Staffordshire bull terrier med andre hunder

[Solveig111]

Hei! Jeg har en japansk spisshund gutt på 9 måneder, og lurte på om staffordshire bull terrier går sammen med andre hunder som den vokser opp med? Har noen erfaring med staffordshire bull terrier og andre hunder sammen? Har lest litt og det står at de kanskje ikke kommer så godt overens med samme kjønn, men hva tenker dere? Begge er hanner om det har noe å si. Og det blir eventuelt en valp som kommer til oss på 8 uker, og ikke en voksen staff.

 

Er det annerledes om de vokser opp sammen helt siden staffen er en liten valp, og hvordan kan man eventuelt motvirke at det blir slossing og krangling mellom de to hundene? Vet at den japanske spisshunden ikke er problemet her, men lurer på om staffen kan bo sammen med en annen hund av samme kjønn som den blir oppvokst sammen med.

[Snylter]

Det er bare å forberede omplassering med en gang.

[Corp Por]

Det sies at alle hunder er like og at det er miljøet som former dem. En betydelig faktor til rykte er antagelig at de som ofte skaffer seg slike hunder er de som virkelig ikke skulle hatt hund.

 

Hver gang det kommer slike hunder i hundeparken så er det boletypen som møter opp i singlet på vinteren og synes det er tøft at hunden er kamplysten. Jeg har da også registrert at det nesten uten unntak er disse hundene som skaper nervøsitet og krangling når flere går sammen. Antagelig skyldes dette mest dårlig hundehold og miljø fra eiers side og ikke rasen i seg selv.

 

Allikevel tenker jeg at når hunder over mange generasjoner blir alet opp med et formål benytter man seg av graden av instinkter og gemytt like mye som de fysiske attributter så en hund som gneldrer har stor sannsynlighet for å få valper som gneldrer.

 

Jeg vil da anta at det kanskje vil være desto viktigere å innta en sterk lederrolle slik at ingen av hundene blir i tvil om hvem som er lederen og ikke føler behov for å vise seg verdig til å innta denne rollen.

 

Nå har jeg aldri hatt flere hunder på en gang, men brukt svært mye tid på sosialisering med andre og dette er antagelig noe dere bør sette stort fokus på for å lære staffen å finne sin plass uten å sloss.

Staffen vil naturlig la den eldre hunden lede i begynnelsen, men man må nok ikke la staffen lære å bruke sin styrke i for stor grad til å kue den mindre.

 

Altså være påpasselig med at leken ikke får bli for røff, siden det er slik de hevder seg før de tyr til ekte kamp om hierarkiet.

 

Jeg har aldri hatt noen av rasene.

Jeg har hatt boxere og vært veldig opptatt av sosialisering og ikke tillatt en stor grad av herjing. I min erfaring har da mine hunder blitt underdanige og relativt lite tilbøyelige til å slåss.

Men skjer det først én gang så er terskelen lavere neste gang og derfor er det viktig å passe på at hundene de sosialiseres med er tilsvarende størrelse, alder og gemytt.

 

Du setter ikke en slik valp eller unghund sammen med en annen voksen; da risikerer du traumer eller behov for å hevde seg i fremtiden.

[Bjerknez]

Om to hunder går sammen kommer ann på eierne. Når to hunder treffes og er dominante overfor eierene sine vil det automatisk bli en "kamp", i den grad at en av hundene vil ta kontrollen over den andre. (enkelt sagt) Hvordan denne "kampen" utarter seg kommer ann på mye. Det trenger ikke nødvendigvis bli skikkelig "slossing" med biting og det hele. Det er her rasen kommer inn. En ustabil Pitbull eller en såkalt "sterk rase" vil nok filleriste motparten, men en "svak" rase vil automatisk bli underdanig.

 

Uansett utfall og hva som skjer så er det eiernes feil at slike episoder oppstår. 

 

Jeg ser det hver dag. Jeg går med bikkja mi i skogen (Golden Retriever) Så møter vi en hund med eieren på slep. Slike hunder nærmer jeg meg ikke i det hele tatt. 

 

Enkelte skulle bare ikke hatt hund. Punktum. 

 

Så grunnen til at hundene dine oppfører seg slik er din egen feil. Det er noe du gjør som er galt. Jeg ville kontaktet noen som kunne dette for å hjelpe deg på vei.

 

En av de vi møtte klarte å si at hun ikke viste "hva det var som var galt med hunden" når den bjeffet febrilsk på min hund. Jeg blir matt.

[BuffyAnneSummers]

Du kommer til å ende opp med en død hund hvis du gjør dette her. 

Jeg mistet min hårete kamerat fordi oppdretter var en idiot og trodde at det var OK å sette henne med en annen staff som også hadde fått valper (disse to hundene hadde vokst opp sammen, staffen var yngre) og hun drepte henne tvert og valpene hennes. 

IKKE GJØR DET. Just dont! Skal du ha staff så skaff deg like sterke hunder som kan takle en kamp med dem, ikke en bikkje som staffen kan knekke nakken på uten noe problemer!

Edit: Jeg er klar over at i mitt tilfelle så var det oppdretter sin skyld og ikke hunden sin skyld, men hvis noen som har drevet med oppdrett i flere år kan begå en så stor tabbe hvorfor i helvete skal andre prøve å ta sjansen selv? Er ikke verdt det. 

Edit2: Ikke se på størrelse. Staffen er skapt for å drepe øyeblikkelig, en japansk spisshund er mer en stor lapdog. 

Endret 4. april 2019 av BuffyAnneSummers

[Bjerknez]

Edit: Jeg er klar over at i mitt tilfelle så var det oppdretter sin skyld og ikke hunden sin skyld, men hvis noen som har drevet med oppdrett i flere år kan begå en så stor tabbe hvorfor i helvete skal andre prøve å ta sjansen selv? Er ikke verdt det. 

 

Jeg tror vi er ganske naive hvis vi tror at alle oppdrettere kan hundeatferd. Faktisk har jeg ikke så stor tro til oppdrettere i det hele tatt. Det er alltid menneskene bak hunden som er problemet. 

 

Kjøp en hund som passer til deg og din livstil og ikke en spm du synes er søt, eller ser tøff ut. Alt for mange kjøper hund med hjertet og ikke hodet. Jeg ser det hver eneste dag (nesten). Merker jeg blir irritert når jeg ser andre utstyrlige hunder og en eier som henger etter samt kjefter og smeller. Nytteløst. 

[BuffyAnneSummers]

Jeg tror vi er ganske naive hvis vi tror at alle oppdrettere kan hundeatferd. Faktisk har jeg ikke så stor tro til oppdrettere i det hele tatt. Det er alltid menneskene bak hunden som er problemet. 

 

Kjøp en hund som passer til deg og din livstil og ikke en spm du synes er søt, eller ser tøff ut. Alt for mange kjøper hund med hjertet og ikke hodet. Jeg ser det hver eneste dag (nesten). Merker jeg blir irritert når jeg ser andre utstyrlige hunder og en eier som henger etter samt kjefter og smeller. Nytteløst. 

Nå vet du ikke situasjonen jeg var i så jeg liker ikke at du antar noe som helst. Jeg kjøpte henne ikke, jeg likte henne ikke engang første gang jeg møtte henne, prøvde å ikke engang se på henne men det var gjort fra hennes side og over tid vant hun meg over. Av og til bare snubler du over kjærligheten. Jeg var aldri hennes offisielle eier, jeg hadde ikke tenkt tanken på å skaffe hund engang før henne (har alltid vært en katteperson) hun slet og døde nesten sist hun fødte og jeg trodde at hun var tryggest i hennes oppdretter sine hender som kunne hjelpe henne mer enn det jeg som ikke visste så mye kunne og ikke hadde erfart en hundefødsel up close engang. Jeg var ikke villig til å være så idiot å tro at jeg visste bedre enn noen med erfaring som allerede hadde hjulpet henne gjennom en vanskelig fødsel. Så høy på meg selv er jeg faktisk ikke. 

[Bjerknez]

Du skriver jo at «hunden vant deg over» og at dere fant «kjærligheten». Det kaller ikke jeg og velge med hodet. Å synes synd på dyr kommer ingen til gode. Hunder synes ikke synd på hverandre. Dem reagerer på instinkt. En hund vil ha en leder. En hund har det best som følger. Men det krever at eier er konsekvent. Så lenge hunden vet han får godbit hvis han oppfører seg på en spesiell måte så gjør den det. Er ikke uten grunn vi ser hunder hinke rundt på ett ben på kommando.

 

Jeg anntar ingenting. Jeg kommenterer bare det du skriver.

 

Det jeg mente er at det finnes så uhorvelig mange hundeeiere som skylder på rasen, og selve hunden. Du sier at en mastiff er født til å drepe? Hvor i alle dager har du det i fra, og tror du denne vil drepe en annen hund uansett hvilken oppdragelse den fikk? Jeg anntar svaret ditt på dette er nei (forhåpentligvis) men jeg mistenker det ble sagt for å understreke at TS ikke bør ta til seg hunden hun snakker om. Det kan jeg derimot være enig i.

 

Jeg tviler sterkt på ut fra hva jeg leser at hun/han er egnet til å ha en såkalt sterk rase. Dem er ofte litt mer egenrådige. Men med riktig teknikk så kan man få en hvilken som helst hund til å bli en sofapute. Man avler den hunden man vil ha selv, men forskjellige raser har forskjellige evner som ligger i bunn.

[BuffyAnneSummers]

Klart sier jeg ikke at det er umulig, men TS har lyst til å ha en staff sammen med som jeg beskrev den, en lapdog. Hadde det vært en annen sterk rase, som er skapt for å drepe, men som du sier nødvendigvis ikke gjør det med riktig hundehold, så hadde jeg ikke reagert så kraftig. Hvis uhellet skulle være ute så ihvertfall gi dem en sjangs å overleve ett eventuelt angrep, vi er jo ikke feilfrie, shit happens og kan skje med den beste av oss. 

Edit: Jeg er veldig streng. Alle dyr liker rutiner og regler så lenge du gjør det fra de er små. Hun lærte meg å ikke være så streng når jeg prøver å irettesette dyr fordi hun var allerede voksen da jeg møtte henne og hun virket veldig redd hvis jeg var streng (jeg vet dette er pga mangel av oppdragelse og generell oppmerksomhet, ikke at oppdretter var  direkte slem mot henne, de kommandoen hun kunne best var gå og legg deg, knuste hjertet mitt. Ingen av dyrene jeg har hatt siden de var små reagerte på samme måte) 

Endret 4. april 2019 av BuffyAnneSummers

[Bjerknez]

Jeg er enig i at at TS burde velge en en annen rase. men ikke skyld på rasen. Det er vi mennesker som bestemmer hvordan hundene våre skal te seg. Det krever litt grunnleggende kunnskap og med sterke raser gjerne litt mer utholdenhet, men klarer man ikke dette så har man valgt feil rase ut fra egen kunnskapsnivå.

 

En ting er kunnskap og oppdragelse, en annen ting er om rasen i det hele tatt passer inn i livssituasjonen. En hund som krever høy grad av stimuli og aktivitet passer veldig dårlig til noen som ikke får utfyllt hundens behov. En såkalt sterk rase med overflod av energi sammens med en "lapdog" er ikke det beste. 

 

Når det gjelder det TS skriver så er jeg enig med deg. Jeg tror ikke TS er kapabel (ut fra hva hun skriver) og takle situasjonen. Hun vet ikke engang hvilken rolle hun skal ta for å få situasjonen under kontroll. 

 

Jeg har hjulpet en familie med noen atferder når det kommer til hund. Hovedproblemet som jeg ser rundt om er at det er hunden som er sjefen i huset. Ingen grenser. Den bjeffer når du går, løper før deg opp trappen, går først ut døren, tigger ved matbordet, hopper opp i sofa uten lov etc. 

 

Jeg har ikke noe i mot at hunden løper før meg opp trappen, eller ligger i sofaen, men den skal gjøre det når den får beskjed om at det er greit og ikke når den vil selv. 

 

Vanlige utsagn man hører er "Jeg sier han ikke får lov, men han gjør det for det"

Dette er så basic som det kan få blitt når det kommer til hundeoppdragelse. Når jeg var liten så spurte jeg alltid min mor først om penger. Fikk jeg det ikke sa jeg "hvorfor ikke?" etc etc. og maste til jeg fikk lov. 

 

Min far derimot, når han sa nei, så spurte jeg ikke mer. Jeg viste at jo mer jeg maste jo mindre var sjansen. Hadde jeg derimot et godt argument så fikk jeg penger. Men nei var et nei..basta. 

 

Hunden ser at man blir frustrert, redd, usikker etc. Dyr er spesialister på slikt. I slike tillfeller vil alltid en hund prøve og ta kommandoen. En "myk rase" vil i verste fall bare bli umulig og slitsom, mens en sterk rase kan ta fullstendig kommandoen og i verste fall bite. Sånn generelt. Om ikke eieren, så vertfall andre hunder.

 

Så for å skåne TS... så vil jeg si at TS burde legge følelsene til side og dra frem fornuften. Enten så omplasserer du hunden eller gir den bort til noen som faktisk klarer å håndtere den. Det er det beste rådet jeg kan gi. 

 

Når det er sagt, så er jeg ikke noen proff "hundepsykolog". Jeg har aldri jobbet med dette, men for 10 år siden før vi fikk den hunden vi har nå så gjorde jeg saken klinkende klar for min bedre halvdel (var hun som i utgangspunktet ville ha hund). Vi skal gå på valpekurs, og vi skulle gjøre dette helt etter boka. Jeg skulle IKKE ha en hund som mange andre har som gjør som den vil.

 

I dag 10 år etterpå har vi en hund vi må vekke når vi kommer hjem etter ca. 10-12 timer, de gangene han er alene så lenge. Jeg går først ut døra, først opp trappen og den kommer ikke opp i sofaen uten lov. Den setter seg automatisk ned før den får mat og spiser ikke før jeg sier i fra. Dette kan han utrolig godt, men vi gjør den samme rutinen hver eneste dag uansett. 

 

Den har aldri stukket av og løper fritt rundt på eiendommen (vi bor på et byggefelt uten gjerde rundt tomta). Den har til dags dato aldri vert utenfor tomtegrensen uten bånd. 

 

En ting er sikkert. I vårt hus er det VI som er sjefene. Da får man en balansert, selvsikker og rolig hund. Men ja... det er mye jobb. Ikke tro noe annet. 

 

Her er forøvrig et bilde av han som ble tatt av en fotograf for noen år siden:

 

Endret 5. april 2019 av Bjerknez

[Snylter]

 

Først av alt vil jeg si at jeg har en god del erfaring med den aktuelle rasen og andre nært beslektede raser (inkl. noen som er ulovlige i Norge i dag)

 

Jeg har hatt en hannstaff som aldri hadde behov for bånd i løpet av sine 10 år, jeg har også hatt ei staffetispe som ikke kunne være løs med annet enn 3-4 andre hunder vi hadde jevnlig omgang med.

Tispa jeg hadde i 7 år ble valgt på grunn av andre egenskaper som hun innfridde 100% på, blant annet fikk hun vist til fulle hvor flink hun var som rottejeger. Hun var også en fantastisk hund med både barn og voksne mennesker.

 

Jeg har aldri hengt meg opp i dominansteorier men brukt negativ straff og positiv belønning. (negativ straff betyr rett og slett at man ikke straffer men veileder slik at man får ønsket adferd i retur)

 

Jeg hadde aldri så mye som vurdert å ha en hannstaff sammen en relativt jevnaldrende hannhund, jeg ville også vært forsiktig med å ha ei staffetispe sammen en relativt jevnaldrende tispe.

 

 

Det sies at alle hunder er like og at det er miljøet som former dem. En betydelig faktor til rykte er antagelig at de som ofte skaffer seg slike hunder er de som virkelig ikke skulle hatt hund.

Hvem sier dette?

De fleste med kompetanse på feltet er enige om at hundens adferd er et resultat av både arv og miljø, akkurat som med mennesker.

 

 

Hver gang det kommer slike hunder i hundeparken så er det boletypen som møter opp i singlet på vinteren og synes det er tøft at hunden er kamplysten. Jeg har da også registrert at det nesten uten unntak er disse hundene som skaper nervøsitet og krangling når flere går sammen. Antagelig skyldes dette mest dårlig hundehold og miljø fra eiers side og ikke rasen i seg selv.

Ja, hvorfor i all verden folk setter hundene i en slik unaturlig situasjon kan man spørre seg om, hunder er ikke egnet for denne typen "aktivitet" og det er stor sannsynlighet for konflikter når man slipper fremmede hunder sammen. Særlig stor sannsynlighet for konflikt er det hvis man klarer å sette relativt jevnaldrende unge hannhunder sammen.

 

Allikevel tenker jeg at når hunder over mange generasjoner blir alet opp med et formål benytter man seg av graden av instinkter og gemytt like mye som de fysiske attributter så en hund som gneldrer har stor sannsynlighet for å få valper som gneldrer.

En herlig forenkling.

En hund som gneldrer har ikke nødvendigvis stor sannsynlighet for å få valper som gneldrer, arveaspektet i kombinasjonen av arv og miljø dreier seg om hvilke arvbare egenskaper som blir fremtredende i avkommet og har ikke nødvendigvis relasjon til foreldrene direkte. Det er like viktig å se på linjene bak foreldrene for å forstå hvilke egenskaper det er sannsynlig at går videre. Ved å se flere generasjoner tilbake reduseres også risikoen for at man forveksler egenskaper som følge av arv med egenskaper som følge av miljø.

 

 

Jeg vil da anta at det kanskje vil være desto viktigere å innta en sterk lederrolle slik at ingen av hundene blir i tvil om hvem som er lederen og ikke føler behov for å vise seg verdig til å innta denne rollen.

Bare for å ha det helt klart, det er ingen felles rangstige for hunder og mennesker.

 

Nå har jeg aldri hatt flere hunder på en gang, men brukt svært mye tid på sosialisering med andre og dette er antagelig noe dere bør sette stort fokus på for å lære staffen å finne sin plass uten å sloss.

Staffen vil naturlig la den eldre hunden lede i begynnelsen, men man må nok ikke la staffen lære å bruke sin styrke i for stor grad til å kue den mindre.

Jeg har hatt flere hunder samtidig, faktisk også flere staffer samtidig (men bare en hannhund siden jeg er glad i hunder).

Hunder slåss, det kommer til å skje og er umulig å avverge så lenge hundene faktisk skal være sammen.

Det er noen eksempler på at en hannstaff kan funke fint med andre hannhunder men det er unntaket heller enn regelen. Hunder har ikke særlig god forståelse av egen styrke eller størrelsesforhold og dette kan være skjebnesvangert i feil situasjon.

Å forsøke seg på styring som du her foreslår vil kunne føre til at man har en udetonert bombe som på et tidspunkt vil detonere.. Det blir ikke pent.

Forholdet mellom hundene er faktisk mellom hundene og noe vi som mennesker har begrenset mulighet til å påvirke.

 

Jeg har aldri hatt noen av rasene.

Jeg har hatt boxere og vært veldig opptatt av sosialisering og ikke tillatt en stor grad av herjing. I min erfaring har da mine hunder blitt underdanige og relativt lite tilbøyelige til å slåss.

Så er da også en boxer en rase som ofte er myk i forhold til staffen.

 

 

Men skjer det først én gang så er terskelen lavere neste gang og derfor er det viktig å passe på at hundene de sosialiseres med er tilsvarende størrelse, alder og gemytt.

Du foreslår altså å "sosialisere" en ung hannstaff sammen andre hunder av samme størrelse alder og gemytt?

Dette er et direkte farlig råd.

 

Om to hunder går sammen kommer ann på eierne. Når to hunder treffes og er dominante overfor eierene sine vil det automatisk bli en "kamp", i den grad at en av hundene vil ta kontrollen over den andre. (enkelt sagt) Hvordan denne "kampen" utarter seg kommer ann på mye. Det trenger ikke nødvendigvis bli skikkelig "slossing" med biting og det hele. Det er her rasen kommer inn. En ustabil Pitbull eller en såkalt "sterk rase" vil nok filleriste motparten, men en "svak" rase vil automatisk bli underdanig.

Hvorvidt hundene slåss fysisk kommer an på eierne, hvorvidt de går bra sammen derimot kommer ikke i stor grad an på eierne men på hundenes egenskaper. Det er ikke slik at alle hunder kan gå fint sammen, Disney og Cesar Milan bør folk bruke litt mindre tid på i denne sammenheng.

 

Hunder er ikke dominante overfor eierne sine, de kan være beskyttende.

Dominans er et relativt begrep som beskriver et forhold mellom individer, det er ikke slik at en hund er dominant eller underdanig akkurat som ikke mennesker er det.

 

 

Uansett utfall og hva som skjer så er det eiernes feil at slike episoder oppstår. 

 

Enkelte skulle bare ikke hatt hund. Punktum.

Dette er vi ihvertfall enige om.

 

Så grunnen til at hundene dine oppfører seg slik er din egen feil. Det er noe du gjør som er galt. Jeg ville kontaktet noen som kunne dette for å hjelpe deg på vei.

Du har hørt om genetikk? Genetikk bestemmer faktisk ganske mye, det er derfor ulike hunderaser har ulike egenskaper.. Noen jakthunder dreper byttet, andre bare henter byttet, noen hunder gjeter byttet (ja, det er et modifisert jaktinstinkt som gjør at vi har gjeterhunder).

 

 

 

Du kommer til å ende opp med en død hund hvis du gjør dette her. 

 

Jeg mistet min hårete kamerat fordi oppdretter var en idiot og trodde at det var OK å sette henne med en annen staff som også hadde fått valper (disse to hundene hadde vokst opp sammen, staffen var yngre) og hun drepte henne tvert og valpene hennes.

Det er mye rart av både oppdrettere og hunder der ute men dette høres helt sprøtt ut.

 

IKKE GJØR DET. Just dont! Skal du ha staff så skaff deg like sterke hunder som kan takle en kamp med dem, ikke en bikkje som staffen kan knekke nakken på uten noe problemer!

Ikke skaff to like sterke hunder som kan slåss heftig heller, det blir nemlig ikke fint det heller..

 

Edit2: Ikke se på størrelse. Staffen er skapt for å drepe øyeblikkelig, en japansk spisshund er mer en stor lapdog.

Nei, staffen er ikke skapt for å drepe øyeblikkelig.

Staffen er avlet for lav frykt og høyt mot kombinert med et kampinstinkt men også for å kunne håndteres av mennesker selv når den har vondt.

 

 

Jeg tror vi er ganske naive hvis vi tror at alle oppdrettere kan hundeatferd. Faktisk har jeg ikke så stor tro til oppdrettere i det hele tatt. Det er alltid menneskene bak hunden som er problemet.

Genetikk er altså avskrevet som tull og fjas av deg. Dette kjøper jeg rett og slett ikke.

 

Det jeg mente er at det finnes så uhorvelig mange hundeeiere som skylder på rasen, og selve hunden. Du sier at en mastiff er født til å drepe? Hvor i alle dager har du det i fra, og tror du denne vil drepe en annen hund uansett hvilken oppdragelse den fikk? Jeg anntar svaret ditt på dette er nei (forhåpentligvis) men jeg mistenker det ble sagt for å understreke at TS ikke bør ta til seg hunden hun snakker om. Det kan jeg derimot være enig i.

Hvor kom mastiffen inn i bildet her? Staffen er en terrier.

 

 

Jeg tviler sterkt på ut fra hva jeg leser at hun/han er egnet til å ha en såkalt sterk rase. Dem er ofte litt mer egenrådige. Men med riktig teknikk så kan man få en hvilken som helst hund til å bli en sofapute. Man avler den hunden man vil ha selv, men forskjellige raser har forskjellige evner som ligger i bunn.

Nå blir jeg forvirret. I dette avsnittet sier du først at genetikk er uvesentlig før du så plutselig trekker frem genetikk til slutt.. Hva mener du egentlig?

 

 

Jeg er enig i at at TS burde velge en en annen rase. men ikke skyld på rasen. Det er vi mennesker som bestemmer hvordan hundene våre skal te seg. Det krever litt grunnleggende kunnskap og med sterke raser gjerne litt mer utholdenhet, men klarer man ikke dette så har man valgt feil rase ut fra egen kunnskapsnivå.

Vi mennesker kan påvirke individet til en viss grad men genetikken blir ikke borte. Vi kan ikke påvirke hundene akkurat som vi vil men innenfor de rammene genetikken tillater.

 

 

Jeg har ikke noe i mot at hunden løper før meg opp trappen, eller ligger i sofaen, men den skal gjøre det når den får beskjed om at det er greit og ikke når den vil selv.

Jeg trodde disse dominansteoriene lå igjen på 90-tallet.

[BuffyAnneSummers]

Kerrulant has entered the game.

[Corp Por]

Først av alt vil jeg si at jeg har en god del erfaring med den aktuelle rasen og andre nært beslektede raser (inkl. noen som er ulovlige i Norge i dag)

 

Jeg har hatt en hannstaff som aldri hadde behov for bånd i løpet av sine 10 år, jeg har også hatt ei staffetispe som ikke kunne være løs med annet enn 3-4 andre hunder vi hadde jevnlig omgang med.

Tispa jeg hadde i 7 år ble valgt på grunn av andre egenskaper som hun innfridde 100% på, blant annet fikk hun vist til fulle hvor flink hun var som rottejeger. Hun var også en fantastisk hund med både barn og voksne mennesker.

 

Jeg har aldri hengt meg opp i dominansteorier men brukt negativ straff og positiv belønning. (negativ straff betyr rett og slett at man ikke straffer men veileder slik at man får ønsket adferd i retur)

 

Jeg hadde aldri så mye som vurdert å ha en hannstaff sammen en relativt jevnaldrende hannhund, jeg ville også vært forsiktig med å ha ei staffetispe sammen en relativt jevnaldrende tispe.

 

 

 

Hvem sier dette?

Diverse kilder. her på forumet og ellers.

De fleste med kompetanse på feltet er enige om at hundens adferd er et resultat av både arv og miljø, akkurat som med mennesker.

Som jeg selv mener.

 

 

 

Ja, hvorfor i all verden folk setter hundene i en slik unaturlig situasjon kan man spørre seg om, hunder er ikke egnet for denne typen "aktivitet" og det er stor sannsynlighet for konflikter når man slipper fremmede hunder sammen. Særlig stor sannsynlighet for konflikt er det hvis man klarer å sette relativt jevnaldrende unge hannhunder sammen.

Isåfall tenker jeg at du isåfall må ha lite erfaring med sosialisering. En hund som er godt sosialisert leker godt med andre hunder som også er det. den unaturlige situasjonen er å isolere et flokkdyr og ta ifra dem sine behov som mange gjør.

Det sagt er hunder litt som oss mennesker. Det er ikke alle vi kommer overens med.

 

 

En herlig forenkling.

En hund som gneldrer har ikke nødvendigvis stor sannsynlighet for å få valper som gneldrer, arveaspektet i kombinasjonen av arv og miljø dreier seg om hvilke arvbare egenskaper som blir fremtredende i avkommet og har ikke nødvendigvis relasjon til foreldrene direkte. Det er like viktig å se på linjene bak foreldrene for å forstå hvilke egenskaper det er sannsynlig at går videre. Ved å se flere generasjoner tilbake reduseres også risikoen for at man forveksler egenskaper som følge av arv med egenskaper som følge av miljø.

De fleste forstår nok at ingen avkom er kloner av sine foreldre. Poenget er da selvfølgelig at raser har forskjellige tendenser og i stor grad kan stereotypes, men fortsatt med mange bidragsytende faktorer.

 

 

Bare for å ha det helt klart, det er ingen felles rangstige for hunder og mennesker.

Her kan man krangle og debatere i årevis uten å komme noen vei. Du får ha din mening og jeg skal heller la deg ta den diskusjonen med andre. Man finner like mange "eksperter" fra begge leirer.

 

Jeg har hatt flere hunder samtidig, faktisk også flere staffer samtidig (men bare en hannhund siden jeg er glad i hunder).

Hunder slåss, det kommer til å skje og er umulig å avverge så lenge hundene faktisk skal være sammen.

Det er noen eksempler på at en hannstaff kan funke fint med andre hannhunder men det er unntaket heller enn regelen. Hunder har ikke særlig god forståelse av egen styrke eller størrelsesforhold og dette kan være skjebnesvangert i feil situasjon.

Å forsøke seg på styring som du her foreslår vil kunne føre til at man har en udetonert bombe som på et tidspunkt vil detonere.. Det blir ikke pent.

Forholdet mellom hundene er faktisk mellom hundene og noe vi som mennesker har begrenset mulighet til å påvirke.

Enig i at man har begrenset mulighet til å påvirke, men det betyr fortsatt at man har muligheten til å påvirke.

Selv ville jeg ikke tatt inn en staff av den grunn at jeg er en av de som mener at raser kan stereotypes og dermed ikke ønsker ekstraarbeidet som følger med - men jeg har personlig erfaring med plenty hunder av forskjellig størrelse og det alene trenger overhode ikke å bety at man sitter på en "bombe". Isåfall bare om man er fullstendig kunnskapsløs ifht hunder.

 

Så er da også en boxer en rase som ofte er myk i forhold til staffen.

Enig. Boxer er relativt underdanig, sosial og enkel å lære. Derfor jeg følte behovet for å presisere at jeg ikke har personlig erfaring som eier av rasen det handler om.

 

 

 

Du foreslår altså å "sosialisere" en ung hannstaff sammen andre hunder av samme størrelse alder og gemytt?

Dette er et direkte farlig råd.

Det er forsåvidt mitt inntrykk også. Men siden jeg ikke ønsker å bli sett på den som stempler en rase som en "farlig" rase så har jeg begrenset bastant-nivået mitt siden da samtlige staffe-eiere jeg har observert er tilsynelatende fra det mindre begavede  sjiktet i samfunnet. Jeg er derfor åpen for at det er eieren sin feil og ikke rasen.

Hvis du selv, som erfaren eier av rasen, mener at det i utgangspunktet er en farlig hund så skal jeg ta ditt ord for det.

 

Hvorvidt hundene slåss fysisk kommer an på eierne, hvorvidt de går bra sammen derimot kommer ikke i stor grad an på eierne men på hundenes egenskaper. Det er ikke slik at alle hunder kan gå fint sammen, Disney og Cesar Milan bør folk bruke litt mindre tid på i denne sammenheng.

 

Hunder er ikke dominante overfor eierne sine, de kan være beskyttende.

Dominans er et relativt begrep som beskriver et forhold mellom individer, det er ikke slik at en hund er dominant eller underdanig akkurat som ikke mennesker er det.

 

 

 

Dette er vi ihvertfall enige om.

 

 

Du har hørt om genetikk? Genetikk bestemmer faktisk ganske mye, det er derfor ulike hunderaser har ulike egenskaper.. Noen jakthunder dreper byttet, andre bare henter byttet, noen hunder gjeter byttet (ja, det er et modifisert jaktinstinkt som gjør at vi har gjeterhunder).

 

 

 

 

Det er mye rart av både oppdrettere og hunder der ute men dette høres helt sprøtt ut.

 

 

Ikke skaff to like sterke hunder som kan slåss heftig heller, det blir nemlig ikke fint det heller..

 

 

Nei, staffen er ikke skapt for å drepe øyeblikkelig.

Staffen er avlet for lav frykt og høyt mot kombinert med et kampinstinkt men også for å kunne håndteres av mennesker selv når den har vondt.

 

 

 

Genetikk er altså avskrevet som tull og fjas av deg. Dette kjøper jeg rett og slett ikke.

 

 

Hvor kom mastiffen inn i bildet her? Staffen er en terrier.

 

 

 

Nå blir jeg forvirret. I dette avsnittet sier du først at genetikk er uvesentlig før du så plutselig trekker frem genetikk til slutt.. Hva mener du egentlig?

 

 

 

Vi mennesker kan påvirke individet til en viss grad men genetikken blir ikke borte. Vi kan ikke påvirke hundene akkurat som vi vil men innenfor de rammene genetikken tillater.

 

 

 

Jeg trodde disse dominansteoriene lå igjen på 90-tallet.

[Snylter]

Ja, hvorfor i all verden folk setter hundene i en slik unaturlig situasjon kan man spørre seg om, hunder er ikke egnet for denne typen "aktivitet" og det er stor sannsynlighet for konflikter når man slipper fremmede hunder sammen. Særlig stor sannsynlighet for konflikt er det hvis man klarer å sette relativt jevnaldrende unge hannhunder sammen.

Isåfall tenker jeg at du isåfall må ha lite erfaring med sosialisering. En hund som er godt sosialisert leker godt med andre hunder som også er det. den unaturlige situasjonen er å isolere et flokkdyr og ta ifra dem sine behov som mange gjør.

Det sagt er hunder litt som oss mennesker. Det er ikke alle vi kommer overens med.

Den primære sosialiseringsperioden til hunder er i alderen ca 6 til 8 uker (altså frem til man får valpen ca) mens sosialieringsperioden er over når hunden er 12 uker (+/- 2 hele uker).

 

Hele konseptet med flokkdyr er at de lever i en flokk, ikke at de veksler mellom ulike flokker hele tiden.

 

 

En herlig forenkling.

En hund som gneldrer har ikke nødvendigvis stor sannsynlighet for å få valper som gneldrer, arveaspektet i kombinasjonen av arv og miljø dreier seg om hvilke arvbare egenskaper som blir fremtredende i avkommet og har ikke nødvendigvis relasjon til foreldrene direkte. Det er like viktig å se på linjene bak foreldrene for å forstå hvilke egenskaper det er sannsynlig at går videre. Ved å se flere generasjoner tilbake reduseres også risikoen for at man forveksler egenskaper som følge av arv med egenskaper som følge av miljø.

 

De fleste forstår nok at ingen avkom er kloner av sine foreldre. Poenget er da selvfølgelig at raser har forskjellige tendenser og i stor grad kan stereotypes, men fortsatt med mange bidragsytende faktorer.

Stereotypi er en betegnelse på noe helt annet, det dreier seg om repeterende adferd som ikke har noen nytte.

 

Bare for å ha det helt klart, det er ingen felles rangstige for hunder og mennesker.

 

Her kan man krangle og debatere i årevis uten å komme noen vei. Du får ha din mening og jeg skal heller la deg ta den diskusjonen med andre. Man finner like mange "eksperter" fra begge leirer.

Enten kan man krangle og debattere ellers kan man lytte til etologene som faktisk har kompetanse på feltet.

Gry Løberg har skrevet mye bra som omhandler blant annet dette.

 

Du foreslår altså å "sosialisere" en ung hannstaff sammen andre hunder av samme størrelse alder og gemytt?

Dette er et direkte farlig råd.

Det er forsåvidt mitt inntrykk også. Men siden jeg ikke ønsker å bli sett på den som stempler en rase som en "farlig" rase så har jeg begrenset bastant-nivået mitt siden da samtlige staffe-eiere jeg har observert er tilsynelatende fra det mindre begavede  sjiktet i samfunnet. Jeg er derfor åpen for at det er eieren sin feil og ikke rasen.

Hvis du selv, som erfaren eier av rasen, mener at det i utgangspunktet er en farlig hund så skal jeg ta ditt ord for det.

Rasen er ikke farlig, rådet ditt derimot er farlig og ikke er det snakk om sosialisering heller.

Fagekspertisen er enige om at man ikke har noe slikt som farlige hunderaser.

 

 

Sosialisering dreier seg primært om å møte nye situasjoner som igjen gir hunden ny erfaring til bruk i senere situasjoner.

 

Staffen er en fantastisk rase, de har et absolutt herlig gemytt og er svært godt egnet til å omgås både barn og voksne mennesker. De har begrenset behov for omgang med hunder utenfor sin flokk.

 

Mine hunder har vist svært tydelig at de ikke har noe særlig behov for omgang med hunder utenfor flokken, de har rett og slett styrt unna og for det meste vist liten interesse for andre hunder.

 

Siden du åpenbart er en av disse hundehjørnet-folka, har du noen gang forsøkt å se hvordan hunder på et slikt område oppfører seg mot hverandre? Det er svært mye oppførsel som mellom mennesker ville blitt ansett som fullstendig uakseptabel, ofte er det ikke hunden som reagerer som har oppført seg ufint men den andre parten.

Å la hundene hele tiden måtte måle seg mot andre hunder er rett og slett ikke snilt gjort selv om det gjøres i beste hensikt.

[Bjerknez]

Genetikk er altså avskrevet som tull og fjas av deg. Dette kjøper jeg rett og slett ikke.

Som nevnt... Så har rasene forskjellige egenskaper. Noen er "vanskeligere" enn andre. Så nei. Men er man en god leder, så vil man få en hvilken som helst hunderase til å gå i hop sammens med en annen. Men det er ikke alltid like lett. 

 

 

Hvor kom mastiffen inn i bildet her? Staffen er en terrier.

My bad.

 

 

Nå blir jeg forvirret. I dette avsnittet sier du først at genetikk er uvesentlig før du så plutselig trekker frem genetikk til slutt.. Hva mener du egentlig?

Det beskrev jeg i svaret over. 

 

 

Vi mennesker kan påvirke individet til en viss grad men genetikken blir ikke borte. Vi kan ikke påvirke hundene akkurat som vi vil men innenfor de rammene genetikken tillater.

Helt enig... Det krever oppfølging og at man hele tiden jobber med det. Noen raser er enklere å håndtere enn andre. Men ikke umulig.

 

 

Jeg trodde disse dominansteoriene lå igjen på 90-tallet.

EN huns som beskytter eieren sin kan man vel konkludere med er dominant overfor eieren? 

[Snylter]

 

Jeg trodde disse dominansteoriene lå igjen på 90-tallet.

EN huns som beskytter eieren sin kan man vel konkludere med er dominant overfor eieren?

 

En hund som beskytter eieren sin gjør ikke dette som ledd i noen som helst form for dominans, dominans er rett og slett et begrep som beskriver forhold mellom to individer i en gitt situasjon.

 

Å beskytte eieren sin dreier seg i prinsippet kun om RHP (Resource Holding Potential) og flokktilhørighet.

Flokktilhørighet: En flokk vil kollektivt beskytte andre flokkmedlemmer mot trusler utenfra, dette er nødvendig for å opprettholde en stabil og sterk flokk.

RPH: I tillegg vil eieren i mange tilfeller kunne oppfattes som en ressurs, hunder vil alltid forsøke å ha førsterett på en gitt ressurs mens det vil variere hvor viktig dette er og derfor også hvor mye energi og risiko hunden er villig til å sette inn i å ha førsterett på den aktuelle ressursen.

Endret 7. april 2019 av Snylter

[Bjerknez]

Dette høres i beste fall rart ut. Har du noen referanser som underbygger den påstanden?

[Tabris]

Utfordringer med staffer er at de er avlet for å være offensive. Dvs at hvis de møter noe de anser som en trussel, så har en del staffer svært lav terskel for å ty til angrep som beste forsvar.

 

En trygg staffe er dermed ikke noe problem rundt andre hunder. En utrygg staffe vil ha lav terskel for å ty til aggresjon om den føler seg truet (og en utrygg hund vil jo føle seg truet mye oftere enn en trygg).

[Bjerknez]

Å det koker ned til hvordan man har skapt hunden som eier. 

[Tabris]

Å det koker ned til hvordan man har skapt hunden som eier. 

Nei, det vil jeg ikke si. Utrygghet er arvelig. Avler man på foreldre som er utrygge, så har valpene stor sjanse for å bli det også.

 

Så kan eier hjelpe til en god del, spesielt på en utrygg valp ,med god sosialisering. Der har eier en del å si. Men har hunden utrygge gener, og blir utsatt for en skremmende erfaring, så kan det være nok til å utløse frykt for andre hunder. Der kan ikke eier gjøre så mye fra eller til.