Lei, frustrert og oppgitt.. Hva ønsker hun å oppnå?

[superjan87]

Hei. Har vært i ett forhold i nærmere 3 år. Har hatt jevnlige krangler ettersom hun ikke klarer å kommunisere i den forstand at viss det er noe galt så sier hun ingenting, men så fort jeg har villet ta opp noe så er det igang, hun blir forbanna, hater å snakke og da kommer alt fra hennes side. Hun har slitt hele livet med psykiske plager iform av depresjoner og angst. Kommer og går i bølgedaler.

 

Hadde en krangel igjen for en måned siden, hvor hun først sier hun ikke orker være med meg den helgen for at henne var sliten og før det så hadde vi vært fra hverandre siden søndag ettersom jeg tok over kidden min. Bor i hvert vårt hjem ca 30min fra hverandre å har begge barn, hvor vi har blitt enige om å gjøre det på denne måten i barneukene hvor vi da alltid pleier å være hjemme i ukedagene, men er sammen over helgen.

 

Denne krangelen endte med sinne først og fremst hennes ord som jeg tok ille opp og akkuratt som hun vet hva som smerter meg og dette er ikke første gang. Tok det rolig helt til hun bare la på og jeg mptte få utløp for frustrasjon, sendte da noen meldinger hvor jeg sa hva jeg mente om ting. Noe litt ufint og angrer på noe av det jeg skrev i frustrasjon, mens mye av det er riktig og slik jeg føler det. Hun takler ikke å bli stilt litt opp til veggs og sier bare at det ikke er noe selvom man skjønner det.

 

Endte jo med at det ble slutt og 3 uker etterpå avtalte vi å treffes uka etter igjen, hun sender meg snapper, videoer, inkluderer meg hele uken og er fornøyd virker det som men hører ikke noe om når vi skal treffes, så jeg spør hvem dag det passer i midten av uken. Da visste ho ikke og vi tar det som det kommer med litt sur holdning. Så kommer lørdag og jeg spør igjen hvor hun da sier at ho ikke orker likevel og ho er ikke forelsket lenger, det jeg hadde skrevet var så sårende osv hvor jeg har beklaget og spurt ho om ho mener det ho sa var fint og at det kom en reaksjon fra meg på det. Men har alikevel holdt meg varm hele uken med snapper, bilder, videoer av seg selv, ting vi har sammen, komplimenter og det faktum at vi skulle treffes igjen.

 

Hva prøver hun oppnå med dette?

[BuffyAnneSummers]

Går hun til psykolog? Hvis ikke så er det noe hun egentlig burde hvis hun ønsker en høyere kvalitet på livet sitt. Høres ut som om hun kan ha en personlighetsforstyrrelse eller noe lignende, men det er ren spekulasjon utifra det lille du har skrevet her. 

Du sier at hun er den som sliter med å kommunisere og så sier at du har problemer med det selv (hvor du endte opp med å skrive masse ufint). Dere trenger begge terapi, hvis ikke sammen så ihvertfall hver for dere. 

Min helt ærlige mening er å bryte dette av for nå, spesielt siden dere begge to har barn, og se hva som skjer videre, for dette kan ikke fortsette uansett.

[superjan87]

Ja hadde en aldri så liten kortslutning selv der, men er alltid den som prøver å ta opp ting for er klart man merker viss det er noe og får alltid en kald skulder og kjefting tilbake hvor alt er galt, samt alt kommer frem som igjen ender med at hun gjør det slutt.. Å når hun sier at hun driter i meg og mitt, at hun ikke har noen interesse for familien min osv, samt at hun sier selv at mitt er ikke prioritert for ho, så er det jeg som skal flytte til hennes hjemsted for hennes skyld.. Det er mye. Skjedd allerede 4 ganger før hvor vi alikevel har havnet sammen og det har ordnet seg. Merker det her har tappet meg for krefter over tid og tolmidigheten min er redusert, ender med sinne for min del også for er mye følelser. Ja det samme har jeg også tenkt at hun kan ha, men nei hun går ikke til psykolog og jeg har ved flere anledninger også tatt opp dette med henne selv, men hun bare lar ting skure og gå, så hun gjør svært lite med det selv. Skylder på prevansjonsmiddel og det ene og det andre, men det er nok ikke så lettvint. Har mange gode perioder også, men plutselig så går ho inn i en sånn dyp dal igjen og orker ikke være med meg, er null involvert og er generelt kald ovenfor meg. Er vanskelig og ha det slik, når man egentlig bare går å venter på neate gang det skjer, selv i en bra periode.

 

Synes også fremgangsmåten hennes denne uka er litt drøy, holder meg lissom varm, men så kommer det i sisten av uken.

 

Skal forøvrig nevnes at barn har alltid vært skjermet, men klart det påvirker på en eller annen måte.

Endret 28. april 2019 av superjan87

[BuffyAnneSummers]

Har du vurdert om at hun kanskje er en narsissist? 
https://www.psychologytoday.com/intl/blog/toxic-relationships/201709/how-spot-narcissistic-abuse

 

[BuffyAnneSummers]

Hvis du kjenner deg igjen for mye så trå varsomt. Jeg sier ikke at hun er en narsissist, og det kan strengt talt ingen av oss som ikke er proffe si for sikkert, men nå er det snakk om å beskytte deg selv og dine barn hvis så er tilfellet, og da syns jeg det er bedre med bedre føre var. 

Edit: Feel free til å fortelle meg at det bare er jeg som overtenker ting. Da slipper jeg å bekymre meg

Endret 28. april 2019 av BuffyAnneSummers

[superjan87]

Er nesten litt skremmende å lese det der. Mye stemmer og ho har vel også vært hos lege som mente på at henne burde sjekkes for å være bi-polar. Vet ikke hva det innebærer, men ja føler også at ho aldri helt har akseptert sønn min selvom ho er flink med han så tror jeg aldri ho sacner han på en måte om du skjønner. Ho har også vært veldig sjalu ovenfor moren til barnet mitt.

 

Er også sånn at jeg føler min selvtillit bare har blitt værre og værre. Første året og vell så det var alt perfekt. Kranglet ikke en eneste gang, men så begynte det og alt kom på engang.

Endret 28. april 2019 av superjan87

[BuffyAnneSummers]

Ja det skjer gradvis... og så plutselig. Du merket ikke at forandringen tok plass engang. Du forelsket deg i en god, nydelig person du likte ekstremt godt, ikke det her. Så please ikke skyld på deg selv.

Endret 28. april 2019 av BuffyAnneSummers

[superjan87]

Det er faktisk litt rart for når jeg tenker meg om så husker jeg faktisk at hun leste opp fra tidligere journal fra behandlinger at det var snakk om personlighetsforstyrrelse også. Ligger kanskje litt i kortene da når det står i journalen og lege vil ha henne utredet for mulig bipolar. Har faktisk ikke tenkt over dette selv, da hun virker helt normal over lengre perioder, men plutselig så skyver ho meg vekk, alt er galt og jeg forstår ingen verdens ting.

 

Kom også på nå etter å ha tenkt igjennom vår tid sammen at det var en gang under sommeren ifjor hun sendte meg en link etter ho hadde vært nede etter en ferie sammen hvor vi hadde det kos.. Syntes jeg.. Først gledet hun seg masse tok kommandoen, bestilte turen av egen maskin osv. Uken før vi skulle reise så ble det dårlig stemning og hun gruet seg brått. Vi dro og hadde det kos.. Syntes jeg. Kom hjem og alt var drit, turen hadde gjort at hun innså vi ikke passet sammen og ho orket ikke mer. Jeg var totalt uvitende og det ble ett sjokk og frustrasjonen kom igjen iform av at jeg ble sint. En uke etterpå kom linken og der stod det litt om hvordan ho følte det til tider og en unnskyldning for at ho hadde oppført seg dritt.. Det var første gang hun innrømte og åpnet seg litt. Endte med at ho dro til lege for å gjøre noe med dette, men det endte med det ene lege besøket. Irriterer meg at ho ikke gjør noe med dette for seg selv og oss.. At ho faktisk kan få en bedre hverdag enten alene eller med oss. Tenker også nå at jeg burde ikke reagert med sinne og sagt ting som virker veldig sårende for de som sliter med slike ting, men har aldri kommet frem noe diagnose heller som jeg kunne satt meg inn i å gjort det lettere for begge parter.

Endret 28. april 2019 av superjan87

[Taurean]

Det er tydelig at det er personlighetsforskjeller ute og går her. Du prøver å gjøre ditt beste. Men hvor lenge vil du orke å holde ut med dette tillitskjøret hele tiden? Det virker uutholdelig.

 

Bare én hendelse skal være nok til å prate ut om det, dét må være en automatisk reaksjon i et forhold.

 

Du skal aldri dømme deg selv for å reagere. Det er psykologiske sikkerhetsventiler som er et tegn på at du fungerer "normalt" (mener ikke å skape stigmatisering).

 

Har du intelligens nok til å ha oversikt over den totale mengden av utbrudd og tillitsbrudd begge veier, så er det bra. Men hvis evnen til å snakke om det og bli enige mangler hos én part, så må det trenes. Og ingen har evig tålmodighet, vi er mennesker, livet er bare så langt.

 

Det virker for meg som det beste er om ho får psykologisk hjelp, livsveiledning. Hvis du skal hjelpe ho med det her, må du være psykolog i tillegg til partner, og dét kan fort bli slitsomt i lengden.

 

Dere skriver jo litt til hverandre, men ett konkret råd jeg kan gi er å skrive ned ting som plager dere hos hverandre objektivt, først for dere selv, dele arket med hverandre, og fortsette denne prosessen til det blir bedre.

 

At ho begynner å skrive ned tanker personlig er nok ingen ulempe heller. Du virker trygg nok, men det er aldri noen ulempe å være sin egen psykolog, ha så nært 100% oversikt som mulig til enhver tid.

[superjan87]

Er akkuratt slik jeg ser det. Der ho velger å la være å fortelle meg når noe er galt, er jeg på med engang for jeg orker ikke gå å være usikker hele tiden. Usikkerheten kommer av at hun aldri har nevnt en eneste ting til meg som omhandler oss og jeg nekter å tro at jeg gjør alt riktig i ett forhold og ingenting som henne irriterer seg over eller føler på og da er det viktig å si det for det gir også meg en mulighet til å forstå henne og eventuelt rette litt på ting jeg også. Det bare skurer og går for henne og når det først er uungåelig med en krangel så kommer alt.. Alt er galt plutselig og jeg har tydeligvis gjort masse feil, selvom jeg har spurt hele veien jevnlig om det er noe galt.

 

5 ganger på 2.5år har hun sagt til meg hun ikke orker mer og skjøvet meg vekk for å være alene og også flere ganger hvor hun ikke har gjort det slutt, men ønsker å være alene litt. Det skaper så sykt stor usikkerhet og jeg har tenkt mitt og fablet om det ene og andre i disse periodene.

 

Skulle så innmari ønske hun kunne gjort mer for forholdet vårt og seg selv, gått å fått hjelp. Det hadde også gitt meg verktøy og en bedre forståelse ovenfor henne med noe konkret å gå utifra.

 

Nå er det jo slutt og hun sier jo at ho ikke er forelska mer og at mine ord i frustrasjon har såret ho såpass uten å tenke på at det var ho selv som sa ting til meg til å starte med som satt meg i den situasjonen nok engang. Hun klarer ikke se sine egne feil og legger alt over på meg. Jeg kunne spart meg for mye av det jeg skrev og sa, men jeg mistet hodet oppi all skuffelse og følelser. Har også vært lei dette for under en bra periode går jeg egentlig å bare venter på neste nedtur.

[BuffyAnneSummers]

Ingenting er en narsissist sin feil. Det er alltid alle andre som gjør noe galt, egoet deres takler ikke å bli påvirket i en sånn grad så de tillater ikke seg selv å føle på skyld. Føler de skyld må de gjøre noe med det.

 

A Narcissist’s Prayer

That didn’t happen.

 

And if it did, it wasn’t that bad.

 

And if it was, that’s not a big deal.

 

And if it is, that’s not my fault.

 

And if it was, I didn’t mean it.

 

And if I did…

 

You deserved it.

[BuffyAnneSummers]

De gjør det gjerne så du føler at alt er galt med deg istedet. Fucker med hodet ditt. Ødelegger selvtillit, drar sine kjære ned med seg så de ikke er alene på bunnen. Do not try to make sense out of nonsense, er til å bli sprø av hvis du prøver å finne en logisk konklusjon på dette.

Endret 29. april 2019 av BuffyAnneSummers

[Skandinav]

Uansett, uansett, er konsekvensen at du må bestemme deg om du kan være kjæreste med en person som har en psykisk lidelse slik du beskriver den.

 

Det er fullt mulig for noen, og helt umulig for andre. Hva du enn velger, gjør det deg ikke til et godt menneske, eller dårlig.

 

Du må finne ut om du i perioder klarer å ha det veldig bra (i påvente av nedtur), og i andre perioder helt elendig (i påvente av opptur). Når det går bra er dere kjærester, når det går dårlig er du skyteskive og pleier. Kan du takle det? Og kan dine barn takle det?

[BuffyAnneSummers]

Du må finne ut om du i perioder klarer å ha det veldig bra (i påvente av nedtur), og i andre perioder helt elendig (i påvente av opptur). Når det går bra er dere kjærester, når det går dårlig er du skyteskive og pleier. Kan du takle det? Og kan dine barn takle det?

Dette er farlig råd, det er basically oppskriften på traumatic bonding, dette er ikke sunt uansett hvor mye man tror man kan takle så skal man ikke la seg manipulere og misbrukes slik!: https://en.wikipedia.org/wiki/Traumatic_bonding

[BuffyAnneSummers]

Det skaper også en avhengighet i personen som blir utsatt for det. Den negative og positive loopen gjør deg direkte avhengig av personen, forholdet, følelsen. Ikke rart de som liker å misbruke og manipulere sine partnere er så glad i å gjøre det, det holder offeret deres ved deres side. 

[Taurean]

Er akkuratt slik jeg ser det. Der ho velger å la være å fortelle meg når noe er galt, er jeg på med engang for jeg orker ikke gå å være usikker hele tiden. Usikkerheten kommer av at hun aldri har nevnt en eneste ting til meg som omhandler oss og jeg nekter å tro at jeg gjør alt riktig i ett forhold og ingenting som henne irriterer seg over eller føler på og da er det viktig å si det for det gir også meg en mulighet til å forstå henne og eventuelt rette litt på ting jeg også. Det bare skurer og går for henne og når det først er uungåelig med en krangel så kommer alt.. Alt er galt plutselig og jeg har tydeligvis gjort masse feil, selvom jeg har spurt hele veien jevnlig om det er noe galt.

5 ganger på 2.5år har hun sagt til meg hun ikke orker mer og skjøvet meg vekk for å være alene og også flere ganger hvor hun ikke har gjort det slutt, men ønsker å være alene litt. Det skaper så sykt stor usikkerhet og jeg har tenkt mitt og fablet om det ene og andre i disse periodene.

Skulle så innmari ønske hun kunne gjort mer for forholdet vårt og seg selv, gått å fått hjelp. Det hadde også gitt meg verktøy og en bedre forståelse ovenfor henne med noe konkret å gå utifra.

Nå er det jo slutt og hun sier jo at ho ikke er forelska mer og at mine ord i frustrasjon har såret ho såpass uten å tenke på at det var ho selv som sa ting til meg til å starte med som satt meg i den situasjonen nok engang. Hun klarer ikke se sine egne feil og legger alt over på meg. Jeg kunne spart meg for mye av det jeg skrev og sa, men jeg mistet hodet oppi all skuffelse og følelser. Har også vært lei dette for under en bra periode går jeg egentlig å bare venter på neste nedtur.

Ja, det er tydelig at personlighetsforskjellene er såpass store her, at det har vært vanskelig for dere å finne en kommunikasjonslinje. Ho har ikke lært å stole på seg selv, eller å stole nok på andre, til å være åpen med deg og kommunisere om problemer. Så har du prøvd å strekke deg for å få til det, men det har bare ikke vært nok.

 

Du må i hvert fall -ikke- tenke at du har gjort noe galt. Du har gjort mer enn du burde. Så nå er det på tide å ta tilbake selvtilliten din. Du virker dog temmelig sterk etter å ha levd med dette i mange år (vet godt hvordan det er). Så det aller beste du kan gjøre er å bare ta lærdom og tenke at i neste eventuelle forhold, så vil du ha klarere og mer tydelig kommunikasjon, ellers kutter du forholdet tidligere. Du lærer å ta bedre bare på seg selv, for du vet nå hvor slitsomt det er å leve tett innpå noen som liksom skal være en hovedtillitsperson i livet ditt, som konstant viser mistillit og er usikker.

 

Det er en nobel ting å prøve å hjelpe andre, men man må virkelig være forsiktig med å gjøre det til et livsprosjekt, for alle er bare mennesker. Ingen har en utømmelig tank av empati. Alle må ha tid og sfære til å hente seg inn igjen. Og hvis den mest interne kjernedynamikken i ens liv er dysfunksjonell, så går det utover alt en gjør, jobb, familie, det sosiale. Så det er bedre å være alene enn å være i et dysfunksjonell forhold.

 

Ho må finne sin egen vei, som alle mennesker må. Alt du kan gjøre er å vise godhet når du har overskudd, oppfordre til å søke hjelp hos profesjonelle ut av godhet og ikke trass (tror så klart ikke dét om deg, bare nevner det). Dét er alt du behøver å gjøre nå. Du har -ikke- totalansvar for andre menneskers skjebner. Det er opp til dem selv å finne ut at de har. Alt man kan gjøre er å lese dem til å oppdage at de har det selv, få tilbake selvtilliten sin.

 

Så kan du heller fokusere på din egen personlige vekst, drømmer og ambisjoner, og finne en person som passer bedre til livet ditt i fremtiden. Vil bare nevne igjen at å ha en intern personlig dialog, skrive tanker ned fra tid til annen, som ingen andre nødvendigvis skal lese, kan være en veldig sterk ressurs i ens liv.

[Skandinav]

Dette er farlig råd, det er basically oppskriften på traumatic bonding, dette er ikke sunt uansett hvor mye man tror man kan takle så skal man ikke la seg manipulere og misbrukes slik!: https://en.wikipedia.org/wiki/Traumatic_bonding

 

Ikke ueinig i det, unntatt at det ikke var et råd jeg ga. Jeg stilte et svart-hvitt spørsmål satt på spissen.

[BuffyAnneSummers]

Syns ikke dette er noe TS, eller noen som helst egentlig, burde finne ut om de kan takle eller ei. 

[Skandinav]

Syns ikke dette er noe TS, eller noen som helst egentlig, burde finne ut om de kan takle eller ei. 

 

Hvorfor ikke? Det er jo det valget man står innfor.

[BuffyAnneSummers]

Hvorfor ikke? Det er jo det valget man står innfor.

Fordi det å finne seg i mishandlingen ikke burde være ett alternativ engang. Jeg skjønner at mange blir hos sin mishandler og at det er deres valg, men det er ikke vårt ansvar som samfunn å lede dem til å foreta slike destruktive valg, vår oppgave burde være å opplyse og prøve å styre individer i retninger som styrker dem som person, ikke styrter dem.

 

Don't put yourself on fire to keep someone else warm.

Endret 29. april 2019 av BuffyAnneSummers