Ble mobbet i over 8 år - hvordan håndtere senskadene?

[AnonymDiskusjon]

Hei. Jeg ble mobbet hver eneste skoledag i 8-9 år på barne- og ungdomsskolen. Nå 13 år etter, har jeg dype spor etter mobbinga og har slitt med tunge depresjoner, angst, frykt og redsel, spesielt i sosiale sammenhenger. Vanskelig for meg å leve et 'normalt liv' og å fungere i hverdagen. Jeg prøvde å ta livet mitt flere ganger de siste årene og har isolert meg selv.

 

Jeg ble både fysisk og psykisk mobbet. Ble banket opp daglig, truet med bank, drapstruet, bedt om å gå å henge meg, pisket, tvunget til å spise hundemat, slått, kløpet, sparket i skrittet, kvalt og mye mye mer. Lista føles evig lang, og selvtilliten er knust.

 

Begge skolene var klar over at jeg ble mobbet, men gjorde ingenting for å stoppe det. Føler meg sviktet av skolesystemet.

 

Har den siste tiden bestemt meg for å prøve å 'deale' med alle de fortrengte og jævlige minnene. Ble for kort tid siden tilfeldigvis kjent med ei som også ble utsatt for grov mobbing. Å snakke med henne om det har gjort underverker. Har endelig fått troen på livet tilbake, innsett at jeg ikke er 'verdiløs' og prøver å bygge opp selvtillitten igjen.

 

Det har vært til stor hjelp (men også vondt og utmattende) å snakke med venner om det, og å skrive ned alle minnene.

Legen gav meg noen medisiner (Zoloft Sertralin), som funker ganske greit for tankekjøret mitt. Men angsten dukker opp innimellom. Venter på å få psykolog, men ventetiden er 6-12 måneder..

 

Lurte på om noen her på forumet har vært i samme situasjon, og har noen tips/erfaringer til hvordan jeg kan håndtere de vonde minnene. Takk :-)

 

Anonymous poster hash: 34378...77a

Anonymous poster hash: 34378...77a

[Dead_Angel_90]

Jeg er i samme situasjon og har gått igjennom mye av det samme. Går til psykolog som har hjulpet meg med selvhjelp. Min psykolog snakker om å kunne håndtere og jobbe seg igjennom følelsene man får i sosiale omganger, og for å minske angsten bør man drive med noe som gjør en glad. For meg, så blir jeg glad av å kunne spille i korps igjen (spilt i korps i rundt 22 år, med 5 års pause). Så finn noe du får glede av, og gjør det gjerne med mennesker du trives å være sammen med =) Får du flashback eller angst så jobb deg igjennom det og tenk at "Dette går over". Men mest av alt, prøv å unngå å isolere deg. Jeg veit at det kan være vanskelig, og at man helst vil være aleine på tunge dager, men det vil gjøre deg verre å stenge deg inne. Jeg snakker av lang erfaring, ble mobbet fra jeg begynte i barnehagen til jeg droppa ut av videregående (14 år til sammen med mobbing) og har i dag sosial angst så det holder. 
Jeg anbefaler å snakke med den behandleren du får når ventetiden din er over om dette, så får du forhåpentligvis gode tips =) 
Håper jeg har gitt deg noen gode tips =) 
Masse lykke til! <3 

[Taurean]

Hvis jeg hadde vært i en posisjon til å hjelpe deg med å saksøke skolen, kommunen og mobberne i skolen du gikk i, ville jeg gladelig gjort det.

 

For mitt vedkommende, har dét å skeiv og få oversikt over hele livet mitt og grunnene til hvorfor alt har skjedd, med på papir vært en god medisin. Det gjelder også navnet på mobberne. Få det med på papir (enten bok eller notisblokk på pc) så slipper du å ha det i hodet hele tiden.

 

Jeg er splittet i troen om tilgivelse eller hevn. På den ene siden har jeg forståelse for barn som mobber, de blir enten forsømt hjemme, eller blir lært opp til å mobbe. Men samtidig vet jeg veldig godt at noen mobbere er veldig klar over hva de gjør. De har planer for livet og fungerer tilsynelatende bra på alle områder ellers. De bruker bare andre som toalett for drittfølelsene sine. Dette burde gjøre seg fortjent til en hevnreaksjon.

 

Problemet med dette er at man gjør seg selv like ond som de er. Så logikken følger ikke helt med. De må leve med at de er ondskapsfulle, dét slipper du! Dét i seg selv er en seier.

 

Men, å gå til rettssak den lovlige veien, gå dokumentert, bekreftet, slått fast og fått alt sammen ut i lyset, gjerne i mediene også, er en større måte å seire på. Være aktiv i sosiale medier, være en så de kan lese navnet ditt hele tiden. Hvis noen da gjør seg noen blir det veldig synlig for mange. Dét er også en måte å ta igjen på.

 

Ellers, så ville jeg bare fokusert på å leve et best mulig lov for din del. Nyte de gode dagene, ikke bekymre seg for mye, du har vært et offer for psykopater og er unnskyldt fra å påføre seg selv laster som kan forverre skadene. Man kan jakte intellektuelle mål, lære språk, studere noe man er interessert i, utvide sin horisont. Det er tusenvis av emner å fordype seg i. Dét kan ingen ta fra noen, tanken er fri.

 

Hvis du føler at jobb i noen form kunne økt selvtilliten og livsmestringsfølelsen, ville jeg prøvd å få til det. Men da helst i samarbeid med psykolog, NAV og en slags jobbhjelpsinstitusjon det du bor. Ellers vil det kun sees som at du er ressurssterk og ikke har tatt tilstrekkelig skade av mobbingen. For eksempel med tanke på uføretrygd.

 

Jeg vil helst at du skal leve et så godt liv som mulig, dét er nemlig den ultimate hevnen over mobbere. Ikke bruke en eneste joule til av energi på å tenke på det, hvis det lar seg gjøre. Hvis det kommer tanker, skriv ned alt som kommer, for deg selv.

 

Én siste tanke er, at mange av mobbere får seg gjerne jobber, betaler skatt. Å få uføretrygd er en måte å ta hevn på, dog med nyanser. De må gå på jobb, og du får livsgrunnlag. Men dét er dypere sosio-psykologi, og er gjenstand for flere nyanser. Det bunner ultimat ut i statens måte å forvalte ressurser og legge opp loven i arbeidslivet på, og dette må man bare spille med på så godt man kan. Du må fortsette å mase på fastlege og andre instanser så godt du kan, for å få gjennomslag. Det finnes ofte hjelpeinstanser, jeg vet om noe som heter Friskliv og mestring, blant annet. Fortsett å prøve å finne slike hjelpeinstanser og hent hjelp det du kan.

[AnonymDiskusjon]

Er på mange måter i samme livssituasjon som deg,

dog fikk jeg ikke juling hver dag, noe sjeldnere enn deg,

Jeg hadde også enkoprese i mange år,
noe som ikke gjorde hverdagen enklere.

Har sliti med noen selvmordstanker de siste årene,
fikk plass hos DPS i fjor og hadde god nytte av det,
få satt ting i perspektiv osv.

Nå er jeg på vei ut i jobbmarkedet via Fønix og skal etterhvert i hospitering hos diverse arbeidsplasser og se hva som passer meg best.

Ikke dermed sagt at det er riktig vei for deg å gå,
men det er ihvertfall en av flere muligheter,

kjenner bla. flere som er uføretrygdet og trives med det.

Anonymous poster hash: 0b170...cc6

[AnonymDiskusjon]

Jeg har svaret du trenger.. Men er du villig til å gjennomføre?  http://www.selvhjelp.no/

 

Jeg personlig ble mobbet, men veldig utspekulert. Dette var "smarte" barn som virkelig har gjort livet mitt vanskelig uten at det skulle vært det.

 

Kort fortalt.. De spionerte på meg i mitt eget hjem, gjemte seg inne i huset uten at noen visste det for å stjele fra meg,

Tok bilder fra vinduene, kuttet bremsene på sykler, mopeden. Ryktespredning, Ødelegge lekser... Ja alt for å ødelegge mest mulig uten å kunne bli "tatt" for det.. Det var ingen fysisk vold da jeg var relativt høy og begynte med trening tidlig.  Jeg kunne aldri bevise noe, og jeg ga fort opp med å prøve å skylde på noen,, Så det gikk faktisk fra 1 klasse til 2 vgs  før jeg kom meg unna de som iherdig prøvde å ødelegge alt for meg.

 

hvorfor ( fikk jeg vite nå i senere tid) ? Fordi jentene syntes jeg var pen og ville være kjærester med meg.   Selvsagt visste jeg aldri noe om dette da selv disse jentene ble "lurt" til å tro alt mulig om meg, det er kun i senere tid, altså nå at jeg har hatt muligheten til å forklare hvordan jeg var og de har aldri hatt det bildet av meg.  Dette var da "starten" av hvorfor 16 av de 22 guttene på trinnet mitt begynte å mobbe meg. At de fortsatte var nok bare fordi jeg ikke kunne stå imot så mye motstand alene.

 

10 år samme på skolen og ingen kjente meg for den jeg var.   Jeg jobbet fra jeg var 11 og har vært mye alene.. Blir å anse som en som har oppnådd suksess hvis du ser på det økonomiske, men det er ikke pga jeg ble mobbet og dyttet til siden av "alle" andre og jeg har hatt det som et "driv", faktisk så har det vell blitt sånn da jeg mistet troen på medmennesker veldig tidlig.. Naturlig nok noe som skjer når man føler seg helt alene i over 10 år. Og jeg forventet egentlig bare at andre er dårlige mennesker og det var lite jeg kunne gjøre med det.  Alt har jo en "impact" på deg når sånt skjer,, men driven min har aldri vært for å "vise" alle at jeg kan klare ditt eller datt.. Det har vært for min skyld..og min skyld alene.  Jeg har blitt ekstremt egoistisk av den grunn, men det er noe jeg jobber med.  Vanskelig å slippe inn mennesker når du forventer nada,, men samtidig så ønsker man å forvente noe.

 

Jeg tror jeg var rundt 12 da jeg begynte med aktiv selvhjelp for min hverdag... HVER eneste dag.  Jeg visste ikke hva "selvhjelp" var, men det var min måte å komme gjennom dagen på, jeg var aldri deprimert, Såret og lei meg ofte derimot? Helt klart.

 

begynte i det små med å fortelle meg selv hver morgen at dette bare er for en kort periode.. De ønsker meg bare vondt fordi de selv har problemer... og om jeg må være blinken for deres problemer får det så være.. Sånn er verden og det er ikke noe jeg får gjort noe med.   

 

Akkurat dette fortalte jeg meg selv hver gang det skjedde noe.. Jeg ble ikke paranoid hvis det gikk en dag eller 3 hvis ikke noe skjedde.. Men derimot håp for de.. At de kanskje hadde fått ordnet opp i sitt og de kunne gå videre med livet sitt.  men det skjedde jo ikke før jeg fikk kommet meg fysisk bort fra alle "kjente"

 

Alt har gjort meg til den jeg er idag.. Funksjonerer slik normen ønsker det, men personlig skulle jeg ønske jeg kunne slappe av litt mer.. Som jeg forsåvidt også jobber med.

 

 

Selvhjelp er nøkkelen for deg min venn!  Alt starter med deg selv.  Livet er ikke kort.. Det er langt som fy! og den perioden du har det vondt er kort..Trust me on this.

 

PS: Slit deg ut (trening - tur - rydde ) i hverdagen så du får en god natts søvn..Det kan funke som en start  Deretter hvis du føler du ikke rekker til for deg selv.. Går du til en selvhjelpgruppe og bare fyr løs alle tanker du eier og har!  Det er sunt!

 

Mvh

Anonym Raring.

Anonymous poster hash: 5e123...22d