Jeg føler meg som en stor dust

[Laserbeam]

Jeg føler meg som en stor dust, både i det ekte livet og på dette forumet.

Jeg avviser de ansatte i boligen som bare vil hjelpe meg, jeg fremstår som krass og irritert i meldinger, sånn at jeg får vært i fred.

Jeg lyver til familien og sier at jeg er trøtt og sliten pga allergi.

Jeg kan være krass mot folk på forumet, og angrer seinere. Og jeg bidrar ikke med noe konstruktivt i diskusjoner. Jeg formulerer meg dårlig sånn at det er lett å misforstå det jeg skriver.

Jeg kan være krass mot alle, selv om jeg ikke ønsker det.

 

Hvis jeg ikke hadde hatt Aspergers, så hadde alt vært mye bedre. Hvis jeg ikke hadde vært den jeg er, så hadde alt vært mye bedre.

Jeg hater meg selv.

[BuffyAnneSummers]

Det går bra dude! Tror ikke noen er spesielt langsinte på forumet at det gjør noe. 

[Corp Por]

For min del har jeg vært i ordkrig med flere på forumet. Ofte ordlagt meg krassere enn nødvendig og det samme gjør andre mot meg.

 

Biter meg allikevel sjeldent fast i navnene og bærer ikke nag. Regner med at det er likt for mange. Dette er stort sett bare tidsfordriv. Tidsfordriv som enkelte ganger er lærerikt.

[Taurean]

Jeg føler meg som en stor dust, både i det ekte livet og på dette forumet.

Jeg avviser de ansatte i boligen som bare vil hjelpe meg, jeg fremstår som krass og irritert i meldinger, sånn at jeg får vært i fred.

Jeg lyver til familien og sier at jeg er trøtt og sliten pga allergi.

Jeg kan være krass mot folk på forumet, og angrer seinere. Og jeg bidrar ikke med noe konstruktivt i diskusjoner. Jeg formulerer meg dårlig sånn at det er lett å misforstå det jeg skriver.

Jeg kan være krass mot alle, selv om jeg ikke ønsker det.

 

Hvis jeg ikke hadde hatt Aspergers, så hadde alt vært mye bedre. Hvis jeg ikke hadde vært den jeg er, så hadde alt vært mye bedre.

Jeg hater meg selv.

 

2) Nøyaktig hva prøver de å hjelpe deg med, som du ikke fint klarer sjøl? Tviler på at du er frekk vel. Jeg er lagd sånn at, hvis noen tilbyr meg hjelp, og jeg føler at jeg ikke trenger det, så kan jeg skrive: "Det er veldig hyggelig av deg, men jeg klarer meg selv :)". Dét får være bra nok. Hvis jeg opplever å bli presset eller nesten tvunget til å ta imot hjelp, så kan jeg skrive "Beklager, det passer nok ikke, har egne planer" eller noe i den duren. Folk må lære å gi andre romslighet. Hvis de ikke kan det, så mener nok jeg at de bare har godt å av å bli satt forsiktig på plass litt. Jeg er helt for åpenhet og demokrati, men like mye er jeg for å respektere folks grenser! Så du skal ikke føle deg som en dust fordi du verner om ditt privatliv.

 

3) Lyver du her da? Føler ikke du bør dømme deg selv fordi du verner om deg og ditt. Familien din burde heller vise litt forståelse.

 

4) Tok meg tid til å se igjennom dine siste 5 poster, og føler ikke at det du skriver stemmer, tvert imot.

 

5) Du kan være krass mot alle, selv om du ikke ønsker det. Folk har forskjellige personligheter. Noen er ditt, noen er datt. Kanskje du har evner og talenter du kunne fått brukt med direkte-heten din og åpenheten? Kanskje det er derfor det bare kommer ut, fordi du ikke får kanalisert det i noe konstruktivt?

 

Dette blir bare mine tanker igjen, du og andre får bare forkaste dem hvis du/dere vil, men jeg føler at man merkelapper som settes på ungdom og voksne i dag, kun er av svært mild grad, eller mange ganger kun overfladisk (kanskje 1% mening av 100%). Dette kun fordi psykologene og terapeutene har som oppgave å gi folk som skal få en meningsfull tilværelse i samfunnet en økonomisk ytelse, og da -må- man sette en diagnose på et individ.

 

I tillegg til dette, så må du huske på at (min mening, igjen) ca 100% av alle mennesker har en eller annen form for psykologisk diagnose, hvis man graver nok. Det er et stort spekter av diagnoser, og alle mennesker har en personlighet. Det er mange som har høystress jobber hvor de småløper rundt hele dagen, skravla går som et lykkehjul, og som du skriver om deg selv: De er kanskje krasse mot andre. Men de har en jobb. Dét er hele forskjellen.

 

Hvorfor hater du deg selv bare fordi du ikke har en jobb? Du kan forandre på hva du vil. Alt det krever er trening. Begynn å skrive ned livsmål, ting du ville gjort om du hadde råd og ressurser. Hold dialogen for deg selv. Da vil du oppleve at du endrer perspektiv på alt, åpner hodet, og det blir lettere å skifte holdning i mange situasjoner. Skriv, skriv og skriv, når viljen er der.

 

Jeg vil våge å påstå at jeg er en større dust enn deg ^^, er nok en del på forumet her som ikke ville hatt noe imot å bekreftet dét, selv visse moderatorer For å si det sånn, du er ikke alene om å være litt krass av og til. Det er helt menneskelig. Men det er også menneskelig å sette spørsmålstegn ved egen adferd, som du gjør nå. Dét er en svært god egenskap som du bør verdsette og utvikle, og som mange utrolig krasse, frekke, nedlatende og empatiløse mennesker aldri overhodet enser å gjøre, for de føler seg -berettiget- til å ha den holdningen mot andre. Sånn virker det ikke som du er, og dét skal du være takknemlig for. Verden trenger folk som øker sin selvbevissthet.

 

Nei gitt, det er mange som er mobbete og direkte ondskapsfulle mot andre. Jeg tror ikke du har noe å bekymre deg for og jeg føler ikke du har noen grunn til å hate deg selv.

[Laserbeam]

2) Nøyaktig hva prøver de å hjelpe deg med, som du ikke fint klarer sjøl? Tviler på at du er frekk vel. Jeg er lagd sånn at, hvis noen tilbyr meg hjelp, og jeg føler at jeg ikke trenger det, så kan jeg skrive: "Det er veldig hyggelig av deg, men jeg klarer meg selv :)". Dét får være bra nok. Hvis jeg opplever å bli presset eller nesten tvunget til å ta imot hjelp, så kan jeg skrive "Beklager, det passer nok ikke, har egne planer" eller noe i den duren. Folk må lære å gi andre romslighet. Hvis de ikke kan det, så mener nok jeg at de bare har godt å av å bli satt forsiktig på plass litt. Jeg er helt for åpenhet og demokrati, men like mye er jeg for å respektere folks grenser! Så du skal ikke føle deg som en dust fordi du verner om ditt privatliv.

Jeg bor i omsorgsbolig, og hvis jeg sender avvisene og krasser meldinger, så veit de at det er et eller annet jeg grubler på eller sliter med.

Jeg sender noen ganger meldinger om at jeg bare vil være i fred, jeg er ikke verdt å hjelpe, jeg er verdiløs osv. Da jeg tenker de kan bruke den tiden på andre enn meg. Jeg blir ikke akkurat i bedre form av å sperre meg inne.

 

 

3) Lyver du her da? Føler ikke du bør dømme deg selv fordi du verner om deg og ditt. Familien din burde heller vise litt forståelse.

Jeg har veldig god kontakt med familien, spesielt mine foreldre og min tvillingbror. Så de blir jo selvsagt bekymret hvis jeg er alt for ærlig. Jeg er sammen med dem flere ganger i uka, spiller med min bror nesten hver dag. Så i dag så tok jeg en hvit løgn, men jeg tror mamma gjennomskuet det, da hun sendte meg melding seinere på kvelden og spurte om jeg var i bedre form. De kjenner meg for godt.

 

 

Jeg føler meg ofte sosialt "tilbakestående" da jeg er veldig innadvendt og veit ikke hvordan jeg holder en samtale i gang, selv med venner jeg har fått her i boligen, og venner jeg har kjent i over 10 år. Jeg veit på en måte ikke hva jeg skal prate om. Det er selvsagt lettere når jeg er i bedre form. Men hvis jeg er i dårlig form, så har jeg en vane for å sperre meg inne i leiligheten.

 

Jeg trekker meg litt inn i meg selv. Og jeg har stoppet å sende krasse meldinger til venner hvis de ikke har kontaktet meg på veldig mange uker. Pratet med terapeuten om det på Fredag.

Jeg veit ikke helt hva jeg skal skrive til vennene mine heller. Skal jeg bare f.eks skrive "Hei, en stund siden sist. Hvordan går det?"

Jeg veit på en måte ikke hva mer jeg skal skrive enn det, da jeg har utfordringer med å holde flyten i samtalen i gang, også over tekst.

[Laserbeam]

Det går bra dude! Tror ikke noen er spesielt langsinte på forumet at det gjør noe. 

 

 

For min del har jeg vært i ordkrig med flere på forumet. Ofte ordlagt meg krassere enn nødvendig og det samme gjør andre mot meg.

 

Biter meg allikevel sjeldent fast i navnene og bærer ikke nag. Regner med at det er likt for mange. Dette er stort sett bare tidsfordriv. Tidsfordriv som enkelte ganger er lærerikt.

 

Takk til dere begge, det setter jeg pris på.

[aklla]

Må si jeg ikke kjenner meg igjen i så mye om det du skriver om deg selv på forumet. Verken spesiell krass, irritert eller dårlig formulert ut over det som er vanlig.

 

Og ja, jeg følger med, rett og slett fordi jeg syntes det er fantastisk at du tar opp de temaene du gjør(slik som denne tråden) og kommer med dine egne erfaringer. Det beriker forumet og jeg er helt sikker på at flere enn meg setter pris på det.

Endret 3. april 2019 av aklla

[Laserbeam]

Fått pratet med en av de som jobber i kveld (til slutt), var greit å få pratet litt ut.

 

Jeg blir også veldig stresset over alt som regjeringen finner på (og forslag). Blant annet at NRK lisensen skal bli til skatt, jeg går på uføretrygd, så da får jeg enda dårligere råd, jeg har verken TV eller dekoder. Og at noen der kom med forslag om å kutte ned på trygda for "motivere" folk å komme i arbeid, selv om det er mange som ikke er i stand til jobbe av diverse grunner.

 

Jeg skal også starte med IPS (individuell jobb oppfølging) og er veldig stressa over dette. Tenker å jobbe som enten IT assistent eller lagermedarbeider. Når det kommer til IT assistent, så har jeg ikke praktisk erfaring i en bedrift, utenom det halve året jeg var på DIAS (nå Enter Kompentanse) på IT avdelinga der, men jeg sleit da veldig mye mer med sosial angst enn nå idag.

Jeg er redd for at jeg ikke kommer til å prestere godt nok i den bedriften jeg blir utplassert i, eller at ingen bedrifter vil ha meg, siden jeg ikke har vitnemål fra videregående, sliter med diverse ting som sikkert må tilpasses for meg i bedriften, ingen formell utdannelsen innen for IKT, kun praktisk erfaring fra diverse folk jeg har hjulpet opp igjennom årene, men ikke med bedriftsdatamaskiner. Jeg har blant annet ingen erfaring med Group Policy eller Active Directory.

Jeg er redd for at jeg ikke passer inn sosialt, og hvordan de andre ansatte kommer til å reagere på noen som er innadvendt og ikke som prater så mye.

 

Jeg har også fått økonomisk verge (frivillig), men under sterk tvil, da de kunne ikke se at Asperger og angst var en gyldig nok grunn (i forhold til helsetilstand) å få verge.

 

Jeg sliter veldig med å prate med folk, og når jeg er veldig stressa og har mye tankekjør, så går det ut over de ansatte jeg er veldig trygg på, da jeg kan "kjefte" litt fordi jeg er frustrert og sint på meg selv.

Derfor jeg har begynt å trekke meg tilbake, og sperre meg inne istedenfor, da går det ihvertfall ikke ut over noen andre.

Fått pratet med en av de som jobber i kveld (til slutt), var greit å få pratet litt ut.

[Gjest Slettet-x7D6du0Hjb]

Jeg føler meg som en stor dust, både i det ekte livet og på dette forumet.

 

Nå har jeg ikke vært i så mye kommunikasjon med deg, men du virker da overhode ikke som en dust for meg! Har som regel bare fått veldig greie kommentarer tilbake fra deg. Vi har alle dårlige dager, og at du har asperger  betyr ikke at du er dum. 

 

Men det å være krass kan jo til stadighet være et problem på forumet generelt ja. Men jeg pleier som regel å være litt ekstra forsiktig slik at ikke jeg blir det. Om jeg eventuelt er det en gang i blant er greit, så lenge det ikke går på person eller er for ekstremt. 

 

Men jeg lurer på om du sliter med depresjon da? Kanskje en psykolog kunne vært en ting om du ikke allerede går til en? Dette er noe du eventuelt kan ta opp med fastlegen / eventuelt de som arbeider ved omsorgsboligen. De kan sikkert hjelpe deg med å få litt ekstra hjelp!

 

Men jeg er helt enig med aklla du beriker forumet med dine egne opplevelser og jeg synes du er tøff som tør å skrive om dine utfordringer, det er overhode ikke alle som gjør det. 

Endret 3. april 2019 av Slettet-x7D6du0Hjb

[Taurean]

Jeg bor i omsorgsbolig, og hvis jeg sender avvisene og krasser meldinger, så veit de at det er et eller annet jeg grubler på eller sliter med.

Jeg sender noen ganger meldinger om at jeg bare vil være i fred, jeg er ikke verdt å hjelpe, jeg er verdiløs osv. Da jeg tenker de kan bruke den tiden på andre enn meg. Jeg blir ikke akkurat i bedre form av å sperre meg inne.

 

Jeg har veldig god kontakt med familien, spesielt mine foreldre og min tvillingbror. Så de blir jo selvsagt bekymret hvis jeg er alt for ærlig. Jeg er sammen med dem flere ganger i uka, spiller med min bror nesten hver dag. Så i dag så tok jeg en hvit løgn, men jeg tror mamma gjennomskuet det, da hun sendte meg melding seinere på kvelden og spurte om jeg var i bedre form. De kjenner meg for godt.

 

 

Jeg føler meg ofte sosialt "tilbakestående" da jeg er veldig innadvendt og veit ikke hvordan jeg holder en samtale i gang, selv med venner jeg har fått her i boligen, og venner jeg har kjent i over 10 år. Jeg veit på en måte ikke hva jeg skal prate om. Det er selvsagt lettere når jeg er i bedre form. Men hvis jeg er i dårlig form, så har jeg en vane for å sperre meg inne i leiligheten.

 

Jeg trekker meg litt inn i meg selv. Og jeg har stoppet å sende krasse meldinger til venner hvis de ikke har kontaktet meg på veldig mange uker. Pratet med terapeuten om det på Fredag.

Jeg veit ikke helt hva jeg skal skrive til vennene mine heller. Skal jeg bare f.eks skrive "Hei, en stund siden sist. Hvordan går det?"

Jeg veit på en måte ikke hva mer jeg skal skrive enn det, da jeg har utfordringer med å holde flyten i samtalen i gang, også over tekst.

 

1) Jeg ble fortalt av terapeut at å klage er et tegn på intelligens. Du har i hvert fall intelligens til å klage litt på noe, og å lene deg på de som er rundt deg, ved å si fra til dem. Dét i seg selv er en styrke.

 

Bare å si fra som du gjør er en styrke og et tegn på livskraft. Dette er de mest sannsynlig klar over. Men du skal også huske at -alle- har sitt å stri med. Hvis de hadde tatt det veldig personlig, ville du fått krasse svar tilbake.

 

 

2) "De kjenner meg for godt". Dette er noe jeg også kjenner meg igjen i. Og har lært av min beste bekjente: Du må lære deg å verne om ditt privatliv. Selv om de er din familie, så har de ingen rett til å vite om -ALLE- tankene dine!

 

Gjør deg selv en tjeneste og ikke fortell dem om alt. Vær solid over lang tid, selv om du ikke føler du har så mye gående i livet ditt, ikke fortell dem om alt. Det er ditt liv, ditt liv er verdt -like- mye som alle andres.

 

Jeg mener ikke å sette familien din i et dårlig lys, det er en veldig fin ting at du har noen der å lene deg på. Dét er en positiv faktor du ikke skal undervurdere. Mange har ikke denne tryggheten i livet.

 

Familie i seg selv kan være kompliserte greier. Du kan se det som en gratis og en fin mulighet å trene deg selv sosialt på, for de tilgir lettere enn andre kanskje ville gjort. Samtidig skal du jo vise at du er glad i dem, men ikke for ofte ^^

 

 

3) Jeg har lest artikler om "toppsjefer" som har måtte lære seg å være mer utadvendt. Jeg tror det er veldig mange som føler at de er for innadvendt eller tilogmed "tilbakestående" som du skriver. Selv om det kanskje er sant, så burde du ikke bruke så stigmatiserende ord om deg selv.

 

Angående å holde en samtale i gang, så tror jeg det dreier seg litt om mening, og hva som er meningsfylt. Hvis det hadde dreid seg om noe du synes var veldig meningsfylt, og den andre personen hadde syntes var like meningsfylt, så kunne du antageligvis holdt samtalen gående veldig lenge. Jeg er på samme måten. Overfladisk prat er jeg svært dårlig på. Men kan prate om meningsfulle ting lenge og i dybden.

 

Så skal man også huske at det er ikke alltid man MÅ prate med noen om noe! Hvis man bare skal bruke et offentlig areal eller område til personlige formål, så MÅ man ikke prate med andre på veien. Man kan være høflig og hyggelig, men bare være kort og konsis, og ferdig med det. Trene på å tenke langsiktig.

 

 

4) Det kan være en styrke å ha muligheten til å trekke seg inn i seg selv, som du skriver. Noen er veldig dårlig trent på dét, og er "på" og "ute av seg selv (utasæsjæl) -hele- tiden! Disse menneskene bruker andre mennesker som drivstoff, og kan være veldig slitsomme å være rundt. Du har en styrke i dét at du ikke sliter mye på andre mennesker.

 

Til disse menneskenes forsvar, så skaper de jo en del liv i andre menneskers liv. Men livsoppgaven for alle mennesker er jo å trene på det vi savner, og det vi tror vi mangler. For deg er det muligens, hvis du selv føler det, å trene på å bli litt mer "luftig" og utadvendt. Men bare hvis du -selv- føler det. Ikke hvis du føler det er sånn samfunnet -vil at du skal være-. Da er du et offer for sosial stigmatisering, og dét er ikke bra.

 

Prøv å forestill deg at du bodde i et lite hus for deg selv litt utenfor byen, du hadde bil og mulighet til å leve helt fritt, også økonomisk. Ville du vært fornøyd med denne livsstilen, eller ville du foretrukket å stifte bekjentskaper med andre på dine premisser, invitere folk hjem, og utvikle deg sosialt? Eller ville du vært fornøyd med å være litt for deg selv og utvikle deg selv introspektivt?

 

 

 

 

Fått pratet med en av de som jobber i kveld (til slutt), var greit å få pratet litt ut.

 

Jeg blir også veldig stresset over alt som regjeringen finner på (og forslag). Blant annet at NRK lisensen skal bli til skatt, jeg går på uføretrygd, så da får jeg enda dårligere råd, jeg har verken TV eller dekoder. Og at noen der kom med forslag om å kutte ned på trygda for "motivere" folk å komme i arbeid, selv om det er mange som ikke er i stand til jobbe av diverse grunner.

 

Jeg skal også starte med IPS (individuell jobb oppfølging) og er veldig stressa over dette. Tenker å jobbe som enten IT assistent eller lagermedarbeider. Når det kommer til IT assistent, så har jeg ikke praktisk erfaring i en bedrift, utenom det halve året jeg var på DIAS (nå Enter Kompentanse) på IT avdelinga der, men jeg sleit da veldig mye mer med sosial angst enn nå idag.

Jeg er redd for at jeg ikke kommer til å prestere godt nok i den bedriften jeg blir utplassert i, eller at ingen bedrifter vil ha meg, siden jeg ikke har vitnemål fra videregående, sliter med diverse ting som sikkert må tilpasses for meg i bedriften, ingen formell utdannelsen innen for IKT, kun praktisk erfaring fra diverse folk jeg har hjulpet opp igjennom årene, men ikke med bedriftsdatamaskiner. Jeg har blant annet ingen erfaring med Group Policy eller Active Directory.

Jeg er redd for at jeg ikke passer inn sosialt, og hvordan de andre ansatte kommer til å reagere på noen som er innadvendt og ikke som prater så mye.

 

Jeg har også fått økonomisk verge (frivillig), men under sterk tvil, da de kunne ikke se at Asperger og angst var en gyldig nok grunn (i forhold til helsetilstand) å få verge.

 

Jeg sliter veldig med å prate med folk, og når jeg er veldig stressa og har mye tankekjør, så går det ut over de ansatte jeg er veldig trygg på, da jeg kan "kjefte" litt fordi jeg er frustrert og sint på meg selv.

Derfor jeg har begynt å trekke meg tilbake, og sperre meg inne istedenfor, da går det ihvertfall ikke ut over noen andre.

Fått pratet med en av de som jobber i kveld (til slutt), var greit å få pratet litt ut.

 

Post #8:

 

5) Så, du er faktisk intelligent nok til å følge med på verdensbildet også? Du er ikke så "håpløs" som du selv merker deg selv som.

 

At NRK-lisens skal bli til inntektsskatt, er jeg også enig i er noe dritt. Det er temmelig urettferdig mot de som har minst. Det éneste positive, som faktisk ikke er så rent lite positiv, er at dette vil bare drive folk i retning av å stemme Rødt og AP (helst Rødt), sånn at de svakeste får bedre rettigheter. Blått er for å luke ut de svake sånn at de sterke skal bli sterkere. Så jeg stemmer i retning av den Røde aksen. Nøyaktig hvor vil jeg ikke skrive åpent.

 

Det er ikke så mye mer å få gjort med det. Mitt beste tips blir å søke sosialstønad om du føler du ikke har nok til å klare deg. Ikke være redd for å sende inn noen søknader og prøve deg, utfordre systemet litt. Dette er en del av å lære, og utvikle seg som person.

 

 

6) Angående IPS: Er dette -etter- du har fått innvilget uføretrygd?? Jeg trodde dette var noe som ble gjort for å utrede om du hadde krav på uføretrygd? Rare saker.

 

Jeg tror ikke du har mye å frykte. Hvis du virkelig føler du ikke er klar, så skal du ikke være redd for å gi uttrykk for dét.

 

Hvis du i neste tur ikke opplever å bli hørt og respektért, så skal du heller ikke være redd for å gjøre ditt beste, men også skylde på egen sykdom og situasjon for å ikke møte opp. Hvis du virkelig føler det blir for mye stress og utfordrende å stå i jobbsituasjon over tid, og hvis du føler at autoriteter prøver å tvinge deg, så må du -ikke- tvinge deg selv til å gjøre det! Da ser de at det er mer å "hente" hos deg, og de vil bare presse og tvinge hardere!

 

Jeg mener at jobb skal komme av naturlig utvikling. Du har tanker om egen situasjon, men jeg føler du opplever litt ytre press.

 

Det -kan- jo være en sjans for at du finner en plass, at du får noe positivt ut av det, får utfordret intellektet litt og trives.

 

Da får du jo litt bedre råd også, vil jeg tro.

 

Bare ikke press deg selv for hardt! Hvis du gjør det, og hvis det går 6-12 måneder med fremgang, og hvis du -da- får et tilbakefall, så kan NAV og andre autoriteter få problemer med å stole på deg! Da kan du stå svekket tilbake med -færre- rettigheter enn du hadde før! Det er derfor jeg oppfordrer deg til å være varsom og tenke strategisk!

 

Det er blått styre nå, og de vil tyne og presse folk så langt det går! Derfor må du skru inn strategisk holdning som motsvar. Det høres kynisk ut, men jeg har opplevd nok autoritativt overgrep til å vite hva jeg skriver om. Man skal selvfølgelig være ærlig med seg selv, noe jeg opplever du er, men du skal spille korta dine riktig!

 

 

7) Føler du at du trenger økonomisk verge? Har du gjeld? Ut fra alt jeg har lest om økonomisk verge, så føler jeg det er i din beste interesse å ha kontroll over egen økonomi. Lag heller noen tråder her om du føler du trenger veiledning og hjelp. Det er mange flinke folk på forumet her.

 

 

8) Det er godt å lese du fikk prata med noen. Du skal ikke dømme deg selv for hardt. Livet består av folk som forstår og har overskudd, og folk som har nok med seg og sitt.

 

Så lenge du ikke presser for hardt og er for personlig, så tåler folk en god del. Du er bevisst på denne personlige holdningen hos deg selv. Dét betyr at du jobber aktivt med det! Dét jeg føler du bør prøve på, er å strukturére om disse "krasse" tankene om til noe konstruktivt.

 

Skriv dem ned på et papir, selv om det er en situasjon som er i fortiden. Skriv det ned, og skriv eventuelle utfall du kunne gjort annerledes. Da jobber du aktivt med egen situasjon. Å bli sin egen psykolog (og økonom) tror jeg er løsninge for de aller fleste for å bedre egen situasjon.

[Disorder]

Ekte smerte og tristhet er en egen ting som ikke har noe med dette å gjøre. Ikke ta det så seriøst. Blir folk lei seg av noe på et forum eller på ekte pga en fornærmelse eller noe, så er det deres problem. Stå for det du sier

Endret 6. april 2019 av Disorder

[Skurupu]

Har sett mye til deg på dette forumet opp gjennom årene, og din beskrivelse av deg selv stemmer på ingen måte med mitt inntrykk av deg.