Hater kroppen min

[AnonymDiskusjon]

Jeg har unormalt store legger,  men jeg er tynn på overkroppen. Lårene mine er også litt store i forhold til overkroppen. Jeg har blitt så usikker på meg selv, og nå hater jeg å gå ut av huset. Nå har jeg begynt å føle meg skikkelig ensom også, fordi jeg ikke er noe særlig sosial lenger. Men jeg klarer ikke å la være å tenke negative tanker om meg selv. Føler meg helt verdiløs.

Anonymous poster hash: d6b39...00a

[AnonymDiskusjon]

Kan jeg få bytte problem med deg?

 

Jeg hater også kroppen min, fordi jeg sliter med en variasjon av migrene, noe som ofte medfører ligge i fosterstilling på baderomsgulvet i et smertehelvete i masse timer.

Kan jeg sove? Absolutt ikke - så heldig får jeg ikke være. Smerten MÅ oppleves i våken tilstand all den tid det måtte vare

 

Jeg går heller ikke ut av huset når det står på, men det er fordi jeg ikke klarer. Kanskje om det står om livet så skulle jeg kanskje klare å krype sakte ut, men å gå i oppreist stilling er bare å glemme.

 

Og ja det går selvsagt ut over det sosiale livet, det er umulig å tenke klart - er umulig å føre en samtale - klarer så vidt å hikste ut noen få ord dersom det er veldig viktig, f.es få noen til å hente vann, få hjelp til å holde meg oppe for å nå servanten på badet etc.

Mao ikke en tilstand hvor man er klar til å ha noen fornuftig interaksjon med andre mennesker.

 

 

Jeg vil VELDIG gjerne bytte til noe langt mindre plagsomt hvis jeg kan

Anonymous poster hash: 2abbd...67c

[AnonymDiskusjon]

 

Kan jeg få bytte problem med deg?

 

Jeg hater også kroppen min, fordi jeg sliter med en variasjon av migrene, noe som ofte medfører ligge i fosterstilling på baderomsgulvet i et smertehelvete i masse timer.

Kan jeg sove? Absolutt ikke - så heldig får jeg ikke være. Smerten MÅ oppleves i våken tilstand all den tid det måtte vare

 

Jeg går heller ikke ut av huset når det står på, men det er fordi jeg ikke klarer. Kanskje om det står om livet så skulle jeg kanskje klare å krype sakte ut, men å gå i oppreist stilling er bare å glemme.

 

Og ja det går selvsagt ut over det sosiale livet, det er umulig å tenke klart - er umulig å føre en samtale - klarer så vidt å hikste ut noen få ord dersom det er veldig viktig, f.es få noen til å hente vann, få hjelp til å holde meg oppe for å nå servanten på badet etc.

Mao ikke en tilstand hvor man er klar til å ha noen fornuftig interaksjon med andre mennesker.

 

 

Jeg vil VELDIG gjerne bytte til noe langt mindre plagsomt hvis jeg kan

 

Anonymous poster hash: 2abbd...67c

 

Hei.

Dette var skikkelig leit å lese  Det må være utrolig vondt og slitsomt for deg, og jeg skulle gjerne ha byttet med deg slik at du kunne fått slippe. Jeg vet at jeg klager, og egentlig burde være takknemlig for at jeg har en sunn kropp, men jeg greier det bare ikke. Jeg klarer ikke å glemme negative kommentarer som jeg har fått om kroppen min, selv om det er lenge siden. Jeg føler at jeg ikke betyr noe for noen, og at jeg bare eksisterer. Jeg vet at det er teit at jeg driver å sutrer over at jeg ikke er fin nok, det er ikke en god nok grunn til å gi opp. Og jeg føler at jeg fortjener å bli straffet, så vil gjerne bytte med deg. 

 

Anonymous poster hash: d6b39...00a

[Kakeshoma]

Du fortjener å bli straffet for hva?

 

1. Oppsøk psykolog

2. Begynn å trene

3. Oppsøk psykolog

[Sjimpansen]

 

Jeg har unormalt store legger,  men jeg er tynn på overkroppen. Lårene mine er også litt store i forhold til overkroppen.

 

Anonymous poster hash: d6b39...00a

 

Tren overkroppen 3 dager i uka i noen måneder, så føler du deg kanskje bedre. Trening er bra for psyken også.

[Taurean]

Det er trist med all stigmatiseringen vi mennesker lever med. Du behøver ikke dømme deg selv for å ikke se ut som andre.

 

Hvis du skal gjøre noe med deg selv, så skal du gjøre det for din -egen- del, ikke for andre. Og det skal dreie seg om å -føle- seg vel med seg selv, ikke nødvendigvis så mye om hvordan man ser ut. Det er oftest veldig selvopptatte og forutinntatte folk som bare bryr seg om hvordan de ser ut. Å bry seg om seg selv dreier seg mer om vennlighet, åpenhet, godhet. Ikke om utseende og overfladiske verdier. Estetikk er jo et ord, så det er noe vi mennesker bryr oss om til en viss grad. Men det kan ikke erstatte langvarig tillit og indre godhet. De fleste som kun bryr seg om utseende er oftest som små barn på det psykologiske plan og prøver bare å finne en måte å passe inn blant de med høyere selvrespekt ved å late som de er verdt mer enn de er.

 

Hvis man fokuserer aktivitet med positivitet og glede, og ikke bare med striks disiplin og tilnærmet selvstraff, så har man en mye større sjans for å oppnå varig positiv endring. Man må prøve å tenke hvilke aktiviteter man liker å drive med, som gir en noe, og gå for det.

 

Hvis du føler at de du henger med tar avstand fra deg, eller ikke tar like mye kontakt med deg som før, så kan det være fordi alle utvikler seg i hver sin retning og bare naturlig sklir litt fra hverandre, ellers kan det jo være fordi de dømmer deg. Vi mennesker er ganske forhåndsdømmende. Men det biter oss i røven før eller siden uansett. Så man bør ikke dømme noen for å dømme, alt man kan gjøre er å fokusere på seg selv og sitt. Med mindre noen er direkte ondskapsfulle da, tilsynelatende uten grunn, da har man en plikt om å si eller gjøre noe. Men det er jo ikke dét det dreier seg om her.