Når skal man si stopp?

[AnonymDiskusjon]

Jeg er 31 år gammel og har bodd i Danmark i 5 år. Jeg tok en utdannelse og har jobbet litt på kontor i et dårlig arbeidsmiljø som til slutt førte til at jeg fikk sparken. I løpet av denne perioden kjøpte jeg et hus sammen min danske samboer (har vært sammen omtrent siden jeg flyttet hit) som jeg nå også har fått et barn med. Jeg ønsker å flytte tilbake til Norge, da jeg mener at Danmark er et drittland.

 

Jeg har forsøkt på det hardeste å legge om til å få en dansk dialekt siden jeg kom hit med det har mislykkes. Jeg tok en utdanning og fikk en jobb innen den bransjen. Det mislykkes også, og jeg har null tro på at jeg kommer til å få en jobb igjen innenfor det feltet da jeg gikk arbeidsledig i nærmere 6 måneder og bombet ut 400 jobb søknader i den perioden. Jeg var tett på å få en god jobb etter et jobbintervju men sånn ble det ikke da de var nervøse for at jeg ikke kunne presentere budsjetter på powerpoint sånn at alle kunne forstå det. 

 

Til slutt ga jeg opp, tok en jobb som lagermedarbeider som vikar. Jeg har flere ganger gjort det klart for samboeren min at jeg ønsket å flytte tilbake til Norge, og hun var 100% med på det, "så fort hun var ferdig med utdanningen". Et par krangler senere hvor jeg sa "Jeg hører hva du sier, men jeg har ikke noen tro på det du sier", svarte hun meg tilbake at det var en løgn, det var bare noe hun hadde sagt da hun var vilt forelsket i meg etterfulgt med "hvorfor vil du dra tilbake til Norge, du har ingen venner eller nettverk der." Jeg har da heller ikke noe nettverk her nede sier jeg, men det er vistnok min egen skyld påviser hun. 

 

Jeg sier så at jeg ønsker å dra til Norge, fordi der har jeg i det minste ikke noen kommunikasjonsproblemer. Hun eksploderer og sier at det er min egen skyld at jeg ikke kan snakke flytende dansk ennå, en videre at hun ikke har noe nettverk i Norge og sønnen våres har heller ikke noe nettverk i Norge da alle hans venner kommer til å være Danske. 

 

Så nå sitter jeg her, og jeg tenker at forholdet på et tidspunkt kommer til å ta slutt. Hun kan ikke bo sammen med en deprimert mann, og jeg kan ikke fortsette med å bo et sted jeg mistrives. 

 

Samtidig tenker jeg at uansett hvor lenge jeg bor her vil jeg føle meg som den største kødden på planeten hvis jeg bryter med familien min. 

 

Er det noen som har noen gode råd? 

Anonymous poster hash: f66d7...fa8

[Marinade87]

Du kan dessverre ikke kreve at hun skal flytte med deg til Norge. På samme måte som at hun ikke kan kreve at du skal bli boende. Du kan bare gjøre egne frivillige valg, og hun kan gjøre sine frivillige valg.

 

Det vil si at du har mulighetene:

 

1. Spørre om hun frivillig ønsker å flytte med deg til Norge. (Hun velger å frivillig etterkomme ditt ønske, men dette er hennes valg, ikke noe du kan presse henne til)

2. Velge å bli boende frivillig (Du etterkommer frivillig hennes ønske, noe som er ditt valg, og som hun ikke kan presse deg til)

3. Du bryter forholdet og flytter til Norge, et valg du har rett til å ta selv. Hun kan ikke kreve at du skal bli værende.

 

Det eneste dere kan gjøre er å ta en prat og se om dere blir enige, ellers må du ta en helhetlig vurdering på hva du ønsker. Veie opp hva du har der du er nå (jobbmuligheter, familie, relasjoner), mot hva du kan få i Norge, og velge hvilken vektskål som veier tyngst. Jeg forstår at det er en vanskelig situasjon. Men du kan ikke kreve en endring hos andre, du kan bare gjøre endringer for deg selv.

[Corp Por]

Jeg forstår deg slik at du tenker at mye ville blitt bedre dersom språkbarrieren var mindre.

 

Det samme skjer jo med utlendinger her i norge. Det er ofte slitsomt å forholde seg til gebrokken norsk både på jobb og i privat setting. Da ender det ofte med at man omgås med andre i samme situasjon og problemet da løser seg aldri.

 

Jeg har selv store problemer med dansk.

Det er mye lettere for meg å følge en samtale på gebrokken polsk/norsk enn dansk så problemet forstår jeg fullt ut.

 

Men løsningen blir da å eksponere deg stadig mer for å redusere barrieren.

Dama di hjelper nok lite. Jeg jobba med en danske i en lang tid for mange år siden. Etterhvert forsto jeg ham uten problemer, men jeg slet like mye med andre dansker. Det handler nok mye om tonefall talemønster, tema og ikke minst at man er avslappet rundt denne ene personen og ikke stresser med å forstå.

 

Kan det da hjelpe å tvinge deg selv til å være mer med andre? Er det ikke også slik at du kan få coaching på dette?

 

Var jeg i din situasjon ville jeg absolutt basert meg på å bli i Danmark og prøve å løse problemet der.

[Styrmann Smisk]

Flytter du til Norge blir det jo enten alene, eller med samboer og sønn som må integrere seg her. Det er jo en sidelengs løsning, da det er de som ender med problemet ditt.

 

Jeg er ikke i dine sko, så jeg vet ikke hvordan følelsene dine er mot Danmark nå. Om du har fått hele landet i vranghalsen er det sikkert vanskelig å ta et skippertak for å lære seg deres tungetale. Men i mitt hode som utenforstående virker det som at du løser flest problemer samtidig som du unngår å skape nye, hvis du blir værende.

[Mr.Duklain]

Dansk er ikke lett, men synes det er rart at hun forventer at du skal snakke flytende dansk. Har tilgode å møte en danske som snakker flytende norsk i Norge de fleste snakker som ofte en blanding. Jeg har aldri bodd i Danmark, men har vell vært på ferie der litt under 20 ganger og jeg snakker da norsk, men veldig sakte og på standardøstnorsk, da min sørvestnorske dialekt er mindre lik dansk enn standardøstnorsk.

Nå vet jeg ikke hva som er ditt naturlige talemål, men jeg kommer langt med standardøstnorsk, funker ikke det så går jeg over til engelsk (skjedde en gang på Castrup, men det var fordi hun som ekspiderte meg spurte meg på engelsk).

Endret 20. mai 2019 av Mr.Duklain

[Taurean]

Ja, denne var vrien. Skoen for meg trykker mest der at hvis du flytter til Norge, så bli kontakt med barnet vanskelig, og samboeren kan fort gjøre livet vanskelig for deg med tanke på å få kontakt med barnet overhodet. Men, barnet blir jo mer voksen en dag, og du kan jo sende brev, da er det noe skriftlig der han/hun kan lese når tiden er inne for det, så du kan forklare din situasjon, som er/var at du innså at du var i en livssituasjon som ikke tillot at du kunne bli lykkelig og være en god far, og at du innså at moren ville gi en bedre oppdragelse uten deg tilstede hele tiden, og det beste er/var at du bidro fra sidelinjen med monetære midler og besøk når du har/hadde tid. Hvis det skulle bli sånn da.

 

På toppen av dette er jo sjansen per i dag mye større for at du blir mer happy i hjemlandet, får en bedre psyke, og kan være en bedre moralsk støtte for ungen når han/hun vokser opp. I lys av disse faktorene virker jo dette som det beste valget.

 

Men! Det spørs om du har tenkt på alle valgene. Finnes det virkelig ingen Norske mennesker der du bor, du kan ta kontakt med og ha sosial omgang med? Kunne du ikke be noen bekjente fra Norge på besøk, så du får litt sosial stimulans fra noen hjemmefra fra tid til annen? Kan ikke dere dra på ferie, selv om det er en helgetur, til Norge av og til, for de samme grunnene? Burde jo være langt innenfor rimelighetens grenser dette her.

 

Jeg synes samboeren er urimelig hard, men at dette til en viss grad kan tilgis da ho etter all sannsynlighet er veldig forelsket i deg. Derfor ville jeg virkelig vurdert alle mine valg før jeg kastet dette på havet.

[BuffyAnneSummers]

Har du virkelig ikke lyst til å bli TS så dra, barna dine har ikke noe godt av en bitter, ensom far, men du burde også revurdere om din lykke og stabilitet er mer verdt enn ditt barn sitt. Hva er planen hvis du stikker til Norge? 

[Aiven]

Språk er visst enklere for noen enn andre, men å legge om perfekt er vanskelig for de fleste tror jeg. Det finnes talepedagoger som spesialiserer seg på å forbedre uttale, så kanskje dette kunne vært noe for deg?

 

Du beskriver deg som en person som ikke har noe nettverk i Norge å komme tilbake til, så jeg tviler på at det er en enklere løsning enn å bli i Danmark og gjøre det beste ut av det. Det er også lett å skylde på Danmark, dersom du ikke lykkes, selv om du har slitt både i Norge og der. Det er klart at gebrokkent språk har noe å si for sosiale sammenhenger, men det har også veldig mange andre faktorer. Dersom mangel på nettverk er hovedproblemet, er det ikke gitt at å dra fra familien er den beste løsningen.

[Bytex]

Det jeg tenker er at siden du ikke har noe venne nettverk i Norge heller (annet enn foreldre?) vil du bli sittende i en liten leilighet og torturere deg selv over valget du gjorde, høres ikke noe sunnere ut det.

[hekomo]

Samtidig tenker jeg at uansett hvor lenge jeg bor her vil jeg føle meg som den største kødden på planeten hvis jeg bryter med familien min.

Det har ingen hensikt å bli i et forhold du mistrives i. Mange bryter med partneren, og det bør du også gjøre.

 

Så får dere finne en løsning for barnet etter hvert.

[henrikwl]

Hva er det som gjør Danmark til et drittland du ikke trives i? Hvis det er mangel på nettverk og kommunikasjonsproblemer, så har samboeren din helt rett i at det har du skyld i selv.

 

Det var dog rimelig råttent gjort av din samboer å lyve til deg om at hun ville bli med deg til Norge – hadde hun vært ærlig med deg den gangen hadde du sannsynligvis ikke gravd deg så til de grader ned som du nå har gjort.

 

Som andre her nevner, du får ikke gjort noe med hva hun gjør. Du kan kun rå over deg selv. Så du har to valg: enten jobbe med å skape deg et nettvkerk og et givende liv der du er, med samboer og barn – dersom du mener at det forholdet er verdt å beholde da – eller å bryte opp og dra tilbake til Norge. Jeg ser ingen snarveier eller enkle løsninger her.

[Mr.Duklain]

Språk er visst enklere for noen enn andre, men å legge om perfekt er vanskelig for de fleste tror jeg. Det finnes talepedagoger som spesialiserer seg på å forbedre uttale, så kanskje dette kunne vært noe for deg?

 

 

TS sitt morsmål er nok norsk, som nevnt tror jeg bare han legger litt om og snakker en blanding av dansk og norsk så tror jeg at det blir bra. Har tilgode å oppleve at vi forlanger svensker og dansker til å legge om i Norge. 

 

Bare så det er sagt så er nok ikke alltid deilig å være norsk i Danmark. Noen dansker ser faktisk ned på nordmenn og ser på dem som dumme bønder og "fjellaber". Jeg har selv tilgode å oppleve dette, men jeg har hørt om andre som har opplevd det. Jeg tror også at Nord-Jylland er der de er mest positive til nordmenn, så hvis du ikke allerede bor der så kunne jo det være et kompromiss til dama.  

Endret 20. mai 2019 av Mr.Duklain

[Marinade87]

Begge kan flytte til sverige, så har begge like mye av problemet 

[Skurupu]

Sorry, ass, men jeg er enig med din samboer.

[Mr.Duklain]

Jeg mener at samboeren er helt på jordet når hun vil at han skal snakke flytende dansk.

[Marinade87]

Jeg mener at samboeren er helt på jordet når hun vil at han skal snakke flytende dansk.

 

Hun krever vel ikke at han skal snakke flytende dansk. Det er vel mer en problemstilling fordi han ikke klarer å få seg jobb uten dette.

[Mr.Duklain]

Skrev jeg kreve?

Jeg tviler at han har fått 400 nei pga at han snakker norsk-dansk eller har skrevet søknadene på norsk (bokmål er greit forstålig for de fleste dansker). At noen på et jobbintervju har så dårlig språkøre som TS beskriver, vitner nok mere om at dette ikke er et ok foretak å jobbe for enn at TS sitt skandinaviske talemål er rart. Han kunne jo også lagt frem budsjetter på engelsk, et språk som jeg er ganske sikker på at de fleste dansker forstår.

 

Som sagt har jeg vært mye i Danmark og jeg har aldri lagt om til full dansk da dette har vært helt unødvendig. Men som tips til TS vil man komme langt med Standard Østnorsk da dette talemålet har grammatisk blitt påvirket mer av dansk enn andre norske talemål.

Endret 23. mai 2019 av Mr.Duklain

[AnonymDiskusjon]

Update: Det har nå gått 2 måneder. Jeg er her fortsatt og prøver å tilrettelegge meg selv. Arbeider fortsatt som vikar på lageret og sender ut noen søknader til nye jobber nå og da. På forholdet sin side føler jeg at ting har blitt verre. Jeg har nå 1-2 krangler i uka med kjæresten. Hadde en krangel i sist uke, hvor det igjen var om at jeg hadde hjemlengel og ønsket og flytte til Norge og jeg skrev en liste med plusser og minuser. 

 

I dag var det en krangel når jeg kom hjem fra jobb som ble antent av at hun tror hun har kreft. Jeg kommer inn døra, jeg finner noen lomper og spør om vi har kanel (så kunne lage noen lefser ut av de med kanel, sukker og smør) og hun snerrer tilbake at jeg kan lete etter det selv. Hun kommer etterhvert inn på kjøkkenet og sier hun har funnet en (jeg vet ikke, en hard ball? Knute?) under huden i armhulen sin, Jeg svarer bare enkelt at det sikkert ikke er noe å bekymre seg for og er sikkert bare en fett knute. (Forstå at dette har skjedd sikkert 20 ganger før). 

 

Lunten hennes brenner opp og 2 timer senere er krangelen endelig over. Nøkkelpunktene hun tok opp, var at jeg viser lite til ingen omsorg, jeg klemmer henne ikke nok, hun føler at kjærligheten fra meg til henne og barnet blir mindre og mindre. Jeg utfører psykisk terror og driver henne til selvmord ved å aldri anerkjenne mine feil og til sist at jeg er sosiopat.  

 

Det endte med at jeg da i dag ikke får lov til å sove i sengen inntil jeg kan vise mer omsorg og kjærlighet samt å innrømme mine feil. Hvis ikke det bedrer seg så sier hun stopp og slår opp.

 

Så må vi ser hva som skjer. Det var noen her inne på diskusjonen som spurte meg om hva planene mine ville være dersom jeg flyttet til Norge igjen (alene). 

 

Jeg ville ha gjort følgene: 

 

- Flyttet hjem til foreldrene mine eller hytta i 1 års tid 

 

- Spart opp 200-250.000 kroner på en lagerjobb

 

- Tatt opp et lån og kjøpt en leilighet

 

- Begynt med dykking igjen, blitt med i en klubb for å bygge opp et lite nettverk

 

- Vært med på dugnader, eventuelle sammenkomster, som quiz kvelder hvis det kunne ha vært mulig f.eks. 

 

Det tenker jeg ville ha vært planen i første omgang. Så ville jeg ha tatt den videre derfra. 

 

 

Anonymous poster hash: f66d7...fa8

[Taurean]

Trist at ho måtte reagere sånn da. Det er tydelig at ho også mangler noe inspirasjon, og kanskje også psykososialt nettverk rundt seg.

 

Dette beviser hvor viktig det er å ha noen aktiviteter man gjør sammen, også ferier, for å gi noe å gjøre sammen som gir psykologisk frihet, så man slipper å føle at man går hverandre på nervene.

 

Det er virkelig ikke lett å vite hva du skal gjøre videre nå. Å begynne å tvinge deg selv til å prøve å vinne tilliten hennes tilbake, som du antageligvis nå føler har fått en god brist (igjen), er ingen lett oppgave.

 

Har du prøvd å si til ho at du gjerne blir med til fastlege og/eller undersøkelse for å få den kulen sjekket? Det koster jo ikke mye å gjøre dét. Og det kan være en stor psykologisk befrielse for ho å få den støtten.

 

Det er de små ting som gjør at ting går på rett kjøl igjen. Er du virkelig glad i ho da? Du kan prøve å dykke dypt, hente krefter igjen, og vise mer affekt som ho ønsker.

 

Men hvis disse ønskene fra ho om affekt, kommer med krav om at du (som skrevet i tidligere innlegg) skal begynne å legge om livsstil på flere andre områder, så ville jeg vurdért forholdet. Kvinner og menn har ingen rett til å dominére sine partnere på den måten. For meg er DÉT psykologisk tortur av verste sort! Da føler man jo at forholdet ikke er naturlig utviklende, men basért på ønsker og tvang fra den andre parten.

 

Da er det nok egentlig et ønske i bunn fra den parten som ønsker forandring, om at forholdet avsluttes, enten direkte eller over tid. Jeg ser ingen annen naturlig psykologisk forklaring.

 

Det kan også mulig være et ønske om "luft"; pause, eller en lengre ferie sammen.

 

Det kan jo naturligvis være mange ting, som vi her ikke har mulighet til å avdekke, men helst en nær bekjent av ho som ho betror seg til utenom deg.

 

 

Uansett hva du velger, så er det veldig bra å lese at du har en viss plan for deg selv. Kan ikke skjønne at det kan være så galt i forholdet, du virker jo reflektért. Kanskje dere bare har forskjellige energier.

Endret 8. juli 2019 av Taurean