han også.

 

Nå, mange år senere husker jeg godt på henne. Dessverre hadde hun type den gangen, så livet gikk videre for meg, men hun gjorde virkelig inntrykk på meg. Grunnen var en virkelig hærlig positiv personlighet som var så vinnende at det var ikke måte på. Så personligheten hennes var så vinnende at den urene huden mm ble et ikke-tema. Hadde 0(null) betydning.

[Lik]

 

Det er bra du har slike klare øyeblikk......

 

Anonymous poster hash: 9c111...f3c

 

Problemet med disse klare øyeblikkene er at de kan være fraværende ganske lenge før de kommer tilbake, for så å forsvinne igjen over lengre tid. Men det positive er at de i det hele tatt er der. Så jeg må nok fokusere mest på det. Jeg prøver å ikke gjøre for store endringer på en gang, men jeg tror den minste ting kan trigge tilbakefall hos meg. Så jeg må ta det veldig med ro. 

 

Hadde jeg bare funnet den eksakte grunnen til at jeg er som jeg er. Men jeg finner den ikke. Mobbing, ja, spesiell oppvekst men samtidig en bra oppvekst, ja... Ingen traumatiske opplevelser som jeg vet om. Jeg forstår ikke hvor alle disse problemene kommer fra, men de kommer jo fra et sted. Tusen takk for svarene dine. 

 

Skulle veldig gjerne likt å vite hvem du er anon, du er veldig flink til å snakke om dette her!

Enig! Tipper hen har noe erfaring innen psykiatri for å si det slik. 

 

Husker jeg og en kompis diskuterte/pratet om jentene/damene på jobben vår........

Uren hud er jo ikke det verste heller. Det kan forsvinne en dag. Ansiktstrekk og lignende er nok mye "viktigere". Så hadde jo denne jenta en herlig positiv personlighet. Det har ikke jeg, så jeg kan ikke spille på det. Jeg er innelukket, realist (mange kaller det pessimisme men nei), sjeldent sånn superglad og energisk og pratsom. Føler de som er mest likt er de som alltid sier noe morsomt, prater mest, alltid vet hva man skal prate om og diverse. 

 

Men takk for at du delte!