Skarvøys metode.

[fivebigcities]

La det ikke være noe tvil. Skarvøy-saken treffer hele pressen, ikke bare VG.

Karakteristikkene brukt om Lars Joakim Skarvøy og hans arbeidsmetoder er mange, sterke og tegner et bilde av en journalist mer opptatt av seg selv enn om sannheten.

Kvinnen fra dansevideoen med Trond Giske sier til TV 2 at det ikke var noen sak, at hun ble publisert mot sin vilje og at hun, på tross av at hun flere ganger prøvde å korrigere han, ble direkte feilsitert. Om hennes møte med Lars Joakim Skarvøy sier hun: «Inntrykket mitt var at han hadde bestemt seg på forhånd hvilken vinkling denne saken skulle ha.» Det handlet altså bare om å få sitater fra henne som kunne støtte storyen han hadde sett for seg.

Også kvinnen fra den første Giske-avsløringen VG publiserte i desember, 2017, sier hun opplevde Lars Joakim Skarvøy som «veldig konfronterende» og med en «aggressiv tone». «Jeg sa gjentatte ganger at opplysningene hans ikke stemte og at dette ikke var en sak, men han nektet for å ta det innover seg. Så jeg opplevde at han ikke brydde seg - og alt han egentlig trengte meg til var bare å bekrefte at han hadde en story.», har hun uttalt i etterkant.

La det ikke være noe tvil. Skarvøy-saken er svært alvorlig og den treffer hele pressen, ikke bare VG. Og med det som har skjedd så vil det ta lang tid før VG igjen vil klare å gjenbygge noen form for tillit til sin politiske journalistikk. For den har virkelig fått seg en real nesestyver. I en tid hvor tilliten til de tradisjonelle mediene er på et bunnivå, og utbredelsen av såkalte «falske nyheter» aldri har vært større, så er det helt avgjørende for de tradisjonelle mediene at de ikke opptrer på en måte som bidrar til å svekke tilliten.

Det bør blinke en varsellampe. Lars Joakim Skarvøy sine arbeidsmetoder kan umulig ha kommet som noe overraskelse hverken på hans kolleger i eller på de som kjenner han utenfor VG. Likevel så har han fått lov til å holde på. Det er alarmerende og et stort varsku om en kultur hvor høye presseetiske standarder ikke har hatt den statusen man forventer av profesjonelle yrkesutøvere. I hvert fall i pressen.

Norge skylder kvinnen fra dansevideoen med Trond Giske en stor takk etter at hun sto fram på TV 2 forrige uke og fortalte sin historie om VG. Elementer som Lars Joakim Skarvøy vil nok aldri forsvinne helt fra norsk journalistikk. Men takket være henne så vil det forhåpentligvis ta en god stund før noen av dem prøver noe nytt. Det burde vi være evig takknemlig for, samtidig som vi aldri glemmer at de som driver fram journalistikken vår kun er mennesker, de også, med alle de feil og mangler som naturlig følger med.

[The Avatar]

Dette er nok meir ett symptom på problemet som heile tabloidpressa står ovanfor, nemmeleg at skitsaker genererer nettklikk og dermed inntekter. Det å skrive mange ganger om samme sak i forskjellige nettartikklar gir meir inntekter enn å beskrive saka nøye i ein godt bearbeida artikkel i papiravisa.

 

Dagbladet har sjølv sine svin på skogen, som f.eks. "ambulansesaken" i Sofienbergparken. Den historia har fleire likeheitstrekk, med ein ung journalist som på forhånd hadde bestemt seg for at dette var ein rasismesak og at ambulansesjåføren og helsevesenet skulle hengast ut som rasistar, og derfor kun snakka med dei nærmaste pårørande utan å innhente uttaling frå ambulanse/sjukehus eller logg frå hendelsen. Sjefane i Dagbladet såg at dette var sensasjonsoppslag som kunne generere stor omtale og trykte saka i strid med god presseskikk.

Resultatet blei sjølvsagt søksmål som Dagbladet kjempa imot i 8 år til dei til slutt tapte i høgsterett.

 

 

Her er det samme greiene berre at det denne gangen er VG som gjer samme feilen mot ein politikar.

Ung journalist har fått heilt frie tøylar til å skrive den saka som han sjølv hadde bestemt seg for å skrive, og der VG har latt den saka bli publisert utan å sjekke opp det journalistiske arbeidet som historia baserer seg på.

Når tabba blir oppdaga så gjer VG alt dei kan for å benekte at saka er falsk, men må til slutt krype til korset og utarbeide ein granskningsrapport der dei granskar seg sjølv. Ikkje overraskande så konkluderer rapporten at VG er lei seg for at dei blei tatt med buksa nede, og legg all skuld på den unge journalisten (som tross alt har fått sitt arbeid godkjent av ansvarleg redaktør) og gir han ei lang sommarferie (med betaling) for å kunne late som at dei har gjort grep i eigen organisasjon.

 

Lærdommen for dei andre journalistane i VG blir då at gode historier som generer inntekter til VG blir honorert med betalt ferie, og at om historia er sann ikkje speler nokon rolle så lenge den er god.