Familieproblemer, manglende respekt

[AnonymDiskusjon]

Dette blir langt, så forventer ikke at noen skal lese alt eller noe. Føler bare for å få skrevet det et sted. Er en fast bruker, men velger å poste som anonym.

Dette er noe som har pågått hele livet, og er vanskelig å skrive detaljert om. Far og mor er skilt for ca 15 år siden. Så jeg bare starter et sted.

Noen eksempler er, når far ber om tjenester, så spør han ikke. Han tar det for gitt. Og ingen av mine andre to søsken blir noen gang spurt. Jeg bor temmelig nærme, og da kan det falle seg naturlig å spørre meg om hjelp. Og ikke for det, jeg er ikke lei å hjelpe til med ting, og han har også hjulpet meg. Problemet er dette med respekt. Han tråkker over grensene og bryr seg ikke om jeg har et liv eller ikke. Spør aldri om det passer, eller spør to uker frem i tid. Det skjer alltid dagen etter eller noe sånt. Det dreier seg også litt om livsstilen. Det skal alltid "skje" noe, han kan aldri være rolig i lengre perioder om gangen. Ting får aldri "landet" skikkelig.

Har alltid fått påpakning om at jeg må få meg en jobb. Det har alltid vært far som har ordnet jobb til meg, og jeg har generelt tatt de jobbene, uten å tenke så mye over det, for jeg har aldri blitt snakket med og spurt genuint om hva -jeg- er interessert i. Det har bare vært snakk om å -få seg en jobb-, ikke så farlig -hva- det er. Har altså aldri følt jeg har fått utvikle min egen retning. Og når jeg -har- stått i jobb i lang tid, har jeg aldri hørt noe som helst, aldri et positivt ord, ingen verdens ting. Men hvis jeg har tillatt meg å si noe, så er det bare "må jo tåle at folk snakker til deg!" og slike ting, korte og avvikende svar. Prøvde å ta det opp med han en gang, og da fikk jeg til svar at "jeg har aldri fått noe støtte!". Så jeg føler det er veldig hensynsløst og vanskelig. Og føler alltid jeg har blitt presset til å være sånn mot andre, selv om jeg har en helt annen natur.

Hvordan takler andre folk det? Jeg har hatt det sånn hele livet.

Det har skjedd noe i mitt personlige liv nå for en stund siden, som gjorde at jeg kan føle meg mer fundamental trygg og sikker i min livssituasjon. Jeg føler jeg er mer frigjort fra foreldrene på en måte. Det dreier seg om en slump penger via en ytelse og forsikring (ikke snakk om millioner, men en real slump), sånn at jeg nå kan få kjøpt mitt eget sted (med egenkapital), og jeg trenger ikke lenger å føle at jeg en dag kan måtte havne under deres "regime". Dette har skjedd før, at jeg har sett meg nødt til å bo hos dem i en kort periode, og det har ikke fungert bra.

Mye av problemet dreier seg bare om at særlig far ikke tar hensyn og er så respektløs. Vi er fundamental forskjellige. Han spør aldri om det passer for meg, om noe som foregår i livet mitt, er aldri genuint interessert i noe jeg gjør. Men jeg skal -alltid- stille opp for han uansett hva det gjelder, og jeg føler alltid at jeg skal ha dårlig samvittighet hvis jeg vurderer å si nei. Jeg har alltid gjort mitt ytterste for -ikke- å be familien om for mye hjelp, for jeg har prøvd å vise dem at jeg er selvstendig og klarer meg på egen hånd. Men det virker som at alt dette aldri blir lagt merke til, at alle årene med jobb, ansvar og slit som jeg har lagt ned for å bevise det her, bare blir som et lite støvkorn, og alt -de- gjør hauses opp og gjøres til en utrolig stor sak. Jeg kommer også med støttende og positive kommentarer, "virkelig bra jobba!" og slike ting. Men det kommer aldri ett eneste positivt ord tilbake.

Det er en million historier, men jeg trenger bare noen generelle ideer for nå.

Angående mor, så brukes jeg som en psykolog for hennes problemer, og jeg føler det er veldig slitsomt. Ikke nok med det, men jeg føler meg også presset til å utbrodere i minste detalj om mine problemer. Jeg opplever det som manipulasjon og det føles ikke naturlig. Sånn har det også vært hele livet. Jeg føler jeg har løst så mye problemer for foreldrene, vært der, stilt opp, kommet med virkelig bunnsolide løsninger på alt mulig, men de lytter sjelden til hva jeg sier. Ved neste besøk er det som om alt er glemt og det blir bare et eneste stort kaos, begynner på nytt hver eneste gang, uansett hvor grundig jeg er, akkurat som om det ikke er noen tillit der. Og dette er veldig slitsomt.

Jeg har en bror og en søster, og i og med at vi har et bra forhold, føler jeg det er distanse mellom oss. Vi bor også et stykke unna hverandre, delvis på grunn av forskjellige ambisjoner og livsstil, men jeg tipper også en del har å gjøre med hvordan foreldrene våre holder på, sprer problemer, skaper bekymringer og splid. De har aldri kommet og besøkt meg av fri vilje, bare for å sitte og se tv og prate litt, lage noe digg mat. Det gjelder foreldrene også. Jeg har alltid besøkt dem av genuin og fri vilje, bare for hyggens skyld. Så det er litt sårende at det er og har vært sånn, og jeg vet ikke hva annet jeg skal føle rundt det. Søster har to barn, og der har jeg egentlig veldig dårlig samvittighet for at jeg ikke har vært og bidratt mer. Men dette er også komplisert, for forholdet mellom henne og hennes samboer har vært vanskelig, og på toppen av det med våre foreldre, så det har bare vært vrient og vanskelig hele veien, de har kranglet mye og vært uenige om alt mulig, og jeg har holdt meg unna bevisst for ikke å skape enda mer kaos og bråk. Så det er flere offer i det her.

Jeg går til en rusterapeut, ca 1 gang per måned, og har prøvd å fremme disse tankene og problemene (om familien til terapeuten) et par ganger over et par år (samtalen går for det meste i rus/alkoholkontroll), men jeg føler det blir avfeid og ikke tatt seriøst. Det dreier seg om alkoholproblemer, men det har jeg faktisk fått under kontroll. Jeg kan ta meg en, to og/eller tre drinker totalt, men så føler jeg ikke behov for mer. Drikker litt vann etterpå, spiser litt lett mat. Og det er maks to ganger i uka. Før, når jeg levde under dette massive presset, drakk jeg for å holde meg levende, så og si. Som en kompensasjon for ødelagt sosialt- og familieliv. På fagspråket kalles det muligens selvmedisinering. Jeg føler jeg har hatt det under kontroll, men det er ingen tvil om at jeg har drukket for mye. Men sånn er nå det. Jeg har aldri havnet i bråk eller klammeri med politi, eller vært ufin mot andre. Nå har jeg det genuint under kontroll.

Men jeg vurderer altså nå å si opp prosessen hos denne terapeuten, og heller prøve å finne en annen psykolog, som tar dette familieproblemet på alvor. Jeg har fått god innsikt og støtte der i forhold til alkoholproblemet, men jeg føler det stopper brått der. Jeg føler ikke jeg kan være åpen og genuin om alt. Men det føles vanskelig å kutte dette forholdet. Jeg føler også at jeg faktisk blir litt presset til å være der, at "jeg ville nok hatt godt av 1 time i uka". Men jeg føler det heller motsatt. Og jeg føler det blir vanskelig å ta opp dette temaet, og sånn føler jeg ikke det bør være hos en profesjonell. Jeg var den som tok kontakt, valgte å ta timen som ble tilbudt, og da bør jeg stå 100% fritt til å velge om jeg vil fortsette å gå. Og siden jeg blir presset på denne måten, føler jeg at jeg bør ringe og kansellere i morgen. Men da må jeg jo komme med en grunn, og jeg blir sikkert ringt opp, så må jeg forklare meg. Egentlig behøver jeg ikke, men jeg føler en viss respekt fordi jeg har fått så mye hjelp. Så det blir en vanskelig samtale, men jeg føler jeg må det, for å kunne få hjelp til disse presserende tankene om familien. Det begynner virkelig å melde seg behov for å få prata om det her med en profesjonell.

Når jeg tenker over det, så kan det hende det er andre typer profesjonelle på denne institusjonen. Så jeg skal vurdere å spørre om det er psykolog med familierelatert erfaring eller lignende der. Så det kan være en løsning, før jeg kutter det båndet. Jeg får jo timer på egenandel der, som går mot frikort, og det får man såvidt jeg vet ikke ved å gå til privatpraktiserende. Så jeg må jo innse verdien av det.

Har en bekjent som har vært en enorm støtte gjennom alle disse åra. Det føles som medisin for psyken å prate med den personen om det her, som endelig å snakke med noen med mer enn et snev av sunn fornuft, som forstår og er genuin. Men jeg skjermer meg veldig for å prate for mye om det, for jeg vil ikke at et vennskapsforhold skal være basert på å prate om familieproblemer. Det er veldig trist å tenke på at jeg har kastet bort så mange år av livet mitt på å være en god "soldat" for familien, og påført denne personen disse lastene, når vi egentlig skulle levd og hatt et fint liv sammen. Dette må jeg også få snakket om, for det er vanskelig å tenke på.

Det føles bare som at hver eneste gang jeg prøver å gjøre "opprør", som det kalles, eller bare våge å ta til orde for meg selv, så blir det hardt og brutalt slått ned på, og ingen prøver å ta det konstruktivt eller se det som en mulighet til å bygge tillit. Det blir som et evig vakum eller tomrom som aldri tar slutt, og jeg føler det er veldig slitsomt for psyken å leve sånn. Jeg tør ikke stifte bekjentskap med det motsatte kjønn for å skape noe forhold når det er på denne måten. Jeg har såvidt begynt å få igjen litt selvtillit nå, og klarer å tenke bittelitt at mitt liv er mitt liv, og jeg kan bygge mitt liv som jeg vil, det er ikke sikkert den andre parten har et perfekt familieliv heller. Det er bare så trist å tenke på at dette er tanker jeg skulle hatt da jeg var 15 år gammel, og ikke 35.

For å avslutte, det er mest foreldrene jeg føler dette fra. Bror og søster føler jeg vil prøve å ha et genuint forhold, og de er ikke så fordomsfulle mot meg, så har det vært litt opp og ned der også.

Så her er det mange nyanser og vinkler, i hvert fall sånn som jeg ser det. Det jeg egentlig er mest redd for nå, er at denne nye livsretningen jeg nå får en sjans til, med økonomien og bosituasjonen, ikke skal falle tilbake til den gamle dritten jeg har levd med i alle år. Og jeg føler jeg må begynne å stå opp for meg selv og sette grenser. Og da føler jeg at, siden det er så vanskelig å snakke fornuft med foreldre, så må jeg vurdere å begynne å stille ultimatum for å komme meg fri fra det. For jeg tror ikke jeg engang ser en fremtid for meg selv hvis dette tullet fortsetter..

Hvis jeg skal se en eneste positiv ting i alt det her, så er det at jeg har i hvert fall lært å holde oversikt over psykologiske funksjoner i familie- og andre sosiale forhold. Det koster mye energi, men jeg vet hva som er rett og galt, og verdien av at alle er respektfulle og oppfører seg som voksne, og empatiserer veldig lett med andre som har det på samme måte. Men det er utrolig vanskelig å vite hvordan jeg skal klare å få til en skikkelig bærekraftig indre løsning på det her.

Så om noen har en klar retning eller bare generelle tanker, ville det vært satt meget stor pris på.

Det kan hende jeg ber en moderator slette tråden hvis jeg føler det er mest relevant ettersom tiden går, så ikke bruk for lang tid.

Anonymous poster hash: e73f1...262

[BuffyAnneSummers]

Du kan ikke kontrollere faren din sin mangel av respekt til deg, men du kan forandre dynamikken i forholdet deres ved å nekte å la deg tråkke på mer. Du lærer folk hvordan de får lov til å behandle deg, på tide å lære faren din hvordan han nå må forholde seg til deg. Han er vant med å få viljen sin med deg, så forvent at han blir skikkelig fornærmet og sint når du først gjør det og en stund etterpå, kanskje han aldri tilgir deg, men hva faen skal du tilgi for? At du såret egoet hans med å nekte å la deg bli behandlet som dritt mens han forventer å bli behandlet som en konge? Fuck that. 

Når det gjelder moren din stoppet jeg etter å lese første setning eller to. Hun gjør deg til foreldrefiguren og det skjer ofte fordi foreldrene dine mangler disse evnene selv. Hun har såkalt parentified deg, dette er en form for barnemishandling og du har mest sannsynlig blitt utsatt for det/groomet for rollen siden du var liten:https://en.wikipedia.org/wiki/Parentification

 

Det er viktig at du kommer deg vekk fra disse folkene TS. Les deg opp om å leve med ettereffektene av å ha narsissistiske foreldre.

Jeg misliker noe jævlig at psykisk helsevern virker å ikke fange opp pasienter som trenger behandling for TRAUMER, for du er blitt traumatisert og skadet av barnemishandling TS,  rusen er bare ett symptom og er helt feil ende å begynne i. 

[hekomo]

Flytt så det blir mer avstand?

[AnonymDiskusjon]

BuffyAnneSummers: Det er sant, alt du skriver. Jeg prøver å jobbe med det. Og jeg merker det blir lettere å leve når jeg markerer meg selv og skaper distanse. Tusen takk for støttende ord!

Det er nok riktig angående mor også. Vi diskuterer kun de negative tingene her, men det er også hva som plager meg, så det er bra du sier det rett ut.

Det var et godt tips, skal google litt og kanskje finne en bok om det og kanskje nevne for terapeut.

Kanskje terapeuten får opp øynene litt mer hvis jeg vinkler det litt mer direkte og i ordlaget du skriver. Jeg har en tendens til å legge ting litt for pent frem.


Hekomo: Ja, det er et godt alternativ. Nå har livet gjort seg sånn at via livssituasjoner, jobb og lignende at jeg har havnet i en leilighet ikke mange hundre meterne unna hans (og samboers) hus. Ikke at det plager meg i nevneverdig grad, men det gjør det jo lettere for han å be meg om hjelp og lignende, så det bidrar vel i en viss grad til å eskalere konfliktene. Nå har jeg levd med det her hele livet, så jeg har lært å tenke at det ikke spiller så stor rolle hvor langt unna man bor noen man ikke liker, det er det psykologiske som spiller størst rolle - hvordan man forholder seg til hverandre.

Men, det er ikke til å ignorere at har et poeng. Hvis man bor langt unna, så gir det mer frihet i miljøet. Man slipper risikoen med å bli bedt om ting hele tiden og utspurt om alt mulig, i hvert fall ansikt til ansikt. Så jeg takker for rådet. Jeg har planer om å flytte om ikke for lang tid.


Takker for svar, begge to. Føles godt å lese noe fra normale folk, nesten uvant.

Anonymous poster hash: e73f1...262

Anonymous poster hash: e73f1...262

[BuffyAnneSummers]

Mest sannsynlig må du henvises videre til en terapaut med traumer som spesialitet. Jeg får ingen positiv effekt av tradisjonell terapi og jeg trodde lenge det var noe galt med meg, men det er terapien det er noe galt med. Folk som går til terapi fordi de er deprimerte trenger helt andre ting enn de som har vært utsatt for traumer, hvis vi ikke bearbeider traumene så hjelper det ikke å prøve å behandle depresjonen, blir som å kun behandle symptomene ved kreft istedenfor å prøve å kvitte seg med selve kreften. Du må fjerne kreften før du kan engang tenke på å bli friskmeldt. Tradisjonell terapi pleier å prøve å få personen til å reflektere over sin situasjon og komme til sine egne konklusjoner med hjelp av terapauten, det er helt feil ting å gjøre når vi snakker om noen som har traumer; traumene kan forårsake hjerneskade (barnemishandling er bevist skadelig for hjernen og kan føre til en hjerneskade som påvirker hvordan hjernen din utvikler seg som voksen), for ikke å snakke om hvordan man ofte gjenlever traumene så det å sitte å tenke på det hele tiden er ikke helt bra eller godt for deg heller.. og da hjelper det lite å prøve å få pasienten til å reflektere og tenke mer over tingene som plager dem; personen sitter ofte fast i traumene fordi de ikke er blitt taklet. Kan det reverseres? Jeg tror det, men ikke med vanlig terapi. 

Les deg grønn på alt jeg nevner, jeg føler jeg får mer kontroll over situasjonen jo mer jeg vet om hva som faktisk skjer. Tror mye av grunnen til at mange ikke klarer å foreta en forandring er fordi de ikke er klar over situasjonen sin engang, så bare det å være bevisst om hva som skjer med deg følelsesmessig er helt utrolig befriende og deilig. 

Endret 24. april 2019 av BuffyAnneSummers

[Fenrisúlfr]

Du må nesten sette krav til hvordan far og mor skal behandle deg. Faren din må si ifra før han trenger hjelp, og moren din må nesten finne seg noen andre å dele sin last med. Det hjelper ikke på egen psykisk helse å måtte konstant tenke på hva de to tenker og trenger. Da kan det fort gå nedover, trust me.

 

Å prate med venner om problemer er nesten like bra som en psykolog e.l. Nøkkelen ligger i å ikke BARE prate om det. Å snakke om problemer er en del av et vennskap.

 

Gratulerer med å få rusen under kontroll, det er et jævla viktig steg ?