Arverettsspørsmål etter DNA-test

[DontTouchMyPhone]

Hei!

 

Jeg er en av fire brødre. For fem år siden tok den yngste av oss en dna-test for å av/bekrefte mistanken om at vår far ikke var hans far. Mistanken var riktig, og far er bare far for tre av oss. Yngstemann har etter den tid laget mye kvalm og konflikter i familien, ved å utbasonere dette faktum ved alle anledninger, og også vært direkte stygg mot mor (noe av det er forståelig, det meste bare stygt). Han har også funnet sin "nye" familie, og trivs godt der (noe som er helt ok for oss naturligvis). Uansett, som elstemann har jeg fått i oppdrag å finne ut hvordan situasjonen stiller seg rent arverettslig, nå som far har vært syk lenge og ligger på det siste. 

 

1. Har yngstemann arverett etter far når han ikke er biologisk sønn? Far har ikke endret noe i folkeregisteret eller denslags så vidt jeg vet.

 

2. Dersom far har skrevet testamentet, og spørsmål 1 besvares med "nei", hvor mye har han lov til å testamentere til en utenforstående (altså sønnen som ikke er sønn)? Vi tror ikke han har gjort det, men er likevel nysgjerrige. 

 

 

Håper ikke dette virker altfor hjerterått, men hadde dere visst hvordan vedkommende har "melket" denne situasjonen hadde dere forstått vårt ståsted. Om han bare hadde oppført seg som folk og ikke prøvd å ødelegge familien fullstendig, hadde vi neppe foretatt oss noe som helst i forhold til arv. Nå er det blitt en "ikke faen"-situasjon. 

 

 

[Herr Brun]

Etter barnelova §§ 3 og 4 er i utgangspunktet den som er gift med mor far til barne, eventuelt den som erklærer farskap etter reglene i § 4. Etter § 6 kan "Barnet, kvar av foreldra og tredjemann som meiner han er far til eit barn som allereie har ein far" gå til sak for domstolene om farskapet. DNA-test vil da etter § 9 bli lagt til grunn i farskapssaken. Til slutt kan farskap endres etter § 7 hvis både mor, "gammel far" og rett far er enige.

 

Etter § 8 [f]kan ikke farskap prøves i andre saker[/f]. Det betyr at dette ikke kan prøves som del av selve arveoppgjøret. Videre har ikke de andre arvingene rett til å kreve farskapet endret gjennom reglene i barnelova heller, selv om de vet at "felles far" ikke egentlig er far til en av arvingene.

 

Med andre ord: Brødrene kan ikke gjøre noe, annet enn å be minstemann, gammel far, riktig far og/eller mor om å endre farskapet.

[DontTouchMyPhone]

Med andre ord: Brødrene kan ikke gjøre noe, annet enn å be minstemann, gammel far, riktig far og/eller mor om å endre farskapet.

Takk for svar.

 

Lurer på noe til siste punkt: Hans biologiske far er borte, så der blir det ikke samtykke for å si det slik. Men jeg forstår ikke riktig hvordan yngstemann kan ha bestemmelsesrett over dette; det må da være opp til min far å avgjøre om han vil stå som far når dette ikke er tilfelle. Yngstemann kan da ikke ha noen råderett over dette når DNA-test er avlagt? Med andre ord; yngstemann kan da umulig ha rett til å si "nei" til farbytte når det er påvist at min far ikke er den rette? 

[Herr Brun]

Takk for svar.

 

Lurer på noe til siste punkt: Hans biologiske far er borte, så der blir det ikke samtykke for å si det slik. Men jeg forstår ikke riktig hvordan yngstemann kan ha bestemmelsesrett over dette; det må da være opp til min far å avgjøre om han vil stå som far når dette ikke er tilfelle. Yngstemann kan da ikke ha noen råderett over dette når DNA-test er avlagt? Med andre ord; yngstemann kan da umulig ha rett til å si "nei" til farbytte når det er påvist at min far ikke er den rette?

Yngstemann kan ikke motsette seg dette nei. Men din far (registrert far/opprinnelig far etter loven) eller mor må faktisk gå til sak, det skjer ikke av seg selv. Og ikke minst: Han har krav på arv om farskapet ikke er endret når din far går bort.

[DontTouchMyPhone]

Yngstemann kan ikke motsette seg dette nei. Men din far (registrert far/opprinnelig far etter loven) eller mor må faktisk gå til sak, det skjer ikke av seg selv. Og ikke minst: Han har krav på arv om farskapet ikke er endret når din far går bort.

Huff, det er såpass ja. Dette kan bli ganske ille. Yngstemann har forøvrig en sønn på 3 år, som min far ønsker at vi skal sørge litt for økonomisk, så slik det ser ut nå kommer faktisk yngstemann best ut av hele arveoppgjøret; vanlig farsarv + et ønske om at barnet hans skal tilgodesees. Tror ikke min far har visst at han må gå til rettslige steg for å ikke stå som far lenger. Han er riktignok klar i hode fremdeles, men om han orker noe rettsoppgjør er en annen sak. Er det lang ventetid, store advokatutgifter osv. med slike saker? Beviset foreligger jo, testen er tatt og biologisk opphav avslørt/avvist.

[Herr Brun]

Jeg har ikke vært involvert i farskapssaker selv, så det vet jeg ærlig talt ikke. Men jeg kan vanskelig se for meg at det skal være snakk om store kostnader. Antageligvis kan din far få et godt kostnadsoverslag og en oversikt over hva som kreves gratis fra en lokal advokat.

[DontTouchMyPhone]

Jeg har ikke vært involvert i farskapssaker selv, så det vet jeg ærlig talt ikke. Men jeg kan vanskelig se for meg at det skal være snakk om store kostnader. Antageligvis kan din far få et godt kostnadsoverslag og en oversikt over hva som kreves gratis fra en lokal advokat.

Takk for svar; jeg skal ta med meg disse opplysningene og se om far er interessert i å forfølge det. Forhåpentlig har du rett i at det ikke nødvendigvis er et så stort og omfattende apparat som må settes i sving. Igjen; takk for svar!