Gå til psykolog bare for å prate?

[AnonymDiskusjon]

Jeg har ingen psykiske lidelser e.l

 

Men jeg har ekstremt mange tanker om alt mulig her i verden.. Jeg har ingen å diskutere det med i hverdagen da de enten ikke har interessen for det eller bare enkelt å greit ikke bryr seg.

 

Jeg føler selv jeg har tusenvis av tanker som trenger å komme frem i dagens lys.. Alt ifra hvordan jeg skal håndtere en økonomisk situasjon til om jeg skal tatovere meg.. Fra å diskutere AI teknologi til om vi kommer til å utslette oss selv med en verdenskrig...Antall barn og uskyldige som dør hver dag til hvordan vi lot en ustabil person bli verdens mektigste person

 

 

Altså tanken er så mangt..men jeg har ingen å snakke med alt om.. Og det vil aldri gå å få skrevet ned alt heller..Det må ut og mottas hos en annen part og jeg trenger å konversere om det.. Da får jeg den fornøyelsen jeg ønsker i hverdagen

 

Har hatt tidligere bekjente som jeg kan ha gjort dette med, men nå som alle får vært sitt liv så blir slike ting vanskelig å kunne gjøre i en normal uke.

 

Noen som har erfaring med dette? Evt andre man kan oppsøke

Anonymous poster hash: 75189...32f

[Rudde]

Er du villig til å betale for det?

Så kjør på.

[Gjest Slettet+981234]

Jeg tror ikke at det er vanlig å kontakte psykolog, uten at du har problemer. Noen psykologer vil kanskje mene at du «kaster bort tiden deres» på unødvendig prat. Jeg ville heller ha pratet med en god kompis, siden jeg tror at det ville ha gitt den samme nytten.

[coffeee]

«Tysk prosjekt til Norge: Vil du møte noen du er rasende uenig med for å snakke?» https://www.nrk.no/ostlandssendingen/tysk-prosjekt-til-norge_-vil-du-mote-noen-du-er-rasende-uenig-med-for-a-snakke_-1.14407992

 

Meld deg på. Psykologer er neppe interessante å diskutere slike ting med.

Endret 7. mai 2019 av coffeee

[G]

Grubling kan jo sees på som et problem da. Men det bør jo være slik at denne grublingen gir personen problemer. Dette sier ikke trådstarter noe om så..

[Taurean]

Jeg har to måter å se det på.

 

Før var jeg ikke skeptisk til å anbefale folk å snakke med psykolog for generelle samtaler. Men jeg skal ikke late som at det ikke finnes psykologer der ute som overanalyserer og kan ha tilbøyelighet til å legge diagnoser på andre uten reell grunn. Så hvis du har noen tanker du utforsker, som du ikke har fått grundig analysert enda, så kan du bli dømt bare ut fra å utforske en idé, uten at du har lagt noen dype følelser og kjernefast tro til disse tankene enda.

 

På den andre siden, så skjer nok dette i forsvinnende liten grad. Å ha spørsmål om livet er også et reelt problem, som skal tas seriøst. Jeg mener det er bedre du søker råd hos profesjonelle, som er bundet av etisk ansvar og har taushetsplikt, enn at du kanskje støter borti feil tilfeldig person som kan begynne å mate hodet ditt med alskens tullbakk og dreie deg i en retning du ikke vil gå. Du skal hele veien stå fritt til å utvikle deg i den retningen du vil, dét er hovedmålet.

 

Men jeg kan anbefale deg å bruke forumet her også.

 

Ja, og klisjésvaret mitt må jeg alltid få med: Å bli din EGEN psykolog kan være en god idé. Å skrive tanker ned, konkretisére dem, enten i en bok hvor du har overskrifter, eller på notisblokk på pc, og holder dialogen gående om de diverse temaene for livet. Å spørre seg selv kan ofte gi de beste svarene. Så kan det være fint å være åpen for at det kan ta tid å få svar på alt man lurer på. Man ser på dokumentarer, nyhetsartikler osv, så lærer man ettersom. Den riktige informasjonen kan være utilgjengelig akkurat når du -vil- ha den, men sjansen er større for at den kan bli tilgjengelig over veldig lang tid! Derfor er det fint å ha den dialogen gående, så man ikke er redd for å glemme det man lurer på.

 

Selv med en slik dialog, så kan man fremdeles glemme ting, men da har man i hvert fall en sjans for å finne tilbake til det, siden man har skrevet det ned. Og det er litt artig å gå 5-10 år tilbake og finne ting man skrev, som man aldri trodde man var kapabel til på den tiden. Dét kan også gi selvtillit.

 

Det leder til selvrefleksjon, som etter min mening er den største styrken vi mennesker har. Når man reflektérer over et tema over veldig lang tid, gjerne stiller seg det samme spørsmålet gang på gang over tid, ettersom følelsene våre utvikler seg og humøret skifter, så får man forskjellig svar på det samme spørsmålet, og får grundigere meninger og bredere perspektiv.

 

Holdning er like viktig som kunnskap. Det hjelper ikke å være verdens mest kunnskapsrike person hvis man er arrogant og vanskelig å ha med å gjøre. Kunnskap er makt, og man har et ansvar om å dele kunnskapen man har. Dét er også en styrke vi har.

 

Så -aldri- vær redd for å åpne opp og spørre om ting du lurer på, om ikke det er noe spesifikt, bare spørre om generelle tanker. Vet jeg frarådet det i starten av posten, men nå mener jeg internett. Da blir det lettere å filtrére ut det du ikke vil ta til deg. Når man spør noen i samfunnet, så kan man føle seg presset og nesten tvunget til å tro på. Noen mennesker kan være manipulative.

Endret 8. mai 2019 av Taurean

[Gjest Slettet-x7D6du0Hjb]

Jeg har ingen psykiske lidelser e.l Men jeg har ekstremt mange tanker om alt mulig her i verden.. Jeg har ingen å diskutere det med i hverdagen da de enten ikke har interessen for det eller bare enkelt å greit ikke bryr seg.

Du kan jo ta opp temaene på diskusjon.no? Ellers tror jeg muligens du trenger å få deg nye venner.. Jeg vet hvordan å ikke å ha noen å snakke med om temaer som interesserer deg, jeg vokste opp uten det og det er svært kjedelig, men så fant jeg heldigvis venner som var interessert i det samme.

Endret 8. mai 2019 av Slettet-x7D6du0Hjb

[ozone]

 

Jeg har ingen psykiske lidelser e.l

 

Si ikke det:

 

Men jeg har ekstremt mange tanker om alt mulig her i verden.

 

Jeg føler selv jeg har tusenvis av tanker som trenger å komme frem i dagens lys.

 

Alt ifra hvordan jeg skal håndtere en økonomisk situasjon til om jeg skal tatovere meg..

 

Fra å diskutere AI teknologi til om vi kommer til å utslette oss selv med en verdenskrig.

 

Antall barn og uskyldige som dør hver dag til hvordan vi lot en ustabil person bli verdens mektigste person

 

Og det vil aldri gå å få skrevet ned alt heller

 

Det må ut og mottas hos en annen part og jeg trenger å konversere om det.. 

 

 

En psykolog har nok mange innom som er sikker på de ikke lider av noe som helst.

Jeg sier ikke at du vil få en diagnose, men man vet aldri 

 

EDIT: Alt det du lurer på og tenker på og vil snakke med folk om, er helt normale ting og ønsker.

Det jeg stusser litt over er rett og slett at når det går så langt som at du tenker å betale en psykolog som samtalepartner, da kan det være noe annet som ligger bak. For det er nemlig ikke helt vanlig.

Endret 8. mai 2019 av ozone

[djgudleif]

Jeg tror ikke at det er vanlig å kontakte psykolog, uten at du har problemer. Noen psykologer vil kanskje mene at du «kaster bort tiden deres» på unødvendig prat. Jeg ville heller ha pratet med en god kompis, siden jeg tror at det ville ha gitt den samme nytten.

 

Tull. Mange som går til psykologer av helt andre årsaker. F.eks en del store fotballspillere og andre går til psykologer fordi de har for stort ego.

Folk går dit pga stress, og andre små problemer. Noen går dit for å "rette" opp noen tankermønster.

De får penger så da er de jo faen meg fornøyde? Spesielt når de kan bruke tiden på noen som ikke er helt mentalt fucka og slitsomme.

Endret 8. mai 2019 av Edgelord

[Isbilen]

https://www.kk.no/livstil/du-ma-ikke-vaere-syk-for-a-ga-til-psykolog/67807878

[Gulrotsaft]

Virker jo nesten lettere å få ny bekjentskaper som liker å tenke / diskutere en å gå til en psykolog såfremst tankene / ideene ikke er heeeelt på jordet.

 

Slike diskusjoner tar ofte opp en del tid om man har noen å ta en øl eller to etter jobb med.

[AnonymDiskusjon]

Kan du ikke diskutere disse tingene med feks venner og familie?

 

Anonymous poster hash: 5bc17...090

[Bytex]

Det er en jævlig dyr kompis i så fall siden du betaler for hver time. En psykolog vil aldri engasjere seg i deg som person heller, det er bare en jobb og du er en klient, og han tar imot 7 til samme dagen.

Endret 12. mai 2019 av Bytex

[Anton Ellis]

Jeg har ingen som jeg kan snakke om ting som f.eks angår min kone. Ting som jeg ikke kan snakke med min kone om. Ting som jeg har prøvd å snakke med min kone om. Utfordringer i hverdagen.

Når legen eller dia.sykepleier spør om det er noe som "plager" meg tar jeg som oftest opp disse tingene, og som oftest vil de vite mer og jeg prater og prater så lenge jeg kan.

Får følelsen av å få lettet på "trykket"...

Endret 16. juni 2019 av Anton Ellis

[No Matter What You Say]

Jeg gikk til psykolog fordi jeg ikke var fornøyd med livet mitt. Jeg vet ikke hvordan det er for andre å gå til psykolog, men jeg ønsket å ha litt kontroll. Jeg ønsket å finne en person jeg likte (den første psykologen jeg snakket med likte jeg dårlig). Jeg var også veldig kritisk til mye av det psykologen sa.

 

Jeg er glad jeg bestemte meg for å gå til psykolog, og jeg har stor forståelse for de som er skeptisk til psykologer. En måte å se det på er at jeg betalte en person for å lytte til meg i 1 time, og underveis stille meg korte spørsmål. Jeg veldig takknemlig for at jeg fikk muligheten til å oppleve dette. Hvor mange ganger i livet har noen lyttet til deg i 1 time, og bare stilt deg korte spørsmål som er relatert til det du har fortalt?

[Taurean]

Det er en jævlig dyr kompis i så fall siden du betaler for hver time. En psykolog vil aldri engasjere seg i deg som person heller, det er bare en jobb og du er en klient, og han tar imot 7 til samme dagen.

Du trenger ikke bekymre for om denne kompisen sladrer eller sprer rykter. Hvis du vil ha råd til en livssituasjon, har de faglig, profesjonell og kanskje livserfaringsmessig innsikt og kan gi deg det. De kan redde liv på mange måter.

 

Men dét kan like gjerne vanlige folk gjøre også. Det er bare en viss liten risiko for at man får uheldige råd og dermed tar forhastede livsvalg som fører til uheldige konsekvenser. Det -kan- naturligvis skje med psykologer også, men sjansen minsker vel litt når du har en person som er dedikert til ditt liv, enn noen som har sitt eget liv å stri med samtidig.

 

Men igjen, det er en balansegang man må finne. Mange kan kanskje ta psykologers råd litt for seriøst og dermed dreie livet -for mye- i en annet menneskes råd og interesse, og dét kan også lese uheldig ut. Da kan man i lang ettertid føle at man ble ledet på en vei man kanskje ikke egentlig mente å gå.

 

Så det er mange nyanser til dét å gå til psykolog. Man bør ha en viss generell idé om hva man vil. Men man kan jo også se det sånn at når ekle hvis livet er helt svart, så er det jo bedre å få livsråd fra noen som har dine beste interesser som sitt fag, sånn at du i det minste blir ledet på en vei som leder til noe litt mer positivt i stedet for å risikere å ende opp i dyp rusmisbruk eller selvmord. Sånn, ferdig babla ^^